Å huske hvem vi er

Stadig flere av de jeg har samtaler med, står liksom fast i noe som det egentlig er lett å forløse, men som vedvarer fordi usikkerheten er så stor, for hva skjer om jeg mister beskyttelsen  i det velkjente, vil jeg overleve om jeg bare gir slipp?

Som en utenforstående uten denne frykten, virker det nærmest meningsløst å holde fast, men jeg innrømmer det gjerne, jeg holder også, det er nemlig ikke like enkelt å være nøytral i møte med seg selv. Jeg trenger også noen som ser for meg og forsikrer meg om at det er trygt å kaste loss. Kanskje trenger vi alle noen som forteller oss at det går bra, at det ikke er forbundet med den sikre død, å slippe tak i historien, greinen vi har klamret oss til så lenge. Nå skal vi nemlig utforske oss selv i en høyere vibrasjon, gjennom en høyere bevissthet og naturen er forberedt på å ta imot oss, det er harmoni mellom den og det vår egen reise har gjort oss til.

Jeg møter mange som er rede til å hoppe, til å inngå en allianse med fortiden og se den som svært verdifull, ikke til tross for at den har gitt oss noen skrammer og sår, men fordi det er derfor vi mestrer nettopp dette som nå skal forløses. Vi har alltid hatt disse ressursene og vi har utviklet dem ved å forsere mange hindringer, men nå er vi kommet i mål og starter på en ny etappe som består av helt andre øvelser.

Mange kjenner på at det er noe som ligger og venter på å bli oppdaget, noe vi bare vet er der, men som vi strever med å forstå hvordan vi skal angripe for å finne et trygt fotfeste. Det handler om bevissthet, om å avsløre seg selv gjennom dette som kalles spiritualitet eller åndelighet. Det er det samme, ånden eller spirit er vår kontakt med energien som holder oss i live og hver gang vi puster inn og ut, har vi kontakt med kilden i oss selv.

Etter hvert som vi blir kvitt stagnasjonen i energien vår, den som historien har skapt, vil vi automatisk gjenvinne den naturlige flyten og puste en renere og klarere energi inn og ut. Da blir vi bedre kjent med dette som ligger og trykker, dette som er kildens signal om at det er på tide å tillate lengselen å slippe fri, det er trygt for vi gjenvinner kontrollen, men denne gangen kalles den tillit.

Jeg har ikke tall på hvor mange potensielle healere jeg har snakket med i det siste eller hvor mange som har fått beskjed fra andre om at de har klarsynte evner og det er ikke mulig å tallfeste hvor mange som føler at de har noe å bidra med ved å stå til tjeneste for andre. Det er som om dette er bevissthetens tydelige beskjed til oss, at det er behov for oss og våre tjenester. Vi avdekker at vi er i stand til å være verdifulle for ander bare ved å spre om oss med en renset og derved helende kraft, å puste ut og inn er nok. Utfordringen er at alt dette store og veldig enkle, venter på at kroppen skal klare å forvalte denne nokså intense vibrasjonen. Det er ikke mulig om det gjenstår for mye stagnasjon i tanker, følelser eller i den fysiske kroppen.

Dersom vi holder fast ved historien og drar den med oss mens i samtidig forsøker å følge lengselen etter noe mer, vil vi bli stående bom stille og trykket blir større og større i takt med fortvilelsen over ikke å klare å benytte oss av ressursene vi vet vi er i besittelse av.

Det har skjedd en stor endring dette siste halvåret, jeg har selv opplevd noe jeg vil kalle en transformasjon og forstår at mange andre har gått gjennom det samme. Der samtalene med dere tidligere hadde mye uforløst historie å rette oppmerksomheten mot, er det som om de siste samtalene har dreid seg om hvordan vi kan gå videre, at det ikke er mer å dvele med, men at det er behov for å fokusere på å anerkjenne hva fortiden har gitt oss, som vi nå behersker og derfor blir bedt om å forvalte på en foredlet måte.

Bevisstheten har tatt et stort steg og der vi før holdt energi mens det kollektive gikk gjennom en forløsning, trenger vi ikke være så mye for andre mer, det holder at vi tar ansvar for oss selv og puster bevisst, på den måten blir samhandling energi-givende og ikke lenger tappende. Tar vi ansvar for andre, holder vi energi og bekrefter at vi mistror andres evne og vilje til å mestre sin egen vei. Å bære for andre er meningsløst når vi forstår at energien vår er i stand til å løfte, uten anstrengelse. Det handler om å forvalte det som kjennes naturlig for oss, puste ut det gode og la det spre seg til andre.

Det skjer med oss nå og vi kan ikke stanse denne bevegelsen som vi er en del av, vi klarer ikke lenger å holde fast som før for spenningsfeltet er oppløst, det er byttet ut med frihet og det er et helt annet prosjekt. Vi inviteres til å delta i en ny øvelse som bekrefter at vi ikke lenger bare er egnet til hinderløp, men at vi endelig anerkjenner at en mester velger letteste vei, det er nemlig det mest naturlige.

Det er ikke vanskelig, det er lett, men det kan være skremmende for vi har ikke så mye erfaring på det området, vi vet at vi tåler smerte og sorg, men er litt usikker i møte med nytelse og glede. Det er litt diffust enda, som bildet symboliserer, vi er akkurat slik vi er ment å skulle være og nå er vi i ferd med å huske hvem det faktisk er.

Bak sløret

Bildet minner meg om valget mellom å falle ned, se ut eller bli sittende helt stille i et hav av blomster . Like fint uansett hva vi velger, bare vi passer på tilliten så frykten ikke kommer og slår av lyset! Symbolsk at denne trappen leder ned til en svært vakker velværeavdeling ;-)

Jeg observerer at temaet for denne uken har vært frustrasjonen som oppstår når vi møter tomrommet mellom det velkjente og det ukjente. Det er som om nesten alle samtalene har hatt i det siste, har dette temaet og jeg kjenner meg igjen i hver og en. 

Det er nok derfor vi trenger dyp søvn nå mens kroppen arbeider så intenst med å mestre en energetisk tilførsel som får en stadig høyere vibrasjon. Vær derfor spesielt oppmerksom på når ditt søvn-tog har avgang, når kroppen signaliserer at den trenger hvile. Lærer vi oss den rutetabellen utenat, unngår vi å bli stående igjen på perrongen og vente på neste. Nå er det nemlig mye som skal bearbeides mens vi sover, gamle historier bearbeides og smerter dukker opp igjen, fysiske, mentale og ikke minst de emosjonelle. Bekymringer som stikker så dypt at det handler om liv og død, om de helt grunnleggende behovene vi trenger å tilfredsstille for å gjenkjenne spor av trygghet her. Det er som en transformasjons-prosess og i slike perioder er det spesielt viktig å samspille med underbevisstheten slik at vi slipper å bære hele byrden inn i hverdagen.

Samtidig vet vi, om vi løfter blikket , at den greinen vil forsøker å holde fast i, er i ferd med å knekke, den tåler ikke tyngden av all den nye visdommen vår.er ikke farlig for det er ingen avgrunn å falle ned i, bare himmelen som åpner seg opp.

I det siste har min søvn like dyp som den gangen jeg var ute på reise uten å forstå at det var unormalt ;-) Bare kroppen ligger i sengen mens sjelen drar til et helt annet sted og det er ikke en skrukk på dyna etter en 10 timers hvile. Har ikke fått med meg stormene engang, dette som har rast utenfor det åpne vinduet mitt og laget kaos på terrassen og murpuss på gulvet fordi dører har stått og slått - lenge!

Både smertene og bekymringene har tatt meg langt bakover i tid, dypere og dypere lag av historien berøres. Kneskaden jeg fikk da jeg var 9 og litt overmoden på ski, dukker opp igjen, eg hyler i smerte, men så er det plutselig borte igjen. Eller barndommens øreverk som kommer som lyn fra klar himmel, det er som om jeg trenger en ny operasjon, men etter en stund, forsvinner det like brått som det kom. Jeg kan ramse opp flere slike møter med fortiden, men nøyer meg med å konkludere med at også bekymringene er skikkelig udatert, helt ubrukelige, men jeg gjør dem relevante, på en underlig vis. Det overmanner meg og jeg stopper opp og tenker at jeg antagelig ikke har beveget meg i det hele tatt, at alt arbeidet har vært bortkastet og slik konkluderer jeg med at motstand er kommet for å bli.

Men det er ikke det som skjer, jeg ledes ikke tilbake for å gjenoppta kontakten med noe ubearbeidet, påminnelsene kommer for ta farvel. Energien har arbeidet seg gjennom lagene og markerer at noe helt nytt er i ferd med å ta plass og nå er energien så nært den endelige forløsningen, at de dypeste lagene takker av.

Så hva er dette som kommer, hvordan kan jeg skape meg en oversikt slik at det i hvert fall blir litt forutsigbarhet, gi meg litt kontroll vær så snill. Men nei, det virker ikke, alt jeg forsøker å holde fast ved blir bare utrygt og fremstår som irriterende gjensyn med noe jeg VET er ubegrunnet. Jeg vet at det er forløst, at det ikke finnes mer, men hva skal jeg gjøre da om jeg bare trer ut av kulturen som har omsluttet meg så lenge, alle reglene jeg har lært å følge, alle tilpasningene jeg har gjort for å passe inn, hva skjer med meg om jeg gir meg fullstendig over, vil jeg overleve da, om jeg bare er helt naturlig?

Vi gjør nok det, overlever mener jeg for om vi ikke hadde tatt på oss oppgaven med å bidra til å høyne den kollektive bevisstheten, ville vi fortsatt som før, passet inn og akseptert de gjeldende bekymringene og livs-smerten. Vi ville ikke husket at det er mulig å oppleve noe mer, noe større, lysere og vakrere og t vi ville kalt et godt liv fordi vi ikke visste om noe annet. Men har vi først valgt å huske, kan vi aldri gå tilbake!

Når vi har oppdaget at det kanskje finnes noe bak et slør av lengsel, husker vi at det er noe vi lengter etter. Og når vi har lengtet en lang stund får vi det travelt fordi vi er så lei av å vente, kommer det ikke snart eller er vi blitt lurt, finnes det kanskje ikke i det hele tatt, er det ikke mulig også griper vi enda litt hardere i grenen for nå er det virkelig fare på ferde. Men kanskje er det akkurat da det skjer om vi bare dropper å gripe, er det når vi er så slitne at vi ikke orker å holde lenger, er det kanskje da vi letter og ser et helt nytt perspektiv, eller en ny dimensjon som det også kalles. 

Da blir det ikke lenger de materielle manglene som styrer lengselen vår, alt vi ikke har og som vi tror vi trenger, men friheten fra alt som holder oss tilbake. Det er da vi slutter å beherske denne materielle tilstedeværelsen og overgir oss til det naturlige i oss, dette vi er kommet for å forvalte, men som den rådende kulturen ikke er konstruert for å verdsette. 

Kulturen skaper hierarkier og deler oss inn i flokker, dess mer tilpasset vi er, dess mer vellykkede er vi og vi VAR fornøyd med det, vi erkjente at livet er en jobb vi skal beherske og kjærlighet er noe vi får når vi bare er flinke nok og snille nok, sterke nok og medgjørlige nok til å fortjene andres anerkjennelse. Nå derimot kjærlighet i ferd med å avsløres seg som navnet på kraften vår og i det vi oppdager den dimensjonen, begynner loven om tiltrekning å bli skikkelig samarbeidsvillig. Men det er først når vi forflytter oss fra den falske tryggheten som materien gir oss og heller søker å være tilstede i det som begeistrer oss, inspirerer og berører. Det betyr ikke at vi skal kaste alt vi eier, vi trenger bare å sette litt større pris på oss selv og det vi har skapt og det vi egentlig ikker pris-setter, er det bare deilig å bli kvitt. Det er da vi blir i stand til å se det bitte lille frøet vi har med oss, dette som skal gis næring slik at det vokser seg skikkelig stort.

Materien er litt tung og mørk, men det varer bare til vi finner lysbryteren. Da er det usedvanlig vakkert og riktig magisk her, da finnes det ingen mangler, bare en masse utbrukt potensial som kommer til syne fordi vi våger å stå i ro mens sløret letter og ikke løpe tilbake til de vante gjemme-stedende våre.

Det gleder meg å ha samtaler med dere og stadig oftere opplever jeg at det er nettopp dette å løfte perspektivet som får noe skikkelig fastlåst til å løsne. Det er ikke vanskelig, det er bare veldig, veldig annerledes. Så takk til alle dere som jeg får dele med, det er min store glede å virkelig kjenne at det blir lettere for stadig flere av oss. Vi er nemlig ikke her for å ha det vanskelig, men for endelig å kunne oppleve sjelens frie utfoldelse fordi det endelig forløses en høyere frekvens som tillater oss å bringe alt inn i en renere og dypere erkjennelse av kjærlighet. Da har vi plutselig bidratt til å høyne den kollektive bevisstheten slik at våre barn kan reise litt lettere gjennom frykten, smerten, sorgen og la det bli helt naturlig å bruke flest ressurser på å være skapende og glade.

Når vi bare våger å slippe kontrollen, gjenvinner vi den. Ikke den som gjør oss nøye tilpasset, men den som virker som kompasset for vår egen natur. Og vi er aldri alene her, en hel armè av hjelpere står til vår disposisjon når vi prøver vingene våre, ingen kommer til å slå seg, noen vi alltid fange oss om vi står i fare for å falle. Det er den tilliten som er selv forvaltningens gave, å gjenkjenne en kjærlighet som er så stor at selv en skikkelig utfordring kan forseres i begeistring.. Vi har jo tross alt øvd mye her i materien, vi har mange livs erfaringer å falle tilbake på om det skulle være nødvendig. Men akkurat nå skal vi utforske noe helt nytt, være eksempler å at livet ikke er et strev, men kan utløse stor nytelse når vi bare opptrer helt naturlig.

Overganger

Liker så godt dette bildet hvor det å se noe fra et nytt perspektiv avslører at Machu Picchu skjuler en sovende indianer. Et godt symbol på at dette er tiden hvor vi våkner fra dvalen.

Håper dere alle sammen har kommet dere helskinnet gjennom fullmånen med eklipse før Merkur går i retrograd i dag, noe som også kan påvirke oss selv om vi ikke er spesielt opptatt av det som skjer i våre ytre omgivelser. Merkur i retrograd (kan observeres som om den går bakover når vi ser den fra jorden), kan påvirke alt som har med kommunikasjon å gjøre, både i vår omgang med andre mennesker, men også via teknologi. Så om det stokker seg helt på denne fronten kan det være lurt å ta noen dype åndedrag, trå litt varsomt en tre ukers tid og utsette investeringer i elektronikk til slutten av måneden.

