God mandag

Et lite innspill fra meg i det som kan virke som et skikkelig kaos akkurat nå. Det tydeligvis er ikke bare hos meg det røsker og river, vi er mange som opplever at bevisstheten har dratt oss inn i en følelse av at ingenting er på rett plass. Som en skuff hvor vi vet at vi har det vi trenger, men det er så mye annet rot der at vi må lete for å finne frem.

Personlig har jeg følelsen av at det bedrives en intens aktivitet om natten så dagen starter i den roteskuffen og det holder ikke bare med en kopp kaffe for å få kontakt med dags-bevisstheten, nei det kan ta flere timer før kysten er klar.

Når den kollektive bevisstheten beveger på seg, forløses mye frykt som sansene våre automatisk knytter kontakt med. Det kan lede til at små bekymringer blir store fordi vi dras inn i den enorme dramatikken som akkurat nå utspiller seg i verden og som derved ligger i det kollektive feltet.

Nå er det viktig å puste med magen og sørge for at vi vet hva vi leter etter før vi dykker ned i skuffen med rot og kaos, skille på hva som er vårt og hva som tilhører andre, hva vi trenger for å mestre vår egen ekspansjon og med hvilken intensjon vi ønsker å bevege oss videre. Den skifter nemlig, intensjonen er ikke den samme som før, også den trenger en oppgradering når bevisstheten blir høyere og innsikten større.

Og akkurat nå skal vi kanskje gjøre omgivelsene oppmerksom på at vi ikke er helt i vater, det kan være godt for dem å vite at reaksjonene våre kan være litt uforutsigbare fordi vi ikke har helt kontroll på oss selv ;-)

Også et inderlig ønske om at du får en fantastisk mandag <3

Når tiden forsvinner

Et spennende aspekt av dette at vibrasjonen i den kollektive bevisstheten blir høyere, er at tiden såkalt opphører, i lineær utgave vel og merke. Det vil innebære at det som før var ordnet rekkefølge ikke lenger vil oppleves like ordnet mer. Vi ser det skjer med 5G, at nettet skal være så raskt at vi kan samhandle i sanntid, altså at det ikke lenger er mulig å opprettholde orden gjennom naturlige forsinkelser fordi alt skjer i det samme øyeblikket. Det vil innebære at vi utvikler et nytt syn på orden, rekkefølge, på struktur og kontroll. Dette er også en forutsetning for utviklingen av ny teknologi, men det skal jeg komme tilbake til en annen gang.

Men hva innebærer dette, at tiden opphører, hvilke konsekvenser får det og hva betyr det for hver og en av oss?

Jeg ser for meg at min historie ligger som punkter på en linje som tidfester når de ulike hendelsene fant sted. Det som skjedde er konkret og tidslinjen holder derfor orden på alle mine erfaringer og egner seg som anerkjent dokumentasjon. Men det fungerer jo egentlig ikke for alle hendelsene henger sammen med hverandre og ja, jeg ble født på et bestemt tidspunkt, men når innså jeg egentlig at jeg var i live. Og ja, jeg fikk barn på et klokkeslett, men jeg ble jo mor lenge før og enda lengre tilbake lå egget som ble befruktet, faktisk hadde jeg det som et potensial allerede før jeg selv forsto at jeg levde også videre.

Tiden er ikke bare en rekkefølge av hendelser eller et system som gjør det mulig for oss å samhandle, både fordi vi holder orden på historiene våre og fordi vi kan gjøre fungerende avtaler om å møtes også videre. Tid er systemet vårt verdensbilde er forankret i, men det er også en naturlig rytme som skaper gjentagelser. Begrepet tid er den faktorene som genererer bevegelse, som holde energi i bevegelse og når den hastigheten endres, endres alt. Som i et regneark hvor en endring i en faktor, justerer alt som påvirkes av akkurat den detaljen. Vi har ingen god oversikt over det som nå skjer, det ligger utenfor vår bevissthet, eller det lå utenfor vår bevissthet, for nå har evolusjonen nådd et nytt punkt og alt vil bli både klarere og tydeligere for de av oss som har tegnet oss opp på listen over test-kjørere.

Jeg strever når jeg ikke forstår, det blir uorden når det “bare er slik”, eller når noe er så komplisert at hjernen min slår krøll på seg. Det eneste jeg virkelig forstår er at ordet TID har de samme bokstavene som ordet DIT og det betyr jo at tiden er en retning. Jeg ber om en dypere forklaring og kanskje gir det mening for deg også for hva er det som skjer med retningen når tiden skifter?

“Tiden er et begrep dere benytter dere av på jorden. Tiden i seg selv er ikke et system, men er derimot betegnelsen på selve kraften som genererer all bevegelse. Derved ligger alt samlet i denne bevegelsen som tiden genererer. På jorden, hvor det opereres med en tre-dimensjonal virkelighet, er tiden begrenset inn i en struktur sammen med begrepet rom for å skape en begrenset ramme som igjen samsvarer med planetens hensikt i den store sammenhengen. All bevegelse settes i et system, men systemet yter ikke verken tiden eller rommet full rettferdighet. Systemet vil allikevel ikke forsvinne, men dere vil utvikle det i takt med planetens naturlige ekspansjon.

Se for dere at tiden er en bevegelse, ikke en struktur, ikke et program eller en programmering, men rett og slett en bevegelse som strekker seg fra evighet tilbake til evighet igjen, altså som i en rotasjon, en spiral eller en sirkel om du vil. I det rotasjonens hastighet blir raskere, vil alt dette som ligger på den foregående vibrasjonen, enten oppgradere seg selv eller forsvinne. Det er evolusjon, slik skapes ny natur og ny kultur i deres dimensjon, slik endres menneskets identitet slik at nye potensialer kan forløses gjennom bruk av og tilstedeværelse i en høyere bevissthet. En forutsetning for å mestre denne nye forståelse, er frigjøringen fra historien altså dette å gi slipp på det som var og observere det på nytt gjennom tilstedeværelse, kun tilstedeværelse som er posisjonen forløsningen trenger.

I det du drømmer, nattlige drømmer vel og merke, er du tilstede utenfor de tre-dimensjonale rammene, du svever i et tidløst og romløst intet, men er allikevel fullt tilstede. I det energi overgår materie, fristilles energien og den skapende kraften kan utforskes og deretter hentes inn som aspekt i deres våkne tilstand. Ånden er frigitt energi fra kilden, materien fanger og former. Nettopp fordi differansen er så stor, utviser sjelen stor interesse for å eksistere i nettopp den tre-dimensjonale virkeligheten, spesielt nu når jorden går fra en tidsangivelse til en annen.

Tiden vil altså ikke opphøre å eksistere og rommet blir ikke borte, men med en høyere bevissthet vil rammene endres i det bevegelsen som genereres, blir vesentlig raskere. I såkalt sanntid vil du kunne observere deg selv som i samtidighet hvor fortid, nutid og fremtid er i en og samme opplevelse. Du har derved ingen tidslinje å referere deg til, ingen knutepunkter å holde orden på, men du har en eliksir nærmest, en flytende kraft hvor alt er samlet og som tilhører energien du bruker for å eksistere, skape og oppleve.

Oppsøk nu situasjoner hvor dere opplever det tidløse, hvor tiden nærmest blir borte og hvor kraften får fritt spillerom slik at du lærer din egen tone å kjenne. Lytt så til din vibrasjon, til din sjel som ønsker å lede deg til de nye potensialene som tiden har frigitt, akkurat her og akkurat nå.”

Tiden vil ikke opphøre og rommet blir ikke borte, men begge disse faktorene vil forløse nye potensialer av seg selv. Akkurat som for oss, vi forløser også noe nytt og jeg ser det for meg som om ånd og materie, tid og rom er inne i oss. Ånden er så fri i sin bevegelse, åpen og ubegrenset, men når den møter materien blir den begrenset for å samstemmes med rammene vi har skapt for både natur og kultur.

Alt synes å handle om å ha kontroll på det genuine ved oss, det som gjør at vi står i fare for ikke å passe inn. Men nå klarer vi ikke holde tilbake mer og den fysiske kroppen begynner å reagere på evolusjonens signaler om at den tåler vibrasjonen som tiden har frigitt. Det skaper noen utfordringer når det gamle slipper tak og vi svarer med frykt selvfølgelig, med forsøk på å stanse dette som er naturlig, men som vi har lært å holde tilbake.

Det er da vi trenger hverandre, noen å være modige sammen med for vi er ikke alene om å ta imot disse signalene, vi er mange som er her for nettopp å løfte den kollektive bevisstheten som akkurat nå er veldig trukket mot frykten for at alt skal gå til grunne.

Vi skal lytte til ånden nå, til den nye vibrasjonen i oss som krever at vi forholder oss nøytralt til det som foregår rundt oss, det som fortsatt vibrerer på den frekvensen vi kjenner så godt. Vi er ikke lenger i en prosess mot frigjøring, vi er frigitt, det er fullbrakt og nå er det opp til hver og en av oss å utforske hvordan det vi har lært kan gi oss innsikt i en ny vibrasjon av oss selv, en ny utgave hvor alt er samlet på et sted. Da trenger vi ikke lenger å opprettholde kontrollen som holder oss tilbake, men vi begynner å høre sjelen når den initierer at den er klar for å prøve noe helt nytt - sammen med oss.

Tålmodighet er en dyd

Det er et innspill som stadig kommer frem i samtalene jeg har med dere nå: 

«Jeg er så utålmodig, jeg blir snart gal av å vente!»

Og ja, jeg kjenner følelsen, den er så vanlig at jeg ikke engang legger merke til at den er der. Men jeg er ikke utålmodig, faktisk er jeg grenseløst tålmodig for jeg har holdt ut og ventet uendelig lenge nå! 

Etter hvert som vi knytter en stadig dypere kontakt med vår ånd, med vår sjel, endres vårt forhold til materien og differansen synes å bli større og større for er det virkelig ikke mulig å leve fritt her nede, er det livsnødvendig å begrense ånden for å passe inn her?

