Fokus er å ta imot signal fra kilden

Vi befinner oss i en nokså definert virkelighet også har vi drømmer som gjerne strekker seg lenger enn øyet kan se. Vi er modige når vi drømmer, vi våger oss utenfor gjerdet av det aksepterte og noen ganger drømmer vi så langt at vi er utenfor det mulige også. Og selv om det er både uakseptabelt og umulig, holdes drømmen ved like, den gir oss en god følelse av at etterpå, senere, en annen gang vil det kanskje gå i oppfyllelse, bare vi fortjener å få det vi ønsker oss, det vi vil ha.

Mellomrommet er ofte ganske stort mellom dagens slit og strev og de lette og lyse drømmene hvor alt er i sin skjønneste orden. Men hva er det som ligger i dette mellomrommet, hva er det som gjør at vi skyver drømmene foran oss i stedet for å hente dem inn, fange dem akkurat her hvor vi befinner oss i øyeblikket?

Sannsynligvis er det fortiden som spiller oss et puss, som om den siver inn i dette mellomrommet og anmoder oss om å ikke tro for mye på magi og mirakler for det har jo vist seg før, at det ikke går, at vi bare blir skuffet når det blir bare tull med manifestasjonen. Også den evinnelige tålmodigheten selvfølgelig, den som river og sliter i oss for vi liker ikke å vente, vi vil jo ha det vi ønsker oss med en gang.

Noen synes ikke å ha dette problemet, de bare bestemmer seg også går det i oppfyllelse, som om de har bedre kontakt enn andre, mer oversikt kanskje eller er sterkere i troen. Eller kanskje har de rett og slett har historien sin arkivert i en rosa sky som bare slipper puddersnø ned som vakker dekorasjon i motsetning til snøskredet vi andre forventer fordi vi har opplevd så mange skuffelser og katastrofer før?

For meg handler alt om fokus, om å bestemme meg for hvordan jeg ønsker at livet skal være og ta bort alt som kan hindre at det blir slik. Dess tydeligere intensjonen min er, dess raskere skjer manifestasjonen og det virker helt naturlig. Det hjelper ikke å rope til Universet når jeg strever med å ta en beslutning, det møtes bare med en øredøvende stillhet. Vi kan ikke fravike vår egen plan heller, men vi kan utnytte alle mulighetene som ligger der og det klarer vi om vi sørger for å unngå å hekte oss på andres drømmer i stedet for å ta grep om våre egne.

Drømmer kan være der for å gi oss inspirasjon, vi kan bruke dem for å komme oss bort fra en hverdag vi ikke er fornøyd med. Men når vi bestemmer oss for å gå misnøyen nærmere etter i sømmene, kan vi oppleve at mirakler skjer. Det er hendelser uten motstand og kommer til uttrykk når vi ikke stritter imot, men bevisst eller ubevisst gir oss selv tillate oss å ta imot det som er en naturlig flyt i energien.

Med andre ord er det vi som velger om drømmene skal være til inspirasjon eller irritasjon og det er vi som velger å innlemme dem i vår virkelighet her og nå. Distansen mellom det livet vi lever og det vi drømmer om, er ikke større enn at vi kan frigjøre den ved å ha en ren og tydelig intensjon. Når vi har bestemt oss har vi en plan som ikke kan fravikes. Men noen ganger er det mer behagelig å gjemme seg i misnøyen, det er tross alt lett å få andres støtte, omsorg og forståelse når vi har det litt dårlig.

Å leve i tråd med egne drømmer krever en sterk ryggrad for når vi gjør det trigger vi andres misnøye. Selv har jeg ofte hørt at mine forutsetninger er annerledes enn andres, for dem er det ikke så enkelt å gi slipp. De har tross alt forpliktelser og ansvar som gjør det umulig for dem å endre livs-situasjonen til noe bedre. Nei-vel, tenker jeg og smiler litt for ingen av dem aner hva jeg har ofret for å oppnå min drøm. Men heldigvis er vi forskjellige, vi er her for å skape helt genuine opplevelser og derfor fungerer det store samspillet. Men å holde seg selv igjen ved å bruke relasjoner og materielle ting som en unnskyldning for å ha det dårlig, skaper ikke harmoni og tilfredshet verken for oss eller omgivelsene vi er i samspill med.

Så har du en drøm, sjekk om den virkelig er din og undersøk videre om den er så viktig at du vil ofre noe for å oppnå den. Deretter legger du en plan og da har du åpnet døren til akkurat det potensialet. Det blir nok ikke helt som du har planlagt, men det blir som det skal - alltid

Finnes den eneste rette?

Jeg får mange spørsmål om kjærlighet og relasjoner, om jeg tror det er mulig å finne «den rette», om den vi lever sammen er det, om det finnes sjelevenner eller tvilling-sjeler og ikke minst om jeg tror at den vi elsker, elsker oss.

Vi har forståelse av at kjærlighet er det som utspiller seg mellom mennesker. Vi oversetter det med romantikk, lengsel, lidenskap, sensualitet, seksualitet, omsorg, sorg, smerte og lidelse også videre. Ikke rart begrepet har så stor betydning for nesten ingenting av det vi opplever skjer uten at det aktiverer en eller flere av disse følelsene som leder til det store spørsmålet, er jeg elsket og elsker jeg?

Svaret finnes i forholdet vi har til oss selv, om vi våger å elske uten betingelser, uten å stanse opp ved det vi er misfornøyd med eller faktisk hater når vi er alene i stillhet eller i møte med vårt eget speilbilde. Noe av det vi ikke er fornøyd med kan vi løse ved å endre tankene våre, andre ting kan vi gå til angrep på med hard trening, dietter, sprøyter og skalpell. Men en rettere nese eller fravær av rynker og overflødige kilo, vil ikke gjøre noe med den dype fornektelsen av at vi allerede er helt perfekt.

Å søke etter «den rette», kan ikke fullbyrdes før vi gjenkjenner at vi er «den rette». Ikke for andre, men for oss selv. Når vi klarer å flytte fokus bort fra alt vi ikke er eller har, ser vi at vi ikke eksisterer til tross for, men fordi vi er som vi er med det vi har. Da vekkes forståelsen av det enorme potensialet som ligger i kjærligheten og vi kan begynne å skinne som solstråler i verden slik at kjærligheten får en farbar vei dit hvor den kan treffe andre med et lys vi naturlig smelter sammen med. Da vil vi ikke se omrisset av et menneske, men et lys og først lenge etterpå vil vi se det ytre som enten det er perfekt eller ikke, aldri vil overskygge lyset sjelen observerte i det første møte.

Kjærlighet er energi og det kan være som en bryter. Vi slår den på eller av, vi passerer mange mennesker i løpet av en dag og de aller fleste vekker ingen følelser, da er bryteren avslått, men noen stopper vi opp ved og helt automatisk slås bryteren på og spillet er i gang. Følelsene aktiveres, hele arkivet åpnes og mennesket vi møter blir vurdert i henhold til våre tidligere erfaringer og vår godt befestede misnøye. Gamle venner faller på plass der de hører hjemme og nye bekjentskaper blir sortert i henhold til noe eller noen de minner oss om.

Å ha et rotete arkiv, skaper krøll på energien og de færreste klarer å møte andre med åpenhet og undring. Historien leder oss bakover og en sjelevenn eller endatil en tvilling-sjel, blir til utfordrende læremestre som dytter oss inn i en hindring i stedet for å gi oss det vi lengter etter - en gjensidig forening i harmoni og lys.

Når vi klarer å romme alle våre følelser uten frykt for at noe er galt, vil vi være rede til å avsløre andre uten å tvinge dem inn i vår litt brokete historie.

I gamle tibetanske skrifter sies det at vi kan treffe vår tvilling-sjel før i øyeblikket hvor vi forlater dette livet, rett og slett fordi energien vil være intens at all vår kjærlighet og all vår frykt blir aktivert på en gang. Det blir litt for mye for en sjel som befinner seg i en kropp med begrenset kapasitet. Men det var i det gamle Tibet, kanskje vi er kommet til det punktet nå, i vår menneskelige utvikling, at vi kan rydde på plass alle våre livs erfaringer slik at vi kan mestre kjærlighet i sin reneste vibrasjon. Kanskje er det nettopp derfor så mange som lengter uten å finne hverandre?

Begynnelsen er nær

Det er virkelig mange av oss som opplever endring nå, både små og store hendelser som gjør at vi ikke helt forstår hvordan vi skal bevare fotfeste og skape en meningsfull vei videre. Det river og røsker innvendig og noen sier til og med at de har følelsen av at livet går i stykker fordi ingenting lenger er som før.

Den kollektive bevisstheten, altså det vi kan si er den felles energien som samler oss her på jorden, er full av frykt og fortvilelse. Pandemien har endret mange av oss, den pågående krigen påvirker oss enten vi vil eller ikke og alle værfenomenene gjør oss usikre på hvordan det faktisk står til med Moder Jord. Og alt dette skjer uten at vi kan påvirke det i det hele tatt så i stedet for å følge med på nyhetene, stenger vi av og fokuserer på det vi faktisk har kontroll på. Men så klarer vi ikke det heller for det velkjente og forutsigbare i vår lille verden, er også bare kaos…

Mange trodde at bare vi var ferdig med året 2021 så skulle alt bli bedre. Men dette året er nesten enda verre og siden vi startet med følelsen av å være helt utslitt etter å ha levd i unntaks-tilstand i mange måneder, er det lett å ta med frykten for sykdom over i frykten for krig og naturkatastrofer.

Valget i Sverige og nå i Italia, forteller oss om behovet for en endring, den virkelig ytre høyre-fløyen vinner frem og bekrefter at nå ønsker vi å fokusere på det som er vårt og ikke dele med andre. I andre deler av verden ser vi at kvinners grunnleggende rettigheter blir fjernet med et pennestrøk og her hjemme oppdager vi konsekvensen av at det er blitt gjort «avtaler bak ryggen vår», som resulterer i at mange må prioritere strømregningen fremfor et besøk i matbutikken.

Over alt er det krise, alt synes å stå på vippen til å gå helt galt, den kollektive bevisstheten er i overlevelses-modus. Å tenke nye tanker og skape store drømmer, blir liksom så meningsløst når det er usikkert om vi i det hele tatt vil klare å opprettholde liv her på planeten.

Men kanskje er det akkurat nå det er det viktigste vi gjør, å ha tillit som en motvekt til all frykten som finnes rundt oss. Kanskje er det akkurat nå vi skal reise oss og benytte muligheten til å skape noen nye strukturer nå når de gamle faktisk faller. Kanskje er dette muligheten vi har ventet på, kanskje er det akkurat nå vi kommer så dypt inn i oss selv at vi avslører at vi strømmer ut fra en guddommelig kilde av både lys og kjærlighet og at nettopp den energien er det som aktiverer starten på den nye tiden her på jorden.

Vi har det potensialet i oss, det ligger der i sjelen vår og venter på at vi skal aktivere det. Men det er lett å overhøre den indre stemmen som maner oss til tillit og tro på oss selv når alt rundt oss er både skremmende og farlig. Så da får vi heie på hverandre, vi som har nøkkelen til den nye energien som skal lede det kollektive inn i forståelsen av at fred på jord starter i hjertet til hver enkelt av oss.

Året 2022 er Mesterens år og når vi nå nærmer oss avslutningen på dette året for nye begynnelser, vil vi nok se at det var nødvendig med så sterke tiltak for at vi skulle våkne fra dvalen og sette oss selv i bevegelse, vi som bærerne av lyset som vil redde denne kloden.

Sitter vi på en gullgruve?

I samtalene med dere er det en innsikt som sakte, men sikkert siver inn hos meg. Dette at selvutvikling ikke er en hobby, men hardt arbeid og at vi ikke kan avsløre stadig nye sider ved oss selv uten å bruke energi fra potten som også skal rekke til alt mulig annet.

Om vi tror vi kan jobbe like mye, være like sosiale, like pliktoppfyllende og bidra på alle fronter som før, går vi tom etter hvert og til slutt blir vi slitne av å leve at egen utvikling virker meningsløst. Men det er ikke livet som er slitsomt, det er bare ikke ansett som særlig verdifullt å ha fokus på å være, i vår kultur ligger det større belønning i det vi gjør. Forsøker vi å presse inn væren mens vi opprettholder tempoet i gjøren, ryker strikken til slutt.

Å gjenvinne balansen når vi har påbegynt denne reisen, kan virke nærmest håpløst. Spørsmålet blir hva vi skal ofre for å få det energetiske regnestykket til å gå opp. For noen kjennes det naturlig å slutte å bruke energi på å være, mens for andre er det umulig å stanse det pågående prosjektet med selvutvikling.

Det er opp til oss å signalisere hva vi mener er viktig i vårt liv, gjøren som gir ytre anerkjennelse eller væren som gir personlig tilfredsstillelse.

I starten av denne indre reisen er vi ofte egoistiske, navlebeskuende og i overkant opptatt av å dekke våre egne behov. Men etter som vi overkommer egoet, lærer vi å sette grenser for oss selv og begynner å akseptere det faktum at en høyere bevissthet avslører at vi allerede har alt vi trenger. Så det virkelig store spørsmålet er, hvordan kan jeg klare å forvalte alt dette til det beste for meg selv, men også for fellesskapet. Og hva betyr egentlig forvaltning?

