Høsten kommer snikende inn som alltid, den minner oss om at naturen snart vil gå i dvale og at det er tid for å være mer innendørs og i nærmere kontakt med både oss selv og de vi deler hjemmet vårt med. For mange er det utfordrende for når det er kaos og ubehag innvendig, har det en tendens til å skape uforutsette konflikter med de vi har valgt å leve sammen med. Noen sier til og med at de plutselig opplever at de mister rommet hvor de kan være helt seg selv.
Når vi utvikler oss skjer det endringer i både uttrykket vårt og inntrykkene, men omgivelsene forstår det ikke sånn helt umiddelbart. I stedet reagerer de som de alltid har gjort og deres forventninger til oss er uforandret, mens våre derimot, er helt annerledes. Vi har jo en tendens til å tro at andre ser hva vi har behov for, det er jo så innlysende og vi gir jo så klare beskjeder om hva vi trenger - eller gjør vi egentlig det?
I det vi endrer vårt syn på oss selv, endres alt. Vi ser alt på en annen måte og vi bruker andre virkemidler for å oppnå det vi ønsker oss, det vi trenger. Men det er ikke automatikk i at de andre forstår, de som har ikke vært med på vår indre reise og responderer som de alltid har gjort. Selv om vi formidler hva vi trenger nå, hører de nok etter og gjør så godt de kan, men så faller de gjerne alt tilbake i den gamle rytmen etter en stund.
Å sette egne grenser, formidle egne behov, er ikke så enkelt når vi ikke selv har funnet klarhet enda. Når tomrommet vårt som er fylt av så mange ukjente potensialet at det fremstår som kaotisk, vil alt vi ber om forsvinne inn i en trommel og forsterker følelsen av at vi ikke mestrer, at ingenting blir som vi fordi vi ikke vet hva vi vil. Følelsen av ikke å bli sett eller hørt, forstått eller respektert, blir mer og mer intens. Irriterende småting som dukker opp i hverdagen, dette som gårsdagens rytme holdt orden på og som vi «kan leve med», vokser seg til konflikter og så er vi i gang. Vi kjefter og maser, men kommer ingen vei for det å sette egne grenser fordrer at vi har orden før vi bestemmer oss for hvordan vi vil ha det. Ingen andre vil respondere på våre behov før vi selv opererer med en viss tydelighet. Antagelig er ikke de andre så interessert heller, de er også mest opptatt av å forstå sine behov og gjøre livet så bra som mulig - akkurat som oss
Høsten er en fin tid å samles på, «fårikål», fyr på peisen og stearinlys er et ideelt bakteppe for å skape gode samtaler. Og har vi en intensjon om å utveksle, om enn en litt uklar informasjon om hva som faktisk har skjedd med oss det siste året, kan vi skape en ny og varig rytme i samspillet mellom oss.
Det fordrer åpenhet selvfølgelig og velvilje i tillegg til at vi klarer å beskrive det som har foregått og sørge for at vi repeterer underveis om vi merker at de gamle mønstrene kommer tilbake. Når rommet er fylt av raushet kan vi unngå både formaninger og meninger eller til og med fristelsen til å åpne sekken med uløste konflikter fordi anledningen byr seg til å lufte gamle frustrasjoner.
Men om vi er så redd for å miste kontroll at vi heller later som om alt er som før, at bare vi holder fast ved det velkjente så går det bra gjennom denne årstiden også, går vi glipp av muligheten til å vokse sammen. For å tro at alt er som før, er det dummeste vi gjør, det er ikke det, ingenting er som det var, ikke som i går og ikke som for noen måneder siden. Vi har høstet erfaringer underveis som at satt spor i oss og later vi som om vi er upåvirket, blir bare tomrommet mørkere og fortvilelsen sterkere. Vi blir mer sensitive, vi åpner oss for å ta inn mer informasjon og inntrykkene blir sterkere. Vi blir rett og slett mer påvirket av livet rundt oss og dersom vi tror at alt dette kan presses inn i en gammel struktur, gråter sjelen som endelig så en mulighet for å nå frem til oss med sine behov.
Den første utfordringen er å skape en tydelig intensjon, kjenne godt etter hva vi ønsker for oss selv og for samhandlingen med andre. Det klarer vi selv om ikke alt er falt helt på plass. Alt starter jo med oss, inntrykkene vi tar imot oversettes av følelsene før de analyseres og organiseres i intellektet og så tar kroppen over og effektuerer. De andre kan dessverre bare hjelpe oss helt i starten der, alt det resterende er opp til oss og vår egen velvilje