Akkurat sånn føles det nå, sinnet farer avsted i alle retninger på en gang og det som kan gjenkjennes som kaos, er kanskje ikke det, men snarere en konsekvens av at selve nervesystemet vårt oppgraderes for å ta imot en renere flyt av energi.
Det er utfordrende å holde fast ved en tankerekke eller være konsentrert over lengre tid. Selv ikke en god tv-serie klarer å fange oppmerksomheten fullt ut, det varer bare i noen minutter så er tankene et helt annet sted, eller flere andre steder for å være mer presis. Jeg fomler mye, generell fomling på alle fronter faktisk og det er ikke normalt for meg, eller kanskje det er det?
Jeg har vært gjennom en flytting den siste tiden og siden jeg anser meg selv som strukturert, har jeg gode erfaringer fra slike prosesser. Men ikke denne gangen… Noe er sendt på lager og noe skal hit og noe dit og helt ærlig - jeg aner ikke hva som er hvor og venter i spenning på å åpne kassene når de kommer akkurat hit. Kan møte det med fortvilelse og bli irritert over at noe som er så naturlig for meg, virker helt uoverkommelig, eller så kan jeg smile av meg selv og tenke at det er hipp som happ, at det blir som det skal uansett.
Jeg velger det siste, jeg anerkjenner at akkurat nå er sinnet mitt i ferd med å inntre i en «ny virkelighet» og jeg trenger å utvise velvilje overfor meg selv og anse det som skjer som hjelp fra en venn og ikke et møte med en velkjent fiende som vil utfordre meg på tillit - igjen. Jeg har tillit og jeg har ikke tid til å legge flere snubletråder i veien for meg selv, orker ikke det spillet mer, har lært det jeg skal gjennom å mislykkes og være bekymret for å nære frykten for aldri å passe inn.
Akkurat nå føler jeg meg som et orkester uten dirigent. Alle potensialene spiller på sine instrumenter og følger notene, men dirigenten er borte, ingen er der for å holde orden på partituret. Ikke engang når jeg sover er det orden, fred og fordragelighet, bare rot da også. Men det går over, jeg vet at også dette vil havne i riktig rekkefølge og at en ny orden gjenopprettes. Men siden jeg aldri har erfart dette før, vet jeg at det blir annerledes enn jeg kan forestille meg.
Egoet har liksom gjemt se i bagasjerommet og sjelen har satt seg bak rattet. Den har jo aldri kjørt før så det er litt risiko involvert, men om GPSén er programmert av en tydelig intensjon så hvor galt kan det gå.
Jeg blir fortalt at dette er forberedelsen på et stort skifte som vil aktiveres i mars 2023 og at det har en sammenheng med disse gjentagende beskjedene jeg har fått de siste årene, dette at Atlantierne vender tilbake. Dersom dette medfører riktighet, er dette innledningen på en såkalt overgang hvor sløret som ble skapt for at vi skulle glemme noe vesentlig før vi kom hit, gradvis blir borte og vi vil begynne å huske hvem vi faktisk er. Da er det ikke så rart at dette koker i sinnet vårt nå, det er tross alt innstilt på å beskytte oss mot fare og utfordres når det tvinges ut av kontroll.
Mer utfyllende informasjon kommer, fortsettelse følger med andre ord