Materien er t r e g, veldig t r e g mens ånden er raskt, den har ingen begrensninger, den møter ikke hindringer, den skaper ikke motstand og den ER bevegelse mens materien hele tiden beveger seg som for å trosse stagnasjon. Derfor møter vi noen utfordringer i det vi aktiverer høyere vibrasjoner av vår ånd, en høyere bevissthet som utfordrer materien og den trenger øvelse før dette blir naturlig for oss.

I kulissene har materien allerede tatt steget ut av det gamle. De fire elementene har forløst nye potensialer og vi kan nokså tydelig se det i omgivelsene våre, både vind, vann, ild og luft, virker å ha fått en ny kraft i seg, større fart og derved større påvirkning på konstruksjonene vi har bygget for å beherske omgivelsen og all samhandling. Det indre landskapet er også en konstruksjon som opprettholdes ved at vi har kontroll, total kontroll faktisk, kun da kan vi føle oss trygge her. Alt som ikke tåler den noe “raskere” frekvensen som energien nå uttrykker, vil gå i stykker slik at vi kan skape noe nytt på restene av det som var. Dette skjer i naturen rundt oss og i oss, for også vi består av de fire byggeklossene som finnes i alt som eksisterer her. 

Vi er altså utålmodig med oss selv for det er egentlig ikke noe i det ytre som stopper oss nå. Vi har ryddet og organisert oss selv og historien for å se alt gjennom en høyere bevissthet og akkurat nå skal dette nye settes ut i livet. Det er ikke forberedelser vi holder på med lenger, men implementering. Vi forsøker å gjøre det ved å gjenvinne kontroll og vi stiller betimelige krav til oss selv, det samme gjør omgivelsene og så er vi tilbake til start igjen, til dette punktet hvor alt stress aktiveres, nemlig i følelsen av å ikke strekke til, ikke være god nok, ikke har verdi. Slik vinner det gamle igjen og det nye fortsetter å presse på - akkurat som før.

I mine samtaler oppover (eller innover), poengteres viktigheten av hormonene våre, at det er der den menneskelige programmeringen ligger og at samspillet mellom hormoner og følelser, er det som avgjør på hvilken frekvens sjelen kan spille på. Det er som om vi har oppgradert systemet, først ved at gamle celle-minner ble slettet og nå ved at hormonene våre er rede til å gi oss en ny identitet. Sjelen er som en tone, en vibrasjon, hormonene er instrumentet den spiller på og følelsene er lyden som skapes i det ånd og materie møtes. Først inne i oss og siden som vårt genuine uttrykk i den store livsveven vi alle er en del av, også kalt den kollektive bevisstheten.

Hormonene våre er fleksible, de utvikler seg i tråd med evolusjonen og sjelens tone justeres i henhold til de opplevelsene sjelen, vårt åndelige aspekt, ønsker å erfare. Følelsene derimot, bruker den t r e g e materien for å skape musikk - ikke rart vi nesten går i spinn av lengsel etter endelig å høre oss selv. 

Så ja, vi venter på oss selv nå, vi venter på at klokken skal slå så vi endelig kan gå inn i den nye tiden hvor det å være her kjennes helt naturlig fordi vi er i stand til å skape vakre harmonier både i det indre og i det ytre aspektet av vår egen eksistens. Det skjer nå, det er bare litt trøblete og kaotisk i starten når det bevegelige og det stagnerte møtes for å utfordre hverandre før det igjen vil råde ro og orden her på jorden.

Det kommer til å være som en tur med berg og dalbane nå, opp i det vidunderlige lyset og ned i det etterhvert nokså irriterende mørket. Alt for at vi skal kunne gjenvinne balansen og velge hvor vi vil være, hvilke følelser vi ønsker å satse på som de mest formålstjenlige for veien fremover. Vi har ikke kontroll nå og det har ingen hensikt å fokusere på alt vi ikke fikk gjort, alt det urettferdige, alt strevet som ikke synes å ta slutt slik vi ble lovet, kort sagt alle kravene vi stiller til oss selv og som som tiltrekker seg det samme fra omgivelsene.

Samspillet her på jorden, er akkurat nå inne i en kaotisk fase og valget om hvilken energi som skal få finne frem, er åpenbar. Frykten kjemper for retten til å bevare det gamle, mens vår sjel maner oss til å være tålmodige, ha tillit og slippe lyset til. Å velge frykten er enkelt for den ligger som den ledende kraften i den kollektive bevisstheten akkurat nå og velger vi å være med på den, aktiverer vi samtidig vår egen som raskt tar over og endrer berg og dalbanen til et tur med spøkelses-toget.

Vi har ikke dårlig tid, vi har akkurat dette øyeblikket til disposisjon og veien vi velger akkurat her og nå, bestemmer hvordan dagen i morgen vil bli.

Bestemor Måne synger oss vugge-sanger og akkurat i dag kan vi be henne om litt trøst og støtte slik at vi kan gi henne det vi ikke ønsker å bære med oss mer, hennes tone er en forløsende kraft som frigir mørket og erstatter det med opplysthet.

Sportsbil med håndbrekket på

Jeg er så heldig som får ha disse samtalene med dere og det er alltid noen fellesnevnere. Det endrer seg og akkurat nå går vi fra det totale kaos til noe litt mer håndterlig:

«Hvordan kan jeg bruke kraften min for å hjelpe andre» 

Jeg ser det for meg som om vi er sportsbiler med håndbrekket på, vi ruser motoren, men det skjer ingenting annet enn at det skapes en masse frustrasjon og bråk. I et forsøk på å forløse noe av dette enormt store, retter vi blikket utover for å se om det finnes noen som trenger oss, noen som er villig til å ta imot for det er trygt, det er vi blitt belønnet for før.

Men det virker ikke, mulighetene kommer ikke, dørene forblir lukket mens frustrasjonen øker. Kanskje er det fordi vi er så grunnleggende skeptisk til vår egen verdi at vi forsøker å pakke den store motoren inn i et litt mer håndterlig uttrykk, som i den bilen vi var før. Da må vi holde på håndbrekket for den vi var er ikke i stand til å romme den vi er blitt og selv om vi forsøker å leve for andre, blir det bare tyngre og tyngre. Motoren går varm så vi blir syke.

Nå skal vi ut av komfortsonen, vi kan ikke lenger gjemme oss, det er ikke tid til omveier, distraksjoner som gjør at vi finner en begrenset mening mens vi venter på noe stort.

Forløsningen har bare en vei og den går innover. Og selv om vi er drittlei prosess og anser oss som ferdig utlært, er det å gjøre seg kjent med en ny identitet nødvendig før den presenteres for omverdenen. Vi skal ut av komfortsonen igjen, virkelig ut av den for på veien videre finnes det ikke skjulesteder, kraften er så ren og så klar at den avslører oss på samme måte som vi vil avsløre omgivelsene.

Da hjelper det ikke med de gode intensjonene om å hjelpe andre, vi får ikke mulighet til å dra litt ekstra i håndbrekket, men tvinges nå til å teste den nye motoren.

Jeg har selv erfart og hørt mange av dere si at «det er noe stort som vil ut, det er noe jeg venter på som skal skje». Det har skjedd, det store er forløst, men det er ikke stor i det hele tatt, snarere tvert imot er det veldig lite, men så intenst, så rettet at det ikke vil være mulig å holde igjen særlig mye lengre. Denne intense kraften er vårt redskap for å redde oss selv og la oss lede inn i en helt ny virkelighet her på jorden.

Det kritiske punktet kan sees som vår holdning til den pågående krigen. Den viser oss så tydelig differansen mellom det gamle og det nye, mellom samhandling og egoisme, lys og mørke, grådighet og likeverd, arroganse og respekt også videre. Vi tvinges til å ta et entydig valg om hvilken side vi ønsker å tilhøre, hvor vi er ment å skulle rette vår energi. 

Vi har en sportsbil med en kraft som vil gi oss en tydelig posisjon i den store sammenhengen. Vi beholder håndbrekket på mens vi lærer oss selv å kjenne på nytt og når det føles trygt å slippe tak vil vi innse at det eneste som kommer til å kreves av oss, er at vi har så stor egenkjærlighet at vårt lys får mulighet til å skinne. Da bruker vi den vibrasjonen hvor våre drømmer allerede er skapt så vi kan ta imot og ta imot alt dette som den litt krevende reisen endelig har gjort oss i stand til å mestre.

Når vi slutter å gjemme oss bak den etablerte sannheten om at det er vår oppgave å ta ansvar for andre, vil vi være synlige bevis på at samhandling ikke handler om å være sherpa, men å være gode eksempler som overfører troen på at vi alle har de nødvendige ressursene for å gå veien selv. Så er det mange av oss som har glede av å være støttespillere for de som trenger assistanse, de som har behov for hjelp, men intensjonen vil være mer formålstjenlig og det vil bli avslørt etter hvert.

Det starter i det små, det store som venter er et lite frø som skal ekspandere. I samtalene våre har jeg stor glede av å oppdage at det løsner fort nå, det handler om å finne og aktivere det lille som kan bli kjempestort. Da blir det som var uhåndterlig akkurat passe og når vi mestrer oss selv blir kaos til orden. Ikke som før, helt annerledes, men inderlig verdifullt for det rommer meningen med nettopp vårt liv.

Klarsyn eller vidsyn

Hopi Prophecy

Det er mye som foregår nå, på mange plan skjer det endringer og samlet skaper det et kaos mange føler seg fanget i. Også viser det seg at vi trenger noen som bærer håpet som en fane for oss, noen som er så trygge at de ikke viker selv for den kraftigste motstand. De står som enorme trær i stormen med vitnesbyrd om at de har tålt vind før, at de overlever og er uten frykt for å falle overende. 

Noe ble aktivert av en president som laget kaos i verden når han ville gjøre seg selv større ved å sette landet sitt først, han ble erstattet av en annen som ikke er like karismatisk, men som nå synes å ta rollen som den “voksne i rommet”. Han er ikke så veltalende og snubler litt i ordene, men etterlater seg et tydelig avtrykk med sitt fokus på de grunnleggende verdiene for samhandling. En annen president trenger nettopp denne støtten for han har litt mindre livserfaring og selv om han ikke ruver i størrelse, har han karisma som en høvding. Andre ledere bruker hjertet og slutter seg til så vi oppnår noe vi ikke tidligere har sett i vår vestlige verden, nemlig et fellesskap som setter tydelige grenser for “den umulige ungen i barnehagen”, han som skaper frykt fordi han konstant bryter alle lover og regler for nettopp samhandling. 

