Jeg får så mange påminnelser i samtalene med dere og akkurat nå blir jeg oppmerksom på at mange av oss velger å lide for noe som ikke tilhører dagen i dag. Hadde historien fra fortiden vært annerledes, kunne akkurat dette øyeblikket vært fylt av ren og skjær nytelse.
Det er som vi drar fortidens erfaringer med oss inn i nuet og vi ser ikke for oss at det er mulig å legge det fra oss nå heller, så da blir det en del av fremtids-scenariet også. Vi planlegger rett og slett ut fra hva vi anser som mulig, basert på det vi har erfart før. Ingen nytenkning der altså, bare repetisjon og forberedelser for å tåle mer smerte, mer lidelse når vi helt sikkert kommer til å mislykkes igjen, ikke strekke til selv om vi egentlig vet at det er noe annet vi egentlig vil.
Dalai Lama sier at det er en menneskerett å være lykkelig, men hvorfor er det så fryktelig vanskelig å benytte seg av den retten. Vi kjenner jo det fra tid til annen, men havner fort tilbake i gjørma, som om livet består av stort sett skygge og noen glimt av sol. Jeg undrer meg over hvorfor skyggen er så tiltrekkende og lyset så skremmende for oss.
Det virker som om gamle traumer lever i beste velgående. Situasjoner som er bearbeidet og som har ledet til både besøk hos psykologer og andre behandlere over lang tid uten at det gir annet enn midlertidig lindring. Det hjelper litt å snakke med klarsynte også, mange trenger andres bekreftelse på at det finnes et glimt av håp inn i fremtiden, men det forløser heller ikke årsaken til at vi bære på så mye unødvendig bagasje.
De færreste av oss forstår betydningen av dette såkalte «store skiftet», at energien som opprettholde alt liv her på jorden, endres. Det innebærer at absolutt alt blir berørt og når det gamle blir utfordret av en renere vibrasjon, innebærer det en kamp mellom gammel og ny informasjon. Traumene våre vekkes til live ved å aktivere flight or flight-mekanismen igjen og vi har et valg om å kjempe, gi slipp eller ta dem med oss videre over i såkalt ny energi.
Jeg ser det for meg som å gå fra en første til andre etasje i et hus. Det som ligger i kjelleren blir værende der fordi jeg har bestemt meg for å ha det på lager. I første etasje hadde jeg erfaringer som minner om smått og stort, relatert til den fasen i livet hvor jeg disponerte akkurat disse rommene. I andre etasje har jeg ikke vært enda så jeg forsøker å ta med meg noe fra både kjelleren og første etasje, sånn for å i hvert fall ha noen erfaringer å bygge videre på. Men det eneste som skjer, er at jeg blir løpende i trappene frem og tilbake, frem og tilbake inntil jeg oppdager at det som hadde verdi når jeg ryddet i kjelleren, har mistet sin betydning. Det fra første etasje passer heller ikke inn, det blir bare stående i kasser for disse rommene trenger et annet interiør.
Eller som å bake en kake, vi har alle ingrediensene, blander dem sammen i henhold til oppskriften og setter røren i ovnen. Når kaken er ferdig stekt, er det for sent å endre innholdet, ingrediensene kan ikke separeres fra hverandre så da kan vi anerkjenne at den ble som den ble eller starte helt på nytt.
Det minner meg litt om det som skjer denne sommerens også, hvor mange som er på reise mister bagasjen underveis. De blir hjelpeløse og mangler det helt nødvendige for å kunne nyte ferien. Men så viser det seg at det går fint, de overlever selv uten alle skoene og klærne de hadde forberedt seg på å bruke, alle toalettsakene som virket livsnødvendig når de pakket er overflødige fordi fokuset endres. Det var slik kaken ble og den smaker godt selv om den ikke ble som forventet.
