Jeg har snakket og skrevet mye om gammel og ny energi, om at vi står i et markant skille her i materien hvor jorden endrer frekvens og vi med den selvfølgelig. Helt i begynnelsen av mitt bidrag i dette, ble jeg forberedt på følgende måte:
«Det du nu skal erfare kan sammenlignes med å føre et fly gjennom lydmuren, mens du samtidig skifter motor!»
Nå når jeg har holdt på med dette en stund, innser jeg at det ikke er så rart at jeg er sliten, at det finnes en diagnose som definerer at jeg bruker kreftene mine på noe helt annet enn å være et velfungerende menneske her i materien. Det betyr ikke at jeg mangler energi, snarere tvert imot har jeg i overflod, men den indre vibrasjonen og den jeg møter utenfor meg selv harmonerer ikke, det skapes ikke samspill, det flyter ikke. Energien hoper seg opp og fortoner seg som en kraft som ikke kan brukes, den bare ligger der og ulmer og ulmer.
At jeg trakk meg tilbake fra de ytre omgivelsene var helt nødvendig, jeg trengte å utforske meg selv uten for mye påvirkning utenfra, alt for å finne nøkkelen til å få bukt med dette som etterhvert ga en følelse av å lide. Det kan kalles å ofre noe til fordel for noe annet, et dypt ønske om å komme til bunns i hva jeg faktisk trenger for å kunne skape en god samklang mellom meg og den kulturen jeg er en del av. Det var mye jeg trodde jeg var avhengig av, nå har jeg lært å sette pris på andre ting. Det startet med at jeg satt hjemme en kveld og hørte følgende setning “i rommet”:
«Spirituelle mennesker har ikke gjeld!»
Samtidig så jeg for meg at en enorm steinblokk falt ned fra himmelen og landet rett foran meg, på den sto det hugget inn tre bokstaver: DNB! Akkurat i det øyeblikket tok jeg en beslutning om å gi slipp på alle mine eiendeler og utforske det såkalt spirituelle uten å dra med meg følelsen av å være skyldig.
Nesten samtidig ramlet det et brev ned i postkassen min, der lå et et lite oransje kort som bekreftet at jeg var innvilget honnørrabatt på offentlig transport og det låste beslutningen. Jeg ville ikke lenger være bundet til behovet for offentlig støtte, jeg hadde oppsparte midler som jeg brukte for å gjenreise verdigheten min, jeg trengte virkelig å kjenne at jeg var i stand til å mestre dette livet på egen hånd. Med sterk vilje klarte jeg å mobilisere krefter for å gjennomføre dette noe halsbrekkende stuntet. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av at å endre fokus forandret veien fra motstand til mirakler, alt gikk som smurt og jeg ble ikke sliten engang.
Jeg planla et års pause, men det skulle ta 9 før jeg på samme måte som forrige gang, tok en beslutning om å avslutte oppholdet. Det er som å få billett til en ny destinasjon, jeg vet ikke hvor det er enda, men jeg vet at det er akkurat dit jeg skal.
Noen tror jeg er fryktløs, men det stemmer ikke, jeg er stort sett redd hele tiden, men siden jeg ikke fokuserer på å overleve, er frykten mer som et hjelpemiddel for å skape fokus. Jeg vet jo at jeg overlever inntil jeg skal forløses fra denne fysiske kroppen, jeg er mer redd for å gå glipp av noe i den tiden jeg har til disposisjon her på jorden.
Jeg har ikke tall på alle som har spurt om jeg har et fornuftig forhold til pensjon…. Svaret er ja, jeg har et som for meg er svært fornuftig. Jeg er her så lenge jeg har det jeg trenger for å leve godt og når den fasen er over, opphører tiden og da drar jeg til nok en destinasjon hvor penger ikke er en del av spillet. Og det blir IKKE på honnørbillet, jeg betaler full pris for det er jeg verdt, jeg reiser helst uten motstand og på første klasse herfra.
Livet går i sykluser og vi får tydelige beskjeder om når et skifte er tilgjengelig. Men er ikke alle som hører etter, selv om signalene forteller oss at nå går toget som tar oss til det vi drømmer om. Det er lett å bli stående helt stille i stedet, vente på at det går over, vi får tross alt mye kred for å være tålmodige og tilpasningsdyktige og vise til alle de materielle verdien vi har innhentet.
Noen har til og med stilt spørsmål til hvordan jeg kunne reise fra barna mine, overlate dem til seg selv mens jeg dro ut på reise. Jeg forlot jo aldri dem, de hoppet på sine tog, de hadde andre billetter og det eneste de trengte var min tillatelse til å følge sin vei. De blir ikke borte på veien, noen hører en sammen med rett og slett og ikke engang landegrenser kan ta fra oss den tryggheten, avstand viser seg bare å gjøre magneten sterkere.
Jeg elsker å leve, virkelig elsker det når klarer å holde fokus. Å overleve er bare tidkrevende og meningsløst, bortkastet bruk av energi rett og slett. Men i noen faser av livet er det en drivkraft for vi er en del av en kollektiv bevissthet som oppdrar oss til å bli godt tilpassede mennesker, villig til å både utøve kontroll og bli kontrollert. Når vi ikke lenger finner det livgivende å nære den kollektive bevisstheten kan vi forløse oss fra den og satse alt på å finne vår vibrasjon, denne genuine tonen som viser oss vår reisebeskrivelse.
Den gamle energiens essens er: Å holde tilbake
Den nye energiens essens er: Ekspansjon
Det betyr at alt som holder oss tilbake er gammel energi, mens det som får oss til å vokse, er samhandling med noe helt nytt.
Vi klarer ikke å skape noe nytt når vi samtidig forsøker å tviholde på det gamle. Da blir livet en trygg plattform, men det kan bli litt tyngende og kjedelig i lengden, repetisjon har en tendens til å tappe oss for energi. Jeg har ikke tall på alle de gode argumentene jeg har hørt fra mennesker som ønsker å forklare hvorfor de ikke kan gi slipp, det er nok av dem som trenger bekreftelse på at det er tryggere å holde seg fast og enda tryggere når alle andre gjør som dem. Utfordringen er at det som gir oss trygghet svært ofte kommer fra frykten for å ikke overleve og er sjelden koblet til et dypt og inderlig ønske om å virkelig leve.
Jeg klarte det, jeg forserte lydmuren og skiftet motor samtidig og med den erfaringen hører jeg ikke lenger på dem som sier at det er umulig. Alt er mulig bare vi velger riktig perspektiv å observere ut fra. Vi er der alle sammen når vi drømmer, vi kan vi fly, overleve katastrofer, vi kan være elsket helt uten betingelser og falle fra minst 20 meters høyde uten å kjenne smerte. Så da har vi allerede bevis på at hvordan vi ser oss selv og våre muligheter, er forankret i perspektivet vi velger å bruke. Og når billetten til en ny avgang ramler ned i fanget på oss, er det et signal om at nå er vi rede også er det opp til oss å komme oss på akkurat det toget.