Vi strømmer ut fra en kilde som jeg velger å kalle Ether, et annet ord for “det femte element” som Platon introduserte for lenge, lenge siden. Han mente at selve skapelsen oppsto utenfor materien og at det femte elementet er kimen til alt liv.
Jeg har lært meg å forstå dette som at jorden i utgangspunktet var en ubevegelig masse som gjennom tilførsel av energi, aktiverte atomer som sammen skapte molekyler som i en sammenkobling gir form. Denne svært forenklede beskrivelsen gir meg forståelse av at det er energi som aktiverer potensialene her og at de fire elementene er verktøyene vi har til disposisjon både i naturen og i oss. Jord er det fysiske aspektet, luft det mentale, vann det emosjonelle og ild er kraften. Så kan vi si at pust er ether og blod er materie.
Pusten vår er forbindelsen til kilden vi strømmer ut fra og hvor begrepet sjel er beskrivelsen på det aspektet vi bringer med oss hit, altså hastigheten på energien som igjen har en tone, en lyd som er helt genuin for alt som er levende. På samme måte som mødrene i dyre-flokken kaller på nettopp sitt barn, slik kaller vi også på vi ønsker å tiltrekke oss, og vi kaller på oss selv hjemmefra med denne tonen. Dess renere vibrasjonen er, dess tydeligere blir forbindelsen, uansett i hvilken dimensjon eller type samhandling vi er en del av.
Kjærlighet er for meg, en betegnelse på grunnstoffet i skapelsen, det er kjærligheten som definerer vår vibrasjon, dette vii uttrykker og som vi filtrerer inntrykkene gjennom. For å forenkle dette noe komplekse temaet kan vi si at kjærlighet er det stoffet som sjelen uttrykker seg med og graden av kjærlighet beskriver hvilket utviklingspotensial vi har med oss til jorden. Noen sjeler er mer forløst enn andre og akkurat nå er det mange “gamle sjeler” her, nettopp fordi vi i denne tiden trenger rene energier, forløste energier for å endre strukturen i masse-bevisstheten, altså for å aktivere et høyere potensial av menneskerasen.
Dette er igjen en del av et større prosjekt som er iverksatt og som vi kaller den nye tiden. Men det skal jeg kanskje skrive om en annen gang kanskje.
Kjærlighet er altså energien vi strømmer ut fra og som vi tar med oss aspekt av hit til jorden. Sjelen er retningsviseren som allerede på forhånd har en plan for sin eksistens i materiell form, hvor den inngår i en sammenheng som forvalter de større syklusene.
Vi har altså to rådende krefter i oss, den energetiske som vi kaller sjelen og den fysiske som vi kaller egoet. Og akkurat nå, hvor vi er inne i et avgjørende steg i evolusjonen, altså dette at vi skal mestre en høyere bevissthet (renere kjærlighet, større innsikt), oppstår det utfordrende møter mellom sjel og ego, altså mellom det vi gjennom generasjoner har lært å være og det vi er kommet for å bli. I tillegg er det ikke slik at vi bare tar imot informasjon fra kilden for å utvikle oss selv, vi bringer også informasjon tilbake og dette påvirker den store planen, den som gjør sitt for at det store skiftet kan foregå på en mest mulig tilfredsstillende måte. Vi får og vi gir og all overlevering skjer i formatet kjærlighet.
Sjelen kommer aldri alene hit, den er aldri overlatt til seg selv her på jorden. Den bringer med seg et knippe hjelpere, både på denne siden av sløret og i den dimensjonen som er usynlig for vårt fysiske øye. Det som forbinder sjelen med all denne hjelpen, er energi, kjærlighet som kommer til uttrykk i ulike valører. Men egoet vil aldri kunne yte sjelen fullverdig rettferdighet for sjelen strømmer fra en ubegrenset kilde av energi, mens egoet bare har fire begrensede elementer å oversette alt dette gjennom. Mange av oss strever med dette nå, vi føler oss begrenset i materien og lengter hjem til kilden, til den kjærligheten som er så mye større og så mye renere enn det vi klarer å disponere her.
Denne drivkraften er hva som gjør oss søkende i denne tiden, det er som et kall “hjemmefra” som gjør at vi ikke gir opp. Vi roper på oss selv for å trenge gjennom hindringer, gamle sannheter for å se at det som engang var trygt for oss, nå er blitt en begrensning. Det er et ledd i oppdraget vårt å avsløre disse standardene som ikke lenger fungerer nå som menneskeheten skal videre og være med jorden inn i en ny tid.
Men kjærligheten er den samme, uansett i hvilken syklus vi er, er strømmen av kjærlighet den samme, men frekvensen endres. Den blir stadig høyere etter hvert som vi sprenger oss ut av gamle strukturer og mestrer mer og mer av vårt eget potensial.
