Det er mange som spør om jeg kan bruke mitt hjelpeapparat for å gi dem svar på store og små spørsmål, jeg som har så gode kontakter på den andre siden.
Men har vi ikke alle det?
Nå skal det sies at jeg alltid har trodd jeg fikk hjelp, jeg tar det nærmest som en selvfølge og kanskje er det nettopp derfor mine relasjoner til "hjelpeapparatet" har blitt så sterkt. Kanskje er det vår egen tvil som lukker døren og gjør at vi føler oss avstengt, mens vi ser mennesker som meg, som øyensynlig har alle sluser åpne?
Men la oss starte med begynnelsen
I det vi velger å ankomme jorden for å hente nok en opplevelse, blir vi aldri kastet ut i det, helt alene. Det vil alltid være noen der som passer på oss og som hjelper oss å velge de jordiske omgivelsene som vil passe best for vår intensjon med nettopp denne livs-syklusen. Og idet vi ankommer, møter vi de første jordiske hjelperne våre, den som fødte oss, den som ivaretok oss, den som oppdro oss, de som var i våre omgivelser hele den lange veien frem mot voksendom.
Flere av de store personlighetene som har forsøkt å sette livet inn i en litt større sammenheng for oss, mener at vi endrer våre kontrakter, flere ganger gjennom oppveksten. Noen er så konkrete at de sier at det første skjer idet sjelen fullstendig integrerer når vi er 6 år gamle og at det skjer nok en gang idet vi skal mestre fullstendig ansvarlighet, i en alder av 21. Det samme skjer også i de fysiske omgivelsene våre når vi starter på skolen ved 6 års alder og idet vi blir "myndige" i en alder av 21 og derved skal behandles som voksne.
Disse kontraktene forteller noe om livsveien vår og hvilken fokus vi skal ha, som delmål for de som kjenner til hvordan man skaper forretningsmodeller, og dette innebærer også at hjelpe-apparatet tilpasses våre behov.
Hele veien videre, vil vi fortsatt møte den hjelpen vi trenger, enten det er i nabolaget vårt eller i dimensjoner vi bare kan nå gjennom en høyere bevissthet. De er alltid tilstedeværende og de blir mange etterhvert, men ofte glemmer vi dem eller vi forsøker å unngå dem fordi vi er redde for å bli skuffet, men de er der hele tiden, rett ved siden av oss. Vår oppgave er å tolke veiledningen vi får og TRO på at vi er en del av noe større som ser oss og forstår, uansett om vi har gått oss bort eller gjort noe galt.
For meg har det vært helt avgjørende å forstå mitt eget tegnspråk og lære meg å kommunisere energetisk, gjennom tegnenes tale til meg. Det hele starter med at jeg definerer et tema for det jeg ønsker å fokusere på og deretter tolker jeg informasjonen jeg får underveis, overgir meg og lar meg lede dit jeg skal, enten det er til større forståelse, finne løsning på noe som fremtstår som et problem, ta utfordrende valg etc.
Jeg tviler aldri på at jeg får hjelp når jeg ber om det, men det er ikke alltid jeg får den i et format jeg liker. Noen ganger krever det stor grad av tillit når tegnene leder meg inn i vanskelige situasjoner, når jeg trenger et besøk i mørket for å motta. Men uansett, har jeg igjen og igjen, fått bevis for at det er nødvendig, at hjelperne mine ser alt i et annet perspektiv enn meg, at de viser meg vei til et større sted hvor også jeg kan oppdage nye dimensjoner før jeg velger hva jeg skal bruke innsikten til.
Tegnene, dialogen med hjelpen foregår på mange plan og ikke minst inne i vårt eget felt. Følelsene sender kontinuerlig ut signaler, intellektet koser seg med å analyser og knekker de underligste koder og kroppen forsøker å gi oss beskjed om hva som hindrer oss fra å leve ut våre egne behov. Men vi har ikke så lett for å lytte, vi har liksom distansert oss fra oss selv og glemt at det er vi som er den ansvarlige for absolutt ALT som skjer i vårt liv, både innvendig og utvendig.
Så da stopper det hele opp og vi roper i fortvilese at vi ikke får hjelp, mens hodet surrer og går i en loop av meningsløse tanker, følelsene går i spinn og setter seg fast i en eneste stor floke av det dystre slaget mens kroppen går i vranglås og blir syk. Når kroppen endelig reagerer, er vi som regel i enden av en gangske lang prosess som kanskje startet med et lite tegn for en god stund tilbake. Tegnet som ikke ble hensyntatt, passet ikke inn i vår planlagte gjøren, så vi trodde vi kunne slippe unna, men beskjeden gir seg ikke før den har nådd helt frem. Så når vi endelig stopper opp er vi syke og først da kan vi ta oss tid til å lytte, før det har vi nemlig ikke tid til å være stille.
Helgvis er det aldri for sent å lytte, alt lar seg reparere tilbake til det vi var før vi stoppet opp, eller til en helt ny utgave av oss selv. Men uansett i hvilken format vi ønsker å leve ut våre liv, så er det vi som definerer våre egne behov, det er vi som har ansvar for at livet blir akkurat slik vi ønsker det. Hjelpen støtter oss uansett og besvarer selv det vi trodda var våre hemmeligheter :-)
Dere kan tro jeg har ropt om hjelp med teknologien - og antagelig mestrer jeg det hele når jeg slipper tak i utålmodigheten min, den er tross alt en dyd :-)
Så takk for at dere bærer over med meg, mens jeg trener og takk for at dere er her - DET er det beste tegnet jeg kan få, på at det jeg bærer i meg har verdi <3
Del gjerne lenken, det er så morsomt når vi er mange og så kan dere kommentere her, hvis jeg har gjort det riktig da.....
