Nå har jeg kommet meg tilbake til Italia og det som skulle bli en enkelt kjøretur, beregnet å ta 21 timer av Via Michelin, men som for meg medførte over 40 timer bak rattet.
Hvorfor?
Fordi jeg absolutt ikke bør sendes ut på Europas landeveier alene, jeg har en tendens til å havne på ville veier. Til og med damen i GPSén lar seg lure av min motvilje mot det forutsigbare og leder meg langt utenfor allfarvei. Nå går ikke det alltid skikkelig bra, å være strandet på landsbygda i Danmark for eksempel, hvor det ikke er et eneste hotellrom å oppdrive og stummende mørkt. Heldigvis har jeg en venn som kjenner området og som brukte sin kunnskap for å finne et noe lugubert hotell med et ledig rom, i en eventyrby jeg ellers aldri ville fått se.
Det samme skjedde dagen etter, da hadde «damen» ledet meg ut på omveier igjen. Tok nok raskeste vei bare et par timer før hun anmodet meg om å endre kurs. Det var nok flere som hadde fått samme beskjed, europeere som var på vei hjem den siste dagen i fellesferien. De små landsbyene var ikke rustet for så mye trafikk og etter et par timer i stillestående kø, kom mørket, akkurat som det pleier, det kan ikke engang jeg gjøre noe med ;-). Heldigvis har jeg en venn som er kjent i det området også, så noen få mil senere (i feil retning selvfølgelig) ankom jeg et makeløst sted i de tyske alpene, fikk tildelt en suite, badekåpe og tilgang til et herlig spa.
Ute på veien igjen, etter en herlig frokost, gikk det selvfølgelig ikke som planlagt. Nok en gang lot jeg meg lure ut på landet og en venn som hørte at jeg var på langtur, inviterte meg til Østerrike hvor hun bor. Hva gjør vel noen timer ekstra når det venter nok en alpelandsby, suite, badekåpe, spa og samvær med en jeg er så veldig glad i.
På den siste etappen besluttet jeg hardnakket å ta raskeste vei. Det startet med at Bella (bilen min) og jeg, hoppet på et tog gjennom fjellet slik at reisen skulle bli vesentlig kortere, men i stedet for å ta meg til motorveien, havnet jeg nok en gang på herlige ville fjell-veier i mange timer før jeg endelig kjente meg igjen. Da overhørte jeg damen i dashbordet og tok siste etappe på autostradaen. Hun prøvde seg vel og merke et par ganger, men jeg holdt stand og kom hjem bare et par timer etter estimert tid.
Så hva er moralen i denne historien?
Jo, at jeg er helt håpløs med manus, det virker så kjedelig at jeg overstyrer selv avansert teknologi og som guttene mine sier: «Mamma, du tar jo alt som en tur». Så da ble det en ferd jeg aldri kommer til å glemme, jeg har sett så mye vakker natur, så mange små bortgjemte landsbyer og møtt så mange vakre mennesker at jeg føler meg fylt til randen av gode inntrykk. Også har jeg vært stille så lenge at tankene og følelsene har ledet meg til en ny destinasjon i meg selv og via en lydbok, har jeg fått et nytt spørsmål å stille når ingenting går som det skal: «Hva er galt med nuet?»
Svaret er ingenting, det er ikke noe galt med nuet, det er akkurat som det skal, det er jeg som lager alt styret. Jeg ville nok vært litt mindre sliten om jeg hadde halvert reisetiden, men jeg ville ikke hatt så mange vakre minner. Raskeste vei er ikke alltid det beste, noen ganger er det å legge bort kartet akkurat det som skal til for å gi magien tillatelse til å utspille seg. Nå anbefaler jeg ingen å gjøre som meg, det er nok for de spesielt interesserte ;-)
Om et par måneder skal jeg ta den samme turen igjen, denne gangen på vinterføre. Da vet jeg litt mer om Europeisk geografi og kanskje klarer jeg å følge den åpenbart raskeste veien, men det aner meg at det ikke blir sånn, det er ikke normalt for meg. Men uansett hvordan vi legger opp vår reise gjennom dagene, gjennom livet, er det aldri noe galt med nuet, det vet alle vi som har lært å stole på det, på at vi egentlig aldri vil oss selv vondt!
