For mange av oss handler indre arbeid om å våge og forholde oss til virkeligheten uten hjelp av innarbeidede beskyttelses-strategier. Vi har brukt dem så lenge at vi ikke klarer å se hvem vi er bak disse mønstrene og selv om vi lengter etter å slippe oss selv fri, forblir døren til buret stengt. Vi ser ut gjennom sprinklene og erkjenner at drømmene våre fortsatt svever rundt der ute, men vi klarer ikke fange dem. Etter hvert mister vi troen på at det er mulig å oppnå det vi ønsker oss og da er vi ikke engang utålmodige lenger, men gir opp og finner oss til rette i selvmedlidenheten. Vi ser rundt oss på alle andre som synes å oppnå absolutt alt og innfinner oss med det at det nok er vi som ikke fortjener, ikke har arbeidet hardt nok, at vi rett og slett er valgt ut til å mislykkes i dette livs-prosjektet.
Men vi tror ikke helt på det, noe langt inne i oss et sted nekter å gi opp drømmen om å være fri, det dytter på følelsen av at det er noe mer, noe vi kan skimte i tåken av fortvilelse, et lys som ikke slukker uansett hvor hardt vi prøver å holde fast ved det som gjør oss ubetydelige og usynlige. Dette i oss som forstår at vi er her for å erfare både lys og kjærlighet.
For meg har det ofte handlet om å ta et valg når motstanden blir i overkant stor, da spør jeg meg selv: «Er dette en venn eller en fiende?»
Det utløser to helt ulike strategier for enten vekker jeg en kriger eller en diplomat. Krigeren bruker tungt skyts og går på motstanderen med krum hals, koste hva det koste vil, kampen skal vinnes. Diplomaten derimot setter i gang undersøkelser for å avsløre årsaken til at motstanden oppstår for deretter å skape et rom hvor alle aspekt kan uttrykke seg og forløses slik at ro og harmoni kan gjenopprettes.
Det er ikke mulig å velge feil, det er bare to ulike måter å møte sorg og smerte på, sykdom og lidelse, men også overveldende glede og lykke som kan være like krevende.
Personlig har jeg forsøkt begge og med litt erfaring har jeg erkjent at for meg fungerer den ene metoden bedre enn den andre så da prøver jeg med den først. Virker ikke den, iverksetter jeg den andre og en av dem virker, det er bevist gjennom stadig prøving og feiling. Og til syvende og sist handler det alltid om å velge det som gir trygghet, det som roer frykten og aktiverer tilliten til at dette kan mestres også.
Jeg erfarer at vi er flere som tror vi velger diplomati, at «jeg bryr meg ikke» er en god strategi dersom en ønsker å finne årsak og skape rom for forløsning. Det er ikke det, flukt er krigeres domene og det at vi ikke bryr oss er som regel et uttrykk for at vi er utrygge og såret, at vi er så redd for å mislykkes at vi begraver hodet i sanden og venter på at fienden skal gi seg.
Krigeren går aktivt inn i møte med en fiende ved å velge beste metode for å vinne. Diplomaten møter en venn og bruker sine evner til samhandling for å finne en løsning.
Jeg legger merke til at mange bruker ord som «fuck ….» i møte med sykdom og det er lett å forstå at den indre krigeren er førstevalget når vi møter noe som er livstruende. Frykten for sykdom er så stor at vi ikke engang gjør en analyse før vi velger å følge den kollektive bevisstheten, den har jo allerede flere ferdigutviklede strategier.
Men det passer ikke for alle, noen ønsker å bruke andre mestrings-strategier og opplever at det er krevende å stå imot og ta seg tid til analyse når faren er helt overhengende. Det handler ikke om å takke nei til behandling eller å benekte at kroppen er syk, det handler om å ta seg tid til å lytte til kroppen og avgjøre om det er krigeren eller diplomaten som best kan tjene oss.
Slik er det i alle sammenhenger hvor vi møter kraftig motstand, noen treffes hardt av sorg, andre av smerte eller gamle traumer som påvirker oss både mentalt, emosjonelt og fysisk. Og uansett hvordan motstanden utspiller seg, har vi dette valget om å kjempe imot eller åpne døren og slippe det inn. Jeg kjenner mange som lever godt med det å låse gamle sorger inn i et indre arkiv og aldri åpne døren. Men jeg kjenner også de som møter alvorlig sykdom med å åpne døren og avsløre alt som har vært vondt og vanskelig gjennom hele denne livs-reisen. Ingen av dem har rett og ingen tar feil, å velge hvordan vi møter motgang er helt individuelt og vi som står utenfor skal ære det valget de tar selv om vi ville gjort noe helt annet.
Akkurat nå er dette viktigere enn noen gang for så mange av oss møter ikke bare motstand basert på dette livets hendelser, men forløser elementer i sjelens mange reiser hit til jorden. Å gi slipp krever andre metoder enn de vi bruker når vi skal holde oss fast, å kjempe imot er noe annet enn å kjempe for og ulike krefter er i sving når vi holder døren lukket eller åpner den på vidt gap.
Neste gang skal jeg skrive om tidligere liv for nå dukker dette opp i så mange av samtalene jeg har med dere. Ikke noe som har vært sentralt for jordnære meg før, men nå synes det å være et viktig aspekt av forløsnings-prosessen for mange (meg inkludert )