The new Atlantis

Gårsdagens tema inviterte oss inn i en stor ballsal hvor det var fest, musikk og glede, masse glede. Min guide kaller det «The new Atlantis» og det er visstnok slik det vil oppleves når vi begynner å romme vår egen kraft. Når vi ikke lenger holder tilbake, men våger å slippe oss litt fri fra alle heftelsene som holder oss fast i fortiden. Og akkurat det utdraget er det jeg vil dvele litt ved i dag.

Jorden beveger seg nå mot et stort skifte, planeten påbegynner en ny rotasjon. Kilden til alt liv på jorden (Ether som Platon og Aristoteles kaller det) er inndelt i 12 ulike vibrasjoner som er mer og mindre aktivet i henhold til syklusene som preger virkeligheten her. Akkurat nå er den 12 strålen den med størst påvirkning og den symboliserer avslutning/ny begynnelse. Alice A. Bailey snakker om dette (hun kaller dette den første stråle) og sier at den aktiveres for tredje gang i jordens historie for å innvie menneskeheten i tidsaldrenes mysterium og i det som har vært skult siden begynnelsen. I henhold til hennes forståelse, ble denne strålen aktivert allerede i 1825, mens andre mener at 21.12.2012 er den sentrale datoen og at alle født etter dette tidspunktet er fritatt for karma (De såkalte krystallbarna). I mars 2023 sies det at det vil komme en åpning mellom dimensjonene, altså at tid/rom ikke lenger vil være enerådende og vi vil få tilgang til en høyere bevissthet og derved en ny livsforståelse.

Nå er det ingenting i dette som beskriver at jorden vil gå under, men situasjonen er den samme som på det tidspunktet hvor Atlantis trakk seg tilbake, denne gangen skal vi erfare dette, vi skal få med oss forløsningen av historien fordi vi vil trenge denne innsikten når vi skal erfare å gå fra å beherske til å forvalte energi. Verden vil fortsatt se ut som før, men noen vil oppdage eller gjenoppdage aspekt av seg selv som igjen leder til et en ny forståelse av egne ressurser.

Akkurat nå kjenner mange av oss på et intenst kaos fordi den lineære tidsaksen nærmest komprimerer alle opplevelsen mot slutten av en syklus og inngangen til en annen. Vi kan ikke forvalte det vi før behersket, det er to ulike vibrasjoner og derfor er det kun essenser av oss selv vi kan ta med oss over i en "annen dimensjon", hva det igjen innebærer vet vi ikke før vi har erfart det.

Mange føler seg tvunget inn i et oppgjør med alle forestillingene om egen identitet og virkeligheten vi har vært med på å skape. Stadig flere reflekterer over dette: hvem er jeg, hva livet har gjort meg til, hvem ønsker jeg å være, hvordan vil jeg at livet skal utspille seg i den såkalte fremtiden. Det som hindrer oss fra å finne disse svarene, er akkurat det som skal forløses nå for det gavner oss ikke mer. Sjelen har en hensikt med å være her, den har dratt oss inn i denne situasjonen hvor vi gis muligheten til å forløse alle historiene og starte på nytt slik at sjelen kan erfare seg selv i en renere og klarer utgave.

Med andre ord er vi mange som får påminnelser på mange nivåer nå, ikke som før hvor vi skulle jobbe oss gjennom lag på lag av strategier og mønster for å komme inn til den mye omtalte kjernen av løken. Der er det forøvrig absolutt ingenting så metaforen er mer aktuell enn noen gang. Etter hvert forsvinner lagene og vi står igjen med bare et tynt slør som hindrer oss fra å kaste oss ut i dette sjelen lengter etter. Men det er krevende for det er ikke mer å gjemme seg bak, ingen flere løk-skall å hente frem, prosesser å fokusere på, det er bare oss med et valg om å holde fast eller våge å gi slipp og se hva som skjer.

Dette er kampen mellom tro og tvil. Vi vil så gjerne tro, men tvilen kommer så snart vi tar et modig steg frem. Det er ikke lett å tro fullt og fast på noe vi ikke aner hva er, vi vet jo ikke om det finnes noe på den andre siden i det hele tatt. Da er vi heldige vi som ikke er helt alene i denne ensomheten som dukker opp når vi forsøker å forstå hva som gjør oss enestående. Foreløpig er vi litt tryggere når vi ser at andre også strever litt i sluttfasen av det velkjente, noen å dele usikkerheten med for om vi er flere som mister vettet, kan det jo ikke gå helt galt.

Det merkelige spillet

Det jeg kjenner på handler ikke om å ta side i den spente situasjonen som har oppstått mellom det konstitusjonelle og det kommersielle i landet vårt, ikke om retten til å elske, kampen for kvinners rettigheter eller likeverd mellom mennesker meg forskjellige hudfarger. Jeg strever bare med å gjenkjenne sammenhengen mellom intensjon og det som kommer til uttrykk. Det handler om Prinsessen vår, hun som fremdeles er et symbol på vår nasjon og derved også på meg og nasjonen jeg tilhører.

Hun har akkurat gjort et intervju hvor hun nokså presist hevder at pressen har skadet hennes familie. Hun forteller at det er både tungt og vanskelig å være en offentlig person og det finnes mange grunner til at hun med rette kan føle seg krenket, riktig mange faktisk. Nå kjenner jeg ikke Prinsessen og ikke har erfart å gå i hennes sko så jeg kan ikke benekte eller bekrefte sannheten i dette.

Men jeg anerkjenner også at jeg blir irritert når jeg leser hennes uttalelser for det gir meg en fornemmelse av at noe ikke stemmer, det er ubalanse mellom det hun forteller og følelsen jeg får.

Dersom mediene og pressen spesielt, har forvoldt så stor skade, hvorfor bruker hun den da så aktivt for å fremme egen og andre familiemedlemmers karriere?

Det virker unaturlig for meg. For om noen blir krenket eller påført stor skade, vil det naturlige være å avslutte relasjonen, stenge døren og sette tydelige grenser for videre kontakt. Nå har jeg som sagt, aldri vært prinsesse så jeg kjenner ikke rollen, men jeg tror ikke det står i stillingsbeskrivelsen at det kreves at du fortsetter å danse med de som tråkker deg på tærne, som vil deg vondt, skader eller sårer deg dypt?

Å brøyte vei og leve utradisjonelt er krevende, men gir oss ikke rett til å legge ansvaret for våre valg og handlinger over på andre. Spesielt vanskelig blir det når det som skader oss også er det som gir oss "mat på bordet".

Det er lett å la seg rive med i andres dramatikk, det er jo det som holder liv i mediene, men heldigvis kan vi alle sette grenser for hva vi ønsker å nære med vår energi. Personlig ble jeg litt ferdig med kongehuset for en stund nå og avslutter med å ønske både Prinsessen og de andre aktørene i dette merkelige spillet, kjærlighet, overflod av kjærlighet for det fortjener de alle sammen

Spirituell rebell

Jeg har kjent på det en stund nå og liker uttrykket bedre og bedre - jeg er en spirituell rebell.

Det er som å slippe å være så nøye med at alt skal være riktig hele tiden, som om alt handler om et evig valg mellom rett og galt, mellom alternativer som virker nokså likeverdige, men hvor noe liksom MÅ være bra eller dårlig, smart eller dumt, riktig eller galt. Det meste trenger ikke taes opp til vurdering engang, som regel har hjerte allerede bestemt seg, men den såkalte fornuften sniker seg inn og lager litt drama eller så mye at det blir skikkelig krig.

Nå er det slik at jeg nok alltid har vært en rebell, mer opptatt av å justere regler enn å umiddelbart følge dem. Det blir fort for trangt nemlig, når en trekant skal presses inn i en sirkel som er alt for liten. Det går jo, med litt anstrengelse passer en inn, men piggene har en ekkel tendens til å sprette ut igjen så da kan jeg ikke unngå å stikke frem, bedre å la det stå til og sprenge hele greia.

Jeg er vokst opp med en pappa som ba meg leve hver dag med et rent motiv og det rådet har fulgt meg som min viktigste veiviser. På den måten vet jeg alltid hvor de gode grensene skal settes, mine indre og de ytre som gjør at jeg ikke påfører andre skade, sårer ubevisst eller bruker kraften for å gi egoet en stor porsjon næring. Med det rene motivet som utgangspunkt og en dose god oppdragelse, kan det ikke gå så fryktelig galt.

Jeg har fått noen reprimander, blitt utvist, vært mye på rektors kontor, oppholdt meg på gangen og rett og slett blitt bedt om å holde kjeft. Ingenting har temmet meg, det har mer vært som snacks til kaffen i forhold til det virkelige alvoret som livet også har hatt på lur.

Jeg vet jo at de rundt meg opplevde og fortsatt opplever meg som krevende, men de har også godt av å bli ristet litt i sannhetene sine, det er ikke bare jeg som strever når det er for trangt.

Det er veldig mange mennesker som har funnet sannheten og de innlemmer meg med glede. MAN gjør jo sånn, VI mennesker er jo slik, DU vet jo som meg at.. også videre.

NEI - skriker det inne i meg! Jeg gjør ikke sånn, jeg er ikke slik, jeg er ikke enig med deg! Vis både meg og deg selv respekt ved å sette JEG foran verbene når du formidler. Ta ansvar for det som er ditt, ikke beskytt deg bak et imaginært fellesskap, men inviter meg heller inn i dine opplevelser slik at jeg kan dele mitt med deg.

Min sannhet utvikles helt tiden, og å dele erfaringer med andre, utvider horisonten. Derfor er det bra å sette JEG foran verbene og være varsom med den røde pennen. Når jeg ønsker å være relevant og følge med i tidens rytme, virker det mot sin hensikt å tviholde på fortiden og noe som engang var skikkelig sant.

Vi gjør det hele tiden, det er en del av vår kultur å innlemme andre i våre opplevelser og vi vil så gjerne dokumentere oss selv. Men erfaringene våre bærer ikke den hele og fulle sannheten, de endrer når vi ser dem fra et annet perspektiv og akkurat nå er dette så viktig for det er gjennom forløsningen av nettopp det gamle, vi avslører beskyttelsen som er blitt vår begrensning. Vi kan ikke forløse på andres vegne, det er kun vår egen historie vi råder over og da er det dumt å invitere, VI, MAN, DU også videre, inn i det som egentlig bare er vårt, det vi faktisk råder over.

Noen tilegner seg informasjon gjennom å lytte til eller lese andres historier. Det er et verdifulle verktøy, men virker mot sin hensikt om vi velger å tro at det er en kollektiv sannhet. Det er ikke det, det er en annes opplevelse, formidlet for å gi oss inspirasjon. I det siste har jeg for eksempel snakket med flere som «har vært på Atlantis» og som med stor overbevisning forteller meg hvordan det var der, de vet det jo siden de husker. Men når det ikke stemmer med mine egne opplevelser, men allikevel blir påstått å være sant, mister jeg interessen og går glipp av det som kunne blitt en spennende samtale.