Jeg er en av dem som ikke har dybdekunnskap om disse tingene, men har lært meg å akseptere at det påvirker meg for uansett hvor lite jeg bryr meg om månens sykluser, sier kroppen i fra - hver gang :-)

Og akkurat nå handler det mye om kropp for svært mange av oss. Gamle smerter dukker opp som troll av eske, nye plager kommer og går igjen og klærne krymper og krymper. Kroppen blir tung og vond å være i og vi blir fortvilt for uansett hva vi gjør for å være snille og fornuftige, responderer den med å gi oss mer av noe vi ikke vil ha.

Selv har jeg noen plager jeg har lært meg å leve med gjennom årene og jeg mestrer det godt og tar ansvar for å tilpasse farten til kjøretøyet. Nå derimot er det summende ubehaget blitt til smerter og sensitiviteten er skrudd opp på max-styrke, det gir større begrensninger i bevegelses-friheten også er det kiloene… En av barna mine er opptatt av trening og kosthold så jeg ba han om et råd og han svarte; “det må være slik at du spiser mer enn du forbrenner”, jeg forstår det, er ikke helt dum og uerfaren heller. Så da valget jeg å dokumentere inntak og forbruk i noen dager før jeg ringte tilbake og leste opp resultatet. Han svarte med å si; “mamma, det der er umulig, du kan ikke gå opp i vekt av det der!”

Men joda, jeg gjør det, loosfit bukser er blitt tights og jakker må byttes ut med vest, det er rett og slett ikke plass til armene inne i klærne lenger. Så begynte jeg å observere at temaet stadig dukket opp i samtaler med andre, dette at kroppen både blir større, tyngre og at gamle og nye vondter er blitt svært fremtredende. Så tenker du kanskje som meg, at det har noe med alderen å gjøre, men neida, det har ingenting med dato for ankomst å gjøre, det skjer også med folk som er ferskere på denne planeten enn det jeg er.

Derimot finnes det en fellenevner og det er at alle de jeg refererer til, er de av mine som er opptatt av både egenutvikling og det energetiske bevissthets-skiftet som vi står midt inne i. Dette bare må ha en sammenheng. Jeg spør og får følgende svar;

“I denne tiden avdekkes ikke bare stagnasjon skapt i denne livs-syklusen, men også tidligere inkarnasjoners smerte skal nu forløses. Altså er denne fasen ikke kun relatert til dette du knytter nutidens historie til, men er et såkalt dypere aspekt av din tilstedeværelse som nu går gjennom en transformasjon for å endre din vibrasjon. Ikke som en liten justering denne gangen, men som en transformasjon av din kraft slik at den blir renere og klarere rett og slett. Alt dette foregår som et ledd i den planetariske utvikling og i det jorden nu har påbegynner en ny rotasjon, trådt inn i et nytt sekel, vil all materie få tilgang til en høyere vibrasjon for å forløse nye potensialer, altså som en naturlig ekspansjon av det eksisterende, også kalt inngangen til en ny dimensjon. Dere vil oppdage dette som at den lineære tiden går noe raskere og derved utfordres alt som går tregt rett og slett. Det gamle og stagnerte skal forløses, fra dette livet og fra den fortløpende historiefortellingen som følger dere fra inkarnasjon til inkarnasjon, såkalt karma.

Se for deg at alt du består av, nu endres, fra de minste komponenter til det synlige, oppgraderes for å lede menneskeheten inn i en fase som vi kan si vil bli både lettere og lysere. En høyere bevissthet tilfører materien mer lys og derved vil både innsikt og utsikt, inntrykk og uttrykk endres drastisk. Jorden går gjennom en tilsvarende transformasjon, altså ved at alle de fire elementene utøker sin kapasitet, altså ekspanderer og forløser nye potensialer, i henhold til den grunnleggende planen for planeten.

Alt dette skjer i sammenheng med behovet for en inngående forståelse i forskjellen på forrige rotasjon hvor det å beherske materien var det ledende prinsipp, til denne fasen hvor fokus skal være forvaltning, i samhandling med alt som er. Overgangs-mennesket har en viktig rolle i dette, for nettopp gjennom kunnskap om og erfaring med det foregående, kan broer bygges og det er dette som nu skjer. Det nye mennesket, altså generasjonen som ankom etter året 2012, har intet karma, er ikke her for å forløse det gamle, men oppholder seg her utelukkende for å observere det nye og påvirke utviklingen av nye strukturer i den hensikt å forvalte materien. Videre generasjoner vil ha andre oppgaver, men dette kommer senere.

Dere skal forvalte dere selv nu, ikke lenger beherske eller herske, men forvalte gjennom tilgang til en bevissthet om hvem dere faktisk er, ikke lenger som i likhetsprinsippet, men som i oppdagelsen av individets genuinitet som gjennom dette vil etablere en ny form for samhandling. Slik vil kultur og natur ikke lenger motarbeide hverandre, men understøttes av at det såkalte årsaksplanet avdekkes for hver enkelt slik at det skapes en kollektiv bevissthet om dette å forvalte seg selv som en tydelig individualitet for deretter og opprette en ny form for samhandling med omgivelsene.

Det gamle faller, de gamle strukturene faller i det bevisstheten blir høyere og det ikke-fungerende avsløres. Mens denne transformasjonen pågår, blir dere ledet inn i en dypere kontakt med deres ånd og materien spiller ikke lenger hovedrollen. Men prinsippet for å være tilstede på jorden, er vekt, tyngde, gravitasjon og derfor kan kroppen kjennes nettopp tyngre nu når fokuset et øyeblikk rettes mer mot ånd og derved forståelsen av egen årsak til eksistens, akkurat i denne perioden hvor det store skiftet pågår. Kroppen hjelper dere ved å øke i vekt, møt det med velvilje, ikke skap unødvendig motstand!

Se deg selv om et instrument for ny energi, det nye treffer materien og en konflikt oppstår mens det gjøres justeringer slik at det gamle takker av og det nye slipper til. Derfor skal du i denne fasen kun gi tillatelse og sørge for å ikke skape ytterligere stagnasjon, men ha tillit til at også dette vil passere og etterlate deg i en forbindelse mellom ånd og materie, som er lettere og mer meningsfylt enn du tidligere har erfart.”

Så da er det naturlig faktisk, både at vi får stadige påminnelser om noe vi ikke gjenkjenner som vårt eget i det hele tatt eller med deler av historien som vi var helt sikkert på at vi hadde bearbeidet og gjort oss ferdige med. Smertene kommer ikke, de går, kiloene kommer ikke, de er bare en nødvendig vektøkning før vi trer helt inn i en energi som vil gi oss den etterlengtede følelsen av letthet og nytelse her på jorden.

(Vær også oppmerksom på tennene, at spesielt rotfyllinger kan være trøblete i denne fasen. Tennene er endepunktet på for mange energibaner og når den er “kunstig opphevet”, kan dette skapes infeksjon for eksempel når energien blir mer intens.)

Vi får støtte hverandre underveis her, heie og dele historier for det vi trenger er bekreftelser på at det ikke er noe galt med oss, det unaturlige er helt naturlig bare vi endrer de kulturelle strukturene litt, tro-systemene våre og den ytre verdens påvirkning som minner oss om å passe inn i stedet for å stå frem, helt naturlig.

Tid for vår-rengjøring

Endelig begynner det å lysne, vi vet at våren fester grep nå selv om den er litt ubestemmelig sånn i starten. Akkurat som med oss, vi vet at noe godt er på vei, men vi vakler frem og tilbake en stund før vi våger å ta det endelige steget ut i noe nytt. Det gjør vondt når knopper brister, er det rart at våren tviler, sier Karin Boye, en vakker beskrivelse av tiden som nå kommer oss i møte.

Jeg forstår på mange av dere at det begynner å holde hardt nå, bokstavelig talt er vi slitne av å holde fast i det som kjentes trygt en gang, men som nå ser ut til å være mer som en begrensning. Vi vet det er noe mer, vi lengter etter det, drømmer om det, men loven om tiltrekning synes å være ute av funksjon. Vi får bare mer av det samme, intet nytt under solen der altså. 

Men joda, det er det, en masse nytt faktisk, men det vi tiltrekker oss kommer som repetisjoner inntil vi faktisk slipper tak og våger oss ut det litt ukjente, dette dypere i oss som begynner å våkne, som vi så gjerne vil ha mer av, men så var det dette med risikoen for å miste kontrollen da...

For hvem blir vi da, om vi ikke fortsetter som før, om vi endrer oss og omgivelsene ikke liker oss og hvordan skal det gå med meg om jeg ikke sikrer meg økonomisk og tar vare på de eksisterende relasjonene, det som er flokken min. Jeg kan jo ikke bare slippe alt jeg har i hendene, reise bort og være så dum at jeg tror penger vokser på trær der jeg kommer. 

Nei, de vokser ikke på trær noe sted og vi trenger ikke avslutte alle trygge relasjoner, vi trenger ikke lage dramatikk i det hele tatt, men dersom vi opplever at det er kaos på innsiden, er det et tydelig signal på at det er tid for en vår-rengjøring. Ikke mer dramatisk enn det, bare rydde litt og takke for følge til det i garderoben som er utslitt og som ikke gir god beskyttelse lenger.

Selv har jeg drevet opprydding lenge nå, flere år med sortering faktisk og nå har jeg ikke så mye igjen, bare akkurat passe mengder av det helt nødvendigste, innvendig der altså, i det ytre trengs det fortsatt mye for å gjøre livet både varmt og praktisk. Sakte, men sikkert ble den indre beskyttelsen byttet ut med sårbarhet, en så naken og skummel følelse at det tok lang tid å venne seg til at også den var trygt.

Plutselig forsvant mange velkjente omveier, illusjoner og illustrasjoner som manet til analyse og fornuft for å sikre meg mot at intuisjonen ikke var en luring. At den ikke bare var et arbeidsverktøy jeg alltid har stolt på, men også et solid indre kompass i spørsmål som omhandler noe personlig.

Loven om tiltrekning spør du, joda den fungerer også helt som den skal bare jeg forsikrer meg om hva jeg er rede til å motta FØR jeg sender forespørselen. Uten denne klargjøringen er det lett å overse forsendelsen eller klage på at den ikke er akkurat som ønsket, den svarer nemlig på hva vi faktisk trenger og ikke det vi tror vi har behov for.

Vi er mange som lengter til et annet sted eller noe i fremtiden. Jeg har også tilhørt den kategorien som har lagt planer for fremtiden i stedet for å fokusere på dagen i dag. Så god har jeg vært på dette med å se fremover at jeg har glemt at nettopp dette øyeblikket leverer noe jeg drømte om før, jeg hastet videre fordi det var blitt en godt innarbeidet uvane å ha det litt travelt på veien mot selvinnsikt.

Når vi har så godt grep om fremtiden at vi ikke legger merke til magien som utspiller seg i dag, er alt bortkastet og erstattet med en evig venting på noe eller noen. Så opptatt er vi av å være tålmodige at vi ikke legger merke til at vi får helt i henhold til hva vi tåler, at alt har en sakte oppbygging i det små før vi til slutt ser at det er blitt til noe stort.

Vi trenger ikke gå drastisk til verks med den ryddingen, men anerkjenne at vi allerede har holdt på en god stund og at mye av jobben er gjort. Vi har plutselig så mange brikker at vi kan ane konturene i det store puslespillet som er preget inn som et kart i vår livs-kontrakt. Følger vi hjertet og stoler på intuisjonen vår finnes det ingen omveier, da er dette livet en vandring som har til hensikt å gi oss brikkene underveis, slik at vi kan legge hele bildet i løpet av denne livs-reisen.

Akkurat nå er det mange av oss som sluttfører et slikt bilde, for denne gangen har vi nemlig mulighet for å få tilgang til enda et, mens vi er her. Det har også en drøss med brikker, små og store opplevelser som er ment å skulle gi oss en stadig høyere bevissthet om hva vi kan integrere i denne materielle verden, her og nå hvor alt virker å endre seg rett foran øyene på oss. Men før vi kan starte den nye reisen, trenger vi å rydde på plass det første bildet slik at det skinner, det er nemlig når det er helt rent og klar, vi signaliserer at vi er klare til å ta imot de nye koordinatene som skal lede oss til nok en destinasjon.

Vi trenger ikke forlate noen eller noe, bare legge fra oss det som hindrer vårt reneste uttrykk, denne sårbarheten som yter vår verdi full rettferdighet. Omgivelsene vil fortsatt se det de alltid har sett, det er opp til oss å påpeke hva som er endret, hvem vi er blitt slik at vi kan ta av oss vinterfrakken og beveger oss ut i livets vår for å blomstre.

Akkurat i dette skiftet har vi alle nytte av å omgi oss med mennesker som faktisk ser oss, som støtter oss og som er villig til å elske oss selv om vi er helt forandret. Heldigvis er vi mange som kan være der for hverandre, det er min intensjon med dette møtestedet, å gi rom for å dele med andre som forstår, som også lengter etter det samme som oss <3

Å kaste anker eller seile ut i åpent landskap

Det strider mot vår natur å nekte å ta imot, derimot har vi gjort det til noe som kjennes naturlig, vi responderer automatisk med å gå i forsvar når vi møter noe nytt og ukjent. Vi møter det med reservasjon og innhenter informasjon fra tidligere erfaringer for å sette det inn i en sammenheng slik at vi gjenvinner kontrollen i stedet for bedrive redesign.

Det er ikke slik at vi er bevisst på dette, nei, dagsbevisstheten har forstått at vi skal gi slipp og ta imot, gi slipp og ta imot, men instinktene våre hører ikke etter, de aktiverer frykten og så overtar det ubevisste med å lede oss inn i gamle mønster igjen og igjen. 

Vi går i loop nærmest, vi forsøker å komme oss ut fordi vi så gjerne vil skape en forandring, men blir møtt med en nærmest kontinuerlig strøm av motstand. Så har vi lett for å tro at det er verden som er i mot oss, at det er omgivelsene som skaper disse hindringene, men det er ikke det, det ytre kan aldri gi oss annet enn en refleksjon av vårt eget indre, de bevisste og ubevisste aspektene av oss. 

For meg har de siste dagene vekket en gammel følelse av å ikke bli akseptert eller respektert. Jeg erkjenner at det nærmest er lovfestet at mennesker kan møte oss såkalt alternative med kritikk og sjikane før vi i det hele tatt har hilst på hverandre og enda mindre fått mulighet til å vise frem hvem vi faktisk er. Meg kjenner de igjen fordi jeg har vist meg frem i offentligheten, men jeg er sikker på jeg ikke er alene om å oppleve dette å blir avkrevd vitenskapelige bevis for det vi tror på helt i innledningen av en samtale.

Jeg har sagt det mange ganger før og jeg fortsetter på samme måte. Jeg er takknemlig for å møte mennesker med en annen tro, med andre erfaringer og historier vi kan dele. På den måten utvides min forståelse av livet og jeg får stadig tilgang til nye perspektiver. Jeg liker skepsis og skeptikere, både å bli stilt til ansvar gjennom andres spørsmål og ved selv å få mulighet til å spørre, det utvider horisonten.