Jeg blir ofte overrasket i samtalene med dere, for ressursene som virker så åpenbare for meg, ofte ligger godt gjemt bak en mengde godt innarbeidede strategier hos dere. Også kjenner jeg meg igjen, andre ser meg på samme måte og en kollega sa engang: «Når skal du erkjenne at du sitter på en gullgruve, bare du får ræva i gir vil du forstå det!»

Jada, vi er i samme båt når vi holder tilbake og holder igjen i frykt for å være for mye….

Det stappfulle tomrommet

Vi er mange som har erfaring med å gå helt tom, hvor alt virker meningsløst og hvor vi automatisk forsøker å mobilisere nok styrke til å koke suppe på en spiker, bare for å holde maskineriet i gang. Men den blir ikke næringsrik den suppen, det blir ikke annet enn spiker og vann uansett hvor lenge vi står og rører i gryten.

Men om vi slutter å gjøre og henfaller til deg å være, kan det hende vi oppdager at tomrommet faktisk er stappfullt av potensialer vi ikke ser fordi vi er så opptatt med å gjøre som vi alltid har gjort. Kanskje tomrommet er et drivhus hvor det er sådd i meterlange rekker, men at det ikke har begynt å spire enda så det eneste vi ser er brunt, brunt og enda mer brunt. Der vil vi ikke være for vi lengter jo etter farger, av glede og latter og følelsen av at vi er verdifulle, at vi er her for å samskape med andre. Innestengt i et tomt drivhus finnes ingenting av det, så det eneste vi vil, er å forstå hvordan vi kan finne på noe å gjøre, noe meningsfylt faktisk.

I drivhuset er det brunt så langt øyet rekker, men det er ikke tomt, det er mer enn bare fargen vi ser, uendelige muligheter ligger og venter på øyeblikket hvor vi ser alt som spirer og gror, det som skal blomstre og vise oss frukt som er både næringsrik og smakfull. Å dele dette med andre vil gi oss akkurat det vi drømmer om, bare fargene vår tid til å utvikl seg og frukten får mulighet til å modne - da er det tid for fest, men da er jo ikke vi der.

I stedet for å akseptere, anerkjenne og romme tomrommet, forsøker vi hele tiden å finne en vei ut og den skal lede oss til lyset selvfølgelig. Men om vi ikke våger å stå i ro mens tomheten utfolder alle sine skulte potensialer, blir ikke lyset sterkere enn før og de vakre fargene vil fortsatt være en smørje av brunt. Vi havnet ikke her i denne tomheten ved en tilfeldighet, det er jo noe i oss som har tatt et valg om å oppsøke akkurat denne opplevelsen. Enten fordi vi søker beskyttelse for alle kravene og forventningene vi ikke orker mer, eller kanskje fordi den indre reisen har tatt oss til et punkt hvor nettopp “ingenting” er nødvendig for å skape en endelig forløsning.

Personlig har jeg god kjennskap til både brunfarger og tomhet. Noen ganger leder det til total utmattelse, andre ganger til en aktiv og overveldende frykt for det ukjente som søker et sted å gjemme seg når virkeligheten ikke lenger gir mening. Jeg har prøvd mange strategier, men jeg har erfart at det eneste som faktisk hjelper, er å være der, ikke stritte imot, men bare gi opp og la det skje det som skal skje.

Det er ikke så enkelt, men det virker og når vi har fått det til en gang blir det lettere den neste. Vi trenger faktisk dette stille og tomme rommet for å utforske det som ellers vil ligge der som ikke åpenbarte potensialer i oss. Det blir bedre når vi faktisk forstår hvorfor vi havnet der og ikke yter motstand i det hele tatt, men bare puster bevisst og tillater alle følelsene å strømme på. Noen ganger er det som når en demning brister, andre ganger som en solstråle som får alt til å spire på en gang. Det som ikke virker, er å utsette tomheten til en annen gang, løper vi langt nok bort fra oss selv ser vi ikke brunfargen en gang, da er det mørkt, helt mørkt. Jeg har prøvd det også og anbefaler det ikke.

Nå kaller jeg denne opplevelsen det herlige tomrommet mitt. Stedet hvor jeg kan være i trygg forvissning om at jeg kommer til å se lyset og veien videre nettopp fordi jeg er her hvor navigasjons-systemet oppgraderes. Jeg vet nemlig at det aldri er så mørkt som i timen før solen står opp og at det alltid er grunn til å tro på en aldeles strålende morgendag. Den finnes også selv om det er lett å aktivere tvilen når “i morgen” synes å være helt utenfor rekkevidde.

Det er lys, vi er lys og i stand til å lyse opp ethvert rom, bare vi finner bryteren inn i oss. Men noen ganger trenger vi også mørket for å hvile litt, for å stilne den ytre støyen og for å virkelig kjenne hvor glad vi er i akkurat den lys-strålen som er oss.

I den sjamanistiske tradisjonen er det å være innestengt i et stummende mørke, en viktig del av det å mestre kraften. Det er skjellsettende dette øyeblikket hvor alle sansene begynner å virke på en dypere måte og hvor følelsen av være innestengt transformeres til tilstedeværelse . Tiden og rommet blir borte og det å sveve i “ingenting” åpenbarer utgangspunktet for alt som skal få liv. Det er ingenting å frykte, det tomme rommet er stappfullt og vi får tilgang til alle disse ressursene om vi bare våger å være der lenge nok slik at vår egen skaperkraft aktiveres og spikeren i suppa blir til næringsrik mat med herlige smaker.






På herlige ville veier

Nå har jeg kommet meg tilbake til Italia og det som skulle bli en enkelt kjøretur, beregnet å ta 21 timer av Via Michelin, men som for meg medførte over 40 timer bak rattet. 

Hvorfor?

Fordi jeg absolutt ikke bør sendes ut på Europas landeveier alene, jeg har en tendens til å havne på ville veier. Til og med damen i GPSén lar seg lure av min motvilje mot det forutsigbare og leder meg langt utenfor allfarvei. Nå går ikke det alltid skikkelig bra, å være strandet på landsbygda i Danmark for eksempel, hvor det ikke er et eneste hotellrom å oppdrive og stummende mørkt. Heldigvis har jeg en venn som kjenner området og som brukte sin kunnskap for å finne et noe lugubert hotell med et ledig rom, i en eventyrby jeg ellers aldri ville fått se.

Det samme skjedde dagen etter, da hadde «damen» ledet meg ut på omveier igjen. Tok nok raskeste vei bare et par timer før hun anmodet meg om å endre kurs. Det var nok flere som hadde fått samme beskjed, europeere som var på vei hjem den siste dagen i fellesferien. De små landsbyene var ikke rustet for så mye trafikk og etter et par timer i stillestående kø, kom mørket, akkurat som det pleier, det kan ikke engang jeg gjøre noe med ;-). Heldigvis har jeg en venn som er kjent i det området også, så noen få mil senere (i feil retning selvfølgelig) ankom jeg et makeløst sted i de tyske alpene, fikk tildelt en suite, badekåpe og tilgang til et herlig spa. 

Ute på veien igjen, etter en herlig frokost, gikk det selvfølgelig ikke som planlagt. Nok en gang lot jeg meg lure ut på landet og en venn som hørte at jeg var på langtur, inviterte meg til Østerrike hvor hun bor. Hva gjør vel noen timer ekstra når det venter nok en alpelandsby, suite, badekåpe, spa og samvær med en jeg er så veldig glad i.

På den siste etappen besluttet jeg hardnakket å ta raskeste vei. Det startet med at Bella (bilen min) og jeg, hoppet på et tog gjennom fjellet slik at reisen skulle bli vesentlig kortere, men i stedet for å ta meg til motorveien, havnet jeg nok en gang på herlige ville fjell-veier i mange timer før jeg endelig kjente meg igjen. Da overhørte jeg damen i dashbordet og tok siste etappe på autostradaen. Hun prøvde seg vel og merke et par ganger, men jeg holdt stand og kom hjem bare et par timer etter estimert tid.

Så hva er moralen i denne historien?

Jo, at jeg er helt håpløs med manus, det virker så kjedelig at jeg overstyrer selv avansert teknologi og som guttene mine sier: «Mamma, du tar jo alt som en tur». Så da ble det en ferd jeg aldri kommer til å glemme, jeg har sett så mye vakker natur, så mange små bortgjemte landsbyer og møtt så mange vakre mennesker at jeg føler meg fylt til randen av gode inntrykk. Også har jeg vært stille så lenge at tankene og følelsene har ledet meg til en ny destinasjon i meg selv og via en lydbok, har jeg fått et nytt spørsmål å stille når ingenting går som det skal: «Hva er galt med nuet?»

Svaret er ingenting, det er ikke noe galt med nuet, det er akkurat som det skal, det er jeg som lager alt styret. Jeg ville nok vært litt mindre sliten om jeg hadde halvert reisetiden, men jeg ville ikke hatt så mange vakre minner. Raskeste vei er ikke alltid det beste, noen ganger er det å legge bort kartet akkurat det som skal til for å gi magien tillatelse til å utspille seg. Nå anbefaler jeg ingen å gjøre som meg, det er nok for de spesielt interesserte ;-)

Om et par måneder skal jeg ta den samme turen igjen, denne gangen på vinterføre. Da vet jeg litt mer om Europeisk geografi og kanskje klarer jeg å følge den åpenbart raskeste veien, men det aner meg at det ikke blir sånn, det er ikke normalt for meg. Men uansett hvordan vi legger opp vår reise gjennom dagene, gjennom livet, er det aldri noe galt med nuet, det vet alle vi som har lært å stole på det, på at vi egentlig aldri vil oss selv vondt!

Oppsigelse

Jeg har sagt opp mange ganger, levert oppsigelse både profesjonelt, personlig og privat. Noen ganger er det fordi jeg har funnet en annen jobb jeg har lyst til å prøve og opptil flere ganger fordi familien min trengte en skriftlig påminnelse om at jeg har sluttet i jobben som hushjelp (muntlige advarsler virket ikke og det måtte leveres opptil flere papirkopier). Personlig har jeg sagt meg opp mange ganger, det er når jeg er drittlei av meg selv og trenger ny inspirasjon.

Jeg fungerer stort sett godt i samarbeid med meg selv, jeg er både oppdragsgiver og arbeidstaker og vi kommer stort sett til enighet. Men all denne opplæringen som kreves, blir jeg noen ganger skikkelig sliten av. Ikke før har jeg lært meg å mestre en oppgradering før det er tid for en ny, det går i et enda kjør og nesten daglig får jeg påminnelser om at det finnes nye funksjoner som skal brukes.

Det går så fort at jeg ikke klarer å holde følge med meg selv, tar notater og analyserer, men før blekket er tørt kommer det mer. Ikke engang når jeg registrerer meg som ferierende, slutter beskjedene å tikke inn, drittlei tegn for å si det mildt. Det eneste som synes å hjelpe er en tydelig oppsigelse, det får da være måte på hvor lenge det er mellom hver gang det innvilges et friminutt.

Jeg vet at det ikke bare er meg som er drittlei, vi er flere i klubben for frustrerte fruer (og menn) som bare lengter etter at alt skal være greit, at livet skjer uten et eneste “pling” som en påminnelse om at noe kan bli enda bedre. Siden det ikke synes å være lagt inn naturlige pitstop med obligatorisk hvile, må jeg si ifra. Jeg orker ikke mer, i hvert fall ikke i dag og ikke i morgen heller så får vi se litt lenger ut i uka. Kan jo heldigvis avtale et møte med sjefen å gi beskjed om at jeg ønsker å ta opp arbeidet igjen - når jeg har lyst ;-)

Rekke riktig avgang

Jeg har snakket og skrevet mye om gammel og ny energi, om at vi står i et markant skille her i materien hvor jorden endrer frekvens og vi med den selvfølgelig. Helt i begynnelsen av mitt bidrag i dette, ble jeg forberedt på følgende måte:

«Det du nu skal erfare kan sammenlignes med å føre et fly gjennom lydmuren, mens du samtidig skifter motor!»

Nå når jeg har holdt på med dette en stund, innser jeg at det ikke er så rart at jeg er sliten, at det finnes en diagnose som definerer at jeg bruker kreftene mine på noe helt annet enn å være et velfungerende menneske her i materien. Det betyr ikke at jeg mangler energi, snarere tvert imot har jeg i overflod, men den indre vibrasjonen og den jeg møter utenfor meg selv harmonerer ikke, det skapes ikke samspill, det flyter ikke. Energien hoper seg opp og fortoner seg som en kraft som ikke kan brukes, den bare ligger der og ulmer og ulmer.

At jeg trakk meg tilbake fra de ytre omgivelsene var helt nødvendig, jeg trengte å utforske meg selv uten for mye påvirkning utenfra, alt for å finne nøkkelen til å få bukt med dette som etterhvert ga en følelse av å lide. Det kan kalles å ofre noe til fordel for noe annet, et dypt ønske om å komme til bunns i hva jeg faktisk trenger for å kunne skape en god samklang mellom meg og den kulturen jeg er en del av. Det var mye jeg trodde jeg var avhengig av, nå har jeg lært å sette pris på andre ting. Det startet med at jeg satt hjemme en kveld og hørte følgende setning “i rommet”:

«Spirituelle mennesker har ikke gjeld!»