Midt i dette står vi og overgangen fra gammel til nytt blir tydelig om vi ser det som utspiller seg fra et høyere perspektiv. Innsikten vi trengte for å løfte blikket fikk vi når vårt grunnleggende behov for frihet ble tatt fra oss. Vi hadde ikke pustet ut i mange dager før en ny trussel åpenbarte seg for mens vi lå nede bestemte han seg, han fra sandkassen, om at det var på tide å ta verdensherredømme.

Pandemien har gjort det vanskelig for oss å rømme bort fra våre egentlige behov, vi ble sårbare når distraksjonene vi er vant til å bruke forsvant og mange ble nærmest tvunget inn i et møte med seg selv. Det resulterte i at nettopp de grunnleggende verdiene ble synlige, vi kan ikke spise penger og vi kan ikke reise bort fra lengselen etter en hverdag med mening. 

Så der står vi nå, en stor flokk som har et felles ønske om fred i våre egne hjerter slik at det blir mulig å oppnå fred på jord. Det er den nye tidens intensjon og selv om det bråker noe voldsomt i starten, er vi på rett vei. Jeg har stor respekt for de som denne gangen går i den fysiske krigen for oss og jeg har stor respekt for lederne som setter grenser uten at behovet for egen vinning, endelig står i sentrum. Det er det vi trenger nå, mennesker som i ulike posisjoner støtter hverandre fordi vi har et felles mål vi er villig til å kjempe for å oppnå. Kampen mot grådighet og arroganse har begynt og vi kan ikke tape for vi har selve tidens intensjon på vår side, vi skal og vi vil endre de bestående strukturene, vi vil ha rettferdighet vi vil kjenne at kjærligheten trenger gjennom så det tennes lys der det før var mørkt. Moder Jord har talt og vi har ikke tid til å vente på at byråkratiet skal henge med, også de systemene trenger en oppgradering.

En autoritær leder kjennetegnes gjennom å omgi seg med et stort tomrom, sammen med mange andre synlige og usynlige symboler forsterkes vedkommendes posisjon. Høye dører å tre inn gjennom, podier for å skape en illusjon om opphøyelse, store bord for å skape avstand også videre. Alt avhenger av at andre forstår symbolene og underkaster seg. Dersom ingen står utenfor og signaliserer størrelsen på rommet for eksempel, mister den autoritære sin posisjon. Vi ser det så tydelig nå, vi ser ikke lenger opp til den autoritære for en med autoritet har vist oss at en ekte leder står tett sammen med sine i skyttergravene.

Mange spør meg om hva jeg tror om denne krigen. Svaret er at jeg velger å bruke minst mulig energi på noe jeg ikke kan gjøre noe med og heller rette fokus mot det jeg har råderett over. Det jeg personlig kan bidra med er å sørge for at jeg ikke gir av min frykt til krigen som trenger den energien for å opprettholde seg selv. Heller vil jeg tilby min kjærlighet og støtte til de som kjemper, både i den meningsløse krigen og dem som sliter i personlige kamper.

Jeg ser lysglimt i dette og jeg har lenge blitt forberedt på at året 2022 vil skape mye dramatikk. Kraftige signaler på at vi entrer en ny tidsepoke her på jorden. Vi vet at strukturer bygget på grådighet og arroganse vil krakelere og vi har allerede fått både positive og noen utfordrende innblikk i at lover og regler kan endres med et pennestrøk. Da er det viktig å ha balanse mellom det vi selv ønsker å råde over og det som er til det beste for fellesskapet også får vi være takknemlig for at det finnes noen som går foran og bekrefter at ærlighet varer lengst.

Og at ærlighet er en så stor del av ordet kjærlighet, forteller at dette er veien å gå. Det bråker i starten, både i oss og rundt oss og dessverre er dette nødvendig for å høyne den kollektive bevisstheten slik at vi finner den egentlige sannheten om hvem, hva, hvor og hvordan vi best kan utnytte våre ressurser mens vi er her. Jeg velger å ha tillit til at alt dette har en mening, er det ikke slik vil vår eksistens her på jorden fortone seg som helt meningsløs.

For meg er det ikke bare klarsyn, men vidsyn som skaper en slik mening, å vite hva som faktisk skjer er mindre viktig enn å forstå hvorfor. Det er gjennom dette jeg blir oppmerksom på mitt eget mandat, hva mitt bidrag skal være. Intensjonen er klar, jeg har valgt å spille på lag med lyset og holder fast i fanen på-brodert ordet TILLIT.

Også tenker jeg at det kanskje en dag blir som ordene i diktet til Piet Hein:

«Tenk om det ble krig og ingen møtte opp…»

Nytt kjøretøy

Så smalt det igjen, ikke før begynte det å roe seg ned før noe nytt, med dunder og brak, kom inn i stuene våre og den lille ferien fra frykten var over. En ny kamp ber om energien vår slik at spillet kan fortsetter. For det er energi det handler om, VÅR energi, den vi forankrer på jorden, den som holder liv i oss, den vi trenger for å puste og være i live her i materien. Uten vårt bidrag ville ingenting av dette eksistert, enten krigen handler om sykdom, vaksine, religion eller militære våpen, kan det ikke eksistere uten vår energi, vårt engasjement. Det er vi som er verdi-kilden, det er vår energi som opprettholder verdien av både børs og katedral.

Den kollektive bevisstheten er betegnelsen på den rådende energien på jorden, de verdiene som fellesskapet forvalter sammen gjennom felles tro-systemer. Når vi er redde, kan alt som er basert på frykt, eksistere fordi vi tillater at vår energi brukes som en ressurs for de og det som søker stadig mer makt. Vår nære fortid, som fortsatt er vår nåtid, er bygget opp på grådighet og arroganse og alt som inneholder denne vibrasjonen, eksisterer fordi VI tillater det. Vi, grasrota, anerkjenner at vi er maktesløse, at vi ikke har råderett over valget om å trekke oss ut, om å slippe energien som opprettholder de etablerte strukturene vi tror er nødvendige for å opprettholde liv på jorden. Men det er ikke alt som er liv-givende lenger, energi i bevegelse skaper liv, alt som er stagnert blir til slutt livløst.

Min guide forteller:

“Alt som er bygget opp på energien grådighet og arroganse, vil ikke lenger få den nødvendige kraften til å opprettholde seg selv særlig lenger. I det den gamle energien trekker seg tilbake for å erstattes av en helt ny vibrasjon, vil de gamle strukturene ikke lenger kunne holdes ved like. Alt som er skapt på gamle prinsipper vil stå overfor markante utfordringer og det som ikke er bevegelig, men stagnert i det gamle, vil falle, rett og slett falle sammen fordi det ikke lenger vil anses som verdifullt!”

Det snur nå, alt har begynt å snurre i en annen rytme og den kollektive bevisstheten er i bevegelse og et forløst potensial er tilgjengelig. Vi har rett og slett blitt oppmerksom på at vi har tilgang til en felles forståelse av at vi har råderett over mer enn vi trodde og at vi har verktøyene vi trenger for å skape nye strukturer, nye standarder. I kjølvannet av det vi kjenner fra før, alt dette som tar energi og som beskrives gjennom grådighet og arroganse, vil noe nytt reise seg når stadig flere blir oppmerksom på at energikilden faktisk er kjærlighet og lys, at det er gjennom å fokusere på den vibrasjonene vi kan skape nytt liv. Når vår energi bidrar i skapelsen av rettferdighet, likeverd og respekt, er vi et uttrykk for vår sjels reneste intensjon, dette vi lengter sånn etter å få oppleve.

Det er komplekst dette, ikke komplisert, men vi overveldes fordi det er så nytt, vi har aldri erfart at vår rolle har så stor betydning før, vi har operert som en masse mens vi nå begynner å skille oss ut for å dyrke frem vår egen identitet, den som er i stand til nettopp å forvalte vår kjærlighet og vårt lys. Det starter ved at vi mestrer å stå alene, å være enestående en liten stund før vi gjenforenes med det kollektive. Det er ikke bare vi mennesker som går gjennom denne transformasjonen, også Moder Jord utviser stadige eksempler på at de fire elementene ekspanderer, det gamle bryter ut for å gi plass til en annen vibrasjon. Helt i tråd med den store planen for planetens utvikling. Det er dette som vil gi oss en bærekraftig utvikling, det er når vi kjenner at vår energi er verdsatt, den blir lett å bære.

At hver enkelt av oss strever med å se vår plass i sammenhengen, vår mening, vår genuine oppgave, er fordi dette skiftet er så omfattende at vi ikke kan forstå innenfor rammene av det velkjente. Tegnene vi får, følelsene vi har, refleksjonene vi gjør, kan ikke utfolde seg i det vi svarer med erfaringer fra fortiden. Historien skrives om, hele vår historie skifter karakter etter hvert som vi benytter en større forståelse som redskap for oversettelsen. Da vil klarhet erstatte kaos og forvirring.

Vi mennesker har en genuin egenskap som kan redde oss, nemlig det å være undrende, ikke søke etter svarene, men akseptere og ha tillit til at når vi fokuserer på det gode i oss, når vi undrer oss over hvem vi er, meningen med vår egen eksisen, når vi stiller spørsmål ved stort og smått uten å låse svaret, vil vi aktiavere en naturlig ekspansjon. Det er i de små detaljene vi finner kimen til dette som synes å være så fryktelig stort. Det lille som gleder oss, det vi liker å gjøre, det som skaper letthet, det som bringer oss i kontakt med vårt lys og vår kjærlighet, er det vi skal øve på å mestre. Det er gjennom tillit vi vokser, tillit til at det ikke er noen grunn til å frykte, annet enn det instinktene våre vil opprettholde. Det er da vi klarer å overgi oss og gjenopprette kontakt med den renere kraften, med verdiene som vil gi oss en helt ny opplevelse av det å være her på jorden. Vi kjenner til det allerede, det er dette som ulmer på innsiden, dette vi ikke helt forstår hvordan vi skal slippe til. Det eneste som hjelper er å gi slipp, våge å falle ut en liten stund før vi naturlig innhentes i den nye vibrasjonen.