Det jeg derimot misliker, er mennesker som går til angrep, de som sjikanerer og kritiserer før de har satt seg inn i hva jeg faktisk står for. Jeg er nemlig mer enn klarsynt, jeg har andre interesser enn det såkalt alternative (som derfor er en betegnelse jeg forsøker å riste av meg), jeg er mer enn det andre har sett på TV, mye mer faktisk! Men jeg slipper ikke til, jeg er allerede dømt til og med før vi har møttes for på det store internettet, finnes det et hav av muligheter for de såkalte skeptikerne som har et behov for å ytre sine meninger.

Det er som regel ikke de mest intellektuelle innspillene som dukker opp der, det er ikke mye kjærlighet å spore bak ordene heller og jeg tar meg i å stadig lure på hva deres bidrag egentlig er, i den store sammenhengen, hvilken rolle spiller de? Kanskje er det rett og slett mangel på mening med eget liv som gjør dem til nett-troll eller kanskje er det fordi de har satt seg så fast i den mørke forsvars-strategien at de helt har glemt at det finnes lys?

Jeg trakk meg tilbake for mange år siden, nettopp fordi jeg var så sliten av all kritikken og mangelen på raushet som jeg kaller det. Alt for mye av tiden min gikk med til å kjempe for å bli trodd, forklare og forsvaret meg mot de verste angrepene, enten ved å forholde meg taus eller ved å «ta igjen», jeg kan nemlig det også etter mange år med trening. Men nå dukket det opp igjen, en artikkel som vekket trollene der ute og argumentene har ikke endret seg i det hele tatt, årene har gått her hos meg, men i deres verden har tiden stått stille. 

Noen har rett og slett ikke fått med seg at kreativitet er nødvendig for all utvikling, både i natur og kultur. Å tenke nye tanker og sette det gamle inn i andre sammenhenger, er det som skaper vekst og fornyelse. Vi ser det i kunst, i arkitektur, i litteratur, i forskning etc., sporene etter mennesker som har evnet å ta imot ny informasjon, ny innsikt og som har forvaltet den uten å gå i forsvar, men med mot nok til å feile igjen og igjen og stille spørsmål, veldig mange spørsmål. Det er også en del av prosessen, å gjøre feil leder til mer kreativitet, mer innsikt som igjen leder til ytterligere utvikling og vekst. 

Det finnes mange, i mine øyne, helt ubrukelige motstandere der ute, mennesker som gjemmer seg i roller eller bak skjermer for å beskytte seg mot dette å bli avslørt som feilbarlige, de som tviholder på det gamle fordi det er da de behersker og kan herske. Det er mange av dem, av oss for vi har en naturlig mekanisme alle sammen, vi trenger beskyttelse for vår egen sårbarhet. Men å møte andre med kritikk før vi i det hele tatt har fått tid til å legge frem hvem vi er, påminner oss om overgrepene som har vært begått og som stadig begås i kulturer hvor det å ha makt og herredømme fremstilles som et bevis på personlig styrke. 

For oss som har vandret litt i det såkalt alternative landskapet, vi som øver oss på egenkjærlighet slik at vi har noe å gi videre, vet at angrep ikke er et tegn på styrke, men er et tegn på stagnasjon, ikke på et ønske om naturlig å vokse. Så får vi forvalte lyset vårt, vi som ser oss sterke nok til å våge å være kreative og tenke nye tanker, søke dypere innsikt for å opprettholde en kontinuerlig utvikling i takt med alt som lever.

De som holder fast og som anser seg berettiget til å kritisere og sjikanere andre, kan vi ikke stanse, men vi kan unngå å gi dem næring. Møter vi det med kjærlighet vil vi nok kunne avsløre hvilken rolle de egentlig spiller, selv om jeg personlig ikke har forstått det enda, for meg er de bare som irriterende veps på sensommeren.

Vi derimot skal være modige nok til å vise oss frem ved å stille spørsmål, være kreative og våge oss ut i det ukjente uten å hente frem frykten, men stole på at lyset holder oss så vi kan snuble litt, men aldri falle sånn at vi slår oss. Det skjer ikke rett og slett, for det vil stride mot naturens lover og de kan ikke engang vi overprøve. 

Å spille på lag med seg selv er å være en god lagspiller i møte med andre. Det handler om å effektuere behovet for å bli løftet opp og derved gjøre det samme for andre. Å dele av sitt eget lys er helt naturlig, ikke fordi vi selv ønsker å skinne mer enn andre for i sitt reneste uttrykk er lyset det samme, styrken avhenger av renheten inne i oss og vår egen beslutning om hvor mye vi er i stand til å forvalte.

Så kjære alle dere som strever med å gi slipp og ta imot, husk at det er du som skaper regnbuen, alle fargene finnes inne i deg, det er bare å ta dem frem, det kan ikke gå galt, farger blir vakkert uansett hvordan de settes sammen, det er ingen fasit, bare en mulighet for å prøve igjen og igjen og igjen.

Å kaste anker kan være helt nødvendig fra tid til annen, men båter er skapt for å seile i åpent landskap.

En strålende morgendag

Akkurat nå er det mange som begynner å kjenne på uregjerlige følelser som ikke lar seg holde igjen lenger, men kommer frem som overdimensjonerte reaksjoner på smått og stort.

Ingenting er normalt lenger, alt som før var innlemmet i en kontrollert orden er plutselig blitt bare kaos. Følelser som ble kanaliserte inn i faste mønster for å opprettholde nødvendige avlednings-strategier, møter oss rett i fleisen og ikke bare en og en, nei gjerne alle på en gang. Vi klarer ikke å opprettholde distansen til alle disse følelsene, vi kan ikke løpe fra dem eller forvalte dem med fornuft, i stedet plumper ut i en brønn som trekker oss stadig lengre og lengre ned i avgrunnen hvor det er mørkt, helt svart faktisk. 

Selvfølgelig gjelder ikke for oss alle, heldigvis er det noen som holder hodet over vann, men også vi kaver litt og stoler ikke helt på at flytevesten holder oss til dette er over. Frykten siver inn og setter noen spor, vi informeres om at det er fare på alle kanter og det er ikke måte på hvor store bokstaver det er mulig å presse inn på en enslig avis-side. Alt er farlig, det selger nemlig, frykten får oss til å kjøpe både abonnementer og budskap, nesten uten at vi filtrerer i det hele tatt, det går rett inn og sprer seg blant de allerede litt påtrengende følelsene. Og det er ikke bare i Norge det er krise nå, hele verden står i stram giv-akt fordi de grunnleggende strukturene er i ferd med å velte og hva kan vi stole på da, når ikke engang helsehjelp er tilgjengelig eller penger om det skulle gå tomt på kontoen. 

Alt synes å rakne, demokratiet og de grunnleggende menneskerettighetene er satt på prøve, selv i vårt velfungerende land blir lover omskrevet og rettigheter tatt fra oss, uten at vi har mulighet til å påvirke. Med andre ord er vi nokså hjelpeløse akkurat nå og hele verden er som fanget i en skrustikke. Bare de som kjenner smutthullene vinner frem og opplever at lommeboken vokser seg stadig tykkere, mens vi andre mister mer og mer. Det er urettferdig og all korrupsjon kjennes dypt urettferdig når den foregår i en tid hvor alt og alle ligger nede for telling. Da mister vi troen på dugnaden og vi begynner å miste troen på at vi noen gang vil klare å reise oss opp igjen. 

Alt dette ligger i den kollektive bevisstheten, den er smekkfull av smerte, sorg og frykt, den klarer snart ikke holde på mer av dette og et opprør er i ferd med å etablere seg i grasrota. I hver og en av oss, bobler det også nå, vi blir rett og slett sinte og frustrerte selv over bagateller. Vi klarer ikke være fornuftige lenger, vi blir preget av det kollektive og skiller ikke mellom hva som er personlig og hva som siver inn fra den felles smerte-kroppen.

Den ytre stillheten, det nedstengte samfunnet, tvinger oss til å være i nærkontakt med oss selv og det vi før kunne holde på avstand gjennom å fokusere på ytre opplevelser, kommer ubehagelig nært. Det store og intense er avslørt for hvem er vi egentlig, hvem vil vi være og hvordan kan vi gjenvinne følelsen av å være trygge her på jorden når vi ikke kan stole på verken våre egne reaksjoner eller systemet?

Da rakner det for mange og utløser en grunnleggende fortvilelse som kan kommer til uttrykk gjennom sinne og aggresjon, utløst av småplukk som gjør at både vi selv og omgivelsene blir tatt på senga for reaksjonen ikke er som forventet. Og siden vi er i en kollektiv opplevelse svarer vi andre med samme mynt og så er krigen i gang, på hjemmebane eller bortebane spiller ingen rolle, det ulmer i grunnvollene uansett hvor vi er.

Vi er på felgen alle sammen, kanskje rent bortsett fra noen som vokser seg gode og runde i denne fasen, og det kan være på sin plass å anerkjenne at mye av det som gjør så vondt nå, er overdimensjonert fordi vi blir påvirket av det ytre vi er utestengt fra, men absolutt involvert i.

Jeg blir så usigelig trist når jeg hører om unge mennesker som velger å avslutte livet fordi de ikke klarer presset mer, de som mangler erfaring og derfor mister troen på at også dette vil gå over. De som føler at livet ikke lenger gir mening fordi alle sosiale arenaer er en menneskerett som er fratatt dem eller enda verre, de som er fanget i et hjem uten mulighet til å forsvare seg mot overgrep fra noen som ikke evner å utvise kjærlighet og omsorg, men som lar sin egen krig gå ut over de forsvarsløse. 

Det er akkurat nå, i denne tiden hvor vi ikke bare har nok en krevende bølge av virus som skyller inn over oss, men også en bølge som utfordrer tålegrensen vår som mennesker og medmennesker. Det er nå vi med erfaring fra andre nedturer skal ta grep og riste oss ut av det kollektive og holde energien som heter håp og tro, det eneste som kan skape en motvekt. Det er vi med innsikt nok til å kjenne oss trygge her på jorden som kan gå forbi frykten og være heiagjeng for de som strever mest. Det er vi som har ressursene som trengs for å heie på andre og være den som løfter i stedet for å bli med i koret som nærer både konspirasjonsteorier og fokuset på alt som er galt. Det er mye som skal rettes opp i når dette er over, men akkurat nå er det ikke det som trenger oppmerksomhet, vi skal overleve slik at vi kan ta nettopp den kampen når verden er kommet i vater igjen.

Vi er den kollektive bevisstheten og vi påvirker den med bare å være her og bry oss så mye om oss selv at vi finner tilbake til det som gir oss glede. Den kan vi bruke for å tilføre næring der vi ferdes, både fysiske møter og der vi opptrer som objekter i kontakt med verden via en skjerm. La oss bære frem en innsikt i at naturen fortsatt ivaretar oss, det er kulturen som er lammet, ikke pusten vår for den går inn og ut til den ikke gjør det lenger, da går vi videre - helt naturlig det også.

Det betyr ikke at vi som har litt erfaring skal ta oss sammen og alltid smile, det bygger bare opp en demning som kommer til å briste, også i oss. Nei vi skal absolutt ta ut både sinne og frustrasjon, men vi trenger ikke ta med oss de andre i dragsuget, vi kan finne et egnet sted for å brøle litt, gråte eller slå vilt rundt oss. Kanskje kan vi invitere andre med, naturen tåler at vi er flere som skriker samtidig og det finnes alltid et tre som er villig til å gi oss en trygg og god klem.

Våre erfaringer med sorg og smerte står ikke alene i oss for vi har innsikt i både glede og nytelse og vi vet at det alltid ligger et valg til grunn for hvordan vi vi møter hverdagen, trygg på at det går bra eller med frykt for at alt går dit høna sparker. Noen av oss er ikke så kjent med det trygge og trenger støtte for å erfare tillit slik at også de får innsikt i at det går bra vår vi står sammen. Sammen kan vi nemlig skape en motvekt til det kollektive mørket og være vitnesbyrd på at det kommer en strålene morgendag igjen, at det er aldri så mørkt som i timen før solen står opp.

Hold ut

Jeg hadde en litt mørk dag i går og fikk en påminnelse om hvor viktig det er at jeg holder fast i nærkontaktene mine, akkurat nå. Ikke som før hvor vi kunne klemme og trøste de som hadde det vanskelig, men ved å hele tiden kjenne etter om det er noen som trenger litt ekstra støtte. Jeg er heldig som vet at mørket går over, at det tunge kan være en påminnelse om at noen har det vanskelig i min nære krets. Jeg som har så mye erfaring at jeg gjenkjenner følelsen av avmakt, men som også vet hvordan jeg kan gjenvinner balansen fordi jeg har vært ute en vinternatt før og vet at også dette vil gå over. Det er vi som er påkalt nå, vi som skal bry oss om dem som ikke finner mening i å holde ut i dag etter dag, uke etter uke. 

De trenger vår støtte og jeg er sikker på at de fleste av oss gjenkjenner enten å være blant dem som trenger hjelp eller er som meg, en som gjenkjenner andres frykt og bruker den som en påminnelse om å ta kontakt der det trengs litt bistand. 

Vi er som inne i en tunell nå og vi har sett lyset der fremme som holder håpet levende, men plutselig tar veien en sving og leder oss inn til et sted hvor det er enda mørkere, uten lyspunkter i det hele tatt. Da kan vi miste kraften som skulle lede oss det siste stykket og håpet erstattes av fortvilelse og etter hvert apati. For noen tar virkelig frykten overhånd og de innlemmes i mørket, de ser ingen utvei lenger. Andre derimot bruker motkraft og finner smutthull som gir dem mulighet til å tilfredsstille egne behov uten å ta hensyn til at det gjør vondt for fellesskapet.

Så oppstår det konflikter mellom de som mister grepet, de som finner styrke til å holde ut og de som skape sin egen vei ut av det. Å tenke på felleskapets beste er vi gode til i Norge, vi kan dugnad her, men nå er det ikke alle som er med, noen er faktisk så drittlei at de benytter seg av smutthullene i dette regelverket som er bygget på tillit, de som er så desperate at de tar de små åpningene som en invitasjon.

Jeg hører at mange planlegger å reise bort i påsken, til steder hvor det fortsatt er åpent for sosialt samvær og de omtaler det som et mekka for fest og moro, for det er jo lov, ikke sant, å leve som normalt der oppe på fjellet?

Jeg forstår dem godt, lengselen etter det «gamle livet» er så stor at det blir naturlig å oppsøke alt som ligner, drit i regler, bli med til fjells, det er enda gøyere når vi er mange. Jeg hører om unge mennesker som ønsker å bli smittet for å bli ferdig med det, andre godt voksne som sniker i vaksinekøen for å sikre seg selv. Noen forstår ikke reglene en gang, de tilhører ikke vår kultur og er ikke vant til å forholde seg til begrepet dugnad og tillit i det hele tatt. 