Samtidig så jeg for meg at en enorm steinblokk falt ned fra himmelen og landet rett foran meg, på den sto det hugget inn tre bokstaver: DNB! Akkurat i det øyeblikket tok jeg en beslutning om å gi slipp på alle mine eiendeler og utforske det såkalt spirituelle uten å dra med meg følelsen av å være skyldig.

Nesten samtidig ramlet det et brev ned i postkassen min, der lå et et lite oransje kort som bekreftet at jeg var innvilget honnørrabatt på offentlig transport og det låste beslutningen. Jeg ville ikke lenger være bundet til behovet for offentlig støtte, jeg hadde oppsparte midler som jeg brukte for å gjenreise verdigheten min, jeg trengte virkelig å kjenne at jeg var i stand til å mestre dette livet på egen hånd. Med sterk vilje klarte jeg å mobilisere krefter for å gjennomføre dette noe halsbrekkende stuntet. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av at å endre fokus forandret veien fra motstand til mirakler, alt gikk som smurt og jeg ble ikke sliten engang.

Jeg planla et års pause, men det skulle ta 9 før jeg på samme måte som forrige gang, tok en beslutning om å avslutte oppholdet. Det er som å få billett til en ny destinasjon, jeg vet ikke hvor det er enda, men jeg vet at det er akkurat dit jeg skal. 

Noen tror jeg er fryktløs, men det stemmer ikke, jeg er stort sett redd hele tiden, men siden jeg ikke fokuserer på å overleve, er frykten mer som et hjelpemiddel for å skape fokus. Jeg vet jo at jeg overlever inntil jeg skal forløses fra denne fysiske kroppen, jeg er mer redd for å gå glipp av noe i den tiden jeg har til disposisjon her på jorden. 

Jeg har ikke tall på alle som har spurt om jeg har et fornuftig forhold til pensjon…. Svaret er ja, jeg har et som for meg er svært fornuftig. Jeg er her så lenge jeg har det jeg trenger for å leve godt og når den fasen er over, opphører tiden og da drar jeg til nok en destinasjon hvor penger ikke er en del av spillet. Og det blir IKKE på honnørbillet, jeg betaler full pris for det er jeg verdt, jeg reiser helst uten motstand og på første klasse herfra.

Livet går i sykluser og vi får tydelige beskjeder om når et skifte er tilgjengelig. Men er ikke alle som hører etter, selv om signalene forteller oss at nå går toget som tar oss til det vi drømmer om. Det er lett å bli stående helt stille i stedet, vente på at det går over, vi får tross alt mye kred for å være tålmodige og tilpasningsdyktige og vise til alle de materielle verdien vi har innhentet.

Noen har til og med stilt spørsmål til hvordan jeg kunne reise fra barna mine, overlate dem til seg selv mens jeg dro ut på reise. Jeg forlot jo aldri dem, de hoppet på sine tog, de hadde andre billetter og det eneste de trengte var min tillatelse til å følge sin vei. De blir ikke borte på veien, noen hører en sammen med rett og slett og ikke engang landegrenser kan ta fra oss den tryggheten, avstand viser seg bare å gjøre magneten sterkere.

Jeg elsker å leve, virkelig elsker det når klarer å holde fokus. Å overleve er bare tidkrevende og meningsløst, bortkastet bruk av energi rett og slett. Men i noen faser av livet er det en drivkraft for vi er en del av en kollektiv bevissthet som oppdrar oss til å bli godt tilpassede mennesker, villig til å både utøve kontroll og bli kontrollert. Når vi ikke lenger finner det livgivende å nære den kollektive bevisstheten kan vi forløse oss fra den og satse alt på å finne vår vibrasjon, denne genuine tonen som viser oss vår reisebeskrivelse.

Den gamle energiens essens er: Å holde tilbake

Den nye energiens essens er: Ekspansjon

Det betyr at alt som holder oss tilbake er gammel energi, mens det som får oss til å vokse, er samhandling med noe helt nytt.

Vi klarer ikke å skape noe nytt når vi samtidig forsøker å tviholde på det gamle. Da blir livet en trygg plattform, men det kan bli litt tyngende og kjedelig i lengden, repetisjon har en tendens til å tappe oss for energi. Jeg har ikke tall på alle de gode argumentene jeg har hørt fra mennesker som ønsker å forklare hvorfor de ikke kan gi slipp, det er nok av dem som trenger bekreftelse på at det er tryggere å holde seg fast og enda tryggere når alle andre gjør som dem. Utfordringen er at det som gir oss trygghet svært ofte kommer fra frykten for å ikke overleve og er sjelden koblet til et dypt og inderlig ønske om å virkelig leve. 

Jeg klarte det, jeg forserte lydmuren og skiftet motor samtidig og med den erfaringen hører jeg ikke lenger på dem som sier at det er umulig. Alt er mulig bare vi velger riktig perspektiv å observere ut fra. Vi er der alle sammen når vi drømmer, vi kan vi fly, overleve katastrofer, vi kan være elsket helt uten betingelser og falle fra minst 20 meters høyde uten å kjenne smerte. Så da har vi allerede bevis på at hvordan vi ser oss selv og våre muligheter, er forankret i perspektivet vi velger å bruke. Og når billetten til en ny avgang ramler ned i fanget på oss, er det et signal om at nå er vi rede også er det opp til oss å komme oss på akkurat det toget.

Når du ikke lenger er som du var

Veldig mange av oss opplever at det velkjente ikke er like kjent mer, at vi reagerer helt annerledes enn det som før var normalt. Noen liker ikke folk og trekker seg tilbake mens andre gjør en stor innsats for å finne et sted hvor de passer inn. Noen er helt tomme for energi mens andre har følelsen av å stå med en usynlig sperre på grønt lys. Noen søker bakover med for å gjenskape noe som var fint en gang, mens andre lengter intenst til fremtiden hvor det helt sikkert blir bra. Felles for de jeg har snakket med om dette, er at ingen av dem finner det de leter etter, i nuet er de fortsatt misfornøyd.

Livet går i sykluser og de av oss som har noen tiår å se tilbake på, kan helt sikkert lage et system for å markere essensen i hvert av dem, hva var det egentlig det handlet om i 20 årene, i 30 årene også videre. Noen kan til og med gjenkjenne en identitetskrise foran hvert av dem, en frykt for å bli 30 og for ikke å snakke om 40 ;-)

Med andre ord har vi hele tiden bearbeidet hver syklus før vi gikk inn i den neste, men vi har ikke alltid vært klar over at det var det vi balet med når vi var så bekymret for å bli stadig eldre. Nå har vi i tillegg en ytre påvirkning som gjør at vi faktisk kan vurdere å stanse den fysiske aldringen ved hjelp av ulike virkemidler. Når det er tilgjengelig, blir det å eldes ikke engang akseptert som normalt fordi det å forhindre tidens spor, er blitt det. 

Jeg har gått gjennom mange av disse skiftene og jeg kjenner meg godt igjen i den innledende beskrivelsen for jeg har vært i berøring med de fleste, men aller mest har jeg vært fokuser på det å være relevant. Jeg blir eldre det er et faktum, det er normalt, men jeg blir ikke degradert etter hvert som årene går, snarere tvert i mot blir jeg stadig mer verdifull om jeg bare velger å være interessert, det gjør meg interessant. Å være relevant handler i stor grad om å lytte, først innover og siden utover for når vi hører vår egen vibrasjon vil vi være som vi er, når vi er og der vi er. 

Akkurat nå foregår det et markant skifte i de såkalte energiene, altså innebærer dette at våre sykluser også skal passe inn i større rotasjoner som igjen henger samme med selve jordens og universets utvikling. I denne fasen forlater vi noe og på samme måte som når ti-årene går og vi innser at det som er over, gir grunn til refleksjon over selve tilstedeværelsen her. For hvordan vil livet bli når vi ikke lenger er her for å beherske jorden ressurser, men har blitt ansvarlig for å forvalte den. Vi kan ikke lenger beherske oss selv da, for det store gjenspeiles i det lille så vi tvinges inn i forståelsen av forvaltningen av vårt eget lille univers. Vi får god hjelp for de gamle strukturene faller, de virker rett og slett ikke mer, Moder Jord er nokså tydelig i sine beskjeder og vi ser det i nyhetsbildet, klokken er ikke lenger fem på tolv, den er fem over og det er ikke mulig å utsette noe til i morgen, det er akkurat i dette øyeblikket vi står overfor et valg om å finne mening i det å være her. Vi blir ikke lenger tilfreds av å beherske oss selv som gjennom belønning for å ta vare på andre, eller være optimalt tilpasset strukturer som ikke kommer til å overleve uansett. Vi blir i stedet bedt om å utforske hvilke ressurser vi er i besittelse, hvem vi faktisk er blitt og åpne oss for å plassere oss selv der det er naturlig for oss å være. Noen ganger er det å være helt alene, andre ganger for å utforske våre ressurser i samhandling med andre. Alt er helt i tråd med det vi er kommet for å utrette, avtalen som ligger til grunn for at vi valgte å komme hit akkurat nå. Meningen med reisen har vært å lede oss hit, akkurat nå når den store overgangen gir seg til kjenne og vekker oss som skal lede an når materiens konstruksjon tar steget inn i en ny syklus hvor ingenting vil være som før.

Det handler ikke lenger om at vi trenger flere penger eller en kjæreste, et større hus eller en bedre bil, en interessant jobb eller mennesker som forstår oss. Det handler om våre indre verdier, om egenkjærlighet, en base for å skape trygghet og følelsen av at vi er i bevegelse. Det som gjør kollegene våre gode, handler om hvordan vi har det med oss selv og forståelsen vi søker å få hos andre, kommer ikke før vi selv forstår hvem vi er. Det er den store forskjellen på det å beherske og det å forvalte, å ledes av egoets behov for å passe inn eller av sjelens rene tone som setter oss i kontakt med vårt egentlige fokus. 

Akkurat på samme måte som i det større perspektivet hvor verden ikke lenger kan styres av noens grådighet og arroganse, det kan ikke opprettholdes mer for den energien trekker seg tilbake, den er ikke tilgjengelig annet enn i en kort periode mens vi finner fotfeste i dette nye. Når Moder Jord viser muskler er det for å vekke de som skal lede an inn i denne nye syklusen hvor alt vil handle om å forvalte, først oss selv og deretter som eksempler for andre som også våkner. (Vi skal samhandle nå, men det skal jeg skrive mer om i et annet innlegg). Det er krevende for det tvinger oss til å gi slipp på alt som ga oss følelsen av trygghet, men som egentlig bare var en nødvendig beskyttelse fordi det å være her var grunnleggende utrygt.

Vi er ikke lenger som vi var, vi kan ikke gjenskape det heller for sansene våre stritter imot og følelsene har fått los på noe vi vil ha mer av. Mer liv rett og slett for vi er så usigelig lei av å være i den gamle syklusen hvor vi fokuserte på å overleve, nå vi vil leve FORDI vi har ressurser vi innerst inn vet vi at vi endelig får lov til å forvalte.

Folk gir oss respons på det vi var, de forventer at vi utvikler oss på samme måte som vi alltid har gjort, som de har gjort som forventer at vi passer inn i alderen vi har og at CV´n vår kan dokumentere at vi har levd som det er påkrevd. Når vi derimot ikke lenger er som vi var, men utforsker hvem vi er blitt, vil andre bli forvirret og for de av oss som tror at vi kan late som om vi er som før, kan lett oppleve at den nye tonen trenger gjennom den fysiske «løgnen» og skape ufred i andre, selv om vi smiler for ikke å virke skremmende.

Vi er ikke lenger som vi var, heldige er vi som har fått denne muligheten til å utforske noe helt nytt på denne livsreisen, en fase i jordens utvikling som aldri før har skjedd. Det er helt opp til oss om vi vil stå og vente på på fremtiden, eller om vi vil være delaktig i skapelsen av den. Uansett kommer vi ikke bort fra det faktum at energien allerede sender oss nye vibrasjoner så det å forsøke å gå bakover er ikke lenger relevant, den døren lukkes, fortiden kan ikke gjenskapes, den er forbi. 

Å delta i andres krig er ikke lenger livgivende for oss, den kollektive bevisstheten vil hele tiden forsøke å hente oss inn i alle dramaene som utspiller seg, det er den kollektive frykten som gjør den i stand til opprettholde det gamle. Når vi kjenner oss rede til å utforske begrepet tillit, vil frykten trekke seg tilbake og beskytte oss bare når det er helt nødvendig. Det er da vi begynner å skille oss ut fra flokken for når vi er helt trygge i oss selv, begynner vi å skape i tråd med vårt dypeste behov for å forvalte våre verdier. Da vi lever slik det er naturlig for oss mennesker og når andre blir minnet på det, kan vår tilstedeværelse i seg selv virke provoserende.