Det er ingen av oss som har mandat til å sette to streker under svarene, verken når det kommer til det livet vi lever her eller opplevelser vi har innhentet fra en utvidet virkelighet. Ikke engang forskning er sannhet, det er forskerens dokumentasjon av fortiden og får kun merverdi når den legges til grunn for videre utforskning, det er slik energi opprettholder sin naturlige bevegelse.

Så dersom du er som meg, velkomme inn i den Spirituelle Rebell-klubben, blir enda morsommere når vi er flere

Alt var lettere før

For noen dager siden spurte en venn: «Hva lengter du etter?» Heldigvis hadde jeg allerede gått noen runder med akkurat det temaet og hadde et godt svar. Men etter noen dager innså jeg at spørsmålet fortsatte å surre rundt og det som var et gjennomtenkt og godt svar, var ikke like bra lenger. En rundt til der altså, nå vet jeg i hvert fall hva jeg lengter etter, men sannsynligvis vil det vil endre seg igjen, forløsning dytter oss heldigvis stadig dypere.

Det var enklere før, mye enklere for da kunne man med sikkerhet svare at jeg lengter etter våren, få den nye bilen min, lykkes på jobben eller vinne i Lotto for eksempel. Nå derimot virker dette bare overfladisk for mange av oss. Det er jo ikke feil å lengte etter disse tingene, det er helt reelt, men vi er blitt oppmerksom på at det er behov som ikke dekkes av de vante tingene, noe som ligger og lurer i denne oppvåknings-prosessen.

Alt var enklere før, den gangen vi ikke husket så mye og hvor det å etterligne andre var mer enn nok. Vi var sjelden helt tilfreds da heller, vi lengtet etter å være det, men oversatte det med ytre virkemidler som vi hadde kontroll på. Mye var gjort bare vi klarte å «late som” om vi var lykkelige og bekreftelsene kom, dess mer vi passet inn, dess mer ble vi positivt bekreftet.

Materielle faktorer plasserte oss i grupper og bare ved å oppgi adresse visste omgivelsene hvilken «klasse» du tilhørte (eller ønsket å tilhøre) og jobben din avslørte fagfelt og det akademiske nivået du var på. Disse tingene er jo ikke borte, de har fortsatt stor betydning for hvordan vi kulturelt plasserer oss eller i hvert fall prøver å finne plass i. Men det gir ikke et godt svar på hva sjelen vår lengter etter, hvilke ressurser vi egentlig har og hvilke behov vi trenger å tilfredsstille for å kjenne at vårt eget livet er fylt med mening.

For meg startet det hele for mange år siden med en intens lengsel etter frihet. Jeg kunne ikke sette det i sammenheng med en følelse for den hadde jeg ikke kontakt med, men jeg visste allikevel at den var veldig viktig. Samtidig var jeg overbevist om at det å eie et stykke land, et hus, en bil, ha god inntekt og et velfungerende sosialt liv, var minstekravet for å være fri her i materien. Men selv om jeg skapte alt dette, kom ikke frihetsfølelsen. Snarere tvert imot ble jeg mer og mer ufri etter hvert som ansvaret i det ytre ble mer omfattende.

Å forstå frihet ble en lang og nokså utfordrende etappe og når jeg ser tilbake, innser jeg at følelsen av frihet kom når jeg tok alt det såkalt sikre opp til vurdering og våget å gi slipp på alt som besto av en dose frykt. Nå ser jeg at det høres ut som om jeg har oppnådd full frihet, men jeg har fortsatt bekymringer og er glad for at jeg i hvert fall ikke eier like mye, at jeg kan jobbe mindre, ha færre sosiale kontakter og kjøre en mer fornuftig bil :-) Kort sagt har jeg mindre å ta ansvar for, en kalender med rom for å være impulsiv og distanse til dette lykke-kjøret som engang lurte meg til å tro at det å ha og eie mest mulig er det sikreste og beste.

Når vi ikke lenger bruker ressursene våre på å sikre oss av i overlever begynner vi sakte, men sikker å fokusere på hva vi trenger for virkelig å leve. Å flytte oppmerksomheten fra frykt til tillit, fra tvil til tro, fra å prestere til å skape, gir oss ny grunn under føttene og de materielle behovene endrer seg. Vi vil fortsatt sørge for at de primære behovene blir tilfredsstilt, men det krever ikke alle verdens oppmerksomheten. Å være ærlig om hva som er nok, er en god øvelse. Ikke det som samfunnet selger inn som helt nødvendig, men det som er personlig, ekte og ærlig. Mange har ledd høyt og lenge sammen med meg som ikke er så opptatt av det materielle, når jeg har invitert dem inn i sko-skapet mitt, eller gitt dem en rundtur i veske-beholdningen, lipglossene og neglelakkene. Der er det nemlig skikkelig overflod og til tross for det, kan jeg plutselig kjenne at jeg trenger noe nytt, det er ikke overfladisk, faktisk har jeg en lang og fornuftig argumentasjonsrekke…

Da er det viktig å raskt ta en runde med øvelsene «hva lengter jeg etter», for det er ikke nye sko i hvert fall. Når jeg tror det vil gjøre meg lykkelig er det en distraksjon, en gammel frykt, en uro jeg MÅ avsløre før jeg rekker å trekke kortet.

For noen er det viktig å ha mange ting, eie mest mulig og det er absolutt ikke feil. Men om det ikke er det VI faktisk lengter etter, skaper det bare motstand og legger helt unødvendige hindringer i veien. Om sjelen har en annen plan for hvordan vi skal bruke ressursene våre i denne livs-syklusen, er det vårt ansvar å lytte og ha full tillit til at den indre stemmen aldri vil gi oss smertefulle erfaringer. Sjelen er jo her for å oppleve å være her og erfare nytelsen som ligger i å utveksle egne ressurser i samhandling med omgivelsene.

Det var kanskje ikke enklere før, det vel nå det blir lett, når vi ikke trenger å fokusere bare på å overleve og begrense oss slik at vi passer inn, vi som har en helt ekte følelse av å bære rundt på noe stort som vil ut.

Så hva lengter du etter - egentlig?

Atlantisbevissthet

For mange av oss er dette livet et i rekken av mange og oppholdet her som virker så uendelig stort og viktig, er bare et øyeblikk i evigheten. 

Hver gang vi velger å stikke ned til jorden en tur, legger vi fra oss noe for å gjøre reisen formålstjenlig. På samme måte som når vi reiser på ferie uten å ta med oss hele garderoben, men velge ut det vi vet vil trenge.

Tiden eller dimensjonen vi kaller Atlantis, var annerledes for da hadde vi med oss alt og opererte med en annen intensjon enn på disse charterturene vi har tatt senere. Vi trengte ikke bagasje for vi forsto begrepet energi og at vi selv var i stand til å utnytte den slik at vi alltid hadde det vi trengte. 

Jeg hatt noen opplevelser tilbake til den»tiden» og overveldet av all kunnskapen som var tilgjengelig. En naturlig omgang med den kraften vi representerte og som vi naturlig disponerte til vårt eget og fellesskapets beste. Vi ladet både oss selv og innretningene vi brukte for å forflytte oss, uten at det kostet en krone og alle ressursene var på deling. Det kunne ikke bli for lite for vi var ikke opptatt av å ha nok, vi eide ingenting, men hadde alltid det vi trengte. Ingen motstand, ingen kamp for å overleve, rett og slett bare en væren med en tydelig intensjon, et soleklart hvorfor. 

Vi forvaltet energi inntil det elektromagnetiske feltet rundt jorden endret selg og Atlantis trakk seg tilbake til fordel for en frekvens hvor vi skulle utvikle en kultur her på jorden. Et reisverk i form av ulike strukturer og et hierarkisk system som tar vare på samspillet mellom oss og mennesker og naturen. 

Egoet ramlet ned i fanget på oss og sjelen fikk et noe begrenset uttrykk slik at vi kunne tilpasse oss. Uten egoet ville vi ikke klart å bygge noe som helst for sjelen er jo ikke så opptatt av form. Energien som engang var både ubegrenset og helt gratis, ble nå ansett som et redskap det var om å gjøre å tilegne seg mest mulig av og grådighet og arroganse kom inn i samspillet. Da oppsto urettferdigheten og kampen om ressursene ble selve drivkraften i vår kulturelle utvikling. 

Glemselen er så total at vi ikke engang husker at vi ER energi, at det er selve årsaken til at vi er i live og at naturen eksisterer fordi den evner å forvalte nettopp energi. 

Nå er det helt sirkus her, klovnene har satt seg godt til rette på sine troner og forsøker å sjonglere med naturen som heldigvis svarer med litt uforutsigbar akrobatikk. Det kan virke som om noe er riv ruskende galt, både på toppene og nede i grasrota. Men heldigvis gjør alt dette oppstyret oss i stand til å forsere sløret av glemsel og huske selve årsaken til at vi kom hit, sjelens forankring et sted i oss som ikke påvirkes av uvær på overflaten.

Strukturene som opprettholde forholdet mellom topp og bunn vil ikke lenger være like konstant. Astrologisk sett ser det nå ut på samme måte som den gangen Henrik den 8 brøt med den katolske kirken og Frankrike avviklet monarkiet og etablerte en republikk i 1789. Alt for å gi makt tilbake til folket. Det er dette som skjer igjen nå, folket får større innvirkning på strukturene og derved vil det tjene flere og skape et fundament for rettferdighet og etter hvert utviklingen av et likeverd mellom menneskene. 

Dette krever naturlig nok at vi påtar oss et større ansvar, for Atlantisbevisstheten som nå siver inn, vil gi oss en tydeligere forståelse av hvem vi er og hva det vil si å være et menneske. Vi vil få stadig mer informasjon som setter oss i forbindelse med ytre omstendigheter, med det galaktiske samspillet som vi til nå har vært så frakoblet at det har vært vanskelig å forstå hensikten med å være her. Å få tilgang til denne friheten til å påvirke, vil også stille oss til ansvar for vår væren og gjøren og egoet vil bli kraftig utfordret. 

Vi vil stille spørsmål ved grådighet og arroganse, ved motivet som ligger bak utøvelsen av makt, grådighet og arroganse, alt dette som ikke gavner fellesskapet, men som egoet navigerer etter for å være bedre enn, større enn, mektigere, viktigere enn andre. At vi tror på disse topp/bunn-strukturene er årsaken til at de opprettholdes og i det vi vender blikket bort fra egoet og innover i oss selv, vil de ikke overleve. Sjelen er fri, den er allerede i stand til å navigere oss ut av dualitet og inn i enhet med oss selv, ut av begrensende strukturer og inn i en samhandling med omgivelsene som er den naturlige for oss.