Så hva kan vi gjøre, vi som følger reglene, forstår tillit og har styrke nok til å stå imot og finne nytt håp i det håpløse som nå skjer?

Vi kan unngå å nære frykten og ha nettopp tillit, løfte blikket litt i visshet om at det vil gå over, det blir bra igjen, bare vi holder ut litt til og kanskje enda litt til. Så får vi ta et ekstra godt grep om de som kan utgjøre en fare for seg selv og andre, men hele tiden med en intensjon om å samhandle i en høyere bevissthet hvor denne pandemien har en hensikt, at den kom for å la utdaterte systemer falle, noe vi allerede observerer at skjer. Helsevesenet vårt trenger en oppgradering så pengene ikke strømmer ut til ingen nytte, støttesystemene våre er ikke rustet for et ras av mennesker som mister det økonomiske fundamentet, reglene for å krysse landegrenser vil endres og kulturen vår vil i lang tid fremover definere tiden før og etter Corona. 

Og det skjer i hele verden, det er ikke bare her i Norge vi strever, men hele det politiske systemet er satt under et enormt press, økonomi og selve fundamentet for våre menneskelige rettigheter, er i ferd med å avsløre sine mangler med store bokstaver og utropstegn. For fungerer egentlig demokratiet, er våre verdensledere egentlig ledere eller bare sjefer som stiller seg først i vaksinekøen? Kan vi stole på myndighetens eller er det konspirasjons-teoretikerne som har rett? Og en masse andre spørsmål som er med på å vekke oss fra dvalen vi har vært i så lenge og kanskje er det akkurat nå vi står som i filmen «The Matrix» og får valget om å ta den røde eller den blå pillen?

Verden trenger oss nå, vi som klarer å bevare roen, som ikke blir lammet av frykt og som fortsatt tror at dette er en fase som vil gå over og at den har en hensikt, en intensjon om å gi oss et kollektivt bevissthets-løft. Det er behov for oss nå fordi det er vi som skal bruke det velfungerende systemet i vårt eget indre, dette som avslører hvor nettopp vår tilstedeværelse gir lysglimtet som trengs. Og siden får vi helt sikkert også mulighet til å være med som retningsviser når nye strukturer skal bygges på et renere og dypere fundament.

Vi får holde tak i hverandre nå og forsøke å møte både de som følger regler og de som bryter dem, med forståelse og aksept. Vi gjør så godt vi kan, hver på vårt vis og vi vet at dette går over, vi som har både en kime av tro igjen og tillit til at også det meningsløse har en mening. Så skal vi dele denne innsikten med andre og være den som beskytter fordi vi vet at det finnes noe stort og mektig som aldri svikter, men som ivaretar hver og en av oss.

Fravær og nærvær på en gang

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her, det er fordi jeg har brukt ordene mine i et annet format, en bok som jeg håper vil være et godt redskap for alle dere som trenger bekreftelser på at det finnes uendelig mye i oss som ikke blir brukt.

Jeg sier det igjen og igjen, at jeg er så uendelig takknemlig for alle samtalene jeg får ha med dere. Hver og en har en helt unik historie og helt personlige årsaker for å ta kontakt. Men til tross for alle ulikhetene er det en rød tråd som forbinder alle sammen, nemlig utfordringen med å ta imot i stedet for hele tiden å føle på et krav om å gi og gi og gi - til andre. 

Akkurat nå, i denne tiden hvor hele verden er preget av strenge regler for hvordan vi kan bevege oss, blir slitasjen enda mer merkbar. Der vi før har kunnet hente oss inn igjen ved å være nær hverandre, klemme, sitte sammen og fysisk kjenne at andre er skikkelig glad i oss, foregår nå møtene våre via en skjerm. Et skikkelig irriterende mellomledd mellom oss og det vi faktisk trenger.

Resultatet er at følelsen av ensomhet og utestengelse blir påtagende for stadig flere av oss. Det er ikke lenger bare de eldre som sitter alene og venter på besøk, i alle aldre finnes det medmennesker som strever fordi de sosiale spillereglene er endret. Interaksjonen med andre som er så viktig for vårt eget selvbilde, er blitt til gjentagende møter med vårt eget speil og når vi ikke er helt fornøyd med det vi ser, kan det vi ikke liker begynne å gjøre skikkelig vondt etter hvert.

Jeg har hørt at noen har gått hverandre på nervene også, at den intense nærheten som oppstår når man er stengt inne sammen med andre, også kan føre til store kriger i det som før var små hverdags-uenigheter. Så frustrert blir vi, at kjærligheten som ligger til grunn for at vi valgte å tilbringe tid sammen, utfordres fordi vi ikke får luft, inspirasjon, bekreftelser og opplevelser sammen med andre, bare fra den samme ene som nærmest tyner oss fordi det ikke bringes noe nytt inn i samværet, slik vi er vant til.

Det var godt for meg å reise fra Norge nå, forløsende å komme hit hvor jeg får være for meg selv, uten så mange nyheter å forholde meg til. Det tok noen dager før jeg erkjente hvor sliten jeg var av alle de skrekkinngytende beskjedene vi får, om at det er konstant fare på ferde. Selv det at «naboens katt er blitt borte», beskrives i enorme bokstaver og blinkende beskjeder om siste nytt og advarsler farer over skjermen. Det blir ikke bedre av at norsk grammatikk og rettskrivning forsvinner i kampens hete heller, det gjør bare at også den bakenforliggende informasjonen vekker irritasjon, det er liksom aldri fred å få, aldri noe som formidles for å skape ro og orden. 

Akkurat nå er det lagt et stort press på alle oss jordboere og sammen skaper vi den kollektive bevisstheten hvor frykten er det vi puster både ut og inn i. Da blir det lett til at vi mister oversikten over hva som faktisk er vårt og hva vi skal sørge for å ikke ta personlig. Paradokset synes å være at fraværet av fysisk nærhet til våre nærmeste, har gjort oss mer bevisst på at vi har medmennesker i hele verden. Frykten forener oss mot en felles fiende, det føres en verdensomfattende krig mot et virus som kanskje vil vise seg å lede oss nærmere hverandre og forståelsen av hvorfor vi faktisk lever her.

Fravær og nærvær, fravær og nærvær synes å være sangen i tiden akkurat nå og det er her jeg finner den røde tråden jeg snakket om, det er denne vekslingen som er så tydelig i de fleste samtalene jeg har med dere.  Noe fraværende som vi lengter etter og noe nærværende som vi har vondt for å ta imot.

Da kommer spørsmålet, hvordan skal jeg klare å komme meg ut av dette, hva kan jeg gjøre og hvordan kommer livet til å bli. Er det mulig å se inn i fremtiden sånn at jeg vet hva som vil skje, kommer det til å gå bra med meg, er det noen som passer på meg eller er jeg helt alene her?

For meg som sitter på utsiden og ser inn, er det lett å se veien ut. Ikke fordi jeg kan se inn i fremtiden, men fordi jeg ikke går i den dype dalen, men befinner meg på et utkikkspunkt litt høyere oppe. Derfra skuer jeg ut over det som foregår der nede og observerer alle hindringene som det egentlig er enkelt å passere. Men i stedet for å gå forbi, blir vi stående å stange i små ubetydeligheter og jeg tar meg selv inn i det for heller ikke jeg klarer å se meg selv fra et høyere perspektiv hele tiden. Men det kan oppstå magi om noen leder oss opp til den toppen, noen som hjelper oss ut av frykten i den mørke dalen og opp i lyset der det finnes en tillit vi lengter sånn etter å våge å overgi oss til.

Vi motarbeider oss selv som en konsekvens av historien vår, erfaringene som har gitt oss noen trofaste mønster vi følger der nede i dalen. Å ha noen sammen med oss som kan avsløre årsaken til at vi skaper stagnasjon i stedet for bevegelse, er en gave vi kan ta imot og gi til våre medreisende. Vi kan være til hjelp for hverandre alle sammen, det handler bare om å gi all vår oppmerksomhet til den som trenger det, et lite øyeblikk. At jeg blir vist tilliten av å være en slik støttespiller, kan ikke beskrives med noe annet enn takknemlighet. Og kanskje spesielt i de tilfellene hvor det oppstår et så kraftig trykk at jeg blir slengt i gulvet sammen med telefonen før jeg blir plukket opp igjen når frustrasjonen har sagt sitt. Det blir ofte latter da, en befriende erkjennelse av at den enorme kraften som utløses i det samtalen går til h…., er like mektig som den vi ønsker skal beskrive kjærligheten til oss selv.

Å puste med magen er viktig nå, å ta virkelig dype drag når vi merker at frykten og frustrasjonen skaper heavy-metal musikk i brystregionen. Så går det over dette, det blir bra igjen bare vi får øvd oss litt på å anerkjenne det som blir avslørt i nærværet med oss selv, dette som gir oss vinger så vi kan forflytte oss mellom dalen og fjellet, hele tiden.

God helg, vakre venner og i morgen er det tid for å la Bestemor Måne ta med seg det vi ikke trenger mer, det som har utspilt seg selv og som kan forløses i det store lyset. Hun synger det til seg, bestemor, hun vugger oss så vi kan få litt etterlengtet hvile <3

Et umulig prosjekt

Kjære alle sammen

Jeg har vært og er så heldig at jeg får møte mange av dere. Det fyller meg med stor glede, men jeg er også overrasket over smerten alle bærer på. Mange har diagnoser som depresjon, fibromyalgi, ME, artrose, betennelser i mage/tarm, allergier etc. Listen er lang, men det som kjennetegner de fleste er at de er så slitne at de indre organene nærmest går på tomgang.

Jeg hadde en vakker dame på benken i forrige uke og hun fortalte at alt hadde gått galt. Sykdom og dramatikk hos så mange i hennes nærmeste krets at hun var usikker på om hun kunne klare mer. For meg, som så det hele på avstand, var det et paradoks for ingenting, absolutt ingenting handlet om henne. Hun kom altså til oss fordi hun var i ferd med å gå til grunne i andres sorg og smerte.

Hva er det vi driver med, hvordan kan vi være noe for andre om vi blir med dem ned i mørket, om vi faller i det sorte hullet sammen med dem? Det er slik det ser ut for meg nemlig, at vi helt automatisk tar andres opplevelser helt personlig. Men hvem skal stå i lyset og gi oss motivasjon til å snekre en stige da, om vi alle skuffer på med store spaser for å komme enda nærmere avgrunnen?

Julen er en utfordrende tid når distansen mellom reklamen og virkeligheten blir for stor. Vi forventer så mye av denne høytiden at selv et lite avvik fremkaller følelsen av at det ikke er godt nok, at vi ikke strekker til. For de av oss som har fått noen skrammer og sår, blir det helt umulig å komme seg igjennom årets siste måneder, uten å svelge gråten minst en gang hver dag. Når vi er mange som har det på samme måte, ligger det liksom i luften og siden vi tror det er vårt ansvar å bære også andres byrder, blir julen et helt umulig prosjekt, dømt til å mislykkes før vi rekker å tenne første lys i advent-staken engang.

I tillegg har vi i år litt ekstra mye å drasse på, pandemien har satt noen spor og vi har ikke fulladede batterier når vi går i gang med verken forberedelser eller gjennomføring. Vi er rett og slett både desillusjonerte, drittlei og fortvilt - FØR vi skal gå inn i den store feiringen. Vi tenker på alle dem som er ensomme, de som mangler penger og de som både er eller står i fare for å bli alvorlig syke. Vi har gått med masker så lenge og resirkulert vår egen pust så mange ganger, at hodet skriker etter frisk luft og hvile fra tankekjøret. Men det skjer ikke, vi bare planlegger enda mer og plutselig klarer vi ikke stå i det lenger, vi bryter sammen og går i vranglås. 

Alt handler om bevegelse og stagnasjon og om vi klarer å være i bevegelse både i det ytre og i det indre, er vi absolutt rustet til å tåle både oppturene og nedturene livskarusellen har å by på . Men om vi stopper opp, setter oss fast og ikke klarer å slippe taket, mister vi sakte, men sikkert motet og glir inn i håpløsheten. Det er irriterende å ha innsikt i at alt er energi og at den beveger seg helt naturlig og kontinuerlig og ikke bare det, men den er vår, vi skaper bevegelse og vi skaper stagnasjon. Det er så latterlig enkelt at det kanskje bare er humor som kan få oss på rett kjøl igjen.

I mitt liv er det noen utfordringer om dagen, andre ville nok sagt at hele greia er et nokså umulig prosjekt, men det fungerer for meg fordi jeg velger å holde meg oppe på kanten i stedet for å falle ned i mørket. Det ligger noen tårer og lurer der, men jeg lar dem trille ut i små porsjoner. Alt all innsatsen som er lagt i det indre arbeidet, gjør meg trygg på at dette ikke er nok en prosess, men en rytme jeg ikke skal stanse, bare la det gå sin gang for det går over, alt går over. Det handler tross alt ikke så mye om hvordan vi har det, men om hvordan vi velger å ta det.

Det betyr ikke at jeg underestimerer sorgen og smerten som avsløres for så mange av oss nå, men også det er følelser, bare følelser som absolutt ikke definerer sannheten om hvem vi er. Har vi sorg har vi glede, har vi smerte har vi nytelse, har vi nederlag har vi oppdrift også er det opp til oss å sørge for balanse i regnskapet. Og til alle dere der ute, legg bort spaden og se om du har noen andre verktøy som kanskje gir deg et kraftig dytt opp i lyset - vi fortjener det nå når solen endelig har snudd <3

GOD SOLSNU TIL DERE ALLE og GOD YULE <3

Er vi fremme nå?

Mange av oss har i lang tid forsøkt å finne oss selv, vi har viklet oss ut av gamle floker og aldri gitt opp. Vi har navigert etter et ukjent mål, men vi håper det finnes et sted hvor vi føler oss tilfreds her på jorden. Veien har vært lang og litt kronglete, den har ledet oss opp til store høyder hvor vi har fått et utsyn som bekrefter at vi er på rett vei, men vi har også falt ned i dype daler hvor vi har eltet oss i fortvilelsen over at alt virker helt håpløst.

Vi har gått så langt og forsket så dypt i oss selv at det er blitt en vane å være på konstant leting etter noe vi skal jobbe med, noe vi kan bli bedre på, noe som vil gjøre oss i stand til å komme i mål og kjenne oss tilfreds. For mange ligger dette som skal forbedres som direkte forbindelser til fortiden, da drar vi med oss historien inn i dagen i dag og vi lar den legge forholdene til rette for i morgen. Og da blir det aldri slutt, men fortoner seg mer som en evig strøm av oppgaver å løse før vi kan si oss ferdig bearbeidet og klar for en ny etappe, forhåpentligvis en som er litt lettere.