Alt som skjer nå, alt som utfordrer tilliten vår, er et ledd i valget om hvilken vei vi ønsker å gå. Den som kjennes trygt, men som gir stadig mer næring til frykten, tvilen og de etablerte sannhetene eller den veien som krever at vi er modige og som vil lede oss til tillit, tro og en ekspanderende innsikt. Frykten nærer det stagnerte, tilliten skaper bevegelse. Men vi har vært en del av den kollektive bevisstheten som holder energi så lenge, at vi har glemt hvordan det er å gi slipp. Vi blir redde og ubevisst gir vi vår energi til det og dem som bruker den som virkemidler for å opprettholde sin grådighet og arroganse.

Jeg fikk et fint bilde her om dagen. Min guide ba meg erkjenne at jeg var en elektrisk bil, at jeg var oppgradert og i stand til å forflytte meg med energi. «Når tanken begynner å bli tom, vil du søke til en bensinstasjon for å fylle drivstoff, akkurat slik du gjorde før. Men denne bilen går ikke på verken diesel eller bensin så uansett hvor mye du forsøker å fylle på, skjer det absolutt ingenting, annet enn at du sannsynligvis ødelegger noe verdifullt som ikke tåler det stoffet som tidligere ga deg fremdrift. Nå er det opp til deg å lære det nye fremkomstmiddelet å kjenne, ukjent i begynnelsen, men velkjent igjen - etterhvert.»

I samtalene jeg er så heldig å få ha med dere, opplever jeg at akkurat dette skiftet er det som skaper kaos, veivalget som krever en stor dose mot, gjør at mange blir stående fastfrosset fordi det ukjente er så skremmende. Det er da vi trenger noen å løfte blikket sammen med, noen som kan bekrefte at det vil gå bra, at det bare handler om å holde fokusere på det som er riktig drivstoff for oss. Det går fort nå, det er ikke lenger tid for lange prosesser for å overkomme egne barrierer, det er ikke så mye mer å lære om det som var. Men det er utfordrende å legge bak seg alt som før var velkjent og trygt, akkurat som rekkevidde-angsten mange forteller om når de kjøper el-bil.

Nå var det nok like utfordrende den gangen bilen kom for første gang og overtok for hest og kjerre. Vi har gjort det før, vi har vært her i store overganger også i andre tidsepoker så vi vet jo at det går bra. Vi vet også at et fysiske utstyret er forberedt, mange har gått gjennom krevende faser mens kroppen vekket de nye potensialene til live. Dette som nå gjør at vi, helt inn i margen, er kalibrert for å kunne motta en renere og klarere energi fra kilden hvor vår sjel har sin opprinnelse. Vi skal nemlig gå fra å ha en kjemisk kropp til lyskropp - hva nå enn det betyr?

Men det skal jeg heller skrive om en annen gang, for dette ble kanskje “litt mye Møllers tran” på en fredag ;-)

2022

Jeg har lovet å skrive litt om dette året vi allerede er godt inne i og her kommer litt.

Året symboliserer et mestertall (22) og bærer en kraftfull energi. Den såkalte Mesterbyggeren gjør seg gjeldende og det vil påvirke alle stagnerte strukturer og det som ikke er bevegelig vil blir utfordret, nå skal det konstrueres noe nytt og bærekraftig.

Året 2021 markerte at det var 9 år siden vi påbegynte endringen, beskrevet blant annet i Mayaenes kalender som markerte at en ny syklus ville aktiveres. Noen trodde jorden ville gå under, men det gikk fint og i årene som så fulgte har vi sett store endringer på mange områder. 2022 er altså det første året etter “innkjøringen” og nå vil det kreves at vi forvalter innsikten dette har gitt oss.

Det gjelder for oss personlig, vi er forberedt og det samme er de store strukturene som er fundamentet for vår eksistens her på jorden. Noen har tilegnet seg en høyere bevissthet mens andre fortsatt vil bibeholde det gamle, symbolisert gjennom begrepene arroganse og grådighet. Selv har jeg lagt merke til at disse egenskapene vekker irritasjon i meg, tidligere kunne jeg overse dem, men nå kommer det en naturlig reaksjon. Kanskje kjenner du på dette også?

Vi er i ferd med å legge bak oss en periode hvor vi har vært “innestengt” og det har skapt stor uro og konflikt mellom mennesker som underkaster seg og de som står opp for å markere at de har gjennomskuet både grådighet og arroganse i det såkalte lederskapet. De fleste av oss har tatt et standpunkt og uansett hvilken side vi velger, merker vi at det å faktisk velge, er det konflikten dypest sett handler om. Det vil nemlig komme flere slike kamper som handler om at vi blir manet til å ta et standpunkt og gjøre et valg.

Den tredimensjonale virkelighetens viktigste faktor er nemlig at vi er her for å ta et valg, den ene eller den andre veien, følge mørket eller lyset. (Law of one beskriver dette på en god måte for dere som ønsker å gå dypere inn i dette).

De siste årene har manet frem noe nytt i oss og nå kan vi altså velge; fortsette bevegelsen eller gå tilbake og repetere det som var før verden stengte ned. Det vil bli brytninger, konflikter og kaos over alt for energien i dette året maner til frigjøring av alt som er stagnert. Vi vil på stadige tegn som minner oss på at det er på tide å ta et oppgjør med det vi tror vi trenger, det som gir oss kontroll og trygghet. Kanskje begrenser det oss mer enn nødvendig?

Også ute i verden vil de etablerte strukturene bli satt på prøve og siden den såkalt gamle energien bæres av grådighet og arroganse, vil alt som er bygget opp av disse prinsippene kunne stå overfor et begynnende fall. De gamle hierarkiene fungerer ikke lenger, vi har ikke like stort behov for å underkaste oss en leder eller en ledelse som kan utøve sin makt fordi vi er redd for å bære det hele og fulle ansvaret for oss selv. Vi står ikke lenger så alene i verden, sosiale medier har skapt en plattform hvor vi skaper flokker basert på de valgene vi har tatt. Forener vi oss der er det ikke lenger mye som er skjult og kampen for rettferdighet leder raskt og ofte svært effektivt til en endring.

Med andre ord er dette et år hvor vi kommer på banen som mennesker og medmennesker og vi har en helt genuin mulighet for å rette fokus mot det som faktisk betyr noe for hver enkelt av oss. Det vil være kaos i omgivelsene, det vil komme konflikter av ulik størrelse og på ulike arenaer fordi noe nytt skal bryte frem. Vi kan ikke påvirke verden uten at vi først lar oss påvirke av det som er forløst eller som vil forløses i vårt eget indre. Fred på jord skapes når menneskene har fred i hjertet og for meg er dette årets viktigste fokus.

Alt som ikke er i tråd med hjertets ønsker, vil bli prøvet og testet og så er det opp til oss å beholde det av verdi og gi slipp på det som ikke lenger tjener oss. Det vil fortsatt være grunn til frykt, antagelig vil dette forsterke seg fordi den gamle energien virkelig trenger at vi nærer nettopp frykten siden dette er det eneste som som opprettholder de gamle strukturene.

Det samme gjelder i oss, frykten opprettholder det stagnerte, tillit skaper bevegelse. Når vi gjenkjenner hva som gir oss trygghet, hva som gleder oss, vil vi gradvis flytte oppmerksomheten for det er unaturlig å holde fast, det naturlige er å la energien flyte fritt.

Du kan stille deg selv noen spørsmål;

Hva gir meg glede, hva i mitt liv kjennes lett, når er det jeg har det aller best med meg selv?

Svaret avslører sannsynligvis et talent du har, en liten detalj kanskje, som ved å få næring vokser seg så stort at du gjenkjenner det som meningen med ditt liv.

Også vil vi at noe vesentlig skal bestå, vi er tross alt mennesker og ikke maskiner ;-)

Når verden går av hengslene

Jeg sitter her og føler meg som en nokså hjelpeløs tilskuer til at verden går helt av hengslene. Våre demokratiske rettigheter er hardt prøvet uten at vi klarer å mobilisere nok kraft til å forhindre at det skjer. Vi vet at det foregår ting i kulissene, rett bak alle de skremmende nyhetene som stjeler oppmerksomheten vår, skjer det noe vi ikke får med oss.

Nei, jeg er ikke tilhenger av konspirasjonsteorier, men av opplysthet uten å gå veien ned i mørket for å finne den, jeg vil ha lys, opplysthet og lyskastere rettet mot alt som er så urettferdig at vi gir opp forsøket på å drive undersøkende virksomhet. Vi klarer det ikke rett og slett, det blir for mye for oss så vi lukker helle øynene og later som om vi kan stole på at systemene fungerer.

Vi er heldige i Norge, vi har nok ressurser til å holde oss oppe selv om våre helt grunnleggende behov blir satt på prøve, vi blir ivaretatt eller gjør vi egentlig det. Fungerer systemene slik de skal eller er det også hos oss slik at de svakeste blir svakere og de sterkere får stadig større herredømme?

Det er et paradoks at når så mange i fellesskapet strever med konsekvensene av en pålagt nedstengning av samfunnet, blir informert om at renten går opp, strømmen blir dyrere, bensinprisen blir høyere og maten skal visstnok også bli mer kostbar. Vi svarer med fortvilelse, det blir så mørkt at vi mister alle handlekraft, både fordi vi er så slitne etter to år med restriksjoner, men også fordi vi har glemt hvordan vi reiser oss og kjemper for urett - sammen.