Urettferdighet er ikke godt for noen, å være sterkere enn andre virker helt meningsløst på et sjelelig plan. Å bære den byrden det er å være best, er ikke noe sjelen vil være en del av, den har mer enn nok med å utnytte alle muligheter den selv har for å skape gode opplevelser både alene og i samhandling med andre som også tar ansvar for seg selv. 

Lyset blir «raskere» nå og vi kan begynne fornemmelsen at vi ikke «henger faste tiden» lenger, som om vi snubler litt i rekkefølgen og at hodet ikke helt henger med. Jeg står på kjøkkenet, vet at det var en årsak til at jeg gikk hit, men jeg aner ikke hvorfor, er en situasjonen som lett kan påkalle frykten for at det er noe galt med oss, men slike «blackout» kan anses som et ledd i oppgraderingen. 

Nå er vi inne i en fase hvor vi skal revurdere, etterprøve og tillate oss å se både fortiden, nåtiden og fremtiden i lys av det vi begynner å huske. For med den nye informasjonen vi har tilgang til, vil alt se annerledes ut og det som ikke gjør oss godt, kan vi rett og slett gi slipp på, vi trenger ikke ta det med oss videre. Den såkalte karmiske kravet til opplæring finnes ikke mer, det tilhører tiden vi nå går ut av. Det er ikke enkelt å overliste egoet til å gi slipp, men i den såkalte «krystall-energien» som blir tilgjengelig nå, vil det bli lettere, bare ikke egoet fortsetter å klamre seg fast. 

Dette kan bli en litt krevende vinter. Heldigvis forteller planeten oss at det allerede i april vil bli lettere og i 2026 vil vi være der hvor vi ønsker å være, i et samspill med energier vi foreløpig bare kan lengte etter å oppnå kontakt med. Men vi har mer enn nok å holde på med frem til forløsningen av ny energi er et faktum, hver og en av oss har nok litt å rydde opp i før det kommer enda mer ;-)

Husk derfor å holde deg jordet nå, pust bevisst og ha hjertet med deg i alt du gjør og er. Nå skal vi forankre oss i noe som er så dypt at vi kan møte det som kommer i mars 2023, med fleksibilitet. For dette har vi aldri erfart før så nå er det om å gjøre å gi slipp på alt som holder oss tilbake slik at vi er forberedt på en ekspansjon av det vi faktisk ønsker oss mer av, mye mer. 

Hvem skal bære differansen

Stadig oppdager jeg å bli forvirret i møte med andre mennesker. Jeg gjenkjenner et potensial i dem og blir skikkelig overrasket når det viser seg at det de uttrykker er noe helt annet. 

Da slår det kollbøtte i meg og usikkerheten kommer snikende, men heldigvis har jeg lært å besinne meg, ta et steg tilbake før jeg reagerer. Flere ganger har jeg blitt spurt om hvordan jeg klarer å komme med innspill på hva som kan ligge bak en oppførsel som kan virke både irriterende og provoserende for andre. Svaret er at jeg ikke orker å bære den tunge byrden det er å mene noe om andre uten å ta ansvar for årsaken til min egen eventuelle irritasjon. Og vi kan nok forvente å bli stadig mer forvirret fremover, i møte med mennesker som forsøker å unngå avsløringen av sin egen sårbarhet. Da er det om å gjøre at vi, som ser og føler, tillater oss å romme det potensialet vi fornemmer og samtidig ære beskyttelsen de uttrykker.

Alt for mange bruker tid og krefter på å mene noe om andre, ofte kommer det ut som irritasjon eller nedlatenhet, antagelig fordi det hjelper på egen selvfølelse. At andre ikke er gode nok, gjør det litt lettere for oss å bære erkjennelsen av at heller ikke vi er det og når andre gjør feil, kan vi sole oss litt i deres ulykke slik at vår egen misnøye demper seg et lite øyeblikk. 

Men misunnelse er bare beundring som har gått seg bort. Det er en helt unødvendig omvei for i stedet kan vi løfte oss selv og utvise takknemlighet fordi vi faktisk er i stand til å beundre, det bekrefter at det samme potensialet finnes i oss. Hadde vi ikke selv hatt det, kunne vi ikke avsløre det i andre.

Dette er ikke noe nytt som har kommet inn via SoMe for eksempel, hvor alle viser seg frem som lykkelige og populære og hvor alt som ikke skinner, kan redigeres med et tastetrykk. Vi har alltid vurdert oss selv gjennom å speile oss i andre, men nå er det som om misnøyen når stadig nye høyder nettopp fordi det er mulig å redigere alt, produkter og tjenester er tilgjengelig fra innerst til ytterst, det naturlige er i ferd med å bli helt unaturlig.

Bak behovet for å søke det unaturlige ligger det en årsak, personlig selvfølgelig, men vi er også kulturelt påvirket fordi det forventes av oss at vi skal følge strømmen. Vi har alltid vært opptatt av det  gammeldags etikette for eksempel, var et system for dannelse som avslørte både vår oppdragelse og vår kulturelle plassering i samfunnet. Og jeg er helt sikker på at Julia Roberts klassereise i Pretty Woman, traff så godt nettopp fordi hun beviste at det er mulig å endre posisjon i det sosiale spillet om en øver opp ferdigheter og samtidig viser seg som et godt menneske. Men endret Vivian Ward seg eller var hun fortsatt den samme som valgte å prostituere seg for å overleve, endret årsaken seg eller skaffet hun seg bare en mer solid beskyttelse?

Antagelig ville vi som er opptatt av å se både oss selv og andre, kjenne på en uro i møte med henne, vi ville nok kjent på et uuttalt potensial som klær og gode manerer ikke kunne skjule. Sannsynligvis ville vi snakket om henne bak ryggen hennes også, en irritasjon ville nok vært på sin plass for hun var tross alt både vakker, velkledd og i besittelse av drømmemannen. Også kunne vi, om vi ble skikkelig misunnelig, oppsøkt de samme butikkene og kjøpt oss et utseende som lignet…

Den dypere sannheten ville vi latt ligge, det er tross alt lettere å la seg lure enn å ta en sving innom refleksjonen som antagelig ville avslørt at vi helst ville beundret henne og beskyttet henne sannsynligvis, i stedet for å drive maltraktering i misunnelsens navn.

Vi vil stadig blir flinkere til å avsløre andre, vi vil bli mer årvåkne og opplyste og derfor vil det å ta et steg tilbake før vi dømmer, bli helt avgjørende for oss som ikke orker å bære tyngden av andres differansen. De beskytter seg, de har en grunn til å skjule seg for oss. Så er det opp til oss å møte dem med raushet, med forståelse, med å gi dem den oppmerksomheten de trenger for å signalisere at vi respekterer årsaken bak. Vi kan det, vi har jo tross alt arbeidet hardt for å komme oss ut av våre egne symptomer i søken etter en tydelig årsak til at vi er som vi er. Skulle bare mangle at vi ikke byr på den innsikten i møte med andre i stedet for å la andre provosere til enda mer unødvendig selvmedlidenhet.

Ikke la deg lure

Mange fokuserer på alt som er galt i verden nå og vi får stadige bevis på at det er grunn til å være bekymret. Urettferdighet, undertrykkelse, maktmisbruk, korrupsjon og mye mer serveres til morgenkaffen og ingen lyver, alt er helt sant. Til og med konspirasjons-teoretikerne har rett inn i mellom for faktisk kan det være enda verre enn det som avsløres i de daglige nyhetene.

Mediene bruker store bokstaver og kraftige farger, det er rett og slett krise og denne vinteren blir visstnok helt forferdelig fordi overfloden vi har nytt godt av så lenge, er i ferd med å skrumpe helt inn. Vi må knipe inn for å mestre hverdagen samtidig som vi ser at andres formue vokser til himmels. De som maner oss til dugnad sitter selv trygt i lønnsposen sin og de som skal sørge for at vi får dekket våre primære behov, benytter muligheten til å legge på litt ekstra når prisene skal opp, det er tross alt en kollektiv krise så alt er lov.

Dette er fra vårt norske perspektiv, vi som har en masse penger på bok, ute i verden er nøden så stor at vi ikke kan forestille oss det engang.

Det er mange som strever nå, den kollektive bevisstheten er rett og slett fylt med smerte og fortvilelse. Det er ikke stor verdighet i å stå i matkø eller starte en innsamlings-aksjon for å betale egen husleie. Kort sagt er det så mange som strever nå at det å ha det vanskelig samler oss i en stor og trygg flokk, like kraftfull som den vi har tilhørt mens kjøpekraften har gått til himmels og englenes sang har lullet oss inn i troen på overflod.

Akkurat nå har vi et valg om å gi næring til all denne frykten eller forsøke å finne en kime til tillit. Vi kan godt nære misnøyen nå, vi er jo i vår fulle rett til å dyrke litt selvmedlidenhet, det er tross alt synd på oss nå når verden går den veien høna sparker. Sånn er det bare, vi er faktisk maktesløse, ikke i posisjon til å påvirke eller enda mindre gjøre noe med det, vi som er blitt en stor gjeng som kjemper for å overleve sammen med alle de andre som har det like ille.

Eller…..?

Dette er jo bare halve sannheten, at det står dårlig til her på jorden rommer jo ikke potensialet i det store skiftet, det bekrefte bare hvordan det har vært og hvordan det er akkurat nå. Men vi kan ikke sette to streker under svaret for nå dukker det opp en avgjørende faktor, vår bevissthet som kan endre hele situasjonen. Tar vi den ressursen med i regnestykket, ser alt helt annerledes ut. 

Men siden vi er lurt til å tro at vi ikke kan påvirke, at det eneste som ligger i vårt mandat her på jorden er å underkaste oss, mister vi troen på lyset og kjærligheten og legger energien vår inn i det som bibeholder det vi misliker. Da opprettholder vi fortvilelsen som etter hvert blir til selvmedlidenheten og all kraften ebber ut. Alle de vakre innsiktene vi har ervervet oss gjennom vår egen utvikling forsvinner inn i dragsuget fra fortiden og dokumenterer at nå er det lette over og alt er vanskelig - igjen!

Dette er den store prøven, det er nå vi blir testet i vår tro på at lyset kan overvinne mørket og at vi med vår energi, virker inn på situasjonen i verden. Og når vi er mange nok som trenger gjennom sløret som begrenser vår bevissthet, vil det skje et kollektivt løft som vil markere et mektig skille mellom det som var og det som da åpenbarer seg. Vi kan ikke konkretisere hva det er eller hvordan det er mulig, men vi har en intens indre lengsel etter å oppleve det. 

