I samtalene med dere er det en innsikt som sakte, men sikkert siver inn hos meg. Dette at selvutvikling ikke er en hobby, men hardt arbeid og at vi ikke kan avsløre stadig nye sider ved oss selv uten å bruke energi fra potten som også skal rekke til alt mulig annet.
Om vi tror vi kan jobbe like mye, være like sosiale, like pliktoppfyllende og bidra på alle fronter som før, går vi tom etter hvert og til slutt blir vi slitne av å leve at egen utvikling virker meningsløst. Men det er ikke livet som er slitsomt, det er bare ikke ansett som særlig verdifullt å ha fokus på å være, i vår kultur ligger det større belønning i det vi gjør. Forsøker vi å presse inn væren mens vi opprettholder tempoet i gjøren, ryker strikken til slutt.
Å gjenvinne balansen når vi har påbegynt denne reisen, kan virke nærmest håpløst. Spørsmålet blir hva vi skal ofre for å få det energetiske regnestykket til å gå opp. For noen kjennes det naturlig å slutte å bruke energi på å være, mens for andre er det umulig å stanse det pågående prosjektet med selvutvikling.
Det er opp til oss å signalisere hva vi mener er viktig i vårt liv, gjøren som gir ytre anerkjennelse eller væren som gir personlig tilfredsstillelse.
I starten av denne indre reisen er vi ofte egoistiske, navlebeskuende og i overkant opptatt av å dekke våre egne behov. Men etter som vi overkommer egoet, lærer vi å sette grenser for oss selv og begynner å akseptere det faktum at en høyere bevissthet avslører at vi allerede har alt vi trenger. Så det virkelig store spørsmålet er, hvordan kan jeg klare å forvalte alt dette til det beste for meg selv, men også for fellesskapet. Og hva betyr egentlig forvaltning?
Jeg blir ofte overrasket i samtalene med dere, for ressursene som virker så åpenbare for meg, ofte ligger godt gjemt bak en mengde godt innarbeidede strategier hos dere. Også kjenner jeg meg igjen, andre ser meg på samme måte og en kollega sa engang: «Når skal du erkjenne at du sitter på en gullgruve, bare du får ræva i gir vil du forstå det!»
Jada, vi er i samme båt når vi holder tilbake og holder igjen i frykt for å være for mye….