Vi er mange som har erfaring med å gå helt tom, hvor alt virker meningsløst og hvor vi automatisk forsøker å mobilisere nok styrke til å koke suppe på en spiker, bare for å holde maskineriet i gang. Men den blir ikke næringsrik den suppen, det blir ikke annet enn spiker og vann uansett hvor lenge vi står og rører i gryten.
Men om vi slutter å gjøre og henfaller til deg å være, kan det hende vi oppdager at tomrommet faktisk er stappfullt av potensialer vi ikke ser fordi vi er så opptatt med å gjøre som vi alltid har gjort. Kanskje tomrommet er et drivhus hvor det er sådd i meterlange rekker, men at det ikke har begynt å spire enda så det eneste vi ser er brunt, brunt og enda mer brunt. Der vil vi ikke være for vi lengter jo etter farger, av glede og latter og følelsen av at vi er verdifulle, at vi er her for å samskape med andre. Innestengt i et tomt drivhus finnes ingenting av det, så det eneste vi vil, er å forstå hvordan vi kan finne på noe å gjøre, noe meningsfylt faktisk.
I drivhuset er det brunt så langt øyet rekker, men det er ikke tomt, det er mer enn bare fargen vi ser, uendelige muligheter ligger og venter på øyeblikket hvor vi ser alt som spirer og gror, det som skal blomstre og vise oss frukt som er både næringsrik og smakfull. Å dele dette med andre vil gi oss akkurat det vi drømmer om, bare fargene vår tid til å utvikl seg og frukten får mulighet til å modne - da er det tid for fest, men da er jo ikke vi der.
I stedet for å akseptere, anerkjenne og romme tomrommet, forsøker vi hele tiden å finne en vei ut og den skal lede oss til lyset selvfølgelig. Men om vi ikke våger å stå i ro mens tomheten utfolder alle sine skulte potensialer, blir ikke lyset sterkere enn før og de vakre fargene vil fortsatt være en smørje av brunt. Vi havnet ikke her i denne tomheten ved en tilfeldighet, det er jo noe i oss som har tatt et valg om å oppsøke akkurat denne opplevelsen. Enten fordi vi søker beskyttelse for alle kravene og forventningene vi ikke orker mer, eller kanskje fordi den indre reisen har tatt oss til et punkt hvor nettopp “ingenting” er nødvendig for å skape en endelig forløsning.
Personlig har jeg god kjennskap til både brunfarger og tomhet. Noen ganger leder det til total utmattelse, andre ganger til en aktiv og overveldende frykt for det ukjente som søker et sted å gjemme seg når virkeligheten ikke lenger gir mening. Jeg har prøvd mange strategier, men jeg har erfart at det eneste som faktisk hjelper, er å være der, ikke stritte imot, men bare gi opp og la det skje det som skal skje.
Det er ikke så enkelt, men det virker og når vi har fått det til en gang blir det lettere den neste. Vi trenger faktisk dette stille og tomme rommet for å utforske det som ellers vil ligge der som ikke åpenbarte potensialer i oss. Det blir bedre når vi faktisk forstår hvorfor vi havnet der og ikke yter motstand i det hele tatt, men bare puster bevisst og tillater alle følelsene å strømme på. Noen ganger er det som når en demning brister, andre ganger som en solstråle som får alt til å spire på en gang. Det som ikke virker, er å utsette tomheten til en annen gang, løper vi langt nok bort fra oss selv ser vi ikke brunfargen en gang, da er det mørkt, helt mørkt. Jeg har prøvd det også og anbefaler det ikke.
Nå kaller jeg denne opplevelsen det herlige tomrommet mitt. Stedet hvor jeg kan være i trygg forvissning om at jeg kommer til å se lyset og veien videre nettopp fordi jeg er her hvor navigasjons-systemet oppgraderes. Jeg vet nemlig at det aldri er så mørkt som i timen før solen står opp og at det alltid er grunn til å tro på en aldeles strålende morgendag. Den finnes også selv om det er lett å aktivere tvilen når “i morgen” synes å være helt utenfor rekkevidde.
Det er lys, vi er lys og i stand til å lyse opp ethvert rom, bare vi finner bryteren inn i oss. Men noen ganger trenger vi også mørket for å hvile litt, for å stilne den ytre støyen og for å virkelig kjenne hvor glad vi er i akkurat den lys-strålen som er oss.
I den sjamanistiske tradisjonen er det å være innestengt i et stummende mørke, en viktig del av det å mestre kraften. Det er skjellsettende dette øyeblikket hvor alle sansene begynner å virke på en dypere måte og hvor følelsen av være innestengt transformeres til tilstedeværelse . Tiden og rommet blir borte og det å sveve i “ingenting” åpenbarer utgangspunktet for alt som skal få liv. Det er ingenting å frykte, det tomme rommet er stappfullt og vi får tilgang til alle disse ressursene om vi bare våger å være der lenge nok slik at vår egen skaperkraft aktiveres og spikeren i suppa blir til næringsrik mat med herlige smaker.