Vi har hele tiden et valg om hvor vi legger energien vår, i frykten for alt som kan gå galt, eller i tillit til at alt dette leder lyset inn. At også det har en hensikt, at kaoset tilhører den store endringen hvor alt her i materien skal falle inn i en ny orden når de gamle strukturene faller og åpner for å gi lyset større plass. Akkurat slik vi har opplevd på vår personlige reise, at det aldri er så mørkt som i timen før solen står opp. 

Nå er det mørkt, men lyset vårt kan holde håpet tent. Først i oss selv og etter hvert vil det sive ut og vise vei for andre. Vi lengter ikke etter mer motstand, mer smerte, mer lidelse og da er det viktig å være sparsom med energien vi legger inn i nettopp det.

Det betyr jo ikke at alt går over på et blunk, men vi skaper en motvekt til alt det mørke når vi legger lys på den andre vektskålen og etter hvert blir det balanse. Like naturlig som at troen på mørket samler menneskenes energi opp i seg, like lett samler vi krefter ved å opprette en felles tro på lyset også.

Magien starter i hver og en av oss, har et menneske fred i hjertet finnes det et potensial for fred her på jorden.

Modighanskene på

Jeg ser et program på NRK om en familie som restaurerer et slott i Frankrike. Vi har fulgt dem gjennom flere år og i hvert program får vi se hvordan samhandlingen mellom dem skaper både små og store mirakler. Et godt eksempel på alt som blir mulig om vi bare finner frem til det vi virkelig ønsker å skape, ikke det som forventes eller som kreves, men det vi rett og slett ikke kan la være å gjennomføre. Også hjelper det å ha noen å dele det med, noen som tror på mirakler sammen.

Han er robust og praktisk, det er nok hun også, men edderkopper setter henne helt ut av spill. Da går det litt i stå så, men heldigvis har hun«modighansker». Edderkoppen blir ikke mindre og hun endrer ikke personlighet, men frykten blir så liten at hun mestrer den. 

Personlig tror jeg slike hansker kan være nyttig for flere av oss og enten det er i form av fysiske objekter eller gode mentale strategier vil det å ha noe som beskytter oss, være til hjelp når vi skal overkomme noe vi er redd for. 

Jeg opplevde det når jeg skulle ut å kjøre bil på det omtalte vinterføret. Jeg forsøkte å unngå det i det lengste fordi jeg ble redd av alle avisoppslagene som oppfordret alle til å la bilen stå. Mitt nødvendige ærend brakte meg ut i et utfordrende terreng, uten brøyting og skikkelig bratt. Jeg lirket meg ut på hovedveien hvor det var kaotisk med biler som ikke klarte å ta seg frem og pulsen var ganske høy når jeg revurderte valget mitt, måtte jeg virkelig ta den turen? Ja, helt nødvendig så dette ville jeg mestre. Heldigvis elsker jeg å kjøre bil og siden jeg aldri har skadet verken meg selv eller andre i trafikken, er det ingen historisk grunn til bekymring. Snarere tvert imot er dette noe jeg mestrer, «modighanskene» smetter på når jeg unngår å lese aviser og gjør min egne vurdering av situasjonen. 

Det gikk fint, jeg fikk virkelig testet ferdighetene mine både oppover og nedover og faktisk var det så morsomt at jeg valgte en unødvendig lang vei hjem, bare for å holde på den herlige spenningen lengst mulig. 

Situasjonen er nok gjenkjennelig for mange, ulike situasjoner, men med den samme essensen. Vi blir usikre og lytter til omgivelsene som gjerne forsterker frykten vår ved å plusse på sin egen. Da blir vi litt nedstemt og trist kanskje, for livet viser seg å ha så mange begrensninger. Men det er jo ikke sant, livet har et så stort mangfold at det gjerne er frykten for alle mulighetene som gjør oss redde og da glemmer vi at det som vekker vår interesse, aldri er noe vi ikke mestrer, men noe vi trenger «modighansker» for å våge.

Personlig anser jeg de avkortede sansene mine som beskyttelse akkurat nå. At de ikke virker gjør at jeg verken ser, hører, lukter, smaker eller føler mer enn sånn passe. Det kommer akkurat nok informasjon til at jeg er tilstede i livet, men ikker mer enn at jeg unngår å skape kaos av for mange inntrykk. Det er slik når en øver inn nye ferdigheter, da kan det være en god strategi å ta det varsomt. Ikke tvinge oss selv ut i mer enn vi faktisk klarer å forvalte akkurat nå for det er mye som skal falle på plass for oss som nærmest kjenner at livet er snudd helt på hodet.

Mange ting er ikke som før, vi forholder oss til virkeligheten som om vi har fått nye briller. Sjelen våkner fra dvalen og påkaller oppmerksomheten vår og vil at vi skal se helt nye muligheter. Vi har jo kjent på det en stund nå, følelsen av at det er noe mer, noe stort, noe mektig som bor i oss og som vil ut. Men nettopp fordi det ikke er forankret i historien og erfaringene våre, blir det fort skremmende å slippe det løs. Derfor er «modighansker» spesielt viktig akkurat nå, puste godt med magen, ta det varsom, men slippe litt nytt til hver dag. Gjør vi ikke det, blir undertrykket bare større og større, som et uvær vi kjenner er i anmarsj.  

Akkurat da kan det hende at vi slipper ut trykket på måter som ikke er særlig sjarmerende, frustrasjon, fortvilelse, sårbarhet, sinne og andre følelser som ikke egentlig ikke stemmer overens med det vi faktisk trenger å uttrykke. Etterpå kommer den dårlige samvittigheten og det velkjente balltreet gjøres tilgjengelig slik at vi kan kritisere oss selv i stedet for et klapp på skulderen for å anerkjenne at vi gjør så godt vi kan - hele tiden. 

Så kjære deg som misliker deg selv nå, som ikke stoler på at du kan romme det som stormer på innsiden, husk at det er deg selv som banker på, sjelen din som bekrefter at nå skal du gi plass til enda mer av deg selv og at du aldri får mer enn du tåler.

Bråk eller vakker melodi

Når vi møter andre mennesker berøres vi av energien de sender ut. Noen ganger skaper det herlig harmoni mens andre ganger blir det skikkelig surt. Det kan være vanskelig å lokalisere hvem som er tonedøv så vi tar ansvar og strever hardt i et forsøke på å justere oss selv. Til ingen nytte som regel for selv vår reneste tone er ikke i stand til å skape god stemning om en annen ikke er med på notene.

Vi klinger rett og slett ikke like godt sammen med alle mennesker, ofte er det ingen som bevisst gjør noe galt, vibrasjonen våre har rett og slett ikke samme toneart. Da har vi et valg om å bli værende eller trekke oss bort og det siste er selvfølgelig det enkleste, men ikke alltid er reelt alternativ. Så hva gjør vi da, om vi ikke kan unngå samhandling med noen vi ikke liker og som på sin side synes å hate oss?

Det er en ubehagelig test, usikkerheten vår er vekket for hva om jeg tar feil, om det er meg det er noe galt med, hva om vedkommende kommer til å treffe meg, såre meg, snakke stygt om meg, lage livet vanskelig for meg også videre. Automatisk gir vi fra oss vår egen verdighet og gi andre rett til å definere den. Vi får gjensvar på frykten vår og skyldspørsmålet er raskt avgjort - vi taper selvfølgelig, vi som aldri synes å være gode nok.

Den eneste måten vi kan endre et slikt mønster på, er å ta et steg tilbake og undersøke våre egne motiver. Ofte ligger dette på et ubevisst plan, som en automatisk respons og årsaken kan være vanskelig å avsløre. Men vi klarer det om vi rekker å stoppe opp og tenke oss om før vi stormer inn i komfortsonen. Hvordan bevarer jeg verdigheten i denne situasjonen, hva ønsker jeg faktisk å få ut av relasjonen og hvilke magiske ferdigheter har jeg som kan endre MIN stemning fra moll til dur?

Det vi vet om hverandre, er at vi alle gjør så godt vi kan for å mestre dette livet. Vi har utviklet ulike strategier og velfungerende mønster for å beskytte oss mot frykten for å mislykkes. Dissonans er alltid noe som ligger og skurrer på overflaten, dypt i hver og en av oss ligger en felles lengselen etter bekreftelse på at vi er elsket, at vi skaper trygge og vakre samspill med andre. Sjelen vår er jo ikke ute etter bråk, den trenger ikke å beskytte seg, den er stolt av sin tone og anser den å være som et viktig instrument i et stort orkester. Samspill er helt naturlig for hvorfor lage bråk når det finnes en mulighet for å skape god stemning.

Klarer vi å bevare troen på vår egen verdi, signaliserer vi tydelig hvor våre grenser går. Samtidig utviser vi forståelse for den tonedøve og med litt justering kan vi til og med vise andre hvordan de også kan uttrykke seg renere. Egoet kan ikke lære bort slike ferdigheter, det vil bare vinne for å beskytte oss mot nok en bekreftelse på at vi ikke er verdifulle nok.

Det kan jo være at slike møter mellom tonedøve også er en test, en mulighet for å juster energien vår. Da er det om å gjøre å ikke la seg lure inn i den latente krigen, men holde muligheten åpen for at vi har møtt en utvalgt sjelevenn.

Det sies nemlig at de som utfordrer oss mest i dette livet, er de som elsket oss høyest i et annet…

Essensen av meg

Jeg har skrevet om det store skiftet som kommer til å skje som følge av at den kollektive bevisstheten når et punkt som vil gjøre det mulig for oss å gå ut av de gamle forestillingene vi har til dette å være et meningsfylt menneske. 

Noen vil helt sikkert si at dette er bare tøys og tull, en ny «newage-bølge» uten forankring i virkeligheten. Kanskje er det det, eller kanskje er det riktig at det faktisk finnes forskning som understøtter at en stor forandring er under utvikling. Jeg skal ikke gå så dypt inn på dette for vi som kjenner at det er noe som kommer til å skje, vi vet at vi har rett. Det er rett og slett ikke til å komme bort fra at den kaotiske situasjonen i verden og de store omveltningene inne i oss, tyder på at noe er i ferd med å skje. 

Og som om ikke det var nok, vet vi at vi har det travelt også. Men hva vi skal gjør er litt mer usikkert, litt diffust nærmest og det hjelper ikke akkurat på utålmodigheten. Så da er det lett å fylle tiden med litt velkjent jobbing, mer personlig utvikling og kanskje er det enda noe mer fra fortiden som kan hentes frem eller tidligere liv kanskje, bare sånn for å ha noen meningsfylt å døyve uroen med. 

