Jeg har vært med på det før, dette at energiene endres, men akkurat nå er det kraftigere enn noen gang. Det fortoner seg som å bli utestengt fra alt som vibrerer på en «gammel frekvens» og jeg blir like overrasket hver gang jeg får døra i trynet. Brutalt, men helt sikkert riktig, når jeg får tenkt meg om ;-)
Å gå foran i toget er ikke den enkleste posisjonen vi kan velge, å brøyte vei og være annerledes er ikke noe for pingler, men så er vi ikke det heller, vi som er bevegelige og derved i stand til å avsløre det virkelig store spørsmålet om livet.
Denne reisen går i sykluser, nøye regissert og samstemt med både det store Universet og jorden vi oppholder oss på. Det finnes en synkronitet som vi bare har innblikk i en liten del av, men bare det er utfordrende for oss som tror vi er kommet hit for å forstå alt mens vi egentlig bare har tilgang til et lite hjørne av den store sammenhengen. Det er mye vi aldri kommer til å få innsikt i her, hadde vi fått det ville vi nok reist vider med en gang, hjem til det stedet hvor sjelen ikke møter motstand.
Vi trenger en kropp for å være her, et tilpasset redskap for å oppholde oss i materien, dimensjonen som er styrt av begrepene tid og rom og som eksisterer fordi det finnes friksjon, altså motstand. I elementet for sjelens opprinnelse finnes det ikke friksjon, der er det bare bevegelse i harmoni med alt som er.
I det vi er delaktige i store skifter, altså endringer som medfører at selve den grunnleggende hastigheten på friksjonen her forandres, utsettes kroppen for nærmest umenneskelige påkjenninger. Og når vi samtidig forsøker å opprettholde ro og orden innenfor kontrollerte rammer basert på gamle sannheter, blir det vondt i fysikken. Kroppen skriker etter oppmerksomhet og gir oss det ene tegnet etter det andre, men i stedet for å etterspørre årsaken til vondtene, holder vi fast ved troen på at innsikten ligger i symptomene og faller for fristelsen å anerkjenne at vi er syke og ute av stand til å ta ansvar for å gjenvinne potensialet hvor vi er helt friske og velfungerende.
Nå mener ikke jeg at sykdom skal neglisjeres eller ikke tas på alvor, jeg mener derimot at mens vi bruker moderne kunnskap for å lette byrden, skal vi samtidig aktivere den indre stemmen som også har noe å fortelle. Vi har informasjon om hvordan vi best kan friskne til, bare vi klarer å lese vår egen bruksanvisning.
Jeg har vært gjennom en svært krevende fase denne høsten og akkurat nå knasker jeg piller, ikke helt i tråd med idealet om å holde en fornuftig dialog med kroppen som kan avklare både hvorfor og hvordan jeg kan komme meg ut av dette uføret. Jeg vet at det er et energetisk skifte som nå manifesterer seg som en gammel sykdom, den jeg fikk første gang jeg koblet meg fra min egen kilde for å tilpasse meg materien. Nå skjer det igjen, det samme punktet og den samme historien gjentar seg, men denne gangen er det annerledes for jeg forstår at dette er en forløsning av et helt nytt og noe ukjent potensial. Akkurat som den første gang, men allikevel på en helt ny og annerledes måte.
Det tar tid å lære det indre språket, det er krevende å lære seg kunsten å ekspandere som menneske, som sjel og som fanebærer i toget. Noen vil kanskje si at jeg er så annerledes at det ikke gir rom for sammenligning, men det er ikke riktig. Vi er mange som går her i fronten, vi er mange som har som et ledd i vårt livsoppdrag å informere materien om at vi er rede til å stå til tjeneste i dette skiftet som vil skape spor etter oss, langt inn i fremtiden.
Så til alle dere som strever; Du er ikke alene om å kjempe for retten til å vibrere på en høyere frekvens. Det er ikke din oppgave å passe inn eller trosse dine egne behov for å tilfredsstille andres. Dette skiftet som nå pågår skaper både smerte og uro, frustrasjon og handlingslammelse, fortvilelse og skuffelse, men vit dette, at lidelse og frihet ikke kan virke samtidig. Så hver gang lidelsen dukker opp, husk at du kan velge friheten om du vil - det er der den etterlengtede overfloden venter.
Syklusene er som bølger som treffer land, energi som treffer materien og når vi innser at vi ikke egentlig skaper motstand, kan vi kjenne på følelsen av å være som en elv som renner forbi hindringene, uten stillstand, men en bevegelse som går i ulike hastigheter fra et sted til et annet. Noen ganger stopper vi opp, fortsatt i bevegelse, men ikke drevet fremover og det er når skiftene pågår og vi får anledning til å komme dypere mens vi venter på tiden som vil aktivere oss igjen, bare vi selv velger retning.
Friheten finner vi når vi klarer å romme den enkle meningen med livet, nemlig at vi oppholder oss her for å gi sjelen mulighet til å oppleve responsen av seg selv som en bevegelse i materien, så enkelt er det og så uendelig komplekst.