Å reise uten for mye bagasje er en drøm for de fleste, å bevege seg lett er essensen i dette å være tilfreds slik at vi kan bevege oss lett og ledig i stedet for konstant å være forberedt på motstand. Differansen mellom drøm og virkelighet virker helt uoverkommelig og vi tror ikke egentlig at det er mulig å oppnå full tilfredshet her. Men vi kjører på for å bli den beste utgaven av oss selv for vi tror på slitet og på verdien av å besøke alle de dype dalene, vi blir nemlig belønnet da, det er når vi behersker mørket vi har verdi.

De som synes å tilbringe hele livet oppe på høyden derimot, har vi ikke så stor respekt for. Der er de som tror livet er enkelt, de litt arrogante som mener seg berettiget til å se ned på oss i dalen, de som har overflod av både suksess og penger og som forteller om det i store bokstaver. Vi derimot, tar livet på alvor og bruker innestemme for vi har ikke så stor verdi!

Nettopp, slik er det, noen har det lett, vi har det vanskelig - livet ER urettferdig!

Men kanskje skal vi stoppe opp og gå oss selv litt etter i sømmene, for hva om vi faktisk hører til på toppen vi også, vi som har arbeidet hardt og lenge og som fortjener å belønne oss selv for jobben vi har gjort. Det er ikke bare tullinger der oppe, det er mange fine folk også, som mestrer både ydmykhet og nestekjærlighet. Men de bruker ikke capsloc hver gang de snakker, de trenger ikke rope så høyt for de er tilfreds med tingenes tilstand og nyter utsynet mer enn det å fortelle om sin egen fortreffelighet.

Å innse at målet er nådd, er en utfordring i seg selv, for når er vi egentlig fremme, når kan vi anerkjenne at vi har grunn til å være tilfreds og hvem blir vi da?

Personlig tror jeg at mange av oss fortsetter å søke fordi det er blitt en vane og fordi vi har opplevd andres anerkjennelse når vi formidler vår egen smerte og forteller om hvor vanskelig vi har hatt og har det. Men hva om vi forsøker et opphold der oppe på toppen, sånn for å se utover og fokusere på alt vi har å glede oss over, alt vi har forløst, alle dalene vi har forsert. Blir vi en mester da?

For et par uker siden hadde vi et kurs i Drøbak med tittelen “Fra Menneske til Mester” og i løpet av et par dager skjedde det noe med de aller fleste som deltok. Det var ikke så mye som skulle til, mer det å bare riste av seg gamle forestillinger og gi slipp på det ene som hindrer den endelige forløsningen. Det skjedde mye på en gang og tilbakemeldingene aktiverer boblende glede i hjertet mitt, for det er mulig, det er bevist at vi ikke bare er mennesker lenger, men sanne mestre i kunsten å leve.

Så takk til dere som våget å dele denne magiske forløsningen og velkommen til dere i Trondheim som har lyst til å skape en tilsvarende opplevelse i oktober. Det er ikke langt igjen å gå, bare et par trinn som leder oss til et nytt utsyn og innsyn. Jeg gleder meg allerede!

Så redd hele tiden, så veldig redd

Jeg forstår i samtalene med dere at mange strever med en redsel som synes å overskygge alle andre følelser. Å gi næring til frykten for noe, har lett for å spre seg lynraskt inn i andre ting og for noen blir den etter hvert så overveldende at tillit bare dukker opp som små lysglimt, resten er mørkt. 

“Mestrer du frykten, mestrer du deg selv”,

var en beskjed jeg fikk for en tid tilbake og for meg er det helt riktig. Jeg ser det for meg som å stadig stå foran valget mellom to ting, to veier hvor den ene er mørk og den andre er lys og begge leder til det samme stedet. Jeg vil uansett komme dit jeg skal, men hvordan reisen dit vil fortone seg, avhenger av valget jeg tar akkurat nå, akkurat her. 

Velger jeg å være redd kommer jeg til å møte frykten min hele veien, det vil bli motstand underveis, små og store hindringer som hjelper meg å nære akkurat den følelsen. Velger jeg tillit, vil veien bli lettere, lysere og antagelig vil jeg ankomme litt mindre sliten og fortvilt. Derfor blir opplevelsen av både reisen og ankomsten helt forskjellig og hvordan jeg ønsker å ha det, beslutter jeg her og nå. 

Hver dag står vi overfor dette valget, hele tiden har vi kontakt med denne grunnleggende vibrasjonen i oss. Enten er vi trygge eller vi er utrygge, men ikke alle er bevisst på at dette er utgangspunktet for alt vi skaper. For noen er det å være redd blitt et mønster, å velge å være utrygg fordi det er tryggest, det vi kjenner best, det vi har kontroll på.

Vi aktiverer frykten uten egentlig å tenke oss om, for det virker best slik, å gjøre som vi alltid har gjort gjør oss trygge i det å være utrygg. Det er slik vi er oppdratt, det er slik samfunnet vårt fungerer akkurat nå. Når vi er redde er vi lette å lede så over alt rundt oss blir vi minnet på at det er ting å frykte, bekymre seg for og alvorlighetsgraden i livet markeres med skrikende overskrifter i nyhetsbildet. Og vi følger med, vi leser nyheter, vi sluker dem rått, spesielt i denne fasen hvor vi har en usynlig fiende blant oss, et virus som gjør at vi må være varsomme i alt vi gjør. Ingen spontane handlinger er tilrådelig for først skal vi vaske hender, sørge for en meters avstand og kjenne godt etter hvordan kroppen har det før vi beveger oss ut i verden. Ikke kan vi dra langt heller for det er en skam og det leder igjen til skyld.

Det aktiverer to grunnleggende vibrasjoner i frykten vår, dette at vi er født skyldige og at vi hele tiden har noe å skamme oss over, det er myten som ligger til grunn for rett-systemet vårt, for rettferdighetsprinsippet i vår kultur.

Så valget om den mørke veien er enkel, det går på automatikk.  Å velge tillit derimot er en viljeshandling, et hinder vi trenger øvelse for å anerkjenne som et alternativ. For de finnes en lys vei, det finnes en sti å gå hvor både skyld og skam er fullbrakt, hvor vi kan utforske reisen som utlærte på det området. Det er da vi mestrer oss selv.

Men hvordan foregår dette valget, hva kan vi gjøre for å gå fremover på en lys og vakker vei, uten motstand, uten opplevelser som slår oss både gul og blå. Det er jo et virus for eksempel, vi kommer ikke unna det og det finnes vel overalt, ikke bare der det er mørkt, det skuler seg i lyset også, eller?

Joda, det er overalt, det er krig et sted også selv om vi befinner oss et sted hvor solen skinner, sykdom og død eksisterer og en masse andre ting vi kan være bekymret for. Men hvordan vi forholder oss til alt dette, hvordan vi reagerer og agerer er helt opp til oss, det er vi som velger den mørke veien eller den lyse og uansett kommer vi dit vi skal.

Det er som ellers i livet hvor vi har en tendens til å tiltrekke oss situasjoner og mennesker som er i samme situasjon som oss selv. Er vi småbarnsforeldre, har vi gjerne omgang med andre som også er det. Er vi single, har vi ofte single venner og er vi redde finner vi andre som har samme syn som oss. Men er vi forelsket derimot, har vi det fint alene, da trenger vi ikke så mange for å kjenne at livet lyser, vi har nok med den ene som aktiverer alt det beste i oss. Men det varer ikke alltid, for frykten for å miste sniker seg inn etter hvert og da kommer mørket tilbake. 

I alt vi er og gjør, er valget mellom frykt og tillit, helt avgjørende for hvilken opplevelse vi velger å skape. Å velge å være redd er helt naturlig, å velge å ha tillit, er uvant, men mulig om vi bare vil. Vi kan til og med skape en forelskelse til selve livet, det er bare en følelse det også. Det er vårt ansvar å forvalte oss selv i henhold til de valgene vi tar, det er ingen som kan forminske frykten for oss, det er ingen som kan tvinge oss til å ha tillit heller, men vi kan hente inspirasjon fra andre som har overvunnet frykten og som beviselig overlever selv om de overser små og store farer underveis. 

Frykt er en viktig komponent i det å være menneske. Den varsler oss om en mulig fare og sender spontant signaler til alt vi består av, kroppen går inn i frys-modus, tankene blir sentrerte og følelsene tar et fokus, nemlig å beslutte om vi skal rømme eller kjempe. Så fininnstilt er vi at alt fungerer samtidig og vi retter en samlet energi mot dette å overleve. Men vi kan ikke ha det sånn hele tiden, det fratar oss muligheten for virkelig å leve.

Jeg tror så sterkt på kraften i dette valget at jeg har valgt å starte et samarbeid med en mann som kan mye om den fysiske kroppen og om det som skjer når den naturlige bevegelsen hindres og vi blir statiske.

Det blir kurs i Trondheim om “Indre stressmestring”, denne høsten og jeg gleder meg så veldig for her er det mye jeg vil lære. Så skal jeg inspirere til at vi løfter blikket litt slik at vi kan avsløre at bevissthet er alt som skal til for å gi slipp på det som skaper stagnasjon slik at bevegelse gjeninntar sin naturlige plass i oss.

For vi skal det, gi slipp og våge oss over i en annen fase nå hvor vi nyter reisen litt mer fordi vi evner opptre overfor oss selv som vi ville gjort det om vi møtte et lite nøste som var redd for den store, store verden <3

En tid for paradokser

Sommeren går mot slutten og denne høsten starter med at vi alle har fått dyptgripende innsikt i vår egen sårbarhet, i viktigheten av tydelige regler, godt lederskap og ordet dugnad har fått ny betydning. 

Alt dette samtidig med det voksende behovet for å rette mer oppmerksomhet til egne behov og en frigjøring fra alt som begrenser. Gi slipp på det gamle, på forestillinger og forventninger fordi vi plutselig har oppdaget at det er noe mer, at livet har noe mer i vente, bare våger å tre inn i noe som er ukjent og skremmende og legge det trygge bak oss.

Et skikkelig paradoks der altså, en herlig selvmotsigelse som forteller oss at akkurat nå er ingenting som før og ingenting som etter, for vi vet ikke hva som er mulig eller umulig. Alt er uforutsigbart, men vi har et valg, vi har hele tiden et valg om å utforske det ukjente. Det mulige startet også som umulig før vi prøvde oss litt frem.

Vi er inne i en ny tidsepoke og ingenting vil noen gang bli som før. Vi går ikke bakover, men befinner oss i en fase hvor det vi trodde lå langt inn i fremtiden, utspiller seg akkurat nå. Vi trenger ikke vente mer for vi er fremme. Paradokset bevitner det, i det ytre slik det også er en bekreftelse når vi finner vippepunktet i vårt egen indre, valget om å stå stille eller skape bevegelse.

Nå handler dette om å ta et valg om å holde fast eller gi slipp, på samme måte som vi gjennom hverdagen hele tiden har et valg om å stå opp eller sove, drikke kaffe eller te, velge smerte fremfor nytelse, være redde eller ha tillit også videre. Hele tiden velger vi og det vi faller ned på, indikerer hvilket potensial vi kommer til å gå inn i. Velger vi å sove, aktiveres et aspekt, velger vi å våkne, et annet. Men før vi kan ta et valg, trenger vi innsikt i begge ytterpunkter, vi kjenner ikke gledens egentlige essens før vi har stiftet bekjentskap med sorgen, vi kan ikke vite at vi er trygge før vi har kjent oss utrygge. Vi har ikke et reelt valg før vi kjenner at to faktorer er likeverdige, det er da vi mestrer paradokset, livets stadige selvmotsigelser.

Dersom vi alltid har søkt det trygge, det statiske som gir oss følelsen av å ha kontroll, vil det bevegelige virke skremmende. Da har vi ikke et reelt valg for frykten allerede tatt det for oss. Det såkalte samfunnet vil helst ikke at vi skal være i stand til å velge, det er lettere å opprettholde ro og orden dersom alle er akkurat så skrekkslagne at de velger det forutsigbare og kjente. Det å hele tiden være redd for å ikke strekke til gjør oss mer håndterlige fordi de som kaller seg våre ledere, har en homogen gruppe å forholde seg til. Vi ser det nå, at om alle hører etter, unngår vi at helsesektoren bryter sammen. Men vi begynner også å stille spørsmål til om strukturen er god nok, om pengene våre anvendes på riktig måte.

I et annet perspektiv, finnes det drivkrefter som overgår maktens behov for massens underkastelsen. Det finnes en kraft som forløses nå og som vil dytte oss slik at vi avdekker nye behov i oss selv, for hvordan vil vi egentlig disponerer potensialene våre, vil vi ha det som før eller trenger vi litt mer bevegelse, ro og orden eller litt spenning. Uansett hva vi velger, kan vi hvile i vissheten om at det i universet ikke råder kaos, men en mektig orden som vil bestå uansett hvordan vi leker med potensialene her på jorden. Det er ikke nødvendig å løpe rundt i et hamster-hjul fordi livet er litt farlig hele tiden.

Jeg er så heldig at jeg får snakke med mange av dere og den røde tråden i disse samtalene er nettopp frykten for å gi slipp og det å være sliten av å holde igjen. Nok et paradoks for vi kan ikke ta valget om frihet før vi våger å utforske hva frigjøringen består av, vi kan ikke se inn i fremtiden for å sikre oss at det er trygt å gå dit. Da blir det ikke et reelt valg, da blir det bare et nytt harmster-hjul med samme hensikt, nemlig å gjøre også det ukjente statisk mens vi egentlig lengter etter å hoppe av.

Noen av dere blir skuffet fordi jeg ikke vil se inn i krystallkulen for dere for mange tror at det er det jeg tilbyr i en såkalt reading. Det mandatet er jeg ikke villig til å påta meg. Det vil nemlig bare skape behov for nok en slik samtale i morgen. Men om vi bruker dagen i dag til å forstå nettopp dagen i dag og ha tillit til at det vi drømmer om, er innenfor rekkevidde, vil morgendagens muligheter åpenbare seg for oss. Det trenger vi noen ganger hjelp med, i hvert fall jeg, både titt og ofte for jeg ser ikke klart når det går så fort rundt og rundt.

Dagen i dag er både starten og slutten på et potensial, hva vi velger på påbegynne, avhenger av det vi avslutter, hva vi våger å gi slipp på, til fordel for noe annet. Om vi er redde i dag, vil ikke morgendagen gjøre slutt på den frykten og ingen såkalt klarsynte kan endre det faktum at vi er redde. En samtale kan gjøre deg i stand til å mestre frykten og overkomme den, men ingen andre enn du selv kan velge hvor stor plass den skal ha i ditt liv.

