Jeg er vokst opp i en usedvanlig herlig tre-enighet med mine foreldre og det var spesielt to ting som skapte et unikt samspill mellom oss, humor og livsvisdom i forenklet form. Akkurat nå har jeg tenkt mye på denne setningen som faren min brukte:
«Det er mange rare dyr i arken, det fine er at alle kommer i par».
Og kanskje er det slik, at vi som går rundt og føler oss så ensomme ikke egentlig er alene, men bare midlertidig separert fra den eller de vi er her for å samhandle med?
Vi strever så veldig med å passe inn at vi forsøker å gjemme vår egentlige identitet, den som gjør oss helt unik. I stedet for å våge oss inn på en vei hvor vi søker å foredle dette genuine ved oss, forsøker vi heller å finslipe alle uttrykkene for å ligne mest mulig på flokken. Samtidig lengter vi etter å bli sett og hørt som den vi er og strever veldig med dette som kalles personlig utvikling for såkalt å finne seg selv - mens vi aldri var borte.
Men hva om vi ikke finnes der hvor vi leter, hva om vi faktisk forveksler vår lengselen med behovet for å være som alle andre, som heller ikke ligner på seg selv?
Ikke rart det blir utfordrende når vi alle forsøker å navigere etter et kompass som bare er en illusjon uten forankring i den energien vi faktisk kom hit for å forvalte. Ikke rart at det blir vanskelig å finne meningen med nettopp vårt liv når vi streber etter å kopiere en fasit som uansett ikke stemmer.
Det er mange rare dyr i arken og heldigvis er de skapt for å skape balanse i det store regnestykket. Ikke ved å ligne mest mulig på alle andre, men ved være akkurat som de er fordi det er et uttrykk for deres helt spesielle hensikt. Og fordi de kommer i par, kan de bringe sin rase videre.
I den menneskelige rasen er det veldig mye kaos nå og mange kjemper for retten til å leve i takt med sin egen legning, sin kultur, religion og sitt eget utseende. Det skulle bare mangle tenker jeg, at vi ikke skal være som vi er og bli respektert for det. Men i stedet for å se det genuine i hverandre, går vi så langt at vi tukler med ingrediensene og bruker kirurgi for å passe bedre inn. Når det derimot kan hjelpe oss å gjenopprett det som er naturlig, tjener det en viktig hensikt. Men er det for å dempe frykten for å ikke være god nok, vil det fortsatt gjøre skikkelig vondt på innsiden.
Heldigvis er dyrene mer fornuftig og selv om vi bedriver vitenskapelig sammenblanding av raser for å se om vi kan skape noe enda bedre, hører det med til sjeldenhetene å se en sebra som forsøker å male hvite striper på en hest fordi de vil være venner.
Vi kan skape gode relasjoner uten å være like, for oss mennesker i mellom er det rom for å skape stadig nye variasjoner.
En ting er i hvert fall sikkert, vi finner ikke frem til oss selv om vi leter i andre, det leder oss bare til mer og mer misnøye. Etter hvert begynner vi å utvikle et selvhat i stedet for å oppnå den kjærligheten som allerede ligger og venter på stien som er innenfor rekkevidde.
Jeg blir stadig forundret i møte med mennesker for ofte ser jeg et potensial som ikke stemmer med det de uttrykker. Så har jeg lært meg å akseptere at det ikke er mitt ansvar å bære differansen, men heller spille med og late som om jeg verken ser eller hører. Det er slitsomt, men også årsaken til at jeg liker så godt samtalene med dere som våger å åpne opp for potensialet, som søker respons på det som viser seg å ikke være skremmende i det hele tatt, bare annerledes, lett og naturlig