Så vokser vi på det, vi lærer at en høyere vibrasjon gjør oss lettere, at alt blir enklere fordi vi tvinges til å fokusere på det vi faktisk har og det vi faktisk vil bruke ressursene våre på. De nødvendige ressursene er nemlig alltid tilgjengelig, bare vi ser dem bak alle elementene vi tror er livsviktig og som derfor stjeler mye oppmerksomhet. Om lykken er forbundet med tryggheten i det å ha nok i det materielle aspektet av oss, blir det utfordrende når energien trekker seg tilbake og tingene ikke lenger har samme verdi. Det kommer nye verdier, nye nye ressurser for energi stjeler ingenting fra oss, den går bare gjennom en oppgradering.
Vi ser det i alle strukturer nå, i alt vi har bygget opp for å være sikker på at vi overlever her på jorden. Pandemien tvang oss til å trekke oss tilbake før krigen i Ukraina kom og forskjøv hele maktbalansen. Så er det alle angrepene på uskyldige mennesker som straffes for å være annerledes og klimakrisen, beviset på at naturen går sin gang og utfordrer oss til å spille på lag. Når Moder Jord viser muskler, tvinges vi til å tenke annerledes.
Alt handler om en ting akkurat nå og det er vår evne til å respektere og forvalte våre egne ressurser. Det vil gjøre oss i stand til å se forskjellen på det å beherske oss selv for å passe inn og det å forvalte oss selv til det beste for sjelen og fellesskapet. Dette vi ikke har belyst fordi vi har løpt så lenge mellom kjelleren og første etasje for å organisere historien vår, at vi har mistet kontakten med vår overliggende hensikt, nemlig å være her for å benytte oss av retten til å oppleve lykke.
Det betyr ikke at gamle traumer forsvinner over natten, men det betyr at vi kan ta et valg om å ta dem med oss videre eller gi slipp på dem. Traumene sitter i det kognitive, i emosjonene våre og i den fysiske kroppen, men de finnes ikke i sjelen vår. Den er like ren og vakker som den alltid har vært, den er både i kjelleren og i første etasje, men venter på at vi skal legge alle hindringene fra oss slik at den kan vise oss hvilken kraft den har når den bare får rom til å skinne enda mer.
Å bibeholde gamle strategier er et valg, å behandle symptomer er en vei å gå, men selve årsaken til alt som har skjedd oss, ligger på et annet nivå. Det er dette som nå kan gjøre oss i stand til å legge fra oss alt vi drasser på, alt som kan bli borte fordi vi overlater kofferten til andre. Med håndbagasje er det lettere, i den har vi alt vi trenger og det er alltid nok bare vi slutter å planlegge for lidelse og smerte og innser at alt vi har behov for, allerede er godt plassert i sjelens forvaring.
Jeg liker å reise lett og har bevist igjen og igjen at håndbagasje er nok selv på lengre turer. Der andre venter og venter på kofferten og sliter og drar rundt på 20 kg, der kan jeg bruke ressursene på helt andre ting. Ja, det er mye jeg savner underveis, men det går over bare jeg får tenkt meg om og innser at rene tenner og behagelige sko gjør underverker for lykkefølelsen.
Så til dere som strever med gamle traumer, de blir ikke borte fordi vi overser dem eller plasserer dem i hermetisk lukkede bokser i den omtalte kjelleren. Men de forløses om vi slipper dem fri og tar et valg om hva som gjør nytte på turen opp et par etasjer. Noe tar vi med oss som verdifulle erfaringer og opplevelser, noe slipper vi ut i vinden som forløser dem med kjærlighet og lys. Hovedsaken er at det vi tar med oss er det som vi bærer med stolthet, ikke til tross for at vi opplevde vanskelige ting, men fordi det bekreftet at vi både mestrer og overlever selv store utfordringer. Da finner vi årsaken og kan fri oss fra alle strategiene som skaper stagnasjon. Når energien vår får være i fri utfoldelse gir den sjelen rom for å reflektere seg selv i materielle omgivelser, det gir oss følelsen av lykke og da fungerer kompasset vi har med oss i hjertet helt utmerket.