Fremtiden består av de potensialene vi velger å aktivere og er vi redde for å gi slipp på det statiske, det såkalt trygge, vil vi aldri få muligheten til å oppleve at vi mestrer det utrygge også. Det utrygge som vi faktisk mestrer veldig godt, det statiske er jo et valg vi tar fordi vi er utrygg i utgangspunktet.

Jeg elsker paradokser, elsker at noe er helt likeverdig, men helt forskjellig. Det er i det jeg ser ytterpunktene jeg innser at jeg faktisk har et valg, at det er opp til meg å velge det ene eller det andre fordi jeg mestrer begge deler. Jeg kan dugnad og jeg føler meg fri. Reglene er ikke begrensende lenger, de er nødvendig for at vi skal komme oss gjennom denne situasjonen slik at statiske strukturer kan falle til fordel for andre som responderer mer på min lengsel etter frihet. Da kan masse-bevisstheten gjøre sin oppgradering slik at litt renere kjærlighet kan slippe til her på jorden, denne kraften som vi alle består av, men som vi strever sånn med å holde tilbake.

Våger vi å gå inn i høsten uten bare å være redd for sykdom og død, vil vi kanskje oppdage at nettopp denne pandemien skaper en mektigere følelse av samhandling og at deg gir oss tilhørighet i en kamp det er verdt å kjempe.

Kaos på dansegulvet

Mange av oss er så redd for konflikter at selv små krusninger på overflaten lett kan bli tolket som fare for stol bølgehøyde. I ren frykt for hva som kan komme, glemmer vi å faktasjekke situasjonen, men handler på instinkt. Valget står mellom å stikke av eller ta en fight og uansett metode, blir det uansett bråk for frykten går aldri stille i dørene. .

En konflikt forløses om vi bare lar energien utspille seg, om vi lar den slippe til uten å filtrere den gjennom frykten vår. Det er som en bølge som naturlig bremses ned i det den når land, men i stedet for å la bevegelsen foregå helt naturlig forsøker vi å gripe inn før kraften blir for stor. Vi vet hvordan det går, det skaper bare en akselerasjon og plutselig befinner vi oss midt i en ukontrollerbar storm.

En konflikt kan være en samtale om ikke er sluttført, en dialog som har slått krøll på seg fordi det oppsto en misforståelse, eller det kan være en utmerket metode for å få fart på innestengt energi. Noen ganger kommer vi opp i konflikter som ikke handler om at vi personlig ønsker å ha rett, men om en urett vi ser det som vårt ansvar å ta del i. Uansett hvilken intensjon vi har i møte med et mulig uvær, an vi ikke mestre det uten å sitte stille lenge nok til at våre intensjoner er klokkeklare, enten går vi mot løsning eller låsning.

Om vi velger å flykte eller fighte, er det frykten som aktiverer reaksjonen og utfallet avhenger av om vi er fornøyd med beslutningen. De færreste av oss er det, vi føler oss ikke forløst av en konflikt, det er mer som om vi tar med oss en ulmebrann videre og vi vet at den når som helst kan blusse opp og skape nye konflikter.

Gjennom hele livet opplever vi at det i vår samhandling med andre, er en konstant fare for uenighet. For noen er konflikter faktisk blitt et innarbeidet mønster, en metode de tyr til hver eneste gang de kjenner på et emosjonelt undertrykk. Da er det ikke bare stille indre ulming lenger, da er det mer som en pyroman bor der inne. Det undrer meg at disse menneskene som konstant er i konflikt med andre, ikke ser seg selv som den aktive parten, som den med eierskap til pyromanen.

Det skal to eller flere parter til for å skape en konflikt og som regel danner de grupperinger for å finne støtte i hverandre. Det kreves også at to eller flere beveger seg til den samme musikken for at det skal være mulig å skape en forløsning. Den naturlige rytmen vil forløse det fastlåste dersom vi ikke holder igjen, tviholder på behovet for å vinne. Det finnes alltid noen slike på dansegulvet, de som skrur opp musikken og dobler hastigheten for å få litt fart i sakene. Da dunker vi ikke lenger bare forsiktig bort i hverandre uten intensjon om å skade noen, vi sloss og snart er alle en del av dette meningsløse kaoset som kalles krangling.

Den mest ubehagelige situasjonen er den som utspiller seg når det er din egen dansepartner som skrur opp musikken, den personen du trodde du var på lag med, men som viser seg å ha en annen agenda. Da mister du plutselig muligheten til å nære ditt eget behov for en løsning, du blir en del av en annens behov for dramatikk. Igjen reagerer vi på refleks og fornuften glemmer at den har et et oppdrag med å være redningsbøye. Den og alt det andre blir med i dragsuget og plutselig er vi midt i noe vi ikke hadde forberedt oss på i det hele tatt.

Jeg husker spesielt en situasjon som oppsto hjemme hos oss. Mamma-frustrasjonen var intens, barna ville ikke høre etter og jeg tok frem ord i store bokstaver og skrudde opp volumet. Midt i utbruddet så min yngste sønn rolig på meg og sa;

«Du mamma, når stemme-volumet ditt går opp, forsvinner vettet ditt ut!»

Han hadde helt rett og i enhver situasjon har vi et valg om å konsultere vettet før instinktene tar over. Vi kan løsne på knuter eller stramme skikkelig til. Og er vi i utgangspunktet redd for en meningsutveksling, er vi allerede godt på vei inn i en låsning og det vil måtte utspille seg en indre kamp å endre kurs underveis.

Frykten for konflikter er ubegrunnet, det er ingenting å være redd for, det er bare en samtale som ikke er fullført og går vi inn i situasjonen utstyrt med en dose tillit, kan ingen andre bruke vår energi for å nære eget behov for dramatikk. Om vi holder hodet kaldt og sitter stille til vi faktisk ser situasjonen i et mer helhetlig perspektiv, kan vi avsløre vår egen rolle og ta ansvar for det som er vårt behov, vår intensjon. Som regel leder det oss til et ønske om fred og er det krig vi trenger, ja da finnes det mange perfekte motstandere.

En konflikt er en samtale som ikke er sluttført, dramatikk er egoets behov for å bli sett og hørt. Valget om hvilken strategi vi skal bruke, avhenger av om det ligger frykt eller tillit i ansatsen. Det blir som vi vil, låsning eller løsning, harmonisk dans eller kaos, krig eller fred.

Den store kjærligheten

Fotograf; Mona Nordøy

Jeg er så heldig og så inderlig takknemlig for den muligheten jeg får til å utforske livet gjennom samtaler med dere. Det er det fineste jeg vet og jeg gleder meg til hver eneste avtale. Og selv om alle er helt spesielle, er temaene merkverdig like, det handler om kjærlighet, om den vi strever med å utøve overfor oss selv og den vi skaper i samhandling med andre. Det kan godt være fordekt som jobb-problematikk eller vår lengsel etter en mening i livet, om relasjonen til våre foreldre eller sorg over noen som har gått til den andre siden, om oss som forelder og venn eller rett og slett om økonomi og romantiske relasjoner. 

Vil jeg noen gang føle meg helt trygg her på jorden, vil jeg noen gang føle at jeg har så stor verdi at responsen kan måles i en overflod av både penger og kjærlighet? 

Inngangsbilletten er at vi tror på overflod, at det av begge deler til alle. Men vi snubler i troen på at vi fortjener, at vi er gode nok også har vi lært at livet er en kamp, at vi er her for å løse problemer, erfare smerte og mestre sorg, hele tiden for å lære og lære og lære. Så fokusert er vi på å danne oss ut, at vi mister grepet om kjærligheten, om lengselen som hele tiden vil ha oss inn på den rette veien, vibrasjonen i oss som aktiverer opplevelsene våre her, utlært eller ei. 

All snublingen oppstår fordi vi ikke tror på at virkeligheten skapes av oss, at det er hva vi sender ut som kommer tilbake. Omgivelsene er rett og slett en respons på oss, et speilbilde på hvem vi opplever at vi er og er det et brist i dette selvbildet, vil sprekken i speilet ta all oppmerksomheten og vi glemmer at vi har superlim i verktøykassen. Det er ingen skader i speilet som ikke lar seg reparere, vi har lov til å prøve ut de ulike aspektene av oss selv for å komme til enighet om hvem vi faktisk ønsker å være. Men omgivelsene vet ikke at vi øver, de tror de har lært den sanne oss å kjenne så de vil automatisk respondere på den vi alltid har vært, de ser både de blanke flatene, men også sprekkene som de i det skjulte bruker imot oss. De kjenner våre svakheter og de vil utnytte dem fordi VI fokuserer på dem og ber om deres bekreftelse på at vi ikke er gode nok. 

Og uansett om vi velger å gå fra vår partner fordi vi har møtt en annen som vekker lidenskapen i oss, er ikke speilet reparert så når den første forelskelsen er over, kommer de gamle sprekkene til syne igjen og plutselig er vi tilbake i det samme sporet. Med noen variasjoner selvfølgelig, men dansen foregår i den samme rytmen, snublingen skjer i akkurat de samme trinnene som før. 

Det er ikke bare i de romantiske relasjonene denne situasjonen utspiller seg, den ligger i samhandlingen med våre barn, våre foreldre, venner og kolleger, ja i hele samfunnet spiller vi en rolle som gjenspeiler hvem vi er, hva vi synes om oss selv, hvor høyt vi føler at vi fortjener å bli elsket, hvor mye overflod vi tror oss i stand til å forvalte. For at det er nok til alle ligger ikke etablert i tro-systemet vårt, vi fokuserer heller på urettferdighet og mistror at potensialet har innebygget alt vi trenger hele tiden, bare vi våger å ta imot.

Frykten vår kobler slangen fra kranen og når vi forsøker å vanne drømmene vi ønsker å se spire og gro inn i virkeligheten, skjer det ingenting. Ut fra kranen kommer det energi i strie strømmer, nok til å aktivere selv de største største potensialer. Det er ikke drømmen som er problemet, den er ikke for stor eller ufortjent, den mangler bare koblingen til egenkjærlighets-kilden. Så i stedet for å besørge at forbindelsen er inntakt, henvender vi oss heller til omgivelsene for å spørre om vi kan låne litt vann fra dem, de som synes å ha mer enn nok. Vi bønnfaller andre om å se oss og høre oss slik at vi i hvert fall får noen dråper som kan holde håpet levende. 

Etter hvert kommer fortvilelsen for det skjer ingenting, vi låner og låner, men drømmene går ikke i oppfyllelse. Det hjelper ikke med alt vi leser, visualiserer, gjentagende mantraer eller mentale strategier, distansen forblir som før og til slutt gir vi opp og aksepterer at vi er her mens drømmen er et annet sted. Men vi beholder lengselen og takker for omgivelsene for hver eneste dråpe, hver lille bekreftelsen på at vi er gode nok blir bevart som skatter i vårt eget indre. Men det kan aldri bli nok, vi kan ikke være tilfreds før det store, det virkelig store som finnes der inne, får næring nok til å blomstre.

Det er lett å ty til omgivelser og opplevelser utenfor oss selv for å avsløre hvor problemet ligger, men vi finner det ikke løsningen der, bare problemet som stadig får mer næring. En ny kjæreste, et barn, kontakt med de vi elsker på den andre siden også videre kan ikke gi oss det vi trenger. Omstendighetene er bare et gjenskinn av det vi sender ut og når vi bare ser sprekken i speilet, bekrefter de andre at det også er det de ser. Vi kan ikke endre vårt eget selvbilde ved å spørre omgivelsene, vi finner ikke koblingen mellom slangen og kranen før vi konsulterer det inne i oss som frakoblet oss en gang for lenge siden.

Så sender vi ut en strøm av ønsker og vi visualiserer drømmer, vi ber på våre knær om hjelp og støtte, men alt vi får, er gjensvar på sprekken, på det i oss som aldri strekker vil, det vi ikke tror kan repareres. Men det kan det og vi skal ikke kvitte oss med det, vi skal ta ansvar for det som det har vært så krevende å lære, ære det som vår edleste skatt og sørge for at vi ikke lenger er som vi er til tross for noen skrammer og sår, men FORDI vi har bevis på at vi har levd og lært mens vi har lengtet etter å slippe mer av oss selv fri her i materien.

Når vi så mestrer å se på oss selv med kjærlighet, kommer det en fase hvor omgivelsene trenger litt oppdragelse. De ser oss som vi var og trenger litt tid og nøye veiledning fra oss, for å kunne se hvem vi er blitt, men det er en annen historie. 

La oss starte med å erkjenne at den store kjærligheten er den vi har til oss selv. Da innser vi nemlig at alt kommer til oss, helt uten anstrengelse og vi forstår at overflod er en naturlig del av rytmen her på jorden, enten vi lar den skylle inn over oss som sorg og smerte eller lar den skape store jubelrop i hjertet.

Frykten som er reell og den som ikke er det

Har kommet tilbake til Italia og blir svært berørt når jeg ser konsekvensen av den isolasjonen menneskene har levd i her, i 12 uker. Tre hele måneder uten å se andre mennesker, bare med tillatelse til å gjøre et besøk i uken på matbutikken, oppsøke apotek og lufte hunden, men bare 200 meter fra egen adresse. Hver gang med medbrakt skriftlig dokumentasjon på hensikten med oppholdet utendørs, alt nøye overvåket av politiet.

Frykten for sykdom er helt reell her for selv om Italia har et meget godt helsevesen, knelte det velfungerende systemet da så mange innbyggere ble syke samtidig, leger og sykepleiere inkludert. Det gjør noe med et folk som daglig ser militær-kolonner som transporterer kiste på kiste med døde til krematorier i andre deler av landet. Ingen fikk pleie sine nærmeste, ikke fikk ta farvel, ingen begravelser og ingen å holde rundt for å finne trøst i sorgen.

Hjemme i Norge har vi også hatt restriksjoner, men vi også fått bekreftet at helsevesenet klarer å ta vare på de syke, bare vi følger reglene. Butikkene har vært åpne nærmest som normalt og mange av oss har kunnet nyte turer i skog og mark, mer enn noen gang før for mitt vedkommende. Det er ikke så vanskelig å holde avstand for vi har god plass, vi har rent vann og penger nok til å støtte opp om dem som trenger det. Vi kan dugnad i Norge og det ligger i kulturen vår at vi står sammen når det trengs.

Dugnaden tar ikke bort all frykt, det er helt reelt å være redd når økonomien raser og det er fare for liv og helse. Også vi har strevd litt med å opprettholde en tilnærmelsesvis normal hverdag med hjemmekontor og barnehage i samme rom, med hytte som ikke har vært tilgjengelig og drømmer som har gått i vasken. Mange arbeidsplasser er borte, og en usikkerhet har spredt seg blant oss, men den er ikke større enn at boligmarkedet er brennhett. Den lave renten gjør at noen kan ta seg råd til å bruke penger og investere i hus, leilighet, bobil, campingvogn, hytte eller båt.