Jeg leser at matvaregigantene tjener mer penger enn noen gang, men at de må sette opp prisene og de samarbeider selvfølgelig, likt tiltrekker seg likt, de grådige finner hverandre. Jeg leser også om et kjent kles-merke som tjener store penger, mens de samtidig søker etter medarbeidere med god utdanning og ståpåvilje til stillinger uten lønn…. Og idretts-arrangementet som viser oss jublende vinnere og blinkende medaljer mens det like i nærheten utøves undertrykkelse av et helt folkeslag. Jeg leser om de som trenger støtte fra det offentlige, men som i stedet for å få hjelp, blir most inn i et byråkrati som driver utmattelses-taktikk i stedet for bistand til de trengende. Også videre, også videre….

Får skikkelig dårlig smak i munnen, men heldigvis finnes det lyspunkter, helt sikkert mange fler enn de jeg har oppdaget, men jeg har lyst til å fremheve Lovisenberg Diakonale sykehus (eiet av Diakonova og Diakonissehuset Lovisenberg), som et mirakuløst eksempel. Sykehuset som drives etter det diakonale prinsippet, altså kirkens omsorg, ble for meg en skjellsettende bekreftelse på at det umulige er mulig. 

Etter et par år med en kronisk infeksjon i bihulene ble jeg, etter en voldsom rund-dans i systemet, sendt til øre, nese, hals klinikken på Lovisenberg Sykehus. Allerede i resepsjonen ble jeg møtt med vennlighet og legen som hentet meg utstrålte tilstedeværelse på en måte som gjorde at jeg var helt sikker på at det endelig var hjelp å få. På det tidspunktet var jeg svært dårlig og etter en times samtale og undersøkelse ble vi enige om at jeg trengte medikamenter for å komme meg over kneika, et inngrep ville rett og slett ikke kroppen min tåle på det tidspunktet. Jeg takket for meg og med resept og en lapp i hånden, bega jeg meg i retning avdelingen for blodprøver. Sliten som jeg var, gikk jeg meg bort og måtte spørre om hjelp og det fikk jeg, ikke bare en ny veibeskrivelse, men følge til det riktige kontoret. Sykepleieren som tok prøvene viste meg vei til apoteket og der tok det helt av. Mannen bak skranken var vennligheten selv og etter at alle remedier var lagt i posen, kom han frem til meg, fulgte meg til døren og ga meg et troverdig ønske om god bedring og god jul…

Medisinene virket, sånn skikkelig at familien ba meg roe ned under høytiden og jeg fikk kjenne på hvordan det er å være frisk. Men så var det slutt på pillene og alt ble som før, det vil si at nå hadde jeg fått luftet meg litt og kunne ikke lenger akseptere at jeg skulle tilbake til smerter og utmattelse, jeg kunne ikke vente på å ta den planlagte operasjonen.

Jeg ringte og fikk time på dagen , et gjensyn med den vakre legen i tillegg til både tannlege og sykepleier. De ble enige om å gjøre et inngrep uten narkose, men forberedte meg på at det kunne være smertefullt, de beroliget meg underveis, spurte stadig om jeg var bekymret og om det var noe de kunne gjøre for meg. Det er jo tross alt litt skremmende når tre mennesker ifører seg både verneutstyr og briller… fordi å stikke hull på bihuler visstnok fører til en masse søl. 

Jeg merket ingenting, annet enn at det var god stemning i rommet, latter til og med og tannlegen som utførte inngrepet var tryggheten selv. Dette hadde hun gjort mange, mange ganger før og så sa hun: «Ingen flere medisiner, nå skal du være tålmodig og la kroppen lege seg selv, den kan det for nå er den frisk, den trenger bare litt tid for å venne seg til det!»

Jeg takket dem alle fra hjertet mitt og gikk ut for å betale, men nei, ingen betaling fordi jeg hadde måttet vente så lenge forrige gang…!

Etter noen uker forsto kroppen at den ikke trengte å kjempe mer og det eneste som sitter igjen er et lite ubehag og slitenheten, men den lever jeg godt med, vi kjenner jo hverandre så godt fra før og med god egenpleie kommer nok livskraften tilbake etter hvert - helt uten piller. 

For meg ble dette en bekreftelse på at det umulige er mulig, det går nemlig an å leve sammen her på jorden uten at det utspiller seg en kamp mellom de med makt og de maktesløse. Jeg er oppdratt til å møte andre mennesker med høflighet, velvilje og respekt og skulle ønske at flere hadde lært det samme. Kanskje har de det og da er det enda mer skremmende, for hvor snek det seg inn en forståelse av at arroganse er en foretrukket holdning om en vil opp og frem i verden?

Og kanskje er det her vi kommer inn, vi som har hjerte åpent for hverandre og som har en drøm om at verden skal bli et lyst og vakkert sted for alle. Som med alt annet, starter det med oss selv for fred på jord skapes i hjertet til hver enkelt og når vi opptrer høflig overfor oss selv, når vi utviser velvilje og respekt for at vi gjør så godt vi kan, er det slik at likt tiltrekker seg likt der også.

Verden går av hengslene, de store strukturene skal falle til fordel for noe nytt som skal reise seg og markere at vi har gått inn i en ny tid. Vi skal ikke gi opp, ikke la oss lede ned i det store mørket hullet som konspirasjonsteoriene blant annet representerer, men heller fokusere på alle de små og store bekreftelsene på at det umulige er mulig og det starter med at vi velger å rette lyset vårt mot dem slik at vi gjør miraklene synlig.

En åpenbaring

For noen dager siden falt det ned en beskjed mens jeg satt her og arbeidet med guidene mine. Først forsto jeg ikke helt betydningen, men så innså jeg at det var en åpenbaring, en tydelig veiledning i dette å gi slipp.

Jeg er ikke alene om å streve med dette, vi er mange som har et evig indre mas om å gi slipp uten at vi forstår verken hva, hvordan eller hvorfor. I min søken etter innsikt har jeg spurt mange og svarene undrer meg. De fleste vil nemlig kvitte seg med ting de ikke liker ved seg selv, opplevelser som er eller har vært vanskelige, vonde minner etc. Det jeg hører er at de vil gi slipp på det mest verdifulle de har, det de har strevd aller mest for å tilegne seg og mestre.

Den mørke fargepaletten skal raderes ut slik at bare det lyse står tilbake. Ingenting av det som skaper skygger og perspektiv skal beholdes, det er rett og slett verdiløst og kan kastes slik at det ikke engang etterlater seg et komma i historien. 

Men det virker antagelig ikke for jeg har aldri møtt noen som har lyktes. Joda, noen har laget velfungerende og låsbare indre kartotek-systemer som aldri skal åpnes og noen har blitt usedvanlig flinke til å late som om alt er bra, men ingen fremstår egentlig som helt fri fra det de mener å ha sluppet tak i.

Kanskje er det fordi vi forsøker å oppnå total perfeksjon at det mørke ikke passer inn, samtidig som vi stadig blir presentert for andres “sterke historier” som er pusset blanke og kommersialisert. Det meste handler om å formidle sin egen historie i en verden hvor SoMe er blitt vår tids leirbål. Men snakker vi egentlig sant eller bruker vi usedvanlig mye tid på å redigere opplevelsene våre slik at de passer inn i et akseptert format, er det derfor vi ikke forstår det grunnleggende i å gi slipp? Er vi så redd for å avsløre størrelsen på vår egen kraft, potensialene i vår ånd, at vi holder igjen fordi vi ikke tror vi kan bære den?

Men tilbake til åpenbaringen som startet med dette;

«Du tar imot din ånd og gir slipp i din materie, du tillater din ånd å slippe inn i din materie».

Det knaket i tankene da, for det handler ikke om form, men om innhold, om MITT innhold, om å gi plass til mer av meg selv. Da er det jo ganske enkelt, nemlig å være oppmerksom på hva jeg ikke ønsker å fylle med NY energi, men romme det som et nøytralt element i mitt emosjonelle register. Vi trenger ikke engang rydde først, det er bare å la det være som det er før det faller naturlig på plass i en ny helhet.

Så kom det en nærmere forklaring: 

Frykt er det som forbinder deg med materien.

Selvforakt er din forankring i den kollektive bevisstheten.

Sorg er det som opprettholder kontakten med din egen historie, det du identifiserer deg med.

Frykten ser vi tydelig i samfunnet nå, nettopp i vår tilknytning til materien. Alt maner frem frykten i oss for det er slik vi kontrolleres inn i en flokk slik at de etablerte maktstrukturene kan opprettholder sin eksistens.

Og selvforakten, denne evige vurderingen vi gjør av oss selv, sammenligningene som bekrefter at vi aldri kommer til å nå helt opp til idealene våre for de fleste er ikke engang ekte. Vi ser ikke alt vi er i besittelse av, men veldig mange mangler.

Og sorgen, den grunnleggende livs-sorgen som mange bærer på, den gir oss en identitet. I en verden hvor de fleste føler at de har for lite, er det lurt å gjøre seg enda mindre for å sikre seg et minimum av oppmerksomhet. Vi kaller det sårbarhet, men det er nok mer et uttrykk for vår lengsel etter bekreftelse slik at andre ser den verdien vi selv er så redd for å anerkjenne og ta ansvar for. Sårbarhet er nemlig ikke en svakhet, men vår udiskutabelt største styrke fordi den forbinder oss med vår naturlige kilde.

Å gi slipp på frykten er ganske enkelt å gi tillit mer oppmerksomhet. Å slippe selvforakten er å unngå vurdering og utvise totalt aksept for at vi er som vi er. Å gi slipp på sorgen er å anerkjenne at vi fortjener å nære gleden mye, mye mer.

Så da er det ikke så komplisert dette å gi slipp, det er ikke lenger noe nytt vi skal lære, straff vi skal tåle, smerte vi skal mestre. Vi har gjort alt det der så akkurat nå er det store spørsmålet, våger vi å ta imot tillit, egenkjærlighet og glede?

Det som utfordrer tilhører stort sett det materielle, i ånden har vi alltid vært fristilt og derfor «flykter» mange dit når livet på jorden blir litt i overkant krevende. Men akkurat nå er det et stort skifte som pågår og ånden banker på døren for å spørre om vi er villig til å slippe til mer frihet, om vi er villig til å gi vår sjel større plass for å utfolde seg. Selvfølgelig sier vi ja takk for vi vil jo gi sjelen større plass, vi vil jo skilte med å ha en skikkelig høy bevissthet og ikke minst vil vi har tilgang til mer visdom og klarhet.