Nå er det helt sikkert ting fra fortiden som fortsatt kan forvaltes bedre og for noen av oss er det helt avgjørende at det blir belyst nå. Men vi skal også løfte blikket og erkjenne at de faktiske forberedelsene handler om å foredle vår egen essens sånn at vi vet hva vi er satt til å forvalte. Vi trenger ikke beherske oss selv lenger, den fasen er over og nå skal vi bidra med det vi har arbeidet så hardt for å mestre. 

Essensen vil avsløre seg nå, vi vil gjenkjenne hva som er vår største verdi, hva vi faktisk brenner for og hvordan det bidrar til å gjøre livet og verden bedre. Vi kan ikke gjøre alt alene, men hver og en av oss representerer et lys som løfter den kollektive bevisstheten slik at mørket får konkurranse. På den måten endrer vår egen-kjærlighet verden, hver gang vi puster fylles den felles kontoen med gode ønsker for oss og for alle andre. 

Å holde frykten åpen

Vi holder på med det hele tiden, vi lukker ikke døren til frykten, men holder den åpen for innspill for det kan jo være grunn til bekymring, grunn til å være på vakt. Og er det egentlig noe i dette med tillit, kan vi stole på at alt går bra, er det sant det vi blir lovet, at vi bare ved å tro kan flytte fjell?

Forfatteren Fyodor Dostoevsky, skriver romaner som vekker vår forståelse for perspektiver (i tillegg til mye annet selvfølgelig). For hvordan ser verden ut når vi befinner oss i det helt nederste skiktet av hierarkiet som deler oss inn i grupperinger, basert på vår tilgang til materielle verdier. Om du aldri har hatt nok av verken mat eller kjærlighet, hvordan ser din verden ut da og er det mulig å snu den virkelighetsforståelsen om du får tilgang til overflod av begge deler. Sannsynligvis ja, men kanskje mister du et avgjørende aspekt fordi egoet tar fullstendig overhånd, trenger du å holde fast ved troen på armod for å opprettholde intensjonen med å være her?

Jeg elsker slike spørsmål og har stor forståelse for at andre ikke deler den samme interessen, men det er noe vesentlig her, noe som er viktig for oss som er i ferd med å endre syn på vår virkelighet. Hva skjer når vi får tilgang til en høyere bevissthet, er det nødvendig å bevare den gamle frykten som har gjort oss i stand til å overleve, er det sant at det er mulig å bare leve, at alt vi trenger er tilgjengelig når vi trenger det, at kampen for tilværelsen er over.

Vi skal være takknemlig for at denne transformasjonen har gått sakte, skikkelig sakte for de av oss som har en medfødt utålmodighet, men som har lært oss å mestre den nettopp fordi vi har blitt tvunget til å finne den rette rytmen for oss, før vi nå forlater den lineære tiden og entrer en dimensjon hvor alt skjer samtidig. For det er det som foregår, tiden som en vertikal linje hvor alle våre erfaringer og opplevelser ligger i ordnet rekkefølge, vil plutselig bli samlet i det som for meg ser ut som en spiral og begrepet sanntid vil etablere seg, alt skjer samtidig… Jeg skal komme nærmere tilbake til det senere, men nå tilbake til Dostoevsky og vårt forhold til livet basert på hvor i hierarkiet vi valgte å plassere oss når vi kom hit denne gangen. 

Kan vi gå over i en annen tilstand, en såkalt mer verdifull utgave av oss selv, mer utviklet, mer innsiktsfull, visere og klokere og samtidig bevare bakkekontakten og føle oss trygge på at vi kommer til å overleve? Og hva med de etablerte relasjonene våre, vil vi klare å ta vare på dem om vi endrer vårt syn på oss selv og denne virkeligheten?

Min erfaring er at mange har basert sin virkelighetsforståelse på verdien i det å gi til andre, være tilstede for andre og såkalt bry seg mer om andres behov enn sine egne. Mange strever med å gi slipp på dette fordi det ligger som en kulturell grunnsten i det å være et godt medmenneske. Sannheten er at vi har fått vår verdi målt i hva vi gjør for andre, det er på den måten vi legger til rette for å motta både kjærlighet og mat og da er det ikke rart at frykten kommer dundrende om vi skulle våge sette våre egentlige behov først. Ingen av oss har behov for å utslette oss selv for å stå til tjeneste for andre. 

Vårt behov er å mestre oss selv ved å kjenne oss trygge på at vi er i stand til både å gi oss selv den kjærligheten vi trenger og skaffe oss nok mat, helt på egen hånd. Når vi klarer det, skaper vi en overflod som gjør det naturlig for oss å gi videre av alt vi har, uten at vi tømmes for krefter, men heller får oppleve at det å gi bare er et annet uttrykk for å ta imot. 

Det er utfordrende for oss dette, å endre vår egen posisjon i livet, endre perspektiv og erkjenne at det som har beskyttet oss, ikke lenger gir oss den plassen vi trenger for å ekspandere. Det starter med at vi gjenkjenner vår egen verdi og deretter tar et valg om å følge den veien som er lagt for det forløste aspektet av oss. 

For det er det som skjer nå, vi forløser et nytt aspekt av oss, en ny identitet nærmest og hvem vi blir vil vise seg etterhvert. Enda godt vi er godt trent i å være tålmodige så vi klarer å holde oss i tømmene litt til for å unngå at vi snubler i frykten på vei inn i avsløringen av hvem vi egentlig er og hvorfor vi er her, akkurat nå. 

Dytt eller dra

Foto: Ferdinand Tørum Gulbrandsen

I lang tid har vi lengtet etter en forløsning av det vi har inne i oss, dette udefinerte som vi navigerer etter, men som det er så vanskelig å utøve i praksis. Vi vet at livet kan være lettere, vet at det finnes en forenklet måte å leve på, at vi allerede har en GPS som kan erstatte det litt uhåndterlig fysisk kart som er så irriterende både å brette ut og folde sammen.

Vi vet at det er der, vi har stått rett foran døren lenge nå, men den lar seg ikke åpne uansett hvor hardt vi dytter. Vi har studert og lært, kjempet og vært tålmodige og vi har utvis stor kraft og nærmest skreket til døren som er urikkelig. Den må ha gått i vranglås, det må være noen som overstyrer oss, som holder oss tilbake, som setter kjepper i hjulene for oss når vi aller minst trenger det.

Utslitt av all dyttingen, er vi i ferd med å gi opp og anse dette store som finnes inne i oss et sted, er uoppnåelig i dette livet. Men akkurat da, når vi overgir oss og slutter å kjempe, oppdager vi løsningen. Døren vi har dyttet så hard i, slår ikke utover, men innover... Plutselig forstår vi at det eneste som hindrer oss er at vi våger å ta et steg tilbake slik at døren får plass til å bevege seg. Da glir den opp, helt naturlig, helt av seg selv, uten noen anstrengelse fra vår side.

Det var vi som var hindringen, aldri døren, aldri noen utenfra som ønsket oss vondt, bare vårt eget behov for beskyttelse.

Men for å mestre dette å ta et steg tilbake, trenger vi å tro på at det som møter oss bak den åpne døren, er håndterbart. At vi tåler lyset, avsløringene, å være synlige og at konsekvensene som følger er verdt anstrengelsen. For når vi har åpnet opp er vi ikke lenger en av dem som kjemper, men vi tilhører flokken av ledestjerner som er bevist på at himmelen er tilgjengelig i dette livet.

I det vi tillater døren å gå opp, vil vi kjenne stor takknemlighet for alt arbeidet vi har lagt ned på forhånd, for alt vi har med oss i bagasjen som ikke tåler lyset, vil også bli eksponert. Akkurat nå er vi i den sist og avgjørende fasen hvor vi forløser det som ikke skal være med oss videre. Vi trenger ikke arbeide så hardt lenger, det er ikke så mye å studere, analysere og forstå for nå handler det om å anerkjenne at rommer alle våre erfaringer, at vi mestrer hele historien vår, at vi kan opptre nøytralt fordi vi vet at alt ligger lagret som nødvendig informasjon i den nye GPSén.

Mens jeg skriver, sitter latteren løst her hos meg, fornemmer nemlig hvor utrolig skremmende det var å ta det steget tilbake, hvor mange distraksjoner jeg klarte å skape før jeg kastet meg ut i det. Støvsuging for eksempel var ren lykke fordi det tok fokus bort fra det uunngåelige, uinteressante TV-serier også, perfekt for formålet. Men heldigvis vokser motet sånn at fornuften får innpass, det går fint, det er bare å ta det varsomt mens sansene venner seg til alt som endrer seg når lyset treffer.

Ping-Pong med livet

Det kjennes sånn nå, som å spille Ping-Pong hvor ballen stort sett er i lufta og kontakten med det fysiske elementet, bare skjer i ørsmå glimt.

Tiden lever sitt eget liv og følelsene hopper fra det ene til det andre ytterpunkter helt tiden, trygg og utrygg, stor glede og veldig trist, tro og mistro, vilje og motvilje, alt virker helt umulig å fange. Det som er spesielt viktig kjenner vi lett igjen, men heller ikke det synes å bli værende så lenge at det er mulig å bedrive analyse for plutselig har det forsvunnet i løse lufta igjen. Det synes ikke mulig å dvele ved noe som helst og det er utfordrende for oss som tror vi skal forstå alt, huske alt, registrere alt, kontrollere alt for å være helt sikker på at vi ikke går glipp av noe vesentlig på denne veien mot opplysthet. 

Vi har jo lært at «the devil sleeps in the details», så vi driver dyptgående undersøkelser av det meste, vi analyserer, vurderer, reflekterer og dømmer, harde slag med klubben for aldri å glemme at vi fortsatt ikke er gode nok. Det er blitt som et mantra for oss som søker, at det alltid er noe å jobbe mer med, at vi aldri blir ferdig utviklet.

Men kanskje er ikke dette en tid for opplæring, men avlæring. Kanskje er disse ping-pong ballene bare påminnelser om å gi slipp, bare registrere dem for så å la dem dra avsted igjen. Det kan jo være at de bare kommer som bekreftelser på at dette har vi vært gjennom, dette rommer vi og at det nå er tid for å gå ut av selv-sentreringen.

For vi er det, selvsentrerte, det har vært helt nødvendig for å komme hit hvor de nye dørene åpner seg. Det er ikke egoisme slik mange er så redd for, det er heller det motsatte. Reisen har ikke gitt næring til egoet, har ikke gjort det større og sterkere, men mer håndterbart fordi vi har avslørt hva som er tillært og hva som er det genuine ved oss og som nå skal ekspandere. 