Vi har med andre ord kontroll hjemme og vi har hele tiden kunnet stole på at de helt grunnleggende systemene i landet vårt har fungert også har vi penger på bok, en ganske stor bufferkonto faktisk.

Så blir det kanskje mer vanlig med norgesferie heretter, kanskje oppdager vi gleden i roen og stillheten som oppstår når vi kobler oss fra de gamle rutinene. La oss håpe at det litt lavere stressnivået varer selv om vi kan utvikle noe som blir kalt hjemmekontor-slitasje, etter hvert?

Nå har både Italia og i Norge gått inn i en ny fase hvor viruset ikke lenger er ute av kontroll og hvor vi vet hvordan vi raskt kan bremse utviklingen ved å stenge muligheten for nærkontakt mellom mennesker. Hjemme virker det som om frykten har lagt seg, her er det ikke slik enda. Det er påbudt å bruke maske og det utspiller seg noen lite hyggelige situasjoner når turister bryter reglene og truer friheten til de fastboende som endelig får lov til å være utendørs.

Frykten ligger som et teppe og selv oppholder jeg meg minst mulig i områder hvor det er mange mennesker. Jeg var så trygg hjemme i Norge, det er jeg ikke her, akkurat nå. Jeg går ikke rundt og er redd for å bli syk, men selv om jeg forsøker å holde ro og orden inne i meg, sniker den seg inn denne frykten som andre bærer på, rett under huden.

Frykt er et merkelig vesen, som et virus i seg selv som trenger inn og lager en masse krøll i de andre følelsene våre, selv om den ikke engang er reell. Hele samfunnet vårt er bygget opp på dette prinsippet som gjør at vi kan kontrolleres, undertrykkes og holdes samlet slik at de med makt kan opprettholde sin funksjon. Og det er nødvendig, vi har sett det nå, at frykten er en god strategi for å skape dugnad også.

Men så er det er viktig at vi tar en pause fra den, at vi har mentale strategier som løser oss fra den slik at vi får brukt noen andre følelser også. Alt dette vi har å glede oss over, alt det vi er her for å nyte, for det er viktig for psyken vår. Når vi tappes for energi den ene veien, MÅ vi fylle på i den andre enden. Utryggheten tapper oss for krefter, trygghet fyller oss opp igjen. Så da er det viktig, spesielt nå, at vi sørger for å dyrke det som gir oss glede, flere ganger om dagen er min anbefaling til meg selv.

Jeg opplever at det er mye lettere å ha tillit når jeg unngår andres påvirkning, det står nemlig ikke noe i min livs-kontrakt om å bære andres redsel, den avtalen har jeg aldri signert. Så da øver jeg på å tro og ha tillit og håper at jeg på den måten utvikler en immunitet etter hvert, slik at den frykten jeg har er reell og ikke bortkastet energi fordi jeg alltid står klar til å løpe når andre roper fare.

Står vi sammen og har tillit til at det går over, gjør det det for det går alltid over. 

Tar av meg hatten

Jeg lekte med noen “engle-kort” i går, spurte om hva jeg skal fokusere på for å utnytte potensialet best mulig. Svaret jeg leste var at jeg skulle møte livets gleder med ærbødighet, ydmykhet og takknemlighet. Akkurat så svulstig og overdrevet at jeg ble litt satt ut der jeg mer hadde sett for meg en litt enklere variant.

Ærbødig - et stort ord, men ved nærmere ettertanke ligner det litt på respekt og det var da jeg innså at jeg faktisk er litt ærbødig for livet, for alt jeg har klart å oppleve og for at alt jeg har mestret. 

Jeg tar rett og slett av meg hatten for meg selv, i ærbødighet - for makan til innsats!

Tror flere kunne løftet litt på hodeplagget sammen med meg, nærmest kastet det opp i været for feire alt vi har fått til, alt vi har skapt, alt vi har erfart og opplevd. Det er jo det som ligger igjen i fotsporene våre når vi vandrer videre. Der står det ingenting om alt vi konstant manglet, men er mer en historie om alt vi mestret. Derfor er det litt trist at vi ikke jubler mer mens vi fortsatt er her, for om ikke vi gjør det, forstår jo ikke omgivelsene at det er grunn til å være med på et seiers-rop. 

Alt for mange av oss går rundt med en gnagende fortvilelse over at tiden synes å gå fra oss, at det er så mye vi ikke har rukket, at vi ikke er fornøyd med det vi har skapt for vi skulle gjort så mye, mye mer. Så opptatt er vi av det, at vi glemmer å glede oss over alt vi har, alt vi er og alt vi vil komme til å være, om vi bare får hodet opp fra detaljene og ser oss selv i et litt større perspektiv. 

Vi kom hit fordi vi hadde et ønske om å oppleve et liv på jorden igjen, vi fikk med noen talenter, evner og egenskaper som det var opp til oss å bruke på best mulig måte. Og det har vi gjort, vi har prøvd og øvd og selv om det for mange føles som en strevsom reise mot et mål, så er det ikke det, treningen er selve livet, det er slik vi stadig mestrer mer og mer av det som finnes i verktøykassen. 

Å se til alle andre, er feil perspektiv, det er en sannhet for andres vei er ikke vår, vi har alle vår helt personlige reisebeskrivelse som vi følger, enten den leder oss til store avgrunner eller opp på de høyeste fjell. Det eneste som faktisk kreves av oss er at vi er i bevegelse og at vi aldri gir opp vår søken i og etter kjærlighet. Da kan vi aldri gå feil, for selve målet ligger i det begrepet, vi vandrer her for å oppleve vibrasjon av kjærlighet, i møte med materien. 

Så til alle dere som strever, som føler at dere står helt fast, som har så store drømmer, men som er redd for at de ikke skal gå i oppfyllelse. Slipp jubelen løs, det er selve forløsningen av her og nå og hva som kommer etterpå, det trenger vi ikke være så opptatt av for det skjer i forlengelsen av det vi skaper i akkurat dette magiske øyeblikket i tiden.

Jeg tar av meg hatten for dere også jeg - herlige medvandrere <3 

Alle disse følelsene

I alt vi er og gjør, er det følelser involvert, vi slipper aldri unna uansett hvor hardt vi prøver. 

Jeg vil gå så langt som å si at vi ER følelser, det er ressursen som holder maskineriet i gang, som gjør oss til mennesker. Da skulle det være enkelt å mestre dem, dette som skal være helt naturlig for oss, men det er ikke det, ikke i det hele tatt. Ekstra utfordrende blir det når vi ikke bare skal holde orden i egne rekker, men samtidig kjenne på alle andres, det er jo følelsene som står for den viktigste dialogen mellom oss mennesker. 

Da blir det kaos, skikkelig kaos faktisk og mye av tiden vi har her på jorden handler om nettopp dette, å føle oss gjennom alle de ulike situasjonene som oppstår jevnt og trutt gjennom dagene. Så mange på en gang og noen ganger en som tar all oppmerksomheten. Men vi er ikke våre følelser, vi har følelser. Det er en mektig innsikt som leder oss til å erfare at det er vi som er dirigenten, vi som styrer hele orkesteret og det er vårt ansvar å gi de ulike instrumentene rom til å spille sammen slik at symfonien blir vakker og helt i henhold til partituret.

Både Steiner (antroposofi) og Assegioli (psykosyntese), mener at vi har vært i kontakt med alle våre følelser første gang før vi er 6 år gamle. Det legger enda en faktor til i denne lignelsen med et hav av komponenter. For vi føler ikke bare det vi opplever i dag, vi forsterker dem ved å huske alle tidligere erfaringer som ligner og når også menneskene vi møter gjør det samme, blir regnestykket nærmest uløselig. 

Dess mer sensitive vi blir, dess mer vi åpner oss opp for innsikten i hva som er vårt eget, dess mer mottagelig blir vi for impulser som ligger utenfor rekkevidden av det intellektet klarer å analysere. Så da kommer enda et perspektiv inn i bildet og det handler ikke lenger om å holde orden på det vi allerede har, vi skal vokse, ekspandere og avdekke enda flere potensialer i oss selv også. Vi skal være voksne og små barn samtidig som vi skal være støttespillere for omgivelsene og forstå oss selv i speilingene som oppstår i våre møter med andre. Barnet har en stemme, den voksne har en annen og alle erfaringene våre kommer på løpende bånd og da kommer den, den grunnleggende frykten for ikke å strekke til. 

Vi kan ikke strekke til i alt dette, vi kan aldri bli gode nok når vi skaper mer og mer kaos, vi kan ikke vokse og ta i bruk alt dette nye, før vi har et fundament å navigere ut fra. Er det kaos i grunnmuren, faller huset sammen etter hvert og det hjelper ikke med fine gardiner om veggene vakler. Og det gjør det nå, for mange av oss er det en kraftig storm som raser på innsiden og vi får testet om reisverket holder. Å møte veggen kalles det gjerne og det er interessant at så mange av oss ikke skjønner det da engang, men stabler oss opp på bena og går tilbake til det som var og tror at det vil gå bedre. Men veggen har ikke flyttet seg, den står på samme sted og inntil vi våger å la den rase vil ikke Fugl Phoenix kunne åpenbare seg, den trenger aske for å gjøre seg synlig.

Men hvordan i all verden skal vi gjøre det, må vi virkelig brenne ned alt som er, rive vegger og begynne helt på nytt, eller kan vi ekspandere innenfor rammene av det vi allerede har, bare vi mestrer følelsene våre litt bedre?

Ja, tenker jeg, føler jeg, tror jeg og har jeg erfart. Vi trenger ikke endre så mye i det materielle for å gi følelsene våre litt bedre vekstvilkår. For meg starter det med å sette egne grenser slik at det er mulig skille mellom hva som er mitt og hva som ligger utenfor mitt ansvarsområde. Det leder til erkjennelsen av at nøytralitet er hovedingrediensen i dette å male med egne farger slik at det blir tydelig hva som er hva som henger sammen med hva, også min egen overflod av emosjoner.

Vi henger sammen, menneskeheten tilhører samme rase og vi strever på hver vår kant med å virkelig mestre denne magiske verktøykassen av vi fikk med oss på reisen hit. Alle følelsene har en funksjon og der barnet lærte et og et redskap å kjenne, har vi ikke lenger orden på noen ting. Ingenting henger på riktig knagg, alt ligger hulter til bulter ned i der, lokket lar seg ikke lukke og noe ligger til og med på utsiden for å skape litt ekstra dramatikk og smertefulle snubletråder.

At vi er like er jo en trøst, så vi trenger ikke være så redd for å ikke strekke til, det gjør INGEN andre heller. Vi strever med variasjoner over samme tema, men heldigvis er det lys også i denne tunellen. Når vi bare mestrer å skifte fra tvil til tro og fra frykt til tillit, endres hele fargepaletten og en stråle av solskinn sniker seg inn fordi vi innser at vi er her for å nyte. Det ligger jo tross alt ikke en domfellelse som utgangspunkt for vårt opphold her, dette livet er ikke en straff, men en gave vi har fått fordi vi fortjener det. 

Det indre barnet vet det og har fortsatt orden på verktøyene. Så om vi aktiverer den alliansen, denne guiden, rådgiveren, mesteren og sjefen inne i sjelen vår, har vi allerede kommet over kneika. Når vi har en dialog med det indre barnet, er det bare trening som skal til, sammen med en tydelig intensjon om faktisk å nyte oss selv i dette livet.

I dag har jeg bursdag og jeg kjenner på et så usigelig stor takknemlighet for å få være her, det indre barnet elsker at det kommer gjester og kake på sengen. Jeg la inn en bestilling på overflod av vakre dager og hovedkontoret leverer. Jeg har nemlig sluttet å stritte i mot og tar imot for jeg forstår endelig at;

“MIRAKLER ER HENDELSER UTEN MOTSTAND”

PS - lurer du på om jeg har vært snill i år? Tror det - meldes om sol i hele landet ;-)

<3

Ikke ta det personlig

Don Miguel Ruiz har skrevet boken «De fire leveregler» og disse enkle reglene har gitt meg en god oppsummering av hva som skal til for å leve et godt liv. Jeg har oversatt med mine egne ord, men anbefaler deg å lese boken selv;

1. Vær ren i ord

Snakk med integritet. Si bare det du mener. Snakk ikke nedsettende om det selv eller andre. Rett kraften i ordene dine mot sannhet og kjærlighet.

2. Ikke ta noe personlig.

Ingenting andre gjør er på grunn av deg. Hva andre sier og gjør er en projeksjon av deres virkelighet. Når du opptrer nøytralt i forhold til andres meninger og handlinger, vil du unngå unødvendig lidelse.

3. Ikke nøy deg med antagelser.

Snakk sant og uttrykk hva du virkelig ønsker og mener. Vær så tydelig at du unngår misforståelser og drama. Bare denne ene leveregelen kan endre ditt liv. 

4. Gjør alltid ditt beste.

Ditt beste vil hele tiden endres og utvikles. Om du alltid søker å gjøre ditt mest vil du unngå å dømme deg selv eller bli fanget i en tilstand av dårlig samvittighet og anger.

Så enkelt og allikevel så vanskelig. 

Jeg har forsøkt å følge disse reglene gjennom min egen utvikling og akkurat nå har jeg et gjensyn med nr 2; «Ikke ta noe personlig». Jeg forstår rett og slett at det er en helt avgjørende innsikt for oss som søker å mestre en stadig høyere bevissthet. 

Samfunnet og interaksjonen mellom oss mennesker er i stor grad styrt av etiske, moralske, strukturelle sannheter, som er godt innarbeidet og akseptert. En av dem er å ta hensyn til andre, sørge for å gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Faktisk ligger dette som et fundament i de fleste religioner og handler i bunn og grunn om at det som er bra for oss, kan deles med andre.

Og om vi hadde vært rene og sanne i vårt eget uttrykk, om vi hadde mestret både nr. 1, 3 og 4, ville vi langt på vei vært i mål. Da ville vi rett og slett vært en del av et velsmurt maskineri hvor alles behov ble ivaretatt og hvor det å vise kjærlighet mot andre var en naturlig konsekvens av den kjærligheten vi viser oss selv. Men vi er ikke helt der enda, vi har et lite stykke igjen før vi kan legge ned bannerne og slagordene og avslutte demonstrasjonene som bevitner at det finnes flere grunnleggende urettferdigheter i verden. 

Vi står sammen når det virkelig gjelder, vi har i de siste månedene blitt manet til dugnad og «Black life mathers» er i ferd med å bli like kraftfullt som «MeToo» var for en liten stund siden. Vi vil ikke lenger la oss styre av krefter som ønsker å holde oss nede, som har makt fordi de besitter posisjoner de ikke fortjener eller er i stand til å fylle fordi egoet tar all plassen. Det skjer noe med oss, vi våkner nå, som enkeltindivider og som delaktige i en kollektiv bevissthet som sprenger stadig flere grenser. 

