Når jeg ser meg selv innenfra, avslører jeg nokså raskt at den sterkeste kraften jeg har, er min egen vilje. Den er fri og den er stor og sterk, streng, utfordrende og god, men den har en annen side også. Det kaller jeg motvilje og den er jeg like fri til å bruke, like stor og sterk er den også, men ikke så god. Når jeg bruker viljen for å hold meg selv nede eller fanget i gamle sår, blir det vondt. Det er unaturlig det jeg driver med da for viljens essens er oppdrift og fremdrift, ikke det motsatte.
Om vi bryter oss selv ned i noen håndterlige bestand-deler, finner vi vilje og evne som de dypeste verktøyene vi har fått med oss hit. Evnene våre er i stadig utvikling og viljen er også det, men der vi er vant til å trene ferdighetene våre, kommer viljen litt i skyggen for den er liksom bare der, som en selvfølge nærmest. Det er ikke riktig. Å ha en fri vilje er en gave, men den er krevende å ta imot. Det er lettere å fraskrive seg det store ansvaret i det å være fri og heller holde fast ved noe som er mer i tråd med behovet for å være tilpasset.
Viljen er vår absolutt sterkeste ressurs, for uten den får vi ikke brukt evnene våre heller. Det er viljen som får oss til å trekke pusten for første gang og som lar oss gjenta øvelsen helt til vi ånder ut til slutt. Selv om det er ubevisst er det like fullt den sterkeste drivkraften vi har for uten vilje, intet liv rett og slett. Så hvorfor er det så utfordrende å gjøre det ubevisste bevisst, hvorfor klarer vi ikke å ta med oss den frie viljen inn i alt vi er og gjør slik at vi lar det være en helt naturlig rytme i det å være her?
Akkurat som i dyrene, er vi mennesker formet av straff og belønning. Det vi straffes for forsøker vi å unngå og det vi belønnes for gjør vi mer av. Så enkelt er det, rent bortsett fra at vi gjennom livet preges så mye av de oppsamlede erfaringene at vi ikke klarer å se forskjellen på da og nå og knytter både straff og belønning opp til gamle hendelser. Da blir vi forvirret for hvorfor gjør jeg dårlige ting mot meg selv, hvorfor bruker jeg den motvilje når det jeg egentlig trenger er støtte fra den gode viljen?
Omgivelsene ser når vi mangler vilje, de forsøker så godt de kan å støtte oss opp i stående stilling når vi ligger nede, men ikke en hel armè er nok når viljen har satt seg fast. Evnen derimot er mer fornuftig og den er mulig å lirke litt i for å vekke motet vi trenger for å utforske noe nytt. En liten håndsrekning er nok, den trenger bare litt belønning.
Jeg hadde, for mange år siden, et sterkt møte med konsekvensen av disse drivkreftene. Begge mine foreldre ble alvorlig syke og de reagerte helt motsatt på det å bli satt ut av spill. Den ene mistet evnen, den andre viljen og det lærte meg noe helt avgjørende. Den som manglet evnen, ga det meg energi å hjelpe. Den som mistet viljen, sugde all energi ut av meg på bare et lite øyeblikk. Den ene tok imot hjelp og trengte bare litt belønning, den andre lot seg ikke rikke og etterlot meg med følelsen av å være både avvist og hjelpeløs.
Slik er det inne i oss også, vi får energi av å hjelpe oss selv frem til stadig å beherske flere ferdigheter og utvikle evnene våre, men når viljen svikter tømmes vi raskt for krefter.
Med denne innsikten spør jeg stadig meg selv når jeg står fast;
Mangler jeg evnen eller har jeg vondt i viljen?
Som regel er det viljen det skorter på, denne fantastiske kraften som er så stor at vi frykter for den. For vi vet jo at det blir som vi vil enten vi stritter i mot eller lar oss flyte med den frie viljen. Uansett påkaller vi respons på det vi sender ut, flyt gir medvind og motvilje, ja det blir bråstans!
Men når vi innser at;
“Bare jeg vil så får jeg det til”,
kan vi klare å overliste det som holder oss tilbake for vi vet det jo at den frie viljen ikke er ute etter å straffe oss ved å gi oss oppgaver vi ikke mestrer. Vi er jo ikke vår egen fiende heller, selv om vi noen ganger oppfører oss som om det er nettopp det vi er.
Fri vilje er vår rett til å leve i takt med våre egne drømmer, evnene våre er det vi er utstyrt med for å mestre det viljen vil. Så la oss belønne det som er fritt og la oss legge straffen til side for som Dalai Lama sier det så vakkert;
”Det er en menneskerett å være lykkelig”
og det krever at vi faktisk vil være nettopp det.
<3