Når egoet ikke lenger sitter i førersetet blir det naturlig nok kaos. Egoet er tross alt ordenseleven i livet vårt, det aspektet som har full kontroll på alle våre erfaringer slik at vi unngår å gjøre samme feil flere ganger. Men det tillærte er oppe til vurdering, noe dypere i oss er i ferd med å tre fram. Så der egoet mestrer den kollektive bevisstheten har sjelen nå gjort seg til kjenne og gir seg ikke før vi klarer å avsløre hva som tilhører fellesskapet og hva som virkelig er vårt. Vi skal bli mer individuelle, mer enestående slik at vi klarer å skape den nye tonen for samhandling som vil være symbolet på akkurat denne tiden som endrer seg så fort.

Å slippe kontrollen er vår store utfordring, vi som har bevist at vi overlever her på jorden, har mistet mye av tilliten til at det kan føles fritt å oppholde seg her. Heldigvis har vi et indre barn som fortsatt har lyst til å leke og undre seg og som aldri har mistet troen på at drømmer kan bli virkelighet. Det går bra uten å ha full oversikt, faktisk skaper det litt etterlengtet spenning i den noe forutsigbare hverdagen. Vi kan være helt trygge på at de virkelig vesentlige tingene kommer som en serve som treffer så hardt at det er umulig å gå glipp av det.  

Tiden skifter nå, det er store endringer i sving og det å holde orden og ha full kontroll, vil virke mot sin hensikt. Vi har alt vi trenger når vi trenger det, ellers er det best for oss at de henger der oppe i luften. 

Ta det varsomt

Det elektromagnetiske feltet som omslutter jorden er i ferd med å endre seg, noe som påvirker nervesystemet vårt. Tiden frem til mars 2023 er å anse som en forberedelse på dette «noe» som vil medvirke til store endringer her på jorden. Astrologer ser det, klarsynte har spådd det og kanalisert informasjon er entydig i beskrivelsen av at menneskeheten vil endre seg nå og i nær fremtid. Det vil gå fort og skje ved at vi får tilgang til oppgradert informasjon, altså gjennom at vår bevissthet blir høyere slik at vi husker mye av det vi måtte glemme for å kunne oppholde oss her.

Det er ikke bare vår jord som går gjennom et skifte nå, hele galaksen går inn i en ny rotasjon, over på en annen frekvens.

Akkurat nå er vi nærmest fanget i et mellomrom hvor de gamle og de nye potensialene kjemper om oppmerksomheten. Vi forsøker å opprettholde kontroll og forutsigbarhet, samtidig som vi ikke engang klarer å husk hvorfor vi egentlig gikk inn på kjøkkenet. Vi er både forankret i den kollektive bevisstheten og i ferd med å løsrive oss fra den på en gang. Stadig får vi opplevelser som ikke stemmer overens med det vi hadde sett for oss og det vi ønsker oss blir levert på en merkelig måte, noen ganger er det ikke engang til å kjenne igjen. Ikke rart det råder fullstendig kaos i flere hjem akkurat nå.

Nervesystemet vårt styrer kroppens adferd gjennom å holde orden på både muskler og kjertler, samtidig som det er det samme systemet som både mottar og leder impulser utenfra gjennom sansene våre. Med andre ord er en oppgradering på dette nivået, ensbetydende med at absolutt alt vi består av, påvirkes. Kroppen vil forsøke å opprettholde alt slik det var, egoet (vår bevisste kontakt med omverdenens realiteter) vil stritte imot for å beskytte oss og sinnet (betegnelsen for egenskapene tanke, fornuft og andre intellektuelle funksjoner) vil forsøke å holde fast ved såkalte sannheter. Sjelen (vår ånd, livspust) er det eneste som jubler, den ser ikke begrensninger, er ikke opptatt av konvensjoner og kan best sammenlignes med et lekent barn hvis eneste oppgave er å oppleve uten å forholde seg til konsekvenser i det hele tatt.

Så da har vi sjelen på den ene siden (bevissthet) som jubler av fryd over at noe nytt skal oppleves mens de fysiske aspektene (magnetisme) forholder seg til situasjonen ved å gjenskape scener som fra en gammel skrekkfilm. Forbindelsen finnes i følelsene våre som også oppgraderes som en klargjøring før også de skal motta og forvalte ny informasjon. Med andre ord er vi heldige som har fått denne tiden til å forberede oss før vi skal flytte til en ny etasje i «huset vårt» og der er både planløsningen og utsikten er helt annerledes. Akkurat nå pakker vi og kvitter oss med det som ikke passer inn der oppe, uten å vite hva vi faktisk kommer til å få bruk for.

Men det vi derimot vet, er at når vibrasjonen blir høyere og renere vil den også bli mer intens og den vil skape ekspansjon på alle nivåer. Det innebære at det er om å gjøre å gi slipp på alt vi ikke vil ha mer av. Å huske fremtiden vil også aktiverer fortiden slik at alt som var før også innlemmes i det som er og i det som vil komme. Det blir som nødvendigheten av å rydde plass i skapet før vi bringer noe nytt i hus, gjør vi ikke det blir det overfylt og kaotisk og det nye blir til irritasjon i stedet for til gavn og glede.

Vi har muligheten til å bli en ny utgave av oss selv nå, men ingen av oss vet hva det innebærer, forståelsen av det ligger i den etasjen vi flytter til og forhåndsvisning er ikke mulig. Vi må bare ta sjansen på at det som venter der, er det vi ønsker oss, det vi drømmer om.

Den vibrasjonen vi nå har, tiltrekker seg situasjoner på nettopp den frekvensen. Når vi erstatter den med en annen, får vi tilgang til nye situasjoner og uten å gi slipp på det gamle vil vi nærmest henge fast og føle at vi hindres i trappen opp til neste bevissthetsnivå.

Strevet vi kjenner på nå, kaoset og tomrommet, fortvilelsen og frustrasjonen over å ikke finne mening, ikke få forløst potensialene vi vet vi er i besittelse av, vil vedvare inntil vi kjenner oss rede til å la det skje, bare la det skje uten anstrengelse eller knallhard jobbing. Alt forløses når vi våger gi tillatelse og ta imot, så enkelt og så usigelig vanskelig er det å forløse denne identiteten som allerede er i stand til å forvalte alt det nye som kommer oss i møte om bare en liten stund.

Akkurat nå er det viktig at vi tar det varsomt, at vi finner tid til å romme vår egen stillhet og at vi forsøker å distansere oss fra alt kaoset som råder i våre nære omgivelser. Vi har stor innvirkning når vi bare blir klar over hva kraften vår er i stand til og det vil vi begynne å forstå nå <3

Finnes det vi søker, allerede i våre tidligere liv?

Forrige gang skrev jeg om å velge strategi, indre krig eller diplomati. Det er enda mer sentralt når våre tidligere liv innlemmes i situasjonen. Å krige mot fortiden virker som nokså meningsløs bruk av energi, men heller ikke diplomati er et naturlig valg for vi kjenner jo ikke rammebetingelsene som rådet den gangen.

Men uansett om situasjoner fra lenge før vår nåværende tid dukker opp, er den røde tråden den samme. Sjelen tilhører ikke den lineære tiden, men det tidløse aspektet av oss. Den vurdere ikke ikke omgivelsene, men operere som en tilpasningsdyktig kraft med en intensjon om å forvalte potensialene som er tilgjengelig både der og da, her og nå.

Mange fornekte muligheten av at vi har levd før, noen anser døden å være et møte med det evige mørket og andre igjen tviler på at det finnes liv utenfor planeten jorden. Andre vet med sikkerhet at dette ikke er første gang de er her, at døden bare er forløsningen av nytt liv og at det vi lever her, bare er et glimt av en evighet hvor vi er i sameksistens med hele Universet.

Noen tror fullt og fast på at det finnes en mannlig dommer med langt hvitt skjegg og ulike navn, som sitter et sted i himmelen og bestemmer over oss. Andre igjen er helt overbevist om at Gud er en kraft som bare vil oss det beste, som er navnet på kilden som vår sjel strømmer ut fra, også det et udefinert sted i himmelen.

Og hva vi tror på er helt avgjørende for hvordan vi skaper våre opplevelser på denne eventyrlige reisen til jorden. Men enten det er en engangshendelse eller et besøk i rekken av mange, er en ting avklart på forhånd, vi fødes og vi dør og mellomrommet fylles av opplevelser skapt i samhandling med omgivelsene.

Heldigvis skal ikke vårt valgte syn på livet, vurderes som rett eller galt, hvordan vi velger å møte virkeligheten vil alltid være i tråd med hva vi trenger for å oppleve det vi faktisk kom hit for. Vi aksepterer stadig flere ulike synsvinkler og etter hvert har vi blitt så mange undrere at den kollektive bevisstheten har blitt vesentlig romsligere enn for bare kort tid siden.

Når valget om å bruke den indre krigeren eller diplomaten, skjer på et sjelelig plan, involveres det tidløse aspektet av oss. Uansett hva vi da kommer i kontakt med, vil den røde tråden være nærmest selvlysende. Erfaringer som henger sammen med dagen i dag og som vi ikke lenger skal drasse rundt på, vil ikke slutte å gi seg til kjenne før vi forstår.

Personlig har jeg vært reservert i dette å vekke andres bevissthet om sammenhenger med tidligere liv. Jeg ønsker ikke å påvirke andres minner, men noe har skjedd i det siste, uansett hvor reservert jeg er, er beskjedene er så entydige at jeg forstår at informasjonen skal deles.

Det tyder på at vi akkurat nå når vibrasjonen i vår kollektive bevissthet blir høyere, er det av stor betydning at vi gir slipp på den delen av historien som tilhører frekvensen vi nå går ut av. Det innebærer at mange av oss opplever gjensyn med intense følelser, traumer, mønster og minner som vi ikke klarer å forankre i dette livet. Da kan det være at vi har så bevisst kontakt med vår sjel at forløsningen skal skje på et dypere plan enn vi er kjent med som feltet hvor vi bedriver vår personlige utvikling.

En av mine samtaler beskriver dette god. Vedkommende hadde vanskelig for å stå frem og fortelle omgivelsene at hun både er klarsynt og i besittelse av helende krefter. Hun fremsto som helt utslitt av å late som om hun var helt «normal» og alltid komme med logiske forklaringer på den merkelige innvirkningen hun hadde på andre.

Et tidligere liv dukket opp i samtalen og jeg kunne fortelle henne at hun hadde hatt de samme evnene før og blitt hardt straffet for det. Med stor dramatikk ble hun offentlig sjikanert og forvis fra samfunnet. Hun bosatte seg i en hytte og levde av det hun kunne dyrke selv, men etter kort tid begynte folk å komme til henne for veiledning og heling.

Den indre konflikten hun kjenner i dag, er basert på akkurat den samme frykten som hun hadde da. Skulle hun våge å hjelpe de som trengte det eller avvise dem for å unngå å bli straffet enda hardere om det ble oppdaget.