Så hva er det du har kommet for å forvalte, hva er helt genuint med deg, hvilken eliksir har du skapt på din reise, hva vil gjøre deg relevant til evig tid, hva vil du skape? 

Liten koffert

Å bære rundt på en masse strategier for å mestre følelsen av å ikke være god nok, ikke strekke til, ikke mestre, ikke fortjene også videre, er som å drasse rundt på en kjempestor koffert stappfull av ting du trenger «i tilfelle». En tydelig intensjon, tillit og tro, får plass i en håndveske og visdom er aldri tung å bære, den plasseres lett i en liten håndbagasje. 

Så hvorfor drar vi rundt på alt dette «i tilfelle», hva er det vi sikrer oss mot, hva er det vi er så redde for å mangle, hvorfor tviler vi på at vi alltid vil ha det vi faktisk trenger, når vi trenger det?

Svaret ligger i historien vår, denne grunnleggende følelsen av å være konstant usikker på om vi er rustet til å tåle det livet byr på, om vi er gode nok, om vi har lært nok, strevd nok, gjort en god nok innsats for å få stjerne i boka eller gullfisk som vi ble tildelt på søndags-skolen når vi var spesielt innsatsvillige. 

Personlig har jeg ikke tatt vare på stjernene eller fiskene, det er ikke dem jeg drasser rundt på, det er noe annet som ligger i den enorme bagasjen, den konstante frykten som aldri slipper tak, selv om jeg har fått et hav av medaljer som bekreftelse på at jeg har lyktes, er jeg fortsatt like redd for å mislykkes. Det begynner å gi seg nå heldigvis, fornuften har endelig komme til enighet med selvfølelsen så faren er avlyst og nå gjenstår det bare å ikke blåse liv i en igjen, men heller fokusere på å tro og ha tillit til at det holder med det jeg har i håndbagasjen, uansett hvor livs-reisen måtte ta meg. 

Egentlig er jo dette livet skremmende enkelt, vi blir født og trekker pusten første gang også gjør vi det gjentatte ganger inntil vi ånder ut når reisen er over. I mellomtiden skaper vi opplevelser og pusten går helt automatisk. Men etter hvert som vi møter de kulturelle kravene som skal tilfredsstilles, blir livet som et opphold på en spikermatte vi MÅ tåle å ligge på, nesten hele tiden. Da slutter vi å puste normalt og frakobler den naturlige forbindelsen mellom hode og hjerte og begrenser pusten for å unngå å være i kontakt med all smerten og lidelsen som spikrene symboliserer. Vi begynner å sabotere den naturlige flyten av luft, energi, av drømmer og resten av kroppen svarer med å skape stagnasjon. Vi blir som hus som faller sammen når ingen tar vare på dem, kroppen kan ikke opprettholde sine naturlige funksjoner om vi ikke lar pusten nå ut i hele oss.

Det er så mange barn som har blitt påført lidelse av omgivelsene, så mye at vi etter hvert mister troen på at vi kan tilfredsstille behovene som gjør det meningsfylt å være her. For barnet er bare det å komme hit, mening nok i seg selv, men ganske raskt begynner det å utvikle strategier for å gjøre seg berettiget de basale behovene for mat og kjærlighet. Når dette ikke kommer naturlig skapes det en helt reell frykt og sakte, men sikkert låses den naturlige flyten av energi og vi begynner å sikre oss ved å fokusere på “i tilfelle”.

Etter hvert begynner vi tro at det å være her handler om å tåle lidelse, at vi tok feil når vi kom hit for å nyte. Vi føler oss lurt og for de fleste blir det naturlig dette å ha det vondt og dess mer vi fokuserer på det å tåle smerte, påkaller vi mer av det og strategiene blir stadig viktigere. Selv når vi er blitt godt voksne, klarer vi ikke å se at frykten tilhører perspektivet som tilhører et lite barn. Men kanskje er det som skjer med så mange av oss nå, at vi innser at tiden kommet for å gå barnet i møte og undersøke om den voksne oss kanskje kan ta ansvar for å rydde opp for andre som sviktet oss når vi var små og hjelpeløse.

Vi kan nemlig repareres, det indre barnet trenger bare å bli sett og hørt for å føle seg trygg igjen. Det naturlige ved oss, meningen med oss er ikke blitt borte for barnet har bare laget et skall som beskytter skatten. Den ble aldri frarøvet oss, den er like skinnende og vi vil finne tilbake til det som gir vårt liv mening, bare vi kommer oss forbi det som hindrer oss fra å se det. Da trenger vi ikke så mye bagasje mer, for vi har utviklet ressursene vi trenger for å mestre det å leve her nede. Her er en påminnelse jeg fikk for et par dager siden:  

«Se for deg at du går ut i sandaler når det er vinter, det er dumt, du har lært at når det er vinter, tar du varme sko. Så enkelt er det, det er ingen motstand i det, du bare velger det som passer fordi du kjenner årstidene og du har en garderobe som passer. Alt du skal gjøre er å velge det du vet dekker dine behov og du har alt du trenger til formålet - hele tiden. «

Jeg opplever at mange bare trenger litt hjelp for å gjenopprette kontakten med dette barnet i oss, det aspektet som kjenner årsaken til at vi går i sirkler og gjentar ubehagelige opplevelser igjen og igjen. Når vi blir klar over hva vi faktisk trenger, er det som om mange års lidelse automatisk forsvinner inn i lyset for da trenger vi ikke mørkets beskyttelse mer.

Når vi forstår hvorfor vi tasser rundt i sandaler midt på vinteren, vil det være helt naturlig å heller velge vinterstøvler neste gang vi skal ut i snøen. Men så lenge sandaler er det eneste vi tror vi har tilgjengelig, vil vi bare bli stadig mer fortvilt fordi vi ikke forstår hvorfor vi fryser hele tiden. Da får vi nok en grunn til å straffe oss selv igjen, vi blir ikke varm på føttene av det, men vi får bekreftet at vi tåler å fryse.

Retten til å være lykkelig

Jeg får så mange påminnelser i samtalene med dere og akkurat nå blir jeg oppmerksom på at mange av oss velger å lide for noe som ikke tilhører dagen i dag. Hadde historien fra fortiden vært annerledes, kunne akkurat dette øyeblikket vært fylt av ren og skjær nytelse. 

Det er som vi drar fortidens erfaringer med oss inn i nuet og vi ser ikke for oss at det er mulig å legge det fra oss nå heller, så da blir det en del av fremtids-scenariet også. Vi planlegger rett og slett ut fra hva vi anser som mulig, basert på det vi har erfart før. Ingen nytenkning der altså, bare repetisjon og forberedelser for å tåle mer smerte, mer lidelse når vi helt sikkert kommer til å mislykkes igjen, ikke strekke til selv om vi egentlig vet at det er noe annet vi egentlig vil. 

Dalai Lama sier at det er en menneskerett å være lykkelig, men hvorfor er det så fryktelig vanskelig å benytte seg av den retten. Vi kjenner jo det fra tid til annen, men havner fort tilbake i gjørma, som om livet består av stort sett skygge og noen glimt av sol. Jeg undrer meg over hvorfor skyggen er så tiltrekkende og lyset så skremmende for oss.

Det virker som om gamle traumer lever i beste velgående. Situasjoner som er bearbeidet og som har ledet til både besøk hos psykologer og andre behandlere over lang tid uten at det gir annet enn midlertidig lindring. Det hjelper litt å snakke med klarsynte også, mange trenger andres bekreftelse på at det finnes et glimt av håp inn i fremtiden, men det forløser heller ikke årsaken til at vi bære på så mye unødvendig bagasje. 

De færreste av oss forstår betydningen av dette såkalte «store skiftet», at energien som opprettholde alt liv her på jorden, endres. Det innebærer at absolutt alt blir berørt og når det gamle blir utfordret av en renere vibrasjon, innebærer det en kamp mellom gammel og ny informasjon. Traumene våre vekkes til live ved å aktivere flight or flight-mekanismen igjen og vi har et valg om å kjempe, gi slipp eller ta dem med oss videre over i såkalt ny energi.

Jeg ser det for meg som å gå fra en første til andre etasje i et hus. Det som ligger i kjelleren blir værende der fordi jeg har bestemt meg for å ha det på lager. I første etasje hadde jeg erfaringer som minner om smått og stort, relatert til den fasen i livet hvor jeg disponerte akkurat disse rommene. I andre etasje har jeg ikke vært enda så jeg forsøker å ta med meg noe fra både kjelleren og første etasje, sånn for å i hvert fall ha noen erfaringer å bygge videre på. Men det eneste som skjer, er at jeg blir løpende i trappene frem og tilbake, frem og tilbake inntil jeg oppdager at det som hadde verdi når jeg ryddet i kjelleren, har mistet sin betydning. Det fra første etasje passer heller ikke inn, det blir bare stående i kasser for disse rommene trenger et annet interiør.

Eller som å bake en kake, vi har alle ingrediensene, blander dem sammen i henhold til oppskriften og setter røren i ovnen. Når kaken er ferdig stekt, er det for sent å endre innholdet, ingrediensene kan ikke separeres fra hverandre så da kan vi anerkjenne at den ble som den ble eller starte helt på nytt. 

Det minner meg litt om det som skjer denne sommerens også, hvor mange som er på reise mister bagasjen underveis. De blir hjelpeløse og mangler det helt nødvendige for å kunne nyte ferien. Men så viser det seg at det går fint, de overlever selv uten alle skoene og klærne de hadde forberedt seg på å bruke, alle toalettsakene som virket livsnødvendig når de pakket er overflødige fordi fokuset endres. Det var slik kaken ble og den smaker godt selv om den ikke ble som forventet.

Så vokser vi på det, vi lærer at en høyere vibrasjon gjør oss lettere, at alt blir enklere fordi vi tvinges til å fokusere på det vi faktisk har og det vi faktisk vil bruke ressursene våre på. De nødvendige ressursene er nemlig alltid tilgjengelig, bare vi ser dem bak alle elementene vi tror er livsviktig og som derfor stjeler mye oppmerksomhet. Om lykken er forbundet med tryggheten i det å ha nok i det materielle aspektet av oss, blir det utfordrende når energien trekker seg tilbake og tingene ikke lenger har samme verdi. Det kommer nye verdier, nye nye ressurser for energi stjeler ingenting fra oss, den går bare gjennom en oppgradering.

Vi ser det i alle strukturer nå, i alt vi har bygget opp for å være sikker på at vi overlever her på jorden. Pandemien tvang oss til å trekke oss tilbake før krigen i Ukraina kom og forskjøv hele maktbalansen. Så er det alle angrepene på uskyldige mennesker som straffes for å være annerledes og klimakrisen, beviset på at naturen går sin gang og utfordrer oss til å spille på lag. Når Moder Jord viser muskler, tvinges vi til å tenke annerledes.

Alt handler om en ting akkurat nå og det er vår evne til å respektere og forvalte våre egne ressurser. Det vil gjøre oss i stand til å se forskjellen på det å beherske oss selv for å passe inn og det å forvalte oss selv til det beste for sjelen og fellesskapet. Dette vi ikke har belyst fordi vi har løpt så lenge mellom kjelleren og første etasje for å organisere historien vår, at vi har mistet kontakten med vår overliggende hensikt, nemlig å være her for å benytte oss av retten til å oppleve lykke.

Det betyr ikke at gamle traumer forsvinner over natten, men det betyr at vi kan ta et valg om å ta dem med oss videre eller gi slipp på dem. Traumene sitter i det kognitive, i emosjonene våre og i den fysiske kroppen, men de finnes ikke i sjelen vår. Den er like ren og vakker som den alltid har vært, den er både i kjelleren og i første etasje, men venter på at vi skal legge alle hindringene fra oss slik at den kan vise oss hvilken kraft den har når den bare får rom til å skinne enda mer. 

Å bibeholde gamle strategier er et valg, å behandle symptomer er en vei å gå, men selve årsaken til alt som har skjedd oss, ligger på et annet nivå. Det er dette som nå kan gjøre oss i stand til å legge fra oss alt vi drasser på, alt som kan bli borte fordi vi overlater kofferten til andre. Med håndbagasje er det lettere, i den har vi alt vi trenger og det er alltid nok bare vi slutter å planlegge for lidelse og smerte og innser at alt vi har behov for, allerede er godt plassert i sjelens forvaring. 

Jeg liker å reise lett og har bevist igjen og igjen at håndbagasje er nok selv på lengre turer. Der andre venter og venter på kofferten og sliter og drar rundt på 20 kg, der kan jeg bruke ressursene på helt andre ting. Ja, det er mye jeg savner underveis, men det går over bare jeg får tenkt meg om og innser at rene tenner og behagelige sko gjør underverker for lykkefølelsen. 