Men når det innebærer å gi slipp på rammene som gir oss trygghet her nede, det er da vi går opp til eksamen i troen på oss selv, på det å være god nok selv om vi ikke lenger underkaster oss de eksisterende strukturene. Det er da vi oppdager at vi har et kontinuerlig valg om å møte oss selv med ubetinget kjærlighet eller forakt. 

Hva skjer med oss?

Dette spørsmålet får jeg stadig fra dere som jeg er så heldig å få snakke med, hva er det egentlig som skjer, hva er det som foregår og hvorfor er livet så vanskelig, hvorfor har jeg det så dårlig selv om jeg egentlig vet at det er mulig å ha det fint og hvorfor føler jeg at jeg er inne i et enormt lavtrykk - hele tiden. Hjernen min fungerer ikke, kroppen er vond og helt utslitt og jeg er så lei av å ha det dårlig.

Hvorfor slipper det ikke, er det noen andres skyld, kan du ta det bort og i så fall, hvor lang tid tar det før det er over?

Vi speiler den store frustrasjonen som er i verden nå og vi er med på å bære den kollektive bevisstheten så svaret er både ja og nei. Det tilhører andre OG det tilhører oss. Det eneste vi har mandat til å gjøre noe med, er det som er vårt, det som gjør at vi velger å være påkoblet den store smerten fordi den beskytter oss på et merkelig vis. 

Vi har holdt energi så lenge nå at vi har glemt hvordan vi slipper, vi holder fordi vi tror det fortsatt er vår oppgave å bære verdenssmerten på våre skuldre og når det er den vi sender ut, kommer det mer av det samme tilbake.

Å snu dette, er en krevende oppgave for frykten forbinder oss til materien, selvforakten representerer den kollektive bevisstheten og sorgen holder oss fanget i vår egen historie. Det var den beskrivelsen jeg fikk når jeg ba om støtte før valget om å gå helt ut av det gamle og tre inn i noe nytt.

I Law of one (RA materialet), beskrives denne virkeligheten som inndelt i 7 densities, syv energinivåer. 

• Nivå 1 Væren/Bevissthet, Atomlegeme, Rotchakra

• Nivå 2 Vekst/Bevegelse, Kjemisk kropp, Harachakra

• Nivå 3 Selvbevissthet/VALGET, Kjemisk kropp, Solar plexus

• Nivå 4 Kjærlighet/Forståelse, Kjemisk/lys-kropp; Hjertechakra

• Nivå 5 Lys/Visdom, Lyskropp, Halschakra

• Nivå 6 Enhet/balanse, Lyskropp, Tredje øyet

• Nivå 7 Porten, Lyskropp, Kronechakra

Dette materialet er omfattende og for de av dere som ønsker å utforske det nærmere, finnes det mye informasjon på nettet. Jeg velger å forenkle det i et forsøk på å beskrive hva som faktisk kan foregå nå, uten at det er en sannhet. 

Mange av oss som er her nå, hører ikke egentlig til her, men kommer fra høyere vibrasjoner. Det betyr at vi har en tydelig hensikt med å være her i den tre-dimensjonale virkeligheten hvor vi skal ta et valg. Det er nemlig her vi velger, i solar plexus velger vi frykten eller tilliten, lyset eller mørket, smerte eller nytelse, sorg eller glede, stagnasjon eller bevegelse, bli stående eller gå videre. Det er mange ulike grunner til at vi velger mørket og stagnasjon, kanskje for å betale karmisk gjeld, ta et endelig oppgjør med vår sjels historie eller rett og slett for å holde den energien mens Moder Jord forløser nye potensialer i evolusjons prosessen.

De som kommer inn fra høyere vibrasjoner, har det spesielt strevsomt når vekkeklokken ringer for det finnes ikke lenger noe sted å gjemme seg bort. Velger vi å bli værende i mørket, vil vi få stadige påminnelser om at det har en konsekvens og at vi ikke vil være tilfreds der vi er nå for det er naturlig for oss å stadig strekke oss mot neste nivå, mot renere energi.

For noen skjer valget bevisst, for andre ubevisst og for noen ble valget tatt før vi trådte inn i materien denne gangen. Det er dette som for meg beskriver de såkalte Mestertallene i Numerologien, altså 11, 22 og 33, som forteller at vi kom hit «ferdigvalgt» og at vi derfor opplever oss overstyrt i så mange sammenhenger.  Det er også noen som skal fortsette reisen basert på et valg om på fortsette som før og da skal vi huske at det ikke ligger i vårt mandat å mane andre til å velge det samme som oss eller gi velmenende råd som trosser deres reisebeskrivelse.

Det finnes ikke gode eller dårlige valg, ikke noe som er riktig eller galt, alt handler om å velge i trå med vår intensjon for dette livet, om å stadig strekke seg etter å nå det høyeste potensialet som er tilgjengelig for oss og utforske virkeligheten akkurat nå når jorden forlater tid og rom og endrer selve historien i evigheten.

Det tredje nivået, solar plexus, er senteret for frykt og det som forbinder oss med materien akkurat nå. Samtidig begynner vi å kjenne at det skjer noe i hjertet, som om det sprenger på og som nærmest vinger oss til å utforske en helt ny form for kjærlighet, egenkjærlighet og ny forståelse i tillegg til at vi skal åpne oss for å ta imot en såkalt lyskropp….

(Jeg velger å se bort fra dette å definere hvorvidt vi er på vei inn i 4 eller 5 dimensjon, det er begreper som ikke gir gjenklang hos meg, det skaper bare en ny definisjon som nærer intellektets behov for analyse. Jeg tror heller at i det vi tar valget og slipper tak i tid og rom som en tydelig ramme for hvordan vi reflekterer oss selv her i materien, vil vi ikke lenger ha det samme behovet for struktur.)

Men tilbake til hvordan vi har det nå og hvorfor så mange strever. For det første er dette nytt for oss, det har aldri vært gjort før, det er ikke noe vi kan huske tilbake til og repetere, det er ikke mulig å se fremover for å avsløre konsekvensen for å gjenvinne kontroll. Det er i det hele tatt et nokså skremmende prosjekt for oss som er forbundet med materien gjennom frykt, vi som utviser selvforakt fordi vi tror det er sånn vi passer inn i fellesskapet og klamrer oss til sorgen for å ha en identitet.

Det er litt av en oppgave som er pålagt oss, valget er ikke enkelt, men å la være å velge er heller ikke lystig. Å gi slipp er er å ha et bevisst forhold til at vi ønsker å ta imot nye aspekt av oss selv. Det er ikke et arbeid vil skal gjøre, en prosess vil skal dyrke, noe vi skal lære og øve mye på. Snarere tvert imot, det utfordrende er at det skjer når vi gir tillatelse, at vi kort sagt tillater oss å disponere en høyere vibrasjon, vel og merke om det er naturlig for oss å velge å tre inn i lyset.

Materien reagerer umiddelbart, Moder Jord applauderer at vi er villig til å ta det neste steget sammen med henne, inn mi et nytt sekel hvor alt vil se annerledes ut, men hvor vi også vi oppdage at det er lett å mestre når all motstand er borte. Og akkurat dette er det som skjer med mange av oss nå, vi merker at vi er forberedt på at noe skal komme, noe ukjent vi vet at vi ønsker å skape, men som det tre-dimensjonale perspektivet ikke kan gi oss bruksanvisningen til. Den fysiske kroppen en viktig del av dette, den kjemiske kroppen skal takke for seg og mer lys skal komme inn. For meg har dette vært fremtredende i 2021 fordi kroppen krever mer oppmerksomhet og den er ikke lett eller bevegelig, men enda tyngre, enda mer stagnert og smertefull enn noen gang. Ikke så rart siden materien går mot stagnasjon om ånden er fraværende og akkurat nå den absolutt innstilt på å sikre meg ved å gjøre meg så tung at jeg ikke flyr av gårde :-)

Å gi slipp skaper en herlig følelse av frihet i de øyeblikkene vi får oppleve det og dess oftere vi våger å frigjøre oss fra både frykt, selvforakt og sorg, vil den gode følelsen blir stadig sterkere og ha lengre og lengre varighet. Det ligger en nærmest euforisk glede i dette å kjenne hvordan det føles å operere i en langt høyere bevissthet, som et møte med en renere og klarere utgave av oss selv.

Og det er mulig for så lenge vi har de små glimtene vet vi at også de vil ekspandere om vi bare fortsetter å gi tillatelse og slippe, gi tillatelse og slippe. Selv erfarer jeg så store endringer at det ikke virker naturlig å beskrive dem enda, men det er verdt innsatsen, det kan jeg underskrive på. Og hva som skjer når kroppen går fra å være styrt av etablerte kjemiske strukturer, det vet jeg ikke, men jeg gleder meg til å oppleve det.

Akkurat nå endrer vi verden og bak frykten, selvforakten og sorgen, ligger det både tillit, egenkjærlighet og glede og venter på oss. Vi trenger gjennom nå, vi forlater det velkjente og ankommer det ukjente uten mulighet for å ta kontroll. Det eneste vi vet er at dette har vi forberedt oss på og det verste vi kan gjøre er å fortsette å vurdere oss selv ut fra en gammel standard. Vi er ikke lenger den vi var, vi er i ferd med å springe ut som en helt ny utgave av oss selv, fra innerst til ytterst - om vi vil selvfølgelig <3

Hva er det med denne kjærligheten?

Vi har gått gjennom en del nå, to kraftige fullmåner, vintersolhverv og inntreden i en ny 9-års syklus etter skiftet 21.12.12 / 21.12.21. Mange av oss opplever nærkontakt med energien i dette, mens andre synes å være helt upåvirket. Samtidig har pandemien gått inn i nok en ny fase og vi opplever at noe tilspisser seg, dialogen er ikke høflig lenger og ikke like relevant heller for vi er så lei, så usigelig lei av å være i konstant beredskap.