Med andre ord var det vanskelig å forstå den voldsomme motstanden hun har, den sto ikke i forhold til eventuelle konsekvenser en avsløring vil få i 2022. Vi fikk ryddet opp i det, bare å få kjennskap til denne sammenhengen gjorde det å gi slipp, helt naturlig. Jeg vet ikke hvordan det går, men jeg er sikker på at hun vil være i stand til å hjelpe mange når hun endelig kan slutte å bortforklare når andre avslører hvem hun faktisk er.

Og som henne, er vi mange som nå har gjensyn med aspekt av oss selv som signaliserer at de er rede til å ta avskjed. Elementer i vår sjels historie som tilhører den vibrasjonen vi nå forlater, en tusen år lang syklus hvor vi gjentatte ganger har vært her med en nokså begrenset bevissthet. Alt på denne frekvensen dukker opp som påminnelser om hva som hindrer vår endelige oppgradering. Noe gjenkjenner vi fra dette livet, andre ting tilhører andre inkarnasjoner. Tydelige signaler fra kilden i oss selv, gir oss informasjon om at nye oppgaver venter. Vi aner ikke hva det innebærer så nå handler ikke bare om å ha tillit til at vi er gode nok som vi er, vi skal også våge å ha tillit til at Universet har en plan for oss. Ikke småtteri for oss som har overlevd fordi vi har hatt full kontroll.

Fordi det pågår så store endringer nå, er vi mange som føler oss litt hjelpeløse og da er det fint å ta elefanten i små biter, skikkelig små biter sånn at vi klarer å få med oss alt som ligger i dette lille, men stappfulle øyeblikket. Vi går ikke lenger fremover og vi henger ikke fast bakover, vi strekker oss utover nå, nedover og oppover, frem og tilbake, innover og utover på en gang - ikke rart vi blir forvirret og usikre på om dette faktisk er denne reisen vi kjøpte billetter til

Det er nå det gjelder å være diplomatisk, være åpne og ikke søke slit og strev. Dette er ikke tiden for å være streng med seg selv, nå er det om å gjøre å utvise stor grad av egenkjærlighet og forståelse, sjelen jobber døgnvakt for å lose oss trygt inn i vår neste fase.

Kriger eller diplomat

For mange av oss handler indre arbeid om å våge og forholde oss til virkeligheten uten hjelp av innarbeidede beskyttelses-strategier. Vi har brukt dem så lenge at vi ikke klarer å se hvem vi er bak disse mønstrene og selv om vi lengter etter å slippe oss selv fri, forblir døren til buret stengt. Vi ser ut gjennom sprinklene og erkjenner at drømmene våre fortsatt svever rundt der ute, men vi klarer ikke fange dem. Etter hvert mister vi troen på at det er mulig å oppnå det vi ønsker oss og da er vi ikke engang utålmodige lenger, men gir opp og finner oss til rette i selvmedlidenheten. Vi ser rundt oss på alle andre som synes å oppnå absolutt alt og innfinner oss med det at det nok er vi som ikke fortjener, ikke har arbeidet hardt nok, at vi rett og slett er valgt ut til å mislykkes i dette livs-prosjektet.

Men vi tror ikke helt på det, noe langt inne i oss et sted nekter å gi opp drømmen om å være fri, det dytter på følelsen av at det er noe mer, noe vi kan skimte i tåken av fortvilelse, et lys som ikke slukker uansett hvor hardt vi prøver å holde fast ved det som gjør oss ubetydelige og usynlige. Dette i oss som forstår at vi er her for å erfare både lys og kjærlighet.

For meg har det ofte handlet om å ta et valg når motstanden blir i overkant stor, da spør jeg meg selv: «Er dette en venn eller en fiende?»

Det utløser to helt ulike strategier for enten vekker jeg en kriger eller en diplomat. Krigeren bruker tungt skyts og går på motstanderen med krum hals, koste hva det koste vil, kampen skal vinnes. Diplomaten derimot setter i gang undersøkelser for å avsløre årsaken til at motstanden oppstår for deretter å skape et rom hvor alle aspekt kan uttrykke seg og forløses slik at ro og harmoni kan gjenopprettes.

Det er ikke mulig å velge feil, det er bare to ulike måter å møte sorg og smerte på, sykdom og lidelse, men også overveldende glede og lykke som kan være like krevende.

Personlig har jeg forsøkt begge og med litt erfaring har jeg erkjent at for meg fungerer den ene metoden bedre enn den andre så da prøver jeg med den først. Virker ikke den, iverksetter jeg den andre og en av dem virker, det er bevist gjennom stadig prøving og feiling. Og til syvende og sist handler det alltid om å velge det som gir trygghet, det som roer frykten og aktiverer tilliten til at dette kan mestres også.

Jeg erfarer at vi er flere som tror vi velger diplomati, at «jeg bryr meg ikke» er en god strategi dersom en ønsker å finne årsak og skape rom for forløsning. Det er ikke det, flukt er krigeres domene og det at vi ikke bryr oss er som regel et uttrykk for at vi er utrygge og såret, at vi er så redd for å mislykkes at vi begraver hodet i sanden og venter på at fienden skal gi seg.

Krigeren går aktivt inn i møte med en fiende ved å velge beste metode for å vinne. Diplomaten møter en venn og bruker sine evner til samhandling for å finne en løsning.

Jeg legger merke til at mange bruker ord som «fuck ….» i møte med sykdom og det er lett å forstå at den indre krigeren er førstevalget når vi møter noe som er livstruende. Frykten for sykdom er så stor at vi ikke engang gjør en analyse før vi velger å følge den kollektive bevisstheten, den har jo allerede flere ferdigutviklede strategier.

Men det passer ikke for alle, noen ønsker å bruke andre mestrings-strategier og opplever at det er krevende å stå imot og ta seg tid til analyse når faren er helt overhengende. Det handler ikke om å takke nei til behandling eller å benekte at kroppen er syk, det handler om å ta seg tid til å lytte til kroppen og avgjøre om det er krigeren eller diplomaten som best kan tjene oss.

Slik er det i alle sammenhenger hvor vi møter kraftig motstand, noen treffes hardt av sorg, andre av smerte eller gamle traumer som påvirker oss både mentalt, emosjonelt og fysisk. Og uansett hvordan motstanden utspiller seg, har vi dette valget om å kjempe imot eller åpne døren og slippe det inn. Jeg kjenner mange som lever godt med det å låse gamle sorger inn i et indre arkiv og aldri åpne døren. Men jeg kjenner også de som møter alvorlig sykdom med å åpne døren og avsløre alt som har vært vondt og vanskelig gjennom hele denne livs-reisen. Ingen av dem har rett og ingen tar feil, å velge hvordan vi møter motgang er helt individuelt og vi som står utenfor skal ære det valget de tar selv om vi ville gjort noe helt annet.

Akkurat nå er dette viktigere enn noen gang for så mange av oss møter ikke bare motstand basert på dette livets hendelser, men forløser elementer i sjelens mange reiser hit til jorden. Å gi slipp krever andre metoder enn de vi bruker når vi skal holde oss fast, å kjempe imot er noe annet enn å kjempe for og ulike krefter er i sving når vi holder døren lukket eller åpner den på vidt gap.

Neste gang skal jeg skrive om tidligere liv for nå dukker dette opp i så mange av samtalene jeg har med dere. Ikke noe som har vært sentralt for jordnære meg før, men nå synes det å være et viktig aspekt av forløsnings-prosessen for mange (meg inkludert )

Et orkester uten dirigent

Akkurat sånn føles det nå, sinnet farer avsted i alle retninger på en gang og det som kan gjenkjennes som kaos, er kanskje ikke det, men snarere en konsekvens av at selve nervesystemet vårt oppgraderes for å ta imot en renere flyt av energi.

Det er utfordrende å holde fast ved en tankerekke eller være konsentrert over lengre tid. Selv ikke en god tv-serie klarer å fange oppmerksomheten fullt ut, det varer bare i noen minutter så er tankene et helt annet sted, eller flere andre steder for å være mer presis. Jeg fomler mye, generell fomling på alle fronter faktisk og det er ikke normalt for meg, eller kanskje det er det?

Jeg har vært gjennom en flytting den siste tiden og siden jeg anser meg selv som strukturert, har jeg gode erfaringer fra slike prosesser. Men ikke denne gangen… Noe er sendt på lager og noe skal hit og noe dit og helt ærlig - jeg aner ikke hva som er hvor og venter i spenning på å åpne kassene når de kommer akkurat hit. Kan møte det med fortvilelse og bli irritert over at noe som er så naturlig for meg, virker helt uoverkommelig, eller så kan jeg smile av meg selv og tenke at det er hipp som happ, at det blir som det skal uansett.

Jeg velger det siste, jeg anerkjenner at akkurat nå er sinnet mitt i ferd med å inntre i en «ny virkelighet» og jeg trenger å utvise velvilje overfor meg selv og anse det som skjer som hjelp fra en venn og ikke et møte med en velkjent fiende som vil utfordre meg på tillit - igjen. Jeg har tillit og jeg har ikke tid til å legge flere snubletråder i veien for meg selv, orker ikke det spillet mer, har lært det jeg skal gjennom å mislykkes og være bekymret for å nære frykten for aldri å passe inn.

Akkurat nå føler jeg meg som et orkester uten dirigent. Alle potensialene spiller på sine instrumenter og følger notene, men dirigenten er borte, ingen er der for å holde orden på partituret. Ikke engang når jeg sover er det orden, fred og fordragelighet, bare rot da også. Men det går over, jeg vet at også dette vil havne i riktig rekkefølge og at en ny orden gjenopprettes. Men siden jeg aldri har erfart dette før, vet jeg at det blir annerledes enn jeg kan forestille meg.

Egoet har liksom gjemt se i bagasjerommet og sjelen har satt seg bak rattet. Den har jo aldri kjørt før så det er litt risiko involvert, men om GPSén er programmert av en tydelig intensjon så hvor galt kan det gå.

Jeg blir fortalt at dette er forberedelsen på et stort skifte som vil aktiveres i mars 2023 og at det har en sammenheng med disse gjentagende beskjedene jeg har fått de siste årene, dette at Atlantierne vender tilbake. Dersom dette medfører riktighet, er dette innledningen på en såkalt overgang hvor sløret som ble skapt for at vi skulle glemme noe vesentlig før vi kom hit, gradvis blir borte og vi vil begynne å huske hvem vi faktisk er. Da er det ikke så rart at dette koker i sinnet vårt nå, det er tross alt innstilt på å beskytte oss mot fare og utfordres når det tvinges ut av kontroll.