Så til dere som strever med gamle traumer, de blir ikke borte fordi vi overser dem eller plasserer dem i hermetisk lukkede bokser i den omtalte kjelleren. Men de forløses om vi slipper dem fri og tar et valg om hva som gjør nytte på turen opp et par etasjer. Noe tar vi med oss som verdifulle erfaringer og opplevelser, noe slipper vi ut i vinden som forløser dem med kjærlighet og lys. Hovedsaken er at det vi tar med oss er det som vi bærer med stolthet, ikke til tross for at vi opplevde vanskelige ting, men fordi det bekreftet at vi både mestrer og overlever selv store utfordringer.  Da finner vi årsaken og kan fri oss fra alle strategiene som skaper stagnasjon. Når energien vår får være i fri utfoldelse gir den sjelen rom for å reflektere seg selv i materielle omgivelser, det gir oss følelsen av lykke og da fungerer kompasset vi har med oss i hjertet helt utmerket.

Vårt DNA påvirker verden

The field.jpeg

I relasjon til alt som skjer i verden nå, alle krisene, krigene og katastrofene, er det fint å være oppmerksom på at det finnes bevis for at vi kan påvirke det som skjer.

Det finnes mye forskning på DNA og dette er en oversettelse av tre studier kommentert av Gregg Branden.

Forsøk 1

Vladimir Poponin: Hvordan vårt DNA påvirker fotonene (lys)*

Det ble skapt et vakum, et tomrom hvor det er fotoner som beveger seg i uoroden. Så ble det plassert et menneskelig dna i det lukkede rommet og umiddelbart ble det skape orden. Fotonene svevde ikke lenger vilkårlig rundt, men dannet en struktur som kan beskrives som en slange.

Deretter ble DNAét fjernet, men strukturen ble værende.

Konklusjon: vårt DNA påvirker stoffet som vår verden er skapt av.

Forsøk 2

Militært: Hvordan våre følelser påvirker vårt DNA

Det tas ut DNA fra munnhulen til en kandidat og plasseres i et annet rom i bygningen hvor vedkommende oppholder seg. Kandidaten utsettes for emosjonell påvirkning av ulik karakter og DNAét som befinner seg i et annet rom, reagerer simultant og identisk.

Forsøket ble deretter utvidet og DNAét ble transportert til et annet sted, flere hundre mil borte, men det samme skjedde. DNAét responderte simultant og identisk med reaksjonen til kandidaten som ble utsatt for emosjonell påvirkning.

Konklusjon: Vi kommuniserer med vårt DNA gjennom følelser og dette kalles ikke-lokal energi.

Forsøk 3

The Heart Math institute: Hvordan DNA påvirker immunsystemet

Hjertet er det sterkeste magnetfeltet i kroppen. Rundt hjertet er det et energetisk felt som strekker seg 5 - 8 fot utover.

DNA ble isolert for å registrere endringer hos utvalget kandidater som gjennom øvelse var i stand til å påkalle spesifikke følelser som, kjærlighet, takknemlighet, omsorg etc. DNA reagerte med å roe seg ned når disse følelsene ble aktivert og dette påvirket immunsystemet og skapte bevegelse.

Deretter ble kandidatene bedt om å påkalle følelsen av anger, skyld og skam etc. og DNA reagerer med å utvikle små “knotter” som skapte stagnasjon og som videre viste seg å kunne lede til “shut down” og depresjon.

Konklusjon: Våre følelser påvirker kroppens DNA, vi kan påvirke vårt DNA ved å være bevisst på hvilke følelser vi aktiverer. Altså er følelsene viktigere enn vi før har trodd når det kommer til å forståelsen av vår biologi.

Om vi setter disse tre forsøkene sammen kan vi si at:

Forsøk 1: Beskriver at vårt DNA påvirker stoffet som vår verden er skapt av

Forsøk 3: Våre følelser påvirker DNAét som igjen påvirker stoffet som vår verden er skapt av

Forsøk 2: Vårt DNA er ikke påvirket av de fysiske lovene slik vi kjenner dem i dag

Våre følelser strekker seg ut over de fysiske rammene vi i dag forholder oss til som en sannhet.

* Store Norske leksikon; Fotoner er en type elementærpartikler som alt lys og annen elektromagnetisk stråling består av. På samme måte som alle gjenstander med masse er bygget opp av atomer, er lys bygget opp av fotoner.

For meg er dette gode bekreftelser på noe jeg lenge har ment å vite, nemlig at det er følelsene som går først i toget. Uansett hvordan vi forsøker å bortforklare dette faktum ved bruk av vitenskapelig dokumentasjon og etablerte sannheter, kommer vi ikke bort fra at vi ikke bare har følelser, vi ER følelser, det er vår menneskelige komponent som skiller oss fra andre raser.

At vi har et DNA er konstant, men også det påvirkes av hvordan vi lever, hva vi føler og ikke minst påvirker dette hvordan verden ser ut. Dette er, for meg, beskrivelsen av bevissthet, det individuelle aspektet av oss som samhandler med andre og utgjør den kollektive bevisstheten som igjen beskriver hvordan virkeligheten ser ut, akkurat nå.

Likedan bekrefter disse forsøkene at vår energi, samlet i vårt DNA, ikke blir borte selv om vi fysisk forflytter oss. Vi setter spor over alt og ikke minst ligger det spor her i materien etter dem som har forlatt den fysiske kroppen. Energi dør ikke, den er i kontinuerlig bevegelse og selv om vi samler den i en fysisk kropp med begrenset varighet, lever den like fullt både før og etter at vi brukte den for å være såkalt levende her.

Allerede rundt 1830 ble det gjort forskning som bekreftet “The Field”, altså at hvert individ er omsluttet av et energetisk felt som er forankret i hjertet. I de gamle sjamanistiske tradisjonene, har dette feltet hatt avgjørende betydning for hvordan man behandler mennesker ved bruk av energi. Forskningen fra 1830 er egentlig bare en anerkjennelse av kunnskap vi har hatt i flere tusen år.

Fra 1890 - 1990 ble det plutselig bestemt av “The Field” ikke eksisterer allikevel, at det som skjer et sted ikke påvirker noe et annet sted. Denne påstanden ligger også til grunn for at vi har sluttet å se på kroppen som en samhandlende enhet hvor stagnasjon som oppstår et sted, påvirker alt det andre. På grunn av dette ble behandling av sykdom basert på symptomer uten fokus på årsak.

Fra 1993 - 2000 har vi gjenopptatt forskningen på “The Field” og blir mer oppmerksom på sammenhengen mellom symptom og årsak.

Alt dette er med på å beskrive at virkeligheten er i stadig utvikling, at vår bevissthet ikke er en konstant, men en levende energi som er skapende. Derfor er det akkurat nå så viktig at vi selv tar ansvar for å finne fred i vårt eget hjerte for det er slik vi kan skape fred på jord. Om det finnes et menneske som ikke har det bra, ligger denne informasjonen i den kollektive bevisstheten og nå energien som opprettholder den tredimensjonale virkelighetens eksistens justeres, blir de laveste vibrasjonene enda mer synlig, de lar seg ikke skjule lenger. Derfor er dette tiden for oppvåkning slik at det som før var skjult blir avslørt. Vi ser det allerede for verden er blitt mer transparent, vi gjennomskuer mer enn før og “grasrota” har fått enorme krefter etter at SoMe gjorde sitt inntog.

Det er vi som skaper virkeligheten, vi som enkeltindivider og som en art her på jorden. Nå er det opp til hver og en av oss å ta ansvar for både energien vår og følelsene våre som viser seg å ha større betydning enn vi har blitt opplært til å tro.

Det kommer stadig nye forslag til forskning på hvordan elektromagnetiske felt (EMGF) påvirke kroppen vår. Viktig for mange av oss merker allerede effekten av all støyen som utvikles når det er “strøm” over alt. Men det får bli et annet innlegg.

Feire livet

Jeg har feiret bursdag, sånn skikkelig feiring altså. En hel uke sammen med gode venner her i Italia. Vi har spist lunch blant vinrankene ute på landet, hatt lunch med beachparty på stranden, båt-tur selvfølgelig og fått med oss bil-løpet Mille Miglia som går gjennom byen her. Det hele avsluttet med noen dager i Dolomittene. Jeg vet ikke med de andre, men jeg trenger tid for restitusjon, ikke bare av litt slitne ben, men lattermusklene har også vært i hardtrening. 

Men uansett hvor storslått alt har vært, er det små ting som har berørt meg mest og sånn opplever jeg at det er ellers i livet også. Denne gangen var det spesielt det å se barna mine som er blitt voksne menn med store hjerter og en utpreget evne til å skape gode samtaler med kjente og ukjente damer ;-) Det er noe med denne neste generasjonen, de unge som er i ferd med å ta ledelsen i samfunnet vårt, overta for oss som har rotet det skikkelig til med grådighet og arroganse.

Akkurat nå opplever jeg at så mange situasjoner utfordrer nettopp i møte med dette. Det påvirker oss som forsøker å skape en harmonisk forbindelse mellom ånd og materie, mellom væren og gjøren rett og slett. Det materielle som til nå har vært navigasjonsknappen for å plassere andre mennesker i et system, fungerer ikke lenger når vi begynner å se menneskene bak alt som før har skapt oversikt. Selv merker jeg at samspillet med andre mennesker nærmest skal læres på nytt. Gamle strategier for beskyttelse kommer seilende inn på arenaen og jeg MÅ tenke meg om for ikke å bli såret og lei meg for ting som ikke lenger er relevant fordi det egentlig er forløst. Men noe i meg husker og aktiverer fortiden og kun gjennom å være svært bevisst og puste med magen, kommer jeg meg ut av det og heldigvis slipper det fort. Det som før tok flere dager er over på bare et par timer med litt hjelp fra gode venner. 

Det er ikke alle som har funnet en inderlig mening i sitt eget liv, det er de som utad fremstår som nokså selvsikre, men som skjuler en dyp usikkerhet som igjen kan gi utslag som avvisning eller det vi føler er mangel på omtanke for andre. Det er de som har mer enn nok med seg selv og som har mer enn nok å beskytte seg med, men som allikevel ikke har en innarbeidet evne til å gi andre av sin egen overflod. Det er sparerne og de er kjempeflinke til å fremstå som både suksessfulle og lykkelige, men så stikker de, som en veps med gift på tungen. Det er da det er avgjørende for oss andre å ikke ta det personlig, men gjenvinne den gode følelsen i oss selv og la giften være der den hører hjemme, der den har en hensikt, hos de som trenger den for å lime sammen en selvbilde som er litt skranglete. 

Heldigvis forløp vår feiring uten slike inntrengere, vi var en begeistret gjeng med glade damer, men flere delte historier som bekrefter at det er viktigere enn noen gang å være takknemlig for å ha solide relasjoner. På den måten tåler vi bedre at noe utenfra dukker opp for å sjekke av om vi har et velfungerende kompass i hjertet før vi dundrer løs i et forsøk på å forsvare oss.

Jeg har bestemt meg for å reagerer i stedet for å agere slik det har vært så så naturlig for meg å gjøre. Da jeg merket urettferdighet eller ubalanse, agerte jeg tidligere umiddelbart og skapte store bølger, noen ganger en skikkelig storm faktisk. Alt fordi jeg tror det er min oppgave å holde orden for alt og alle, men det er ikke det lenger. Nå reagerer jeg først, det er som å analysere hva jeg selv har sendt ut og som får en respons, før jeg tar stilling til hvilken aksjon som kan gjenopprette harmoni. Som regel utlignes det helt av seg selv, bare jeg unngår å aktivere gamle metoder.

Spesielt nå er det viktig å holde hodet kaldt, reflektere og reagere først fordi det er så mye frykt i den kollektive bevisstheten at uansett hvor gode intensjoner vi har med å gripe inn, vil vi alltid stå i fare for å lage brå. Når vi er redde, går alt i lås og uansett hvor riktig det virker å gjøre et forsøk på å påvirke situasjonen, vil innspillene våre virke provoserende. 

Dette er tiden for å tenke seg om. Først for å gjenvinne balansen innvendig og deretter for å avsløre hva som faktisk vil være den beste strategien i et samspille med omgivelsene. Min erfaring er at det stadig oftere holder å ha en intensjon om å skape balanse og la energien gjøre arbeidet. Enkelt og mindre krevende enn å være så engasjert hele tiden :-)

Nå skal jeg trekke meg litt tilbake, kjenne godt etter hva denne feiringen har lagt igjen i meg og nyte at det å bli 60, er en gave når en fortsatt kjenner seg inspirert til å lære og bidra med mer, mye, mye mer sammen med gode folk.  

Sommer, sommer, sommer

Er tilbake i Italia og her er det varmt, litt i overkant for meg, men har jo gode rutiner etter hvert og gjør det motsatte av turistene, holder meg inne når det er vamt og er ute når det er svalere. Endelig forstår jeg hvorfor alle har lukkede skodder her, hvorfor de ikke slipper lyset inn. Det er nemlig for å holde varmen ute og for en nordboer som meg, tok det litt til å innse at det er skikkelig smart ;-)

Å leve under høytrykk er absolutt å foretrekke fremfor lavtrykk - for meg. Mange sier at det er sludder og pålsevev, at vi ikke blir påvirket av det ytre trykket, men dem om det. Jeg kan faktisk kjenne når skiftene kommer og i gamle dager ble det kalt gikt, i dag velger jeg heller å kalle det sensitivitet.