På det tidspunktet mister mange av oss fotfeste og det er da vi trenger hverandre for å huske at vi ikke er alene om å stå i denne stormen, men at stadig flere har gjenoppdaget et nytt årsaksforhold til vår eksistens her. Vi utfordres av utålmodigheten og fortvilelsen over at vi ikke kommer dit vi skal så fort som vi ønsker. Det er fordi sjelen tilhører en vibrasjon hvor tiden ikke er linjær, den forstår ikke prinsippet med å vente for den er jo klar. Men materien er treg. Friksjonen som opprettholder bevegelsen i elementene og gravitasjonskraften, har en mye lavere hastighet enn potensialet som nå sprenger på. Men om vi ikke mestrer denne tregheten og justerer oss inn slik at oppgraderingen skjer gradvis og i takt med den overliggende planen, vil utålmodigheten ta overhånd og da reiser vi “hjem” igjen, lett som bare det for vi er jo også allerede der.
Kjærligheten er der hele tiden, så lenge vi puster er vi koblet til kilden og så lenge blodet strømmer gjennom oss, er vi levende. Så enkelt er det og måten vi utfolder oss på, vil hele tiden være betinget av nettopp evnen vår til å forvalte ressursen kjærlighet.
For meg har livet vært en reise basert på et inderlig ønske om å forstå stadig mer av min egen eksistens. Jeg passet aldri inn i omgivelsene og etterhvert har jeg lært å leve slik det passer for meg, til tross for at det gjør meg annerledes. Men jeg kan ikke tilfredsstile andres behov, det gjør så vondt inne i meg når jeg må ofre det å være tro mot meg selv, mot min tone, for å spille i andres orkester. Og nettopp fordi jeg valgte å stå litt sånn på sidelinjen, har jeg fått mulighet til å utforske en virkelighet som er utenfor rekkevidden av de etablerte sannheter, reglene for å passe inn her på jorden og jeg innser at jeg faktisk kan bidra til å endre dem.
Å frigi kjærligheten fra alle tillærte begrensninger, gjør det lettere å være her og det gjør det tryggere å gå videre når den tiden kommer. Alt er kjærlighet og når vi navigerer etter den, er det ikke noe å ta farvel med, noe å miste eller savne, angre eller frykte. Når alt bare ER, er alt som det skal og selv om livet her byr på noen solide utfordringer, finnes noe eller noen som tar vare på oss, som støtter og hjelper når vi trenger det. Men ingen kan ta fra oss ansvaret for å lære det vi skal, erfare det vi kom for og gjennomføre oppdraget vi påtok oss, lenge før vi trakk pusten og aktiverte oss selv i materien, første gang.
Å ta imot alle utfordringer med et åpent sinn, er essensielt for meg. Det betyr ikke at jeg mestre sorg og smerte bedre enn andre, men jeg leter umiddelbart etter en mening for jeg vet at det finnes der et sted for alt er jo kjærlighet selv om det er vanskelig å se det noen ganger. Også har jeg lært mye gjennom å få lov til å komme mennesker nære, jeg gjenkjenner bitterhet som en av de verste vibrasjonene vi kan aktivere i oss selv. Jeg tror ikke engang det er naturlig for oss, men kommer som en konsekvens av at vi har mistet troen på at nettopp alt har en mening, at vi ER kjærlighet og at den alltid er der for å gi oss energien som holder oss i live her på “nede”.
I denne tiden hvor alt skifter, er det lett å miste fokus og falle inn i bekymringene fordi vi ikke mestrer å være som alle andre. Kravene til godt menneske-skap er ikke tilpasset vår nye vibrasjon, ikke skapt for å gi plass for det utviklede mennesket. Men det er derfor vi er her, vi som skal sprenge oss ut av det som begrenser og skape nye standarder. Å ha TILLIT er det helt essensielle i denne tiden, å våge å TRO på det vi vet aller innerst i oss, det sjelen vet, men som egoet har så vanskelig for å slippe til.
Det handler om å gi oss selv tillatelse nå og ha tillit til at det finnes en plan og at sjelen allerede vet både vårt hvorfor og vårt hvordan. Men om vi nærer frykten, mister vi retningsviseren vår og blir stående bom stille. Vi ER kjærlighet, vi kommer fra en kilde hvor dette er grunnstoffet i all skapelse og nå er det på tide at vi begynner å tro på vår egen verdi, omsatt i nettopp kjærlighet. Det er slik vi forløser vårt eget potensial, det er slik vi blir mestere her på jorden.
Kjærlighet er navnet på vår egen energi og ingen av oss er her for å bedrive selvskading. Vi er her for å oppleve, for å skape og etterlate vakre spor som aktiverer ny energi i materien, bevis på at evolusjonen går sin gang og at nettopp vi er en viktig brikke i denne prosessen.
Pappa´n min sa det så fint; “Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe og er det ikke godt for noe så er det ikke galt nok!”