Jeg har sagt opp mange ganger, levert oppsigelse både profesjonelt, personlig og privat. Noen ganger er det fordi jeg har funnet en annen jobb jeg har lyst til å prøve og opptil flere ganger fordi familien min trengte en skriftlig påminnelse om at jeg har sluttet i jobben som hushjelp (muntlige advarsler virket ikke og det måtte leveres opptil flere papirkopier). Personlig har jeg sagt meg opp mange ganger, det er når jeg er drittlei av meg selv og trenger ny inspirasjon.
Jeg fungerer stort sett godt i samarbeid med meg selv, jeg er både oppdragsgiver og arbeidstaker og vi kommer stort sett til enighet. Men all denne opplæringen som kreves, blir jeg noen ganger skikkelig sliten av. Ikke før har jeg lært meg å mestre en oppgradering før det er tid for en ny, det går i et enda kjør og nesten daglig får jeg påminnelser om at det finnes nye funksjoner som skal brukes.
Det går så fort at jeg ikke klarer å holde følge med meg selv, tar notater og analyserer, men før blekket er tørt kommer det mer. Ikke engang når jeg registrerer meg som ferierende, slutter beskjedene å tikke inn, drittlei tegn for å si det mildt. Det eneste som synes å hjelpe er en tydelig oppsigelse, det får da være måte på hvor lenge det er mellom hver gang det innvilges et friminutt.
Jeg vet at det ikke bare er meg som er drittlei, vi er flere i klubben for frustrerte fruer (og menn) som bare lengter etter at alt skal være greit, at livet skjer uten et eneste “pling” som en påminnelse om at noe kan bli enda bedre. Siden det ikke synes å være lagt inn naturlige pitstop med obligatorisk hvile, må jeg si ifra. Jeg orker ikke mer, i hvert fall ikke i dag og ikke i morgen heller så får vi se litt lenger ut i uka. Kan jo heldigvis avtale et møte med sjefen å gi beskjed om at jeg ønsker å ta opp arbeidet igjen - når jeg har lyst ;-)