Så her sitter jeg, i 30+ og blå himmel, klager ikke, absolutt ikke og det er kanskje derfor jeg hele tiden trekkes hit hvor det er mulig å gå tørrskodd hele året og hvor minusgrader hører til sjeldenhetene. Men jeg hadde ikke klart evig sommer heller, trenger noen skifter, ikke minst er jeg lykkelig hver høst når jeg kan parkere sandalene og pakke ned badetøyet. Det er kanskje slik i livet også, vi trenger variasjon. Hadde det bare vært fred og harmoni ville vi, i hvert fall jeg, begynt å kjede meg litt for tyggemotstand er en avgjørende ingrediens i bakverk, det samme i livet forøvrig. 

Akkurat nå er det mye motstand, verden er inne i en kaotisk fase og da er det viktig å huske på å skille mellom hva som er vårt og hva som tilhører den kollektive bevisstheten. Den vi er en del av, men som det er opp til oss å forvalte gjennom å være tydelig på vårt eget bidrag og på hva vi henter ut fra den. Når det er så mye frykt i verden som nå, er det mye frykt i felles-bevisstheten og da er det lett at våre små bekymringer vokser seg helt ut av proposjoner om vi ikke er oppmerksom. 

Jeg merker dette stadig tydeligere, ting jeg trodde jeg hadde bearbeidet og forløst, dukker opp igjen og igjen og noen ganger kryper det inn i natten og gjør meg urolig også på et underbevisst plan. Det tar ofte litt tid før jeg forstår hva som er mitt og hva som faktisk tar nattesøvnen fra meg. Mitt eget kan jeg løse, det kollektive kan jeg bare påvirke og det gjør jeg best om jeg skaper en motvekt til all redselen og satser på tillit, tro og tilstedeværelse i min egen hverdag. Noen ganger lykkes jeg, andre ganger rekker jeg ikke velge engang før jeg innser at jeg har ramlet inn i gammel og felles “moro”. 

Men med litt øvelse går det bedre, å starte dagen med å rydde natten bort og kjenne godt etter hvordan kroppen har det og hva hjertet har å si, er til stor hjelp. På den måten vet jeg hvordan jeg faktisk har det og alt jeg møter på min vei og som ikke passer inn i den erkjennelsen, kan jeg anta tilhører andre og da er det lettere å sette egne grenser. For når vi vet hvor vi slutter og hvor resten av verden begynner, blir spillerommet vårt et trygt oppholdssted og plutselig blir de store byrdene lettere å bære for mindre problemer klarer vi å løse, det er en del av reisebeskrivelsen og til den medfølger alle nødvendige ressurser.

Dess nærmere vil kommer innsikten i oss selv, dess tydeligere opplever vi loven om tiltrekning, altså dette at det vi sender ut kommer tilbake. Det er jo ikke omgivelsene eller guider på den andre siden som driver postkontor, det er vi som på denne måten sender ut ønsker til vårt høyere selv og det vil aldri skade oss. Det forsøker faktisk å levere, men når det er stadig dukker opp store og små hindringer på veien, skapes det forsinkelser og når leveransen endelig kommer frem, husker vi ikke hva vi ba om engang. Da har vi fått så stor mistro til leverandøren at vi ikke stoler på den mer, i stedet forsøker vi å be om hjelp fra andre kanaler, både her på jorden og i det såkalte Universet. 

Min sterkeste guide er mitt indre barn og det er gjennom den bevisste kontakten jeg lærer mitt høyere selv å kjenne. Det indre barnet er som en ren og klar utgave av min sjel, det aspektet som aldri er blitt forringet av livets mange opp og nedturer, som ikke har latt seg sluke av egoets behov for å passe inn, men som fortsatt kjenner mine dypeste behov. Og vi kan når som helst snakke med han eller henne, spørre om råd for dagen og fremtiden og ikke minst kan vi gå dit for å stadig opprettholde kontakten med vår egen intensjon for faktisk å være her på jorden. Akkurat nå når det råder så mye kaos og hvor det forløses så enorme mengder frykt, er barnet en trygg veiviser for der får vi alltid personlige beskjeder og ikke fokusere på alt som handler om andre. 

Nå skal jeg ut i denne vakre dagen, starte med en kopp kaffe på min lokale cafè og ta inn den ytre stemningen i denne dagen. Inne i meg er det rolig nå, så det blir nok en skikkelig fin dag for det har jeg bestemt allerede.

Jeg håper din dag er fin der du er, lavtrykk eller høytrykk kan vi mestre på beste måte om vi sørger for å ta imot det dagen har å by på og slipper tak i det vi faktisk ikke vil ha, men som vi har så lett for å tro at det er vår oppgave å nære.

På vippen

Dolomittene

Så mange av oss strever i dette skiftet mellom fortid og fremtid, det er som å stå på et vippebrett mens vi forsøker å lese kart og kompass samtidig. Underlaget er ustødig, kartet stemmer ikke med lenger med terrenget og kompasset, ja det fyker rundt i stedet for å stå i ro og gi oss en kurs vi kan stole på. 

Da gjør vi det som virker å være det beste alternativet, vi hopper av brettet og stormer bakover for å gjenvinne kontroll samtidig som vi fortsetter å lengte etter noe annet, noe bedre, noe vi bare vet finnes der inne i fremtiden et sted. 

Antagelig er vi ikke gode nok enda, vi fortjener det kanskje ikke, vi må jobbe litt mer for å rydde opp i det som har vært og være enda tydeligere på hva vi faktisk ønsker oss. Også må vi kanskje bare innse at det å skape et verdifullt liv er en illusjon som har holdt oss oppe, men som nå viser seg å bare være blank løgn. Ikke for det, vi ser jo andre som har suksess, det er jo veldig mange som flagger det perfekte livet. De har nok bedre forutsetninger enn oss, de tilhører nok en annen kategori, utstyrt som de er med et velfungerende kart og et kompass som aldri lurer dem.

Ja, det kan jo være at det er sant, men det hjelper ikke oss med en litt skranglete selvfølelse, vi som stadig havner på det vippen hvor det er helt umulig å velge noe som helst. Eller er det kanskje vi som har blitt tildelt styrken til å velge annerledes. Er det vi som egentlig har et kart som hele tiden stemmer fordi vi evner å tilpasse oss et liv i stadig bevegelse og er det kanskje vårt kompass som aldri tar feil fordi vi har det plassert i hjertet og ikke utenfor oss selv? 

Livet på kanten er utfordrende og skremmende fordi alt avhenger av at vi stoler på intensjonen og intuisjonen, dette som er forvaltningsorganet for vår energi, den vi skal bruke for å stå til tjeneste rett og slett. Det gjør det lett å ta beslutninger for dialogen mellom vårt høyere selv og det aspektet som er i virksomhet her nede på jorden, misforstår ikke hverandre, det ville vært helt unaturlig.

Men om vi mangler en tydelig intensjon blir fremtiden skremmende uklar og uforutsigbar, den ligger der som en åpen dør inn til et rom vi ikke vet om vi klarer å betjene for vi har aldri gjort det før og faren for å mislykkes er overhengende. Det kan jo være at det går skikkelig galt og alt er bedre enn å feile så da hopper vi heller bakover og aksepterer at vi er her for å lære å elske det livet vi egentlig ikke liker mer. 

Akkurat nå er vi mange som blir utfordret på dette å velge mellom potensialene som åpenbarer seg som nye ønsker, mer intense drømmer og behov vi ikke har kjent før. Jeg velger å se det for meg som et dimensjon-skifte. At jeg går ut av den tre-dimensjonale virkelighetsforståelsen hvor tiden og rommet skaper konkrete rammer for hvordan vi kan utfolde seg her på jorden og over i aksept for at min bevissthet kan oversette disse rammene å en helt annen måte. Å være her trenger ikke være begrensende, men kan romme helt nye muligheter om jeg våger å stole på den omtalte indre dialogen og tillate sjelen min å danse til en annen rytme her i materien. 

For meg handler det meste om rytme. Jeg lærte det tidlig for jeg er vokst opp med en mamma som aldri ble sliten på tur. Hun kunne gå i time etter time og trengte ikke pause annet enn for å ta til seg næring, mens jeg var både sliten, sur og grinete lenge før. Men hun ga seg ikke, maste på meg og sa: «Når du finner rytmen din blir du ikke sliten for det er jo ikke noe galt med bena dine». Jeg lærte det etter hvert, men de høye toppene var hennes domene mens jeg trivdes og trives fortsatt best i litt lettere terreng. Jeg har tatt med meg denne forståelsen og bruker den for å mestre taktskiftene som stadig skjer når energi endrer seg. Da er det lett å miste balansen om vi fortsetter å gjøre som før, det blir som å danse tenker jeg, spilles det en vals er det dumt å tviholde på rytmen i tango.

For mange år siden erkjente jeg at min kropp ikke egner seg til travelhet og prestasjon, den rytmen tapper meg for energi mens jeg instinktivt tviholder på det lille som er igjen. Da er det slutt på den naturlige bevegelsen og alt stopper opp. Det var da jeg forsto at jeg ikke er så glad i toppturer, det er ikke fordi jeg ikke klarer det, men jeg kan velge andre ruter som passer meg bedre. For å forstå det, trengte jeg å bli vippet ut av en gammel forestilling, en nedarvet sannhet om at det å lykkes krever at en overgår sin egen tålegrense, at suksess kommer når en har slitt seg helt ut. Det er nemlig ikke sant for alle, den frie viljen min forteller for eksempel at den vil at jeg skal gi slipp, den gnåler ikke om at jeg skal holde fast ved noe som ikke er bra for hverken kropp eller sjel.

Mange henvender seg til meg for å be meg gi dem et innblikk i fremtiden når de er redde for å velge feil. Jeg kan ikke det, eller jeg vil ikke for det finnes et hav av potensialer som aktiveres i henhold til det valget vi tar. Det jeg derimot kan gjøre, er å dytte litt i bevisstheten slik at valget kan tas i henhold til en intensjon som er ren og klar. Klarsynet er et utmerket redskap for å se bakover viser det seg, det er som regel der vi henger fast, i fremtiden er det meste i sin skjønneste orden.

Så til alle dere som merker at det er et skifte som skjer nå, noe som minner om følelsen av et lavtrykket før et skikkelig uvær. Forskjellen er at vi ikke har noe å frykte før det braker løs denne gangen, vi er godt forberedt og ingenting vil overmanne oss eller overraske oss når vi bare har en tydelig intensjon for reisen og et kompass i hjertet som virker. 

Nytt spill, nye spilleregler

Et hjem er et hjem enten det er stort eller lite, eid eller leid - hovedsaken er at det passer nettopp for oss ;-)

Vi er så mange som står i startgropen nå, akkurat sånn i begynnelsen av en helt ny fase og alt vi bærer med oss, synes å skulle tas opp til vurdering. Som en skikkelig opprydding hvor det som har verdi får plass på neste avgang og det som er utdatert får stå igjen på perrongen før det forløses helt eller lagres på egnet sted, sånn i tilfelle. 

De aller fleste av dere jeg snakker med, står bom fast i noe som i sin reneste betydning, ikke er et problem eller en utfordring i det hele tatt. Men det blir vanskelig fordi vi enten har drasset rundt på det så lenge at vi tror det er umulig å gi slipp eller fordi det er blitt vår faste unnskyldning for ikke å ta steget ut av komfortsonen.

Det er mye latter i samtalene våre, rett og slett fordi det virker fullstendig latterlig å tviholde på noe vi ikke vil ha, når det blir avslørt hva det er vi holder på med. Jeg opplever det samme når mine innsiktsfulle venner spør og det blir helt bortkastet å gjøre forsøk på å bortforklare, de kjenner både meg og seg selv godt nok til å avsløre en unnamanøver. 

Vi lengter etter å finne hjem til oss selv, men i stedet for å gå dit, løper vi rundt på alle de små og nesten usynlige stiene for å forsikre oss om at vi ikke har glemt noe. Vi gjør alt for å forsikre oss om at det ikke er noe vi mangler, en leksjon vi har gått glipp av, noe som sitter fast, at vi trenger nok en tur i kjelleren alt fordi vi ikke stoler på at jobben er gjort og at vi endelig kan ta letteste vei hjem - nå som det ikke lenger handler om å holde energi, men å gi slipp. 

Det er mye selvmedlidenhet i aksjon, selvhat også, men de henger vel egentlig nokså nøye sammen. Og hvorfor vi aktiverer akkurat de følelsene er kanskje fordi vi er så redd for å miste all kontroll. Vi vil jo så gjerne være til nytte, vi lengter etter å stå til tjeneste og da aller helst for noen andre. Og kanskje er det her snuoperasjonen foregår, å tjene seg selv før en tjener andre. Noen har faktisk gått i baret her, de er så opptatt av å finne seg selv og følge med på alt innen selvutvikling at det eneste som får næring, er egoet. Dette aspektet av oss som innehar oppgaven med å sørge for at vi er kulturelt tilpasset og som selvfølgelig stritter i mot når sjelen maser om en skremmende forandring. Å nære egoet gjør at vår utvikling ikke kommer seg forbi det kulturelt aksepterte og så blir vi sittende fast i frustrasjonen over aldri helt å kunne tilfredsstille andres forventninger.

