Jeg ser et program på NRK om en familie som restaurerer et slott i Frankrike. Vi har fulgt dem gjennom flere år og i hvert program får vi se hvordan samhandlingen mellom dem skaper både små og store mirakler. Et godt eksempel på alt som blir mulig om vi bare finner frem til det vi virkelig ønsker å skape, ikke det som forventes eller som kreves, men det vi rett og slett ikke kan la være å gjennomføre. Også hjelper det å ha noen å dele det med, noen som tror på mirakler sammen.
Han er robust og praktisk, det er nok hun også, men edderkopper setter henne helt ut av spill. Da går det litt i stå så, men heldigvis har hun«modighansker». Edderkoppen blir ikke mindre og hun endrer ikke personlighet, men frykten blir så liten at hun mestrer den.
Personlig tror jeg slike hansker kan være nyttig for flere av oss og enten det er i form av fysiske objekter eller gode mentale strategier vil det å ha noe som beskytter oss, være til hjelp når vi skal overkomme noe vi er redd for.
Jeg opplevde det når jeg skulle ut å kjøre bil på det omtalte vinterføret. Jeg forsøkte å unngå det i det lengste fordi jeg ble redd av alle avisoppslagene som oppfordret alle til å la bilen stå. Mitt nødvendige ærend brakte meg ut i et utfordrende terreng, uten brøyting og skikkelig bratt. Jeg lirket meg ut på hovedveien hvor det var kaotisk med biler som ikke klarte å ta seg frem og pulsen var ganske høy når jeg revurderte valget mitt, måtte jeg virkelig ta den turen? Ja, helt nødvendig så dette ville jeg mestre. Heldigvis elsker jeg å kjøre bil og siden jeg aldri har skadet verken meg selv eller andre i trafikken, er det ingen historisk grunn til bekymring. Snarere tvert imot er dette noe jeg mestrer, «modighanskene» smetter på når jeg unngår å lese aviser og gjør min egne vurdering av situasjonen.
Det gikk fint, jeg fikk virkelig testet ferdighetene mine både oppover og nedover og faktisk var det så morsomt at jeg valgte en unødvendig lang vei hjem, bare for å holde på den herlige spenningen lengst mulig.
Situasjonen er nok gjenkjennelig for mange, ulike situasjoner, men med den samme essensen. Vi blir usikre og lytter til omgivelsene som gjerne forsterker frykten vår ved å plusse på sin egen. Da blir vi litt nedstemt og trist kanskje, for livet viser seg å ha så mange begrensninger. Men det er jo ikke sant, livet har et så stort mangfold at det gjerne er frykten for alle mulighetene som gjør oss redde og da glemmer vi at det som vekker vår interesse, aldri er noe vi ikke mestrer, men noe vi trenger «modighansker» for å våge.
Personlig anser jeg de avkortede sansene mine som beskyttelse akkurat nå. At de ikke virker gjør at jeg verken ser, hører, lukter, smaker eller føler mer enn sånn passe. Det kommer akkurat nok informasjon til at jeg er tilstede i livet, men ikker mer enn at jeg unngår å skape kaos av for mange inntrykk. Det er slik når en øver inn nye ferdigheter, da kan det være en god strategi å ta det varsomt. Ikke tvinge oss selv ut i mer enn vi faktisk klarer å forvalte akkurat nå for det er mye som skal falle på plass for oss som nærmest kjenner at livet er snudd helt på hodet.
Mange ting er ikke som før, vi forholder oss til virkeligheten som om vi har fått nye briller. Sjelen våkner fra dvalen og påkaller oppmerksomheten vår og vil at vi skal se helt nye muligheter. Vi har jo kjent på det en stund nå, følelsen av at det er noe mer, noe stort, noe mektig som bor i oss og som vil ut. Men nettopp fordi det ikke er forankret i historien og erfaringene våre, blir det fort skremmende å slippe det løs. Derfor er «modighansker» spesielt viktig akkurat nå, puste godt med magen, ta det varsom, men slippe litt nytt til hver dag. Gjør vi ikke det, blir undertrykket bare større og større, som et uvær vi kjenner er i anmarsj.
Akkurat da kan det hende at vi slipper ut trykket på måter som ikke er særlig sjarmerende, frustrasjon, fortvilelse, sårbarhet, sinne og andre følelser som ikke egentlig ikke stemmer overens med det vi faktisk trenger å uttrykke. Etterpå kommer den dårlige samvittigheten og det velkjente balltreet gjøres tilgjengelig slik at vi kan kritisere oss selv i stedet for et klapp på skulderen for å anerkjenne at vi gjør så godt vi kan - hele tiden.
Så kjære deg som misliker deg selv nå, som ikke stoler på at du kan romme det som stormer på innsiden, husk at det er deg selv som banker på, sjelen din som bekrefter at nå skal du gi plass til enda mer av deg selv og at du aldri får mer enn du tåler.