Så hvor kommer det inn i dette store bildet, det å ikke ta noe personlig. Hvorfor er det så viktig akkurat å og handler det om å gå drastisk til verks eller kan det gjøres enkelt og med smidighet, som en naturlig konsekvens av at vi begynner å se verden med nye øyne?

Å ikke ta noe personlig, er en fin metode for å trene opp evnen til å være nøytral, være objektiv i møte med verden og derved få et overblikk som kommer i det vi separerer oss fra masse-bevissthetens. Dette strukturelle som skal skape ro og orden, men som ikke virker mer. For det er ikke ro og det er ikke orden noe sted.

Ved å sette andre foran seg selv, oppnår vi en form for belønning for da unngår vi å bli betegnet som egoistiske og kan sole os si glansen av å vise omsorg og bry oss. Men når dette begynner å gå på bekostning av lyset og kjærligheten vi lengter etter, kan det være lurt å stoppe opp litt før vi sender avgårde kjærlighet med en bismak fordi det ikke gir oss mening mer.

Dette å ikke ta ting personlig, handler absolutt ikke om å slutte å gi omsorg, utvise medmenneskelighet og nestekjærlighet. Det handler heller om å skape et mellomrom hvor er tomt nok til at vi gjenkjenner våre egne behov slik at det vi deler er i tråd med våre egentlige intensjoner. Ikke det som blir forventet av oss, men det vi kjenner glede av å gi.

Selv har jeg øvd på dette å være nøytral, objektiv og «upersonlig» i lang tid, det er en av de mest utfordrende fagene jeg har tatt på denne livs-skolen, det er ikke akseptert å være nøytral nemlig, når andre så sårt trenger din energi for å nære sitt eget drama. 

Jeg har lært mine barn dette og for en stund siden fikk jeg en herlig bekreftelse på at det virker. Min sønn og jeg var ute og gikk og plutselig var det som om han ønsket å angripe meg for noe. Helt unormalt så jeg ble overrasket og stoppet opp for å summe meg litt. Et par skritt lengre frem, stanset han også, snudde seg mot meg og sa; «Mamma, det der var vel strengt tatt ikke ditt, det får jeg vel heller ta opp med meg selv!?». 

Så trengte vi ikke si mer om den saken, ikke noe forsvar, ikke angrep heller, bare et øyeblikk i stillhet for å overkomme et lite hinder som absolutt kunne skapt dårlig stemning. 

Å mestre dette, starter med det motsatte, nemlig med å være svært personlig, sette «jeg» foran verbene og ta det fulle og hele ansvaret for egne opplevelser. Det er stor forskjell på å si; «DU irriterer meg» og «JEG blir irritert av deg». Ved å bruke «du» i stedet for «jeg», flytter vi behendig ansvaret for å våre egne følelser over på andre. Vi slipper ikke unna på den måten for selv om det virker som en god metode for å løfte seg selv opp, faller vi igjennom i det gjensvaret kommer. For det gjør det, alt vi sender ut, kommer tilbake og da gjerne i tifold.

Nøytralitet og objektivitet er egenskaper jeg selv setter høyt hos mine medmennesker. Jeg merker at sammen med andre som trener på dette sammen med meg, blir feltet stadig friere og åpnere slik at det blir en ro i samhandlingen. Energien flyter så fint at både lyset og kjærligheten får plass til å uttrykke seg.

Selvfølgelig går også jeg i baret noen ganger, og da er det verken fritt eller flyt. Sist i en telefonsamtale hvor jeg var godt i gang med en gammel angreps-strategi før jeg fikk sukk for meg. Heldigvis fikk jeg trykket på den røde knappen i tide, pustet med magen et par ganger og ringt tilbake med en betimelig beklagelse om brudd på linjen ;-)

Det å ikke ta ting personlig, handler om at vi stoler på at andre evner å ta ansvar for det som er sitt. Å møte et angrep med vennlig forståelse, et spørsmål eller stillhet er ikke en hersketeknikk, men signal om at vi velger å opptre nøytralt, observere og sørge for å ikke anta, men sørge for at vi har rene ord klare før vi åpner munnen.

Ny identitet

Mange av oss har gått gjennom flere nokså avgrensede faser i livet og vi kan nesten sette dato på “før og etter” opplevelser. Det dreier seg ofte om fysiske forandringer som det å starte på skolen, få barn, avslutte studier, kjøpe sitt første hjem etc. Men også på et spirituelt plan, møter vi overganger hvor vi nærmest går fra å være en versjon oss selv, til å oppleve at vi nærmest er blitt en annen. Jeg kaller det transformasjoner og sammenligner det med en datamaskin som går gjennom en oppgradering som påvirker alle funksjoner. Så tar det tid å lære det nye og avlære det gamle som ikke virker mer.

Noen av disse skiftene er merkbare også for omgivelsene og vi blir overrasket over at mennesker responderer helt annerledes enn før og spør gjerne; “Hva har skjedd med deg, du er blitt så annerledes?” Og ja, vi blir stadig annerledes, vi utvikler oss og bruker mer og mer av det potensialet vi har tilgjengelig, men som det krever litt trening å utnytte til det fulle.

Gjennom livet har vi skapt et ego basert på den responsen vi har fått, la oss derfor si at egoet er vår speiling av omgivelsene slik at vi ser hvem de ser i møte med oss. Sannheten er jo at de ser gjennom sine egne filter, men vi er uansett blitt straffet og belønnet så mange ganger at vi har lært hva som virker og ikke, hva som gir kjærlighet og hva som gir avvisning. Men plutselig begynner vi å stille spørsmål ved dette for vi kjenner ikke lenger os selv igjen i møte med den gamle responsen, den treffer ikke som før, den får oss heller til å vurdere vår egentlige identitet.

Derfra går det fort, skikkelig fort for noen av oss i det øyeblikket hvor vi overgår egoet, som jeg kaller det. Vi begynner å forholde os stil omgivelsene slik de faktisk fremstår, uten bare å tolke deres forventninger. Det er da vi virkelig begynner å ta ansvar for oss selv og gi rom for å leve i takt med våre behov, våre reneste intensjoner. Vi oppdager en ny side ved dette at det du sender ut, får du tilbake, vi blir rett og slett skikkelig overrasket over hvilken innvirkning vi har på de rundt oss. Da er det viktig å sette “jeg” foran verbene slik at vi unngår å pålegge andre noen form for skyld. Den ligger sjelden der nemlig, de strever jo med det samme som oss og da oppstår det gjerne noen konflikter.

Både de andre og vi utgjør omgivelsene for hverandre og om vi møtes uten å være bevisst på dette skiftet, forstår vi ikke når det skapes dissonans der det før var harmoni.

Jeg har lenge blitt forberedt på et identitets-skifte, helt og holdent blir det beskrevet som. Noen ganger klarer jeg ikke engang å skrive navnet mitt, hva nå enn det symboliserer. Jeg aner ikke hvor dette bærer, men jeg aksepterer at jeg skal bruke mitt “sesam, sesam” enda oftere enn før, det er bare gjennom å stille dette spørsmålet jeg kan lære det nye å kjenne;

”Hva har jeg egentlig behov for nå?”

Der ligger det ny innsikt for behovene våre som har gått i loop så lenge, tar plutselig en annen vei enten det er bevisst eller ubevisst.

Så hva er så spesielt med denne tiden, hvorfor er vi plutselig så mange som surrer rundt uten å forstå hvorfor vi ikke lenger er tilfreds med det som før ga oss trygghet?

Dette “tids-skifte” som jeg kaller det, medfører at vi ikke bare vikler oss ut av dette livets opplevelser for å arkivere og lege sår og slitasje. Vi legger hele historien fra oss, det såkalte karmaet som har skapt retningsvisere for oss i liv etterliv, opphører. For meg er det derfor skiftet ikke bare kan forstås ved å avdekke årsaksforhold i dette livet, det stikker dypere enn som så.

Jeg ser det for meg som om sjelen er som en energi-spiral hvor mine inkarnasjoner ligger som definerte punkter, markeringer som antyder både hvor jeg har vært og med hvilken hensikt. Det jeg ikke fikk gjort ferdig på en reise, tar meg med meg på den neste også videre. Til slutt har jeg levd ut de potensialene jeg trenger jorde-livet for å utforske og kan transendere inn i en ny spiral, en ny tid hvor selve hensikten med å være her, er ny og dermed helt forandret.

Antagelig har vi gjort dette før, men ikke mens vi er her og det er den store utfordringen. Å være i kroppen mens sjelen oppgraderes til en ny frekvens - det er hva dette skiftet handler om, for meg. Ingen kan forstå det for oss, det er bare vi selv som kan ta ansvar for å utforske denne nye identifiseringen, dette i oss som gir rom for en helt ny relasjon mellom årsak og virkning her på jorden.

Vi forstår det sakte, men sikkert og tar farvel med den vi var mens vi samtidig ønsker en renere utgave av oss selv, velkommen inn. Det er lett å bli stående fast i selve skiftet og holde på det vi allerede kjenner i frykt for det ukjente. Vi tyr nok en gang til intellektet for å finne svar, men også det tilhører tilhører den identiteten som takker av og klarheten kan først komme når tiden inntreffer, tiden som genererer selve bevegelsen i sjelens spiral.

Nå er det tid for å tenke større tanker og invitere nye drømmer inn. VI vet allerede hva som skal skje, vi kjenner allerede det nye, men informasjonen ligger på en annen frekvens i vår bevissthet. Derfor er dette tiden for å stille de helt grunnleggende spørsmålene om hvem vi ønsker å være. Om alt er mulig, om ingenting begrenser oss, hvem er vi da?

Kanskje er det derfor vi trenger hverandre nå, vi som sier oss villig til å dele et rom hvor det er mulig å få “ærlige” svar, objektive refleksjoner som kan hjelpe oss ut av loopen?

Følg lyset

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått den beskjeden når jeg har bedt om litt bistand;

«Følg lyset, bare følg lyset». Noe så latterlig, for hvordan gjør jeg det, er det mulig å få hjelp som er litt mer konkret? Men nei, det er ikke det, mer konkret blir det ikke, resten er opp til meg. 

Ok, først av alt en avklaring på hvem jeg snakker med, det kan jo gå i surr for noen og enhver nå etter hver som stadig flere av oss er på mange på linjen samtidig, og ikke bare det, vi tar det på alvor også. Vi lytter like tillitsfullt til dialogen med intet som med den sprell levende omgangskretsen vår. Det er ikke så rart at «utenforstående» stusser litt og lurer på om de skal ringe nødnummeret for å redde seg ut av situasjonen, spesielt om det flere av oss tilstede som snakker med både det ene og det andre mens vi samtidig holder hverdagspraten gående som normalt. 

Jeg har siden 2003 hatt en klar og tydelig stemme som snakker inn i det høyre øret mitt. Jeg har oversatt dette som en guide, en energi som ikke er her i en fysisk kropp, men som allikevel er så tydelig at jeg kjenner et nærvær. Stemmen er ikke til å ta feil av, den er ikke min, men det er noe av meg i den også. 

I tillegg til denne røsten har jeg også flere andre kanaler jeg kan koble meg på for å utveksle informasjon. Noen introduserer seg klart og tydelig, andre er mer vage og mens jeg oversetter de fleste på mitt norske språk, kommer det stadig mer på engelsk. Jeg er ikke så opptatt av å definere hvem eller hva dette er, jeg tar ikke imot alt som blir gitt meg heller, men er kritisk før jeg aksepterer beskjedene som kommer. Er det interessant åpner jeg meg for mer og dersom det ikke fenger meg, stenger jeg av. Det plager meg ikke, men det krever oppmerksomhet og tydelige grenser for å unngå å bli unødvendig sliten. 

Dette har formet min reise, det har til tider utgjort et nærvær som har vært viktigere enn de kjærlighetsfulle kontaktene jeg har i denne virkeligheten og det fortsatt undrer jeg meg over dette, at det er mulig. Men slik var det og til tider er det også fortsatt sånn, men ikke på samme måte for nå er liksom en fase over, et utviklingstrinn, en innvielse nærmest. Det har vært som å sitte på skolebenken og ta inn informasjon som jeg siden har blitt nærmest tvunget til å omsette i jordisk forståelse. Det er derfor jeg kaller disse energiene for mine guider. 

Jeg vet at mange andre også har det på samme måte, som om de er innlemmet i et system hvor det finnes et hav av informasjon som er tilgjengelig om vi vil (eller ikke vil) og som kan virke både klokere og mer verdifullt enn det vi har tilgang til i den fysiske virkeligheten. Jeg møter mange som er som meg, som nærmest faller ut i løpet av samtalen eller som henvender seg utover når jeg stiller dem et spørsmål. Som det er lettere å gå ut enn inn når livets store mysterier skal avklares. 

Men på den måten kommer vi ikke dit vi skal, vi er her for å være nettopp her og derfor er det nok viktig for mange av oss å sette noen grenser på kontakten utover. Den er verdifull så lenge den opplyser vårt eget indre, men nærmest meningsløs om den gjør oss mer og mer svevende her i materien. Det er vårt ansvar å finne lyset som skinner inne i oss, her og nå. Vi får all den hjelpen vi trenger, både innenfra og utenfra, men det ytre kan ikke manifesteres her, det vil forbli utenfor oss inntil vi mestrer oversettelsen og lever spirituelt og ikke bare søker å bli mer og mer spirituelle. 

Det skjer store skifter på dette området også nå, svært mange av guidene vi har hatt nær kontakt med på reisen så langt, slipper tak nå og reiser videre. De såkalte engle-familiene vi tilhører, bryter båndene og overlater til oss å mestre den nye energien som skal skapes her på jorden. Derfor blir det stadig viktigere at vi anerkjenner det ytre som aspekt av oss selv for det som ikke er det, det som derimot faktisk tilhører andre dimensjoner, vil ikke lenger være tilgjengelig på samme måte. Å kanalisere vil nå bli mer og mer som en dialog mellom ulike aspekt av oss selv noe som igjen medfører at det er enda mer vi skal ta ansvar for. 

Å leve i mellomrommet mellom dimensjonene er spennende, men også krevende, ikke minst for omgivelsene og det er nok derfor mange av oss trenger så uendelig mye tid alene. Tiden skifter, den vil kreve noe annet av oss fra dette øyeblikket og fremover, vi er ikke lenger under opplæring, men går fra det å søke innover til å dele utover. Da trenger vi å trene opp evnen til å oversette for ingen har glede eller nytte av at vi er påkoblet mange kanaler, de er ikke så interessert i alt vi kan, i alt vi vet, men ønsker å se oss som eksempler på hvordan det å følge lyset kan gi oss alle en kanskje mer meningsfylt hverdag.

Vi er jo allerede det lyset, alle sammen,, men det skal jeg skrive mer om siden :-)