Ja, det høres jo smart ut, å være lei av andres forventninger er noe vi kan kjenne oss igjen i, men det hjelper ikke å tro at det er andre som skaper ubehag for oss, andre som holder oss tilbake. Det er heller forventningene vi har til oss selv som er det faktiske problemet. Alle andre har nok med sitt, de forsøker bare å bruke oss som redskap for å tilfredsstille sine behov, slik vi bruker andre i samme ærend. Når vi derimot klarer det kunststykket det er, å anerkjenne at vi selv har ressursene vi trenger for å tilfredsstille våre egne behov, da plasserer vi egoet i baksetet og slutter å gnåle om at livet er urettferdig. 

Egoet er formet av våre erfaringer og vår kunnskap om det å være velfungerende i samfunnet. Egoet vil hele tiden søke å rettferdiggjøre vår plass i flokken og forsøker etter beste evne å skape trygge levevilkår for oss. Men egoet er noe begrenset, det har en tendens til å overstyre det såkalte sjelen og forsøker å gi oss kontroll. Aller helst vil det gi oss følelsen av å være bedre enn andre og når vi aldri blir det, gir vi næring til misunnelse og sjalusi, bare for å forsterke sannheten om at vi aldri blir gode nok. Det er slik vår kultur er konstruert, hierarkisk innordnet hvor den med størst innflytelse sitter på toppen av en pyramide hvor alle andre er mindre verdt. Noen streber seg stadig høyere opp i systemet mens andre har gitt opp og konsentrerer seg om å overleve.

Når vi ikke lenger innordner oss i dette hierarkiske systemet, men trekker oss ut av rekkene for å bygge noe helt nytt, kommer tvilen og frykten for at det å stå alene kan få fatale konsekvenser. Men det er bare midlertidig, vi trenger ikke gjøre slutt på jobben og relasjonene våre, det holder at vi lar egoet stå på sidelinjen mens vi lytter til sjelens ønske om frigjøring fra alt som holder oss tilbake. Den er nemlig i besittelse av en god intensjon, den er kjærlighet og søker ikke andres aksept, men vil at vi skal oppdage at vi har grunn til å være tilfreds med oss selv, akkurat som vi er, akkurat nå. Den vil at vi skal ta bort alle betingelsene vi legger på kjærligheten, denne kraften som fra naturens side gjør oss til gode mennesker og medmennesker.

Når vi klarer å tilfredsstille våre egne behov begynner omgivelsene å behandle oss annerledes. Når vi ikke maser så veldig for å oppnå andres anerkjennelse, vil vi bli både sett og hørt fordi vi ikke filtrerer tilbakemeldingene gjennom en skog av selvforakt. Behovet for selv å stå i fokus, svekkes gradvis inntil vi kjenner et behov for å stå til tjeneste, ikke for å bli belønnet, men fordi vi rett og slett ønsker å gi videre av vår egen overflod.

Når den kollektive bevisstheten forstår dette vil maktbalansen endres for ingen med et solid egenverd har behov for å utvise underkastelse, men vil innordne seg for å skape harmoni.

Vi vet hvor vi skal, men det er krevende å gå foran og brøyte vei, skummelt fordi ingen har gjort det før. Heldigvis får vi all den hjelpen vi trenger, vi har jo tross alt skrevet under på et livs-oppdrag og oversettelsen kommer som tydelige tegn.

Hva tegnet er spør du?

Det er helt individuelt, men vi får dem alle sammen, ikke bare en gang, men igjen og igjen inntil vi slutter å stritte imot og lytter når vårt høyere selv snakker på vårt helt spesielle tegnspråk.

<3

Et avgjørende valg

Sommer eller vinter, illusjon eller virkelighet?

Heldige meg som får ha samtaler med dere, det gir meg så stor innsikt i det som foregår i den kollektive bevisstheten for temaene går i faser og akkurat nå handler det om å gi slipp, om å velge å slippe og våge seg ut i det ukjente. 

Jeg hadde en meditasjon i går hvor jeg så meg selv stå foran en tett tåke med en form for et lys inne i, tåken var som fargelagt av en sandstorm og det var ingen synlig vei innover, men lyset stjal all oppmerksomheten, det var umulig å ikke trekkes mot det. 

Følelsen vekslet mellom å være redd og fryktløs, redd og fryktløs for det var noe som sa meg at om jeg tok valget om å gå fremover, ville jeg ikke kunne snu. Det var et endelig valg om å legge alt det eksisterende bak meg og stole på at det som skulte seg inne i tåken var potensialene jeg ønsket å aktivere, mine egne bestillinger som lå og ventet.

Det var alt jeg våget så langt, jeg ble stående helt stille for det var utrygt å gå sånn med en gang, her var det om å gjøre å ta det varsomt for det virket å være så endelig og hva var det jeg kom til å miste, hva var det jeg ofret om jeg lot meg dra inn i dette lyset. 

Jeg står fortsatt der og blir værende til jeg er helt trygg og akkurat det er temaet som styrer samtalene jeg har med dere nå, dette å ta det varsomt fordi valget om å forløse sitt eget lys, er så skremmende. Det er ikke lyset som er farlig, men det å ta farvel. 

Vi er ikke så flinke til det, å ta farvel er strevsomt for mange. Jeg kjenner flere som ikke vil si «hade» når de vi er glad i skal ut på reise for eksempel, eller som min mor alltid startet gjensynet med: «Hvor lange blir du, når skal du dra igjen?» Hun ville være forberedt og er nok som de fleste for det er stadig noen som spør meg om datoen for hjemreise når jeg nettopp har kommet. Det vet jeg som regel ikke, sjelden jeg kjøper tur/retur og de gangene det skjer, blir ikke returen brukt for jeg blir så urolig og mister tilstedeværelsen når jeg underbevisst vet at jeg har tilmålt tid til rådighet.

Det handler om nettopp det, å være tilstede, utenfor tiden og rommet, systemene og strukturene som synes å ha tatt fullstendig råderetten over livsopplevelsen vår. Vi våger ikke det ukjente fordi vi ikke klarer å ta farvel og fordi lyset tar fra oss kontrollen over de eksisterende systemene. Men vil vi så gjerne, vi vil våge, finne ro, følelsen av frihet, av mening og mestring, av å leve i overenstemmelse med vår egen rytme og kjenne glede i stedet for frykt, nytelse i stedet for smerte, tro i stedet for å tvile absolutt hele tiden. 

Så mange strever med å finne en base nå, det er blitt en sannhet at det er avgjørende for å ha en tydelig identitet. I stedet for å stole på at vi har lagt inn en god bestilling for nåtiden og fremtiden, løper vi bakover for å gjøre basen er enda mer stabil mens vi samtidig lengter etter å frigjøre oss fra både den og den utdaterte identiteten.

Å stå der og kjempe for og imot samtidig, er nokså energitappende og mens vi forsøker å få oversikt skaper vi bare mer og mer kaos. Ingen utenfor oss kan rydde opp heller, men det finnes en nokså enkel løsning. Tar vi et valg er det meste løst, men det er ikke så lett nei, for oss som drømmer om frihet og samtidig er livredd for å ta farvel med kontrollen.

Det er derfor det er helt avgjørende å ta det varsomt akkurat nå, gi oss selv total aksept og gjøre et hederlig forsøk på å sette grenser for all fornuften som siger inn fra omgivelsene. De vil jo tross alt bare hjelpe oss med denne kontrollen og bare et fåtall forstår hva vi står i. Det er godt ment, men du verden så krevende det er å stå imot når hele verden går i en annen retning enn oss. Når vi hele tiden blir påminnet om at vi trenger flere ting og mer lån for å være trygg på at vi holder mål, at vi er gode nok, at vi passer inn, at vi følger tidens standard. 

Pandemien har skapt en endring, den har åpnet dører for oss og det er ikke få jeg har snakket med som sier at de savner den, ikke sykdommen, men roen og hvilen som vi nærmest ble påtvunget i starten, men som vi lærte å like etter hvert. Noen sier at de fant sin egen rytme og at når ingen andre dokumenterte spennende reiser, var ikke savnet så stort og når det ikke var så mange store opplevelser som ble delt på sosiale medier, var det ikke så mye misunnelse å føle på heller. 

Så tilbake til dette valget, denne utfordrende situasjonen som utspiller seg i den kollektive bevisstheten akkurat nå, det handler om nettopp dette, å gjøre et valg uavhengig av omgivelsene, bare på vegne av egne behov. Og når vi ikke lenger trenger å være så opptatt av å passe inn mens vi lengter etter å skille oss ut, er det helt logisk å gå mot lyset, ingen av oss trives særlig godt i mørket - over tid. 

Vi vet jo hvorfor vi kom hit og mange av oss begynner å merke at den avtalen vi gjorde begynner å gjøre seg gjeldende. Vi har høstet erfaringer og tilegnet oss den nødvendige kunnskapen for å gå ut av læringsfasen og selv opptre som ressurser for andre. Å stå til tjeneste blir et behov etter hvert når bare egoet holder for ørene sånn at støyen fra det ytre ikke overdøver den indre stemmen som allerede vet hvor vi skal og hvordan vi skal komme oss dit!

Holde eller slippe

Mange av oss opplever akkurat nå et stort press på dette å gi slipp. Som om noe har bygget seg opp over tid og at det ikke lenger er mulig å holde igjen. Det kan oversettes med et behov for å si opp jobben eller avslutte et forhold for eksempel, men egentlig stikker det dypere enn som så. Det er ikke de ytre omgivelsene som skaper undertrykket, det er inne i oss det har bygget seg opp til uvær. Og hva gjør vi når det er varslet storm, jo, vi sikrer gjenstander, søker ly, trekker innendørs og lukker alle vinduer og dører. Men denne gangen virker det nesten mot sin hensikt for vi kan ikke beskytte oss ved å tviholde på de trygge rammene, nå gjelder det å stole på at vi tåler et møte med de indre naturkreftene.

Vi reagerer forskjellig, noen med irritasjon og frustrasjon, andre dykker ned i selvmedlidenhet, noen kjenner på meningsløshet, mens andre igjen føler et behov for å forsvare seg og glefser mot alt og alle. Uansett hvilken strategi vi velger er det slik at det vi sender ut, er det vi får tilbake. Mer frustrasjon, bekreftelse på at det er grunn til å være selvmedlidende eller et møte med konflikter, store konflikter og dramatikk.

Det blir ikke lettere å gi slipp når vi nettopp har kommet ut av en pandemi og det som møter oss er krig og prisøkning over alt, mens det føler at vi fortjener et klapp på skulderen og lønnsøkning. Etterhvert blir det så urettferdig at det nærmer seg fulltidsjobb å utforske systemene og strukturene som ikke virker som de skal, rett og slett fordi dem ikke er rustet for de nye omstendighetene.

For mange av oss ble pandemien en påminnelse om at vi faktisk liker det bedre når verden er stengt ned, det matcher tempoet vårt bedre og vi har rukket å kjenne på at vi har en egen rytme. Det var ikke like mange å sammenligne seg med heller, selv på sosiale medier fikk vi bekreftet at vi ikke var alene om å ta livet med ro.

Pandemien var ikke over før en mann med et noe overdimensjonert ego, bestemte seg for å tilrøve seg et av landene i Europa, enkelt og greit fordi han følte seg berettiget til det. Denne situasjonen hjelper ikke på restitusjonen etter at verden har vært i knestående, vi hadde jo ikke rukket å reise oss opp fra den foregående krisen før den neste kom med dunder og brak. Men kanskje nettopp fordi vi har vært med på dugnad så lenge, spredte ryktet seg fort og alle var enige om å stå sammen litt til mot en fiende som tok seg til rette. Aldri har vi stått sterkere sammen og nettopp fellesskap er stikkordet for den såkalte nye energien som er i ferd med å ta over styringen her på jorden. Vi kan ikke lenger herske over Moder Jord, men er satt til å forvalte hennes ressurser og siden vi er en del av denne planeten, starter snuoperasjonen inne i oss. Vi har ressurser vi er satt til å forvalte, en helt genuin vibrasjon som begynner å vise seg frem for oss og på samme måte som vi velger side i krigen, skal vi nå velge det som oppleves som den beste løsningen for å gjenopprette et godt livsgrunnlag i oss selv.

Vi kan velge å tro at vi ikke er påvirket av det som skjer rundt oss, men uansett hvordan vi vrir og vender på det er vi en del av den kollektive bevisstheten. Vi strever med å skille på hva som er vårt og hva som tilhører fellesskapet, vi trenger det mer enn noen gang. Hva er frykten i den kollektive bevisstheten og hva har jeg personlig grunn til å være redd for. Akkurat nå er det litt utrygt her på jorden og det er et paradoks at det er akkurat nå vi manes til å ta det så stort personlig valg.