Drittlei pandemi er et godt ord, det passer for mange og i tillegg rommer den kollektive bevisstheten mer vold i hjemmene, flere barn som har det vanskelig, ungdom som er psykisk nedbrutt, eldre som er enda mer ensomme, mennesker som mister inntekt mens renten går opp og strømprisen når nye høyder. Alt dette mens det reklameres for en høytid hvor det er forventet at vi skal være bare lykkelige.

Vi går inn i denne høytiden, påvirket av det kollektive og i tillegg vårt eget julestress og frykt for alt som kan gå galt, det blir litt mye. Følelsen frustrert og fortvilt leder oss til selvhat når vi ikke klarer mer. Når vi mister følelsen av å mestre og innser at vi aldri faktisk har klart å få til noe som helst og at vi sannsynligvis aldri vil oppnå det vi drømmer om heller. Da blir vi desillusjonert, akkurat i det vi skal inn i en ny tid hvor alt vi dreie seg rundt temaet egenkjærlighet, et skikkelig paradoks.

Så hva er det med denne kjærligheten, hva betyr det egentlig å elske seg selv, hvordan gjør vi det?

Det skjer ganske enkelt ved at vi tar et valg om å leve slik vi vil, ikke slik vi ville eller slik det ble forventet av oss, men slik vi faktisk VIL. På den måten signaliserer vi til vårt “høyere selv” at det er det potensialet vi ønsker å aktivere. Deretter tar vi imot før vi slipper tak slik at energien kan bevege seg fritt også er det bare å følge etter.

Symptomene på manglende egenkjærlighet er tydelige, vi føler oss mislykket, ikke gode nok også videre, og dess lengre listen er, dess mørkere blir det og så er tanken tom, kontoen også for den sakens skyld. Det skjer fordi vi gir før vi tar imot, dette innarbeidede prinsippet som vi har fått belønning for før, levere før vi krever noe. Men nå skal vi ikke bare be om noe tilbake, vi skal faktisk ta imot FØR vi gir for da snur spiralen. Logisk og underlig at vi ikke har forstått det før, at det riktige er å ta imot FØR vi gir for når vi har nok til oss selv og mer en vi trenger, våkner erkjennelsen av å kunne være herlig raus med både lyst og mulighet til å gi av seg selv til andre.

Fred på jord starter med fred i hvert enkelt hjerte og forståelsen av vårt bidrag begynner å demre for oss nå. Denne reisen handler om å utforske kjærlighet og vi har arbeidet både hardt og lenge for å komme inn til kjernen av hva denne kraften faktisk er, hvordan det føles å ha tilgang til denne vibrasjonen. Vi øver på det nå og heldigvis er vi mange som kan være påminnere for en mester gjenkjenner en annen mester og det er en herlig glede å utveksle heiarop fra sidelinjen. Vi har vært vant til at trøst og anerkjennelse, bekreftelse og heiarop er noe vi får fra omgivelsene, det er essensen i hvordan vi er vant til å samhandle. Nå derimot, skal vi skal vi gi oss selv det sammen, vi skal anerkjenne, bekrefte og heie på oss selv slik at det flommer over i våre møter med andre. Slik blir vi en usedvanlig sterk støttespiller, for oss selv og for andre som gjenkjenner potensialet og husker at det er sånn det er ment å være nå.

Jeg har et inderlig ønske om ta dere alle får en fredfull julefeiring, enten du er en del av en stor flokk eller om du skal tilbringe disse dagene alene. Selv har jeg erfart begge deler og gått fra å elske julen til å anse den som et helt umulig prosjekt. Heldigvis er den boblende gleden kommet tilbake, flokken er samlet og hjertet mitt har et viktig bidrag <3

GOD JUL (godt nyttår kommer senere, de vil jeg nemlig fortelle litt om ;-) )

Frustrert!

Jeg er frustrert, noen ganger fortvilt, handlingslammet, sint, lei meg, mye glad og skikkelig lykkelig før alt blir helt meningsløst igjen og repeter….

Joda, jeg ser at det ligner litt på en diagnose, men det er ikke det, det er helt naturlig i en fase hvor alt synes å være i konstant bevegelse og hvor fleksibilitet er et nøkkelbegrep. Vi er mange som utforsker nye sider ved oss selv nå og ikke forstår hvorfor det indre plutselig krever så enormt mye oppmerksomhet.Det overskygger alt annet og vi står i fare for å bli skikkelig selvsentrerte - igjen ;-)

Det er noe i tiden, den kollektive bevisstheten påkaller vår oppmerksomhet og for å kunne mestre en høyere vibrasjon, en lysere og renere utgave av oss selv, er det avgjørende at absolutt alt blir med inn i det nye. Derfor alle disse følelsene, tror jeg, all oppmerksomheten rettet mot tusen grunner til selvhat for på den måten å avdekke paradokset, nemlig ekte og ubetinget egenkjærlighet. 

Det er ikke enkelt det her, det er ikke vanskelig heller, men veldig annerledes, så forskjellig fra alt vi før har erfart at vi mister kontrollen og da kan rustningen rundt brystet komme tilbake, eller følelsen av å gå rundt med en kniv i ryggen for eksempel. Vi lurer selvsagt på om det er noe galt med oss siden vi er aldeles utslitt uten å ha gjort annet enn å føle en masse vi trodde vi var ferdig med for lengst. 

Jeg er takknemlig for å ha mennesker rundt meg som aksepterer at jeg har det sånn, som ikke blir redd når jeg proklamerer at jeg ikke orker dette livet mer, men som heller hjelper meg å løfte blikket så det kan skimtes mening i det meningsløse. Også vet jeg jo at det går over, at det aldri er så mørkt som i timen før solen står opp og at en skikkelig trasig dag som regel etterfølges av en som er mye, mye bedre. 

Så takk for frustrasjonen, for de meningsløse øyeblikkene, for håpløsheten og for all dritten som dukker opp uten at jeg er bevisst på at jeg har gjort en bestilling. Tusen takk for at mørket kommer så bardust på at jeg ikke klarer å bremse i tide, at farten er så høy at jeg ikke rekker å fordype meg underveis, men suser i fint driv mot nærmeste åpning. Farten gjør det ikke mindre krevende, men det går stadig fortere over.

En skal jammen ha mot og overskudd for å stole på at hjertet holder stø kurs når intensiteten er innstilt på max styrke. Jeg retter en stor takk til mitt høyere selv for å utfordre det jordiske så mye at det er grunn til å spørre om vi faktisk spiller på samme lag, det åndelige og materielle aspektet av meg.

Det er ikke krig, men det er ikke fred heller, det er noe midt imellom, som et tomrom vi trenger for å feste nytt grep om livet her på jorden og heldigvis er vi ikke alene, vi er mange som opplever det samme. Den kollektive bevisstheten skal løftes over i en ny dimensjon hvor temaet er nettopp egenkjærlighet slik at stadig flere forstår at fred på jord starter i ens eget hjerte.

Det er strevsom nå når vi forsøker å presse ny innsikt inn i en gammel struktur. Så bryter det skikkelig inntil vi kommer ut på “den andre siden” hvor noe helt nytt venter på oss. Vi vet ikke hvordan det blir, men vi klarer ikke stanse heller for vi lengter sånn etter det som kan skimtes i det fjerne. Og plutselig er vi der og da lurer vi på hvorfor vi laget så mye styr, hvorfor vi ikke tillot oss å komme frem mye før…..

Det store skiftet

Det er store energetiske endringer som skjer akkurat nå, virkelig store dersom jeg skal stole på svarene jeg får når jeg spør utover, oppover, innover eller alt ettersom ;-)

Om vi ser på oss selv som en forening av energi og materie, er det lett å forstå at det som skjer på et åndelig plan, påvirker oss i det fysiske aspektet av livet. Men vi glemmer det så lett siden vi strever sånn her i materien at vi mister overblikket og setter oss fast i behovet for å skape stabilitet mens ånden ønsker å være i fri bevegelse.

For mange av oss er dette en fase vi blir spesielt oppmerksom på vårt eget møte mellom ånd og materie, det er som om vi står ved et veiskille, et valg om å kaste oss ut i noe nytt eller opprettholde det eksisterende. Vi har arbeidet hardt for å oppnå en renere vibrasjon og nå trenger den inn i materien som  naturlig yter motstand. Materien søker å opprettholde de kjemiske forbindelsene som holder massen sammen mens ny energi skyver det stagnerte fra hverandre for å gi rom for ekspansjon og nytt liv.

Det var liksom så enkelt mens vi arbeidet hardt og intenst med oss selv med fokus på det som ledet oss til større selvinnsikt og høyere bevissthet. Så hva skjer da når vi har oppnådd det, når vi er kommet i mål? Det eneste som synes å møte oss er et skikkelig ubehagelig vakum hvor vi bare vet at det er noe stort tilgjengelig, noe vi ikke klarer å forstå eller gå inn i. Så oversetter vi dette store i gamle strukturer og tenker at vi nok skal skape en suksess, skrive en bok, skape et samlingssted for likesinnede, være noe av betydning for andre, endre samspillet i nære relasjoner, begynne å trene, spise sunnere også videre, også videre. Men det virker ikke som om det hjelper særlig, undertrykket er like stort og vi kommer ikke i mål med noe av det. Så kanskje handler det ikke om å justere på det eksisterende i det hele tatt, kanskje er vi rett og slett i ferd med å bli hentet inn i en så stor energetisk bevegelse at livet ikke kommer til å ligne på noe vi kjenner fra før i det hele tatt.

Dette store skiftet har vært omtalt av mange, ikke bare i nyere tid, også tidligere generasjoner har formidlet informasjon om dette som skjer nå.

Forfatteren Alice Bayley (1880 - 1949) sier for eksempel; 

«For 7 millioner år siden ble det besluttet at et hovedkvarter for mysteriene skulle opprettes tett på det fysiske plan og at en grupper entiteter skulle fungere i fysiske legemer og slik møte det raskt oppvåknende menneskets behov. 

