Å bære rundt på en masse strategier for å mestre følelsen av å ikke være god nok, ikke strekke til, ikke mestre, ikke fortjene også videre, er som å drasse rundt på en kjempestor koffert stappfull av ting du trenger «i tilfelle». En tydelig intensjon, tillit og tro, får plass i en håndveske og visdom er aldri tung å bære, den plasseres lett i en liten håndbagasje.
Så hvorfor drar vi rundt på alt dette «i tilfelle», hva er det vi sikrer oss mot, hva er det vi er så redde for å mangle, hvorfor tviler vi på at vi alltid vil ha det vi faktisk trenger, når vi trenger det?
Svaret ligger i historien vår, denne grunnleggende følelsen av å være konstant usikker på om vi er rustet til å tåle det livet byr på, om vi er gode nok, om vi har lært nok, strevd nok, gjort en god nok innsats for å få stjerne i boka eller gullfisk som vi ble tildelt på søndags-skolen når vi var spesielt innsatsvillige.
Personlig har jeg ikke tatt vare på stjernene eller fiskene, det er ikke dem jeg drasser rundt på, det er noe annet som ligger i den enorme bagasjen, den konstante frykten som aldri slipper tak, selv om jeg har fått et hav av medaljer som bekreftelse på at jeg har lyktes, er jeg fortsatt like redd for å mislykkes. Det begynner å gi seg nå heldigvis, fornuften har endelig komme til enighet med selvfølelsen så faren er avlyst og nå gjenstår det bare å ikke blåse liv i en igjen, men heller fokusere på å tro og ha tillit til at det holder med det jeg har i håndbagasjen, uansett hvor livs-reisen måtte ta meg.
Egentlig er jo dette livet skremmende enkelt, vi blir født og trekker pusten første gang også gjør vi det gjentatte ganger inntil vi ånder ut når reisen er over. I mellomtiden skaper vi opplevelser og pusten går helt automatisk. Men etter hvert som vi møter de kulturelle kravene som skal tilfredsstilles, blir livet som et opphold på en spikermatte vi MÅ tåle å ligge på, nesten hele tiden. Da slutter vi å puste normalt og frakobler den naturlige forbindelsen mellom hode og hjerte og begrenser pusten for å unngå å være i kontakt med all smerten og lidelsen som spikrene symboliserer. Vi begynner å sabotere den naturlige flyten av luft, energi, av drømmer og resten av kroppen svarer med å skape stagnasjon. Vi blir som hus som faller sammen når ingen tar vare på dem, kroppen kan ikke opprettholde sine naturlige funksjoner om vi ikke lar pusten nå ut i hele oss.
Det er så mange barn som har blitt påført lidelse av omgivelsene, så mye at vi etter hvert mister troen på at vi kan tilfredsstille behovene som gjør det meningsfylt å være her. For barnet er bare det å komme hit, mening nok i seg selv, men ganske raskt begynner det å utvikle strategier for å gjøre seg berettiget de basale behovene for mat og kjærlighet. Når dette ikke kommer naturlig skapes det en helt reell frykt og sakte, men sikkert låses den naturlige flyten av energi og vi begynner å sikre oss ved å fokusere på “i tilfelle”.
Etter hvert begynner vi tro at det å være her handler om å tåle lidelse, at vi tok feil når vi kom hit for å nyte. Vi føler oss lurt og for de fleste blir det naturlig dette å ha det vondt og dess mer vi fokuserer på det å tåle smerte, påkaller vi mer av det og strategiene blir stadig viktigere. Selv når vi er blitt godt voksne, klarer vi ikke å se at frykten tilhører perspektivet som tilhører et lite barn. Men kanskje er det som skjer med så mange av oss nå, at vi innser at tiden kommet for å gå barnet i møte og undersøke om den voksne oss kanskje kan ta ansvar for å rydde opp for andre som sviktet oss når vi var små og hjelpeløse.
Vi kan nemlig repareres, det indre barnet trenger bare å bli sett og hørt for å føle seg trygg igjen. Det naturlige ved oss, meningen med oss er ikke blitt borte for barnet har bare laget et skall som beskytter skatten. Den ble aldri frarøvet oss, den er like skinnende og vi vil finne tilbake til det som gir vårt liv mening, bare vi kommer oss forbi det som hindrer oss fra å se det. Da trenger vi ikke så mye bagasje mer, for vi har utviklet ressursene vi trenger for å mestre det å leve her nede. Her er en påminnelse jeg fikk for et par dager siden:
«Se for deg at du går ut i sandaler når det er vinter, det er dumt, du har lært at når det er vinter, tar du varme sko. Så enkelt er det, det er ingen motstand i det, du bare velger det som passer fordi du kjenner årstidene og du har en garderobe som passer. Alt du skal gjøre er å velge det du vet dekker dine behov og du har alt du trenger til formålet - hele tiden. «
Jeg opplever at mange bare trenger litt hjelp for å gjenopprette kontakten med dette barnet i oss, det aspektet som kjenner årsaken til at vi går i sirkler og gjentar ubehagelige opplevelser igjen og igjen. Når vi blir klar over hva vi faktisk trenger, er det som om mange års lidelse automatisk forsvinner inn i lyset for da trenger vi ikke mørkets beskyttelse mer.
Når vi forstår hvorfor vi tasser rundt i sandaler midt på vinteren, vil det være helt naturlig å heller velge vinterstøvler neste gang vi skal ut i snøen. Men så lenge sandaler er det eneste vi tror vi har tilgjengelig, vil vi bare bli stadig mer fortvilt fordi vi ikke forstår hvorfor vi fryser hele tiden. Da får vi nok en grunn til å straffe oss selv igjen, vi blir ikke varm på føttene av det, men vi får bekreftet at vi tåler å fryse.