For meg er det som om sløret mellom dimensjonene er blitt tynnere, jeg kan tydelig se potensialer som ligger og venter på at jeg skal aktivere dem. Det er ikke lenger noe som hindrer oss fra å gripe det vi ønsker og slippe alt som hindrer oss fra å forvalte nettopp det. Det er et ansvar vi er pålagt, det ligger i kontrakten vår for dette livet, akkurat i denne tiden hvor det nærmest uforståelig store skiftet skjer. Vi forløses fra karma og alt vi har skapt i den mørke tiden på jorden, er som byggestener i en konstruksjon som avsløres når lyset tennes. Vi har bygget sten på sten og gått steg for steg, uten å egentlig vite at det var dette enorme byggverket vi skapte, en hyllest til vårt høyere selv og som nå trer inn for å ta plass i lyset og vi vil aldri tvile på om vi er gode nok, om vi mestrer å forvalte oss selv.

Ikke alle er her for å erfare nettopp dette, noen skal fortsatt bibeholde det gamle, noen vil fortsatt fokusere på det materielle, mens andre drives inn i stadig dypere kontakt med det spirituelle. Ingen har rett og ingen har feil, ingen er mer eller mindre verdt, det er nettopp alle motsetningene som skaper dette omtalte paradokset som gjør oss i stand til å velge den veien som er ment for nettopp oss.

Så hvordan gjør vi det, hvordan i all verden skal vi klare å gi slipp når alt er så usikkert, så uforutsigbart?

Ved å begynne å lytte til oss selv og ta det varsomt. Sakte, men sikkert finne vår indre stemme og stole på at akkurat dette valget ikke leder oss inn i det som er vanskelig, men ut av det. Akkurat nå velger vi vår vei videre og når værmeldingen forteller om sommer og strålende sol i all uoverskuelig fremtid, er det trygt å reise med håndbagasje.

Er smerten veien eller I veien?

Var på Lovisenberg igjen i går og møtte øre, nese, hals-legen igjen, vi er nesten som venner å regne vi nå, om jeg beregner tidsbruk i henhold til normalen i omgangskretsen ;-)

Han sa at han hadde en dårlig nyhet og en god, den gode var at han hadde fått tillatelse til å gi meg en skikkelig fest på statens regning for å fjerne den dårlige nyheten. Med andre ord er bihulene like tette, så da får vi se om jeg takker ja til den festen eller om jeg klarer å snu det dårlige til noe bra, helt på egen hånd. 

Utfordringen når en har hatt stagnasjon i kroppen over lang tid, er at alle de andre komponentene blir utslitt av å forsøke å opprettholde balanse. Det samme skjer med følelsene våre, har vi en som er dårlig, jobber de andre på overtid for å lede oppmerksomheten vår mot noe bedre. Men frykten trumfer alltid, uansett hvor mange gode opplevelser vi har samlet opp gjennom årene, har de dårlige en tendens til å overskygge dem. En dårlig kommentar for eksempel, trumfer 10 komplimenter - minst.

De som kjenner meg godt, sier at de anser meg å ha en svært høy terskel for smerte og at det er vanskelig å se på meg at jeg har det dårlig. Det kan medføre riktighet om jeg bruker fornuften og avdekker at gjennomsnittet reagerer annerledes på plager som ligner på mine. Det samme gjelder for følelsene, å ha gode strategier for å holde frykten i sjakk og fokusere på noe mer matnyttig, leder til en annen måte å takle den på, enn det som sies å være normalt for andre.

Gjør det meg til et sterkere menneske, absolutt ikke, jeg er ikke sterk fordi jeg tåler mer smerte eller manipulerer dårlige følelser, jeg har bare en usannsynlig sterk vilje. Noen ville si at jeg er unormalt sta og overmodig, noe som sikkert også stemmer, men vi mennesker er ikke like, det er det som gjør dette sosiale spillet så spennende. Om alle var helt normale ville det jo blitt skikkelig kjedelig her nede.

Hovedsaken er at vi finner en metode som fungerer når vi skal mestre det ansvaret vi påtok oss ved å velge nettopp vår reiserute. Noen tror ikke de takler det og roper på omgivelsene etter hjelp hele tiden mens andre nekter å ta imot den hjelpen som tilbys og fortsetter heller å klage. Ingenting er feil, alt er som det skal og ingen av oss har mandat til å klassifisere andres styrke ut fra hvordan de takler motstand. 

Det er så individuelt, så personlig at det eneste retten vi har, er å fokusere på våre egne ressurser, det vi er utstyrt med for å ha det godt mens vi lever her.

Å se andre som strever, vekker vårt grunnleggende behov for omsorg. Ikke fordi vi opptrer med naturlig renhet og overflod av kjærlighet, men fordi vi er så redd for vårt eget strev at vi oversetter andres som likelydende med vårt eget. Vi har vanskelig for å bære objektive betraktere, vi griper inn med vår hjelp for å dekke vårt eget behov og glemmer å respektere at andre har en annen reisebeskrivelse for å oppnå sin genuine styrke. Noen klarer det aldri, men bukker under for det vi andre kan se som overkommelige hindringer. Å akseptere at det skjer, ute å gripe inn og ta det personlig er svært vanskelig, spesielt om det skjer i nære relasjoner. 

Jeg mener ikke at vi skal se på at andre lider uten å bry oss eller at vi ikke skal gripe inn når vi ser at andre trenger hjelp. Men før det kommer så langt, er min erfaring at de fleste mennesker kan unngå slike store fall, om de får bekreftelse og støtte underveis, at andre tror på deres evne til å mestre. Det skjer ved at vi unngår å la vår frykt blande seg med deres, at vi evner å sette klare grenser for hva som tilhører oss og hva som tilhører andre.

Å tro på hverandre, å være nøytrale betraktere, kan være den største gaven vi kan gi dem vi møter på vår vei. På den måten fraskriver vi oss ansvaret for å bære andre over de tyngste passasjene og i stedet gå ved siden av og heie dem frem. At andre tror på at vi har det vanskelig, men at de også tror på vår evne til å komme oss ut av uføret, gir oss velfungerende strategier som ikke vekker frykt, men mestringsfølelse når neste hindring dukker opp. 

Som når vi var barn og ville reise opp opp fra å krype til å stå på egne ben. Hvis vi som foreldre er så redd for at ungen skal slå seg, at vi forhindrer dem fra å prøve, vil de aldri mestre det som er naturlig for dem. Vi tåler alle å slå oss, barnet er forberedt på noen skrubbsår, foreldre derimot har lett for å glemme det.

Min strategi er å late som om jeg har det bra i stedet for å late som om jeg har det dårlig og ingenting er egentlig sant. Jeg har det som jeg har det fordi jeg velger å ha det slik. Jeg takket ja til å gjøre denne reisen med et velutviklet sanse-apparat og det gjør at jeg trenger andre strategier for å mestre materien enn om jeg hadde valgt å bruke et annet talent. Jeg tilpasser meg virkeligheten, men slutter aldri å stole på min grunnleggende rett til å oversette den i mitt bilde. Det gir opptil flere rifter og sår, men det er naturlig for meg, det er noe jeg er rustet til å tåle.

Underveis har jeg selvfølgelig bedt om hjelp fra de som sies å ha kunnskap om den fysiske kroppen og hva som skal til for å bli frisk. Det hjelper ikke i det hele tatt, snarere tvert imot resulterer det bare i mer stagnasjon, mer smerte. Så da gjenstår det eneste virkningsfulle verktøyet jeg har, å spørre kroppen og stole på at det den forteller meg er sant. For det er sant, kroppen lyver ikke om jeg bare lytter i stedet for å la det den sier koke sammen med alt det andre jeg har hørt så ofte at fornuften tror på det.

Det er mulig jeg skal feste på statens regning, men det er mulig jeg takker nei til invitasjonen også. En ting er i hvert fall sikkert, det i meg som skaper smerte er ikke separate brikker i et uoversiktlig spill, det henger sammen og sannsynligvis finner jeg nøkkelen snart, den lille detaljen som med en liten justering vil gjenoppretter det fullkomne skaperverket - meg.

Hvorfor strever vi sånn?

Den gangen jeg studerte psykosyntese, lærte vi at “Smerten er veien” og det medfører nok riktighet. Det står Bibelen også, 5 Mosebok: “Som dine dager er, skal din styrke være” og det finnes helt sikkert mange andre referanser til dette at det er når det gjør vondt vi ledes til innsikt og vekst.

Jeg har erfart det selv, dette at smerten er veien mot forløsning og at jeg er sterk fordi jeg har mestret tunge dager. Men på et tidspunkt snudde det, jeg orket ikke mer smerte og jeg trengte ikke mer styrke. Det åpenbarte seg en dag jeg besøkte Lovisenberg kirke hvor ordene “Det er fullbrakt”, lyser imot en fra veggen over alteret. Fullbrakt ja, det er det jeg er, jeg har kommet til fullbyrdelsen av det smerten og motgangen skulle lære meg.

I det øyeblikket innså jeg at “smerten er I veien” og at jeg er så sterk at jeg kan operere som god nok. Det jeg har lært har gjort meg så verdifull at jeg fortjener å møte meg selv med kjærlighet, helt uten betingelser.

Paradokset er at det å våge å være god nok, nesten er vanskeligere enn å takle smerte og motgang. Å gi uttrykk for å være fullbrakt, å signalisere at vi har funnet frem til lyset er jo nesten som å si at vi er verdens største egoister, at vi bare tenker på oss selv, at vi anser oss som bedre enn andre.

Smerten forener oss, dramatikken skaper bindinger som ofte er det eneste som holder oss sammen. Senest i forrige uke hadde jeg en samtale med et par hvor det ene dramaet ledet til det neste også videre, det sluttet aldri og hadde pågått i flere år. Ingen av partene var villig til å avslutte krigen, begge ga næring til den evige kampen som utspilte seg. Fortvilelsen var stor og jeg innså at de var redde for å gi slipp, de hadde for lenge siden innsett at dramatikken var det eneste som holdt dem sammen, uten den var det ingenting igjen.

Å utvikle seg selv, handler om å mestre dette å stå alene, eller som jeg ble fortalt at det er gjennom ensomhet vi lærer å bli enestående. Når vi er sterke nok til å stå alene, vil vi automatisk skape helt nye former for samhandling. Ikke fordi det har gjort oss egoistiske, det gir oss derimot mulighet til å overgå egoet og signalisere at vi elsker oss selv og andre, at det er kjærlighet som er intensjonen bak både vår væren og gjøren.

Egoet søker smerte og strev fordi det er slik vi har lært at vi passer inn, det er slik vi ber om beskyttelse fra flokken- Vi søker hele tiden en grunn for å be om forståelse og støtte og dess vondere vi har det, dess større er sjansen for å bli sett og hørt. Om vi derimot tar ansvar for vår egen sårbarhet og signaliserer at vi er både sterke og svake i skjønn forening, skiller vi oss ut og møter den grunnleggende frykten vår for å stå alene, være oversett, forlatt eller etterlatt.

Vi har alle genuine kvaliteter som vi har oppdaget og som vi mestrer fordi vi har tålt motstand. Men når vi begynner å skimte konturene av lyset som avslører hva som gir vårt liv mening, forsvinner beskyttelsen som har gitt oss trygghet underveis. Da blir vi redde igjen, veldig redde for hva om vi tar feil, hva om det som gir oss mening ikke er verdifullt nok til å kunne leve av og for det. Da er vi påån igjen, egoet dukker opp med sin fornuftige tilnærming og vi trekker oss tilbake i mørket for å vente litt, utsette snuoperasjonen til etterpå, til vi har blitt litt sterkere, til verden er klar for å ta imot oss. Også er vi inne på smertens vei igjen og vi velger å streve litt til for å bli enda litt sterkere.

Så mange av dere jeg får mulighet til å snakke med, står akkurat i dette skiftet og det er som om det eneste som skal til, er en bekreftelse på at det går bra å skifte spor, at det ikke er grunn til å gå baklengs inn i fremtiden for å holde orden på fortiden. Det er greit å stå i enden av tunellen, det går fint å ta det første steget ut i lyset, det er noen som tar imot en der, noen som kan gi beskyttelse ved å være heiagjeng for alle oss som er i ferd med å krysse mållinjen, men som holder igjen i frykt for at seieren ikke er fortjent, at smerte og strev faktisk ikke kan overvinnes, at selve lyset er en falsk illusjon.

Ja, det er utrygt, ja, det er skremmende og ja, det leder til avslutninger, men også til nye begynnelser, til dører som åpner seg og til samhandling med andre som også ønsker å utveksle kjærlighet, kraften som overgår all materiell motstand og som ekspanderer når den deles mellom oss.

Vi har aldri gjort det før, vi kan ikke henvende oss til fortiden, tidligere liv eller generasjoner for å få veibeskrivelsen videre. Vi ser det i verden nå, skiftet er så stort at alt er nye potensialer som forløses hele tiden, samhandling på et nivå vi aldri før har vært vitne til. For når vi står sammen, kan vi komme oss ut av jordens mørke tid, mørket som er lysets transportør.

Jeg fordyper meg stadig i ordene jeg fikk for mange, mange år siden:

“Frykten er et smykkeskrin som skjuler dine edleste skatter”.

Det handler om å legge bort alt som ikke gir oss verdi nå, som gjør oss fabelaktige rett og slett og ja, vi fortjener det, vi har kjempet og grått for endelig å komme oss hit. Og da er det dumt å snu på målstreken for å løpe en runde til.