Veldig mange av oss opplever at det velkjente ikke er like kjent mer, at vi reagerer helt annerledes enn det som før var normalt. Noen liker ikke folk og trekker seg tilbake mens andre gjør en stor innsats for å finne et sted hvor de passer inn. Noen er helt tomme for energi mens andre har følelsen av å stå med en usynlig sperre på grønt lys. Noen søker bakover med for å gjenskape noe som var fint en gang, mens andre lengter intenst til fremtiden hvor det helt sikkert blir bra. Felles for de jeg har snakket med om dette, er at ingen av dem finner det de leter etter, i nuet er de fortsatt misfornøyd.
Livet går i sykluser og de av oss som har noen tiår å se tilbake på, kan helt sikkert lage et system for å markere essensen i hvert av dem, hva var det egentlig det handlet om i 20 årene, i 30 årene også videre. Noen kan til og med gjenkjenne en identitetskrise foran hvert av dem, en frykt for å bli 30 og for ikke å snakke om 40 ;-)
Med andre ord har vi hele tiden bearbeidet hver syklus før vi gikk inn i den neste, men vi har ikke alltid vært klar over at det var det vi balet med når vi var så bekymret for å bli stadig eldre. Nå har vi i tillegg en ytre påvirkning som gjør at vi faktisk kan vurdere å stanse den fysiske aldringen ved hjelp av ulike virkemidler. Når det er tilgjengelig, blir det å eldes ikke engang akseptert som normalt fordi det å forhindre tidens spor, er blitt det.
Jeg har gått gjennom mange av disse skiftene og jeg kjenner meg godt igjen i den innledende beskrivelsen for jeg har vært i berøring med de fleste, men aller mest har jeg vært fokuser på det å være relevant. Jeg blir eldre det er et faktum, det er normalt, men jeg blir ikke degradert etter hvert som årene går, snarere tvert i mot blir jeg stadig mer verdifull om jeg bare velger å være interessert, det gjør meg interessant. Å være relevant handler i stor grad om å lytte, først innover og siden utover for når vi hører vår egen vibrasjon vil vi være som vi er, når vi er og der vi er.
Akkurat nå foregår det et markant skifte i de såkalte energiene, altså innebærer dette at våre sykluser også skal passe inn i større rotasjoner som igjen henger samme med selve jordens og universets utvikling. I denne fasen forlater vi noe og på samme måte som når ti-årene går og vi innser at det som er over, gir grunn til refleksjon over selve tilstedeværelsen her. For hvordan vil livet bli når vi ikke lenger er her for å beherske jorden ressurser, men har blitt ansvarlig for å forvalte den. Vi kan ikke lenger beherske oss selv da, for det store gjenspeiles i det lille så vi tvinges inn i forståelsen av forvaltningen av vårt eget lille univers. Vi får god hjelp for de gamle strukturene faller, de virker rett og slett ikke mer, Moder Jord er nokså tydelig i sine beskjeder og vi ser det i nyhetsbildet, klokken er ikke lenger fem på tolv, den er fem over og det er ikke mulig å utsette noe til i morgen, det er akkurat i dette øyeblikket vi står overfor et valg om å finne mening i det å være her. Vi blir ikke lenger tilfreds av å beherske oss selv som gjennom belønning for å ta vare på andre, eller være optimalt tilpasset strukturer som ikke kommer til å overleve uansett. Vi blir i stedet bedt om å utforske hvilke ressurser vi er i besittelse, hvem vi faktisk er blitt og åpne oss for å plassere oss selv der det er naturlig for oss å være. Noen ganger er det å være helt alene, andre ganger for å utforske våre ressurser i samhandling med andre. Alt er helt i tråd med det vi er kommet for å utrette, avtalen som ligger til grunn for at vi valgte å komme hit akkurat nå. Meningen med reisen har vært å lede oss hit, akkurat nå når den store overgangen gir seg til kjenne og vekker oss som skal lede an når materiens konstruksjon tar steget inn i en ny syklus hvor ingenting vil være som før.