Først når mennesket har utviklet eterisk syn vil mysteriene hinsides Himalaya-fjellene bli åpenbart. Den mest tydelige strålen av energi i dag, er vilje eller makt, det er den kraften som strømmer inn i verden fra det viktigste verdens-senter Shamballa (hovedkvarteret). To ganger før har denne energien gjort seg gjeldende på jorden og medført store forandringer. 

1 Individualiseringen av mennesket i Lemuria

2 Tiden hvor den store strid fant sted mellom lysets Herre og materialismens Herre, i det gamle Atlantis.

Nå aktiveres denne strålen for tredje gang for å skape en krise, nært forestående i menneskets bevissthet. Menneskeheten innvies i tidsaldrenes mysterium og i det som har vært skjult siden begynnelsen. 

Bruken av første stråles energi vil uunngåelig føre til ødeleggelser i første stadium, men med fusjon og sammensmelting i senere stadier. 

Det er form-ødeleggende og bringer død over de materielle former og organisasjoner som hindrer det guddommelige livs frie uttrykk. For dette motsetter seg den nye kulturen og hindrer den kommende sivilisasjon i å utfolde seg. 

Første stråle ble igjen-aktivert i 1825 og den er vanskelig å håndtere for menneskene, men det eksperimenteres på om vi kan håndtere den.»

Et gammelt tibetansk sagn sier følgende:

«Det kommer en tid på jorden hvor alt liv er i fare, barbariske makter har reist seg. På dette tidspunktet når alt henge ri en tynn tråd, da kommer Shamballas rike til syne. For å fjerne faren må Shamballas krigere gå inn i maktens korridorer hvor beslutningene fattes. Deres våpen er medfølelse og innsikt for de vet at slaget ikke står mellom gode og dårlige mennesker, men at grensen mellom godt og vondt går gjennom mennesket hjerte.» 

Dette er bare to av mange fortellinger om hvordan livet på jorden vil ekspandere når tiden er inne og den tiden er nå. Klokken er ikke lenger fem på 12, den er fem over for det har allerede startet og mange av oss strever med å mestre denne overgangen som vi aldri har vært med på før, men som vi fra tidenes morgen har vært en del av fordi vår eksistens er preget av at vi valgte å bidra til det som skjer, akkurat nå. 

Men så mister vi oversikten og forsvinner inn i hverdagens små og store utfordringer også glemmer vi at vi har en åndelig forbindelse som er i stand til å gi oss den forløsningen vi lengter etter, bare vi gir oss over i stedet for hele tiden å kjempe imot. Vi har holdt energi så lenge at vi tror det fortsatt er vår oppgave å bidra til at massen opprettholdes i sin forhenværende form. Systemene og strukturene som vi har lært oss å stole på og som derved fortoner seg som det eneste som gir oss trygghet. Men nå er det ikke trygt mer, det er begrensende og for de av oss som engang valgte å komme hit for å forsere mørket og entre lyset, er dørene nå åpnet og det er opp til oss å gi slipp og tre inn. 

Det er ikke enkelt dette, men det er ikke vanskelig heller, det er bare veldig, veldig annerledes og derved skremmende fordi vi har glemt å stole på oss selv og at hjertet hele tiden viser oss riktig vei. 

Jeg møter så mange som strever fordi de ikke har noen å dele denne etappen med. De føler seg så alene fordi det ikke er andre i de nære omgivelsene som forstår det som skjer med dem. Men selv om vi føler oss alene, ensomme til og med, er det viktig å huske på at vi er en del av en enorm flokk, en bevegelse som ikke lar seg stanse og som vil lede oss sammen på magisk vis, bare vi gir oss selv tillatelse til å tre ut av det stagnerte og våge å være i bevegelse. 

(NB sitatene er min frie oversettelse.)

Vaksine eller ikke vaksine

Det er mange som spør meg om mitt syn på vaksine, noen lurer på om det er riktig å følge intuisjonen mens andre er tydelig på at dette er noe alle må gjøre for å være med på dugnaden. Noen vil egentlig ikke, men føler seg tvunget av ulike årsaker, mens andre har gjort det til en kampsak å stå opp for den demokratiske retten til å la være. Også er det selvfølgelig noen som følger rådene uten å engasjere seg nevneverdig, de tar vaksinen fordi det virker fornuftig. 

Den siste kategorien har det selvfølgelig litt enklere enn de andre og det er heller ikke de som kontakter meg for å få innspill i sitt eget valg. 

Det finnes konspiratorikere som mener at dette er et planlagt angrep på menneskeheten og at vaksinen inneholder koder som gjør at vi blir kontrollert av en maktelite og det er andre igjen som mener at viruset ikke engang eksisterer. Selv opplever jeg at mennesker fra begge leire er opptatt av å informere meg og få meg over på deres lag og det er ikke måte på hvor høy utdannelse og hvor lang erfaring de har, talspersonene som kan dokumenterer like godt både for og imot. Men påvirker det meg, bidrar det bevisst eller ubevisst til det valget jeg tar eller klarer jeg å navigere med min egen intuisjon?

Vi kommer ikke bort fra at uansett om vi velger å ta vaksine eller la være, er det frykt som ligger bak beslutningen. Frykten for å bli syk med Corona eller å bli syk av vaksinen, kort sagt frykten for å dø i begge tilfeller. I tillegg er vi redd for at vi mister bevegelses-friheten vår eller utestengelse fra den ene eller andre grupperingen, i både nære og fjerne relasjoner. 

Personlig blir jeg overrasket over at dette valget kan bidra til å splitte familier og venner og som skaper motstridende grupperinger på arbeidsplassen. Men kanskje er det ikke så rart, myndighetene som er satt til å forvalte vår kultur, gjør jo akkurat det samme. De aksepterer at vi tar ulike valg, men de respekterer det ikke. Så kanskje handler dette om noe dypere enn en vaksine mot et virus som skaper panikk i hele verden?

Jeg valget å spørre mine guider om dette, rett og slett med et håp om selv å ta det riktige valget for min egen del. Jeg ble klokere av det, kanskje blir du det også om du er en av dem som fortsatt ikke er helt trygg på at det du har valgt er riktig?

Du forstår, dette dere tror er ny teknologi er ikke det. Den er gammel, svært gammel. Dette å påvirke menneskets biologi på ulike måter, ligger i den gamle energiens behov for å beherske og siden du fortsatt befinner deg i en tids-epoke hvor det gamle er det rådende prinsipp, kan du velge å la deg påvirke av det ene eller det andre. 

Alt handler om frykt forstår du, er du redd er du mottakelig for energiens påvirkning, har du tillit vil du bare gjøre det som gjør deg tryggere og derved kan du ikke måle konsekvensen i dette om du blir påvirket av medikamentene eller ikke. Det er ikke den såkalte medisinen som gjør menneskene syke eller friske, det er frykten som styrer det hele. Det grunnleggende prinsipp for all menneskelig aktivitet, er frykt eller tillit, det er dette som endres i det mennesket får en høyere bevissthet og forlater frykten, da oppstår dette potensialet om å forvalte, altså om å tjene seg selv på beste måte i den jordiske vandringen, uansett tid, uansett kultur, uansett i hvilke omgivelser du befinner deg er det frykten eller tilliten som påkaller opplevelsene. 

Det handler ikke om det biologiske, foranledningen ligger i frykten eller tilliten du møter hindringene med. Du vil ikke påkalle corona dersom du ikke ser at det tjener deg og livs-oppgaven din, du vil ikke bli preget av vaksinen heller, dersom det ikke ligger i planen at du skal være en av dem som får negative konsekvenser av at kroppen utsettes for en slik påkjenning. For det er det, en påkjenning som ikke er naturlig, men kulturelt betinget. Frykten for sykdom og død, er det grunnleggende som gjør det mulig å kontrollere menneske-sinnet. Ikke tanken, den er fri, men emosjonene er ufrie så lenge dere lever i en kultur, en energi hvor dette er prinsippet som skaper virkeligheten for dere. 

Tenkt deg nu om, tenk på dette du står overfor som et valg. Er det en høy eller lav bevissthet som gjør at du velger å ta vaksine eller takke nei, er det i din natur å være redd eller ha tillit. Er du redd vil du påkalle negative konsekvenser uansett hvilket valg du tar. Det vil påvirke opplevelsen enten du takker ja eller nei til dette stoffet, dette programmerings-verktøyet som nu er utviklet under påskriften vaksine. 

Dere tror dere kan påvirke menneskets biologi ved å benytte såkalt ny teknologi. Den er ikke ny, den er kun en modifikasjon av noe gammelt, altså noe som ligger i den kulturelle oppbyggingen av det andre sekel hvor mennesket forsøkte å få kontroll over mennesket-kroppen. Alt preget av frykten for sykdom og død, det er det mest grunnleggende i selve prinsippet å beherske. Å forvalte endrer selve spillet og i det du forvalter din egen energi, vil du ikke være påvirket slik du var i det du var innlemmet i den gamle bevissthetens overbevisning om å beherske, altså kontrollere alt du har og er. 

Vaksinen har ingen betydning når det kommer til biologi i det mennesket transformeres til en høyere vibrasjon og derved skal du kun fokusere på dette som gjør deg trygg. Ikke gå fryktens vei for enten blir du syk eller du forholder deg frisk, alt i tråd meg din egen vibrasjon.

Det vil komme nye virus forstår du, mange nye virus som vil nærmest overvåke menneskeheten nu i denne tiden hvor det store skiftet pågår. Noen vil avslutte sin reise som en konsekvens av dette valget om å forlate i stedet for å transformere og derved vil det bli stadig færre som bibeholder den gamle frykt-kulturen og stadig flere som vil gå tillitens og lysets vei. 

Dette er valgets time, å velge lyset eller mørket ligger i det andre sekel, det er den tredje dimensjonens prinsipp, å velge å gå bakover eller fremover for å sette det litt på spissen. Eller sagt på en annen måte, å velge å holde energi eller tillate ekspansjon. 

Det store skiftet er NÅ

Akkurat nå er det mange som opplever at “noe” er blitt enda mer krevende. Det er ikke helt avklart hva det er, men det er