Når vi møter andre mennesker berøres vi av energien de sender ut. Noen ganger skaper det herlig harmoni mens andre ganger blir det skikkelig surt. Det kan være vanskelig å lokalisere hvem som er tonedøv så vi tar ansvar og strever hardt i et forsøke på å justere oss selv. Til ingen nytte som regel for selv vår reneste tone er ikke i stand til å skape god stemning om en annen ikke er med på notene.
Vi klinger rett og slett ikke like godt sammen med alle mennesker, ofte er det ingen som bevisst gjør noe galt, vibrasjonen våre har rett og slett ikke samme toneart. Da har vi et valg om å bli værende eller trekke oss bort og det siste er selvfølgelig det enkleste, men ikke alltid er reelt alternativ. Så hva gjør vi da, om vi ikke kan unngå samhandling med noen vi ikke liker og som på sin side synes å hate oss?
Det er en ubehagelig test, usikkerheten vår er vekket for hva om jeg tar feil, om det er meg det er noe galt med, hva om vedkommende kommer til å treffe meg, såre meg, snakke stygt om meg, lage livet vanskelig for meg også videre. Automatisk gir vi fra oss vår egen verdighet og gi andre rett til å definere den. Vi får gjensvar på frykten vår og skyldspørsmålet er raskt avgjort - vi taper selvfølgelig, vi som aldri synes å være gode nok.
Den eneste måten vi kan endre et slikt mønster på, er å ta et steg tilbake og undersøke våre egne motiver. Ofte ligger dette på et ubevisst plan, som en automatisk respons og årsaken kan være vanskelig å avsløre. Men vi klarer det om vi rekker å stoppe opp og tenke oss om før vi stormer inn i komfortsonen. Hvordan bevarer jeg verdigheten i denne situasjonen, hva ønsker jeg faktisk å få ut av relasjonen og hvilke magiske ferdigheter har jeg som kan endre MIN stemning fra moll til dur?
Det vi vet om hverandre, er at vi alle gjør så godt vi kan for å mestre dette livet. Vi har utviklet ulike strategier og velfungerende mønster for å beskytte oss mot frykten for å mislykkes. Dissonans er alltid noe som ligger og skurrer på overflaten, dypt i hver og en av oss ligger en felles lengselen etter bekreftelse på at vi er elsket, at vi skaper trygge og vakre samspill med andre. Sjelen vår er jo ikke ute etter bråk, den trenger ikke å beskytte seg, den er stolt av sin tone og anser den å være som et viktig instrument i et stort orkester. Samspill er helt naturlig for hvorfor lage bråk når det finnes en mulighet for å skape god stemning.
Klarer vi å bevare troen på vår egen verdi, signaliserer vi tydelig hvor våre grenser går. Samtidig utviser vi forståelse for den tonedøve og med litt justering kan vi til og med vise andre hvordan de også kan uttrykke seg renere. Egoet kan ikke lære bort slike ferdigheter, det vil bare vinne for å beskytte oss mot nok en bekreftelse på at vi ikke er verdifulle nok.
Det kan jo være at slike møter mellom tonedøve også er en test, en mulighet for å juster energien vår. Da er det om å gjøre å ikke la seg lure inn i den latente krigen, men holde muligheten åpen for at vi har møtt en utvalgt sjelevenn.
Det sies nemlig at de som utfordrer oss mest i dette livet, er de som elsket oss høyest i et annet…