Det handler ikke lenger om at vi trenger flere penger eller en kjæreste, et større hus eller en bedre bil, en interessant jobb eller mennesker som forstår oss. Det handler om våre indre verdier, om egenkjærlighet, en base for å skape trygghet og følelsen av at vi er i bevegelse. Det som gjør kollegene våre gode, handler om hvordan vi har det med oss selv og forståelsen vi søker å få hos andre, kommer ikke før vi selv forstår hvem vi er. Det er den store forskjellen på det å beherske og det å forvalte, å ledes av egoets behov for å passe inn eller av sjelens rene tone som setter oss i kontakt med vårt egentlige fokus.
Akkurat på samme måte som i det større perspektivet hvor verden ikke lenger kan styres av noens grådighet og arroganse, det kan ikke opprettholdes mer for den energien trekker seg tilbake, den er ikke tilgjengelig annet enn i en kort periode mens vi finner fotfeste i dette nye. Når Moder Jord viser muskler er det for å vekke de som skal lede an inn i denne nye syklusen hvor alt vil handle om å forvalte, først oss selv og deretter som eksempler for andre som også våkner. (Vi skal samhandle nå, men det skal jeg skrive mer om i et annet innlegg). Det er krevende for det tvinger oss til å gi slipp på alt som ga oss følelsen av trygghet, men som egentlig bare var en nødvendig beskyttelse fordi det å være her var grunnleggende utrygt.
Vi er ikke lenger som vi var, vi kan ikke gjenskape det heller for sansene våre stritter imot og følelsene har fått los på noe vi vil ha mer av. Mer liv rett og slett for vi er så usigelig lei av å være i den gamle syklusen hvor vi fokuserte på å overleve, nå vi vil leve FORDI vi har ressurser vi innerst inn vet vi at vi endelig får lov til å forvalte.
Folk gir oss respons på det vi var, de forventer at vi utvikler oss på samme måte som vi alltid har gjort, som de har gjort som forventer at vi passer inn i alderen vi har og at CV´n vår kan dokumentere at vi har levd som det er påkrevd. Når vi derimot ikke lenger er som vi var, men utforsker hvem vi er blitt, vil andre bli forvirret og for de av oss som tror at vi kan late som om vi er som før, kan lett oppleve at den nye tonen trenger gjennom den fysiske «løgnen» og skape ufred i andre, selv om vi smiler for ikke å virke skremmende.
Vi er ikke lenger som vi var, heldige er vi som har fått denne muligheten til å utforske noe helt nytt på denne livsreisen, en fase i jordens utvikling som aldri før har skjedd. Det er helt opp til oss om vi vil stå og vente på på fremtiden, eller om vi vil være delaktig i skapelsen av den. Uansett kommer vi ikke bort fra det faktum at energien allerede sender oss nye vibrasjoner så det å forsøke å gå bakover er ikke lenger relevant, den døren lukkes, fortiden kan ikke gjenskapes, den er forbi.
Å delta i andres krig er ikke lenger livgivende for oss, den kollektive bevisstheten vil hele tiden forsøke å hente oss inn i alle dramaene som utspiller seg, det er den kollektive frykten som gjør den i stand til opprettholde det gamle. Når vi kjenner oss rede til å utforske begrepet tillit, vil frykten trekke seg tilbake og beskytte oss bare når det er helt nødvendig. Det er da vi begynner å skille oss ut fra flokken for når vi er helt trygge i oss selv, begynner vi å skape i tråd med vårt dypeste behov for å forvalte våre verdier. Da vi lever slik det er naturlig for oss mennesker og når andre blir minnet på det, kan vår tilstedeværelse i seg selv virke provoserende.
Så hva er det du har kommet for å forvalte, hva er helt genuint med deg, hvilken eliksir har du skapt på din reise, hva vil gjøre deg relevant til evig tid, hva vil du skape?