Mer utfyllende informasjon kommer, fortsettelse følger med andre ord

Når vi endrer oss, endres omgivelsene

Høsten kommer snikende inn som alltid, den minner oss om at naturen snart vil gå i dvale og at det er tid for å være mer innendørs og i nærmere kontakt med både oss selv og de vi deler hjemmet vårt med. For mange er det utfordrende for når det er kaos og ubehag innvendig, har det en tendens til å skape uforutsette konflikter med de vi har valgt å leve sammen med. Noen sier til og med at de plutselig opplever at de mister rommet hvor de kan være helt seg selv.

Når vi utvikler oss skjer det endringer i både uttrykket vårt og inntrykkene, men omgivelsene forstår det ikke sånn helt umiddelbart. I stedet reagerer de som de alltid har gjort og deres forventninger til oss er uforandret, mens våre derimot, er helt annerledes. Vi har jo en tendens til å tro at andre ser hva vi har behov for, det er jo så innlysende og vi gir jo så klare beskjeder om hva vi trenger - eller gjør vi egentlig det?

I det vi endrer vårt syn på oss selv, endres alt. Vi ser alt på en annen måte og vi bruker andre virkemidler for å oppnå det vi ønsker oss, det vi trenger. Men det er ikke automatikk i at de andre forstår, de som har ikke vært med på vår indre reise og responderer som de alltid har gjort. Selv om vi formidler hva vi trenger nå, hører de nok etter og gjør så godt de kan, men så faller de gjerne alt tilbake i den gamle rytmen etter en stund.

Å sette egne grenser, formidle egne behov, er ikke så enkelt når vi ikke selv har funnet klarhet enda. Når tomrommet vårt som er fylt av så mange ukjente potensialet at det fremstår som kaotisk, vil alt vi ber om forsvinne inn i en trommel og forsterker følelsen av at vi ikke mestrer, at ingenting blir som vi fordi vi ikke vet hva vi vil. Følelsen av ikke å bli sett eller hørt, forstått eller respektert, blir mer og mer intens. Irriterende småting som dukker opp i hverdagen, dette som gårsdagens rytme holdt orden på og som vi «kan leve med», vokser seg til konflikter og så er vi i gang. Vi kjefter og maser, men kommer ingen vei for det å sette egne grenser fordrer at vi har orden før vi bestemmer oss for hvordan vi vil ha det. Ingen andre vil respondere på våre behov før vi selv opererer med en viss tydelighet. Antagelig er ikke de andre så interessert heller, de er også mest opptatt av å forstå sine behov og gjøre livet så bra som mulig - akkurat som oss

Høsten er en fin tid å samles på, «fårikål», fyr på peisen og stearinlys er et ideelt bakteppe for å skape gode samtaler. Og har vi en intensjon om å utveksle, om enn en litt uklar informasjon om hva som faktisk har skjedd med oss det siste året, kan vi skape en ny og varig rytme i samspillet mellom oss.

Det fordrer åpenhet selvfølgelig og velvilje i tillegg til at vi klarer å beskrive det som har foregått og sørge for at vi repeterer underveis om vi merker at de gamle mønstrene kommer tilbake. Når rommet er fylt av raushet kan vi unngå både formaninger og meninger eller til og med fristelsen til å åpne sekken med uløste konflikter fordi anledningen byr seg til å lufte gamle frustrasjoner.

Men om vi er så redd for å miste kontroll at vi heller later som om alt er som før, at bare vi holder fast ved det velkjente så går det bra gjennom denne årstiden også, går vi glipp av muligheten til å vokse sammen. For å tro at alt er som før, er det dummeste vi gjør, det er ikke det, ingenting er som det var, ikke som i går og ikke som for noen måneder siden. Vi har høstet erfaringer underveis som at satt spor i oss og later vi som om vi er upåvirket, blir bare tomrommet mørkere og fortvilelsen sterkere. Vi blir mer sensitive, vi åpner oss for å ta inn mer informasjon og inntrykkene blir sterkere. Vi blir rett og slett mer påvirket av livet rundt oss og dersom vi tror at alt dette kan presses inn i en gammel struktur, gråter sjelen som endelig så en mulighet for å nå frem til oss med sine behov.

Den første utfordringen er å skape en tydelig intensjon, kjenne godt etter hva vi ønsker for oss selv og for samhandlingen med andre. Det klarer vi selv om ikke alt er falt helt på plass. Alt starter jo med oss, inntrykkene vi tar imot oversettes av følelsene før de analyseres og organiseres i intellektet og så tar kroppen over og effektuerer. De andre kan dessverre bare hjelpe oss helt i starten der, alt det resterende er opp til oss og vår egen velvilje

Et esel i smoking er fortsatt et esel

Jeg er vokst opp i en usedvanlig herlig tre-enighet med mine foreldre og det var spesielt to ting som skapte et unikt samspill mellom oss, humor og livsvisdom i forenklet form. Akkurat nå har jeg tenkt mye på denne setningen som faren min brukte:

«Det er mange rare dyr i arken, det fine er at alle kommer i par».

Og kanskje er det slik, at vi som går rundt og føler oss så ensomme ikke egentlig er alene, men bare midlertidig separert fra den eller de vi er her for å samhandle med?

Vi strever så veldig med å passe inn at vi forsøker å gjemme vår egentlige identitet, den som gjør oss helt unik. I stedet for å våge oss inn på en vei hvor vi søker å foredle dette genuine ved oss, forsøker vi heller å finslipe alle uttrykkene for å ligne mest mulig på flokken. Samtidig lengter vi etter å bli sett og hørt som den vi er og strever veldig med dette som kalles personlig utvikling for såkalt å finne seg selv - mens vi aldri var borte.

Men hva om vi ikke finnes der hvor vi leter, hva om vi faktisk forveksler vår lengselen med behovet for å være som alle andre, som heller ikke ligner på seg selv?

Ikke rart det blir utfordrende når vi alle forsøker å navigere etter et kompass som bare er en illusjon uten forankring i den energien vi faktisk kom hit for å forvalte. Ikke rart at det blir vanskelig å finne meningen med nettopp vårt liv når vi streber etter å kopiere en fasit som uansett ikke stemmer.

Det er mange rare dyr i arken og heldigvis er de skapt for å skape balanse i det store regnestykket. Ikke ved å ligne mest mulig på alle andre, men ved være akkurat som de er fordi det er et uttrykk for deres helt spesielle hensikt. Og fordi de kommer i par, kan de bringe sin rase videre.

I den menneskelige rasen er det veldig mye kaos nå og mange kjemper for retten til å leve i takt med sin egen legning, sin kultur, religion og sitt eget utseende. Det skulle bare mangle tenker jeg, at vi ikke skal være som vi er og bli respektert for det. Men i stedet for å se det genuine i hverandre, går vi så langt at vi tukler med ingrediensene og bruker kirurgi for å passe bedre inn. Når det derimot kan hjelpe oss å gjenopprett det som er naturlig, tjener det en viktig hensikt. Men er det for å dempe frykten for å ikke være god nok, vil det fortsatt gjøre skikkelig vondt på innsiden.

Heldigvis er dyrene mer fornuftig og selv om vi bedriver vitenskapelig sammenblanding av raser for å se om vi kan skape noe enda bedre, hører det med til sjeldenhetene å se en sebra som forsøker å male hvite striper på en hest fordi de vil være venner.

Vi kan skape gode relasjoner uten å være like, for oss mennesker i mellom er det rom for å skape stadig nye variasjoner.

En ting er i hvert fall sikkert, vi finner ikke frem til oss selv om vi leter i andre, det leder oss bare til mer og mer misnøye. Etter hvert begynner vi å utvikle et selvhat i stedet for å oppnå den kjærligheten som allerede ligger og venter på stien som er innenfor rekkevidde.

Jeg blir stadig forundret i møte med mennesker for ofte ser jeg et potensial som ikke stemmer med det de uttrykker. Så har jeg lært meg å akseptere at det ikke er mitt ansvar å bære differansen, men heller spille med og late som om jeg verken ser eller hører. Det er slitsomt, men også årsaken til at jeg liker så godt samtalene med dere som våger å åpne opp for potensialet, som søker respons på det som viser seg å ikke være skremmende i det hele tatt, bare annerledes, lett og naturlig

Virkeligheten er skremmende

Akkurat nå er vi mange som merker på kroppen at noe skjer. Det dukker opp smerter og ubehag som vi ikke klarer å relatere til dagen i dag og noen mister til og med litt grep om virkeligheten og blir redd for at det er noe alvorlig galt inne i hodet. Det er ikke det, ikke galt og absolutt til å leve med om vi bare unngår å falle for fristelsen å bli redd.

Nå er ikke det så enkelt dette med å ikke bli redd. Alt tyder jo på at det er grunn til engstelse. Internettet er åpent hele tiden og frykten får næring med et tastetrykk, vi trenger ikke oppsøke legekontoret engang.

For meg er det lett å sette dette i sammenheng med forløsningene som mange av oss går gjennom nå og siden det ligger mye lidelse i dette vi ønsker å gi slipp på, er det naturlig at det smerter når det tar farvel. Ikke like sterkt og langvarig som i etableringsfasen, men intenst og uforutsigbart. Utenforstående vil gjerne vise oss omsorg og maner oss til å sjekke det ene og andre og mange har til og med hatt de samme symptomene og det viste seg å være kjempe-alvorlig selvfølgelig. Vi tiltrekker jo oss bekreftelser på det det vi frykter mest så de som kunne gitt oss litt hvile fra bekymringene glimrer med sitt fravær.

Jeg undrer meg over det jeg ser i de store avisene som med utestemme, skrikende farger og enorme fonter forteller oss om: KRISE, ALVORLIG, ALARMERENDE, SKREKKELIG om mye av det som faktisk er ganske normalt. Har du slim i halsen kan det være dødelig og vondt i ørene kan være tegn på svært alvorlig sykdom, øynene også og tennene, det er ikke måte på hvor lett det er å miste alle sammen om en ikke passer på. Ikke rart vi blir skremt, vi som har uforståelige smerter og ubehag både her og der.

Akkurat nå er det av stor betydning at vi vender blikket innover i stedet for utover når vi søker svar på hvorfor kroppen strever. Kanskje holder det med en indre dialog for å avsløre årsaken til de ubehagelige symptomene og finner vi ikke svaret selv, har vi heldigvis et helsevesen som bruker innestemme og som faktisk ønsker å hjelpe oss når vi spør.

Jeg har fire ting som hjelper kroppen på dens ferd her nede i materien. Bevegelse, frisk luft, sunn næring og nok søvn. Sørger jeg for at dette er en del av hverdagen, tåler jeg en støyt og de som skriker med utestemme om noe så sårbart som alvorlig sykdom, de velger jeg å overhøre slik jeg gjør med alt som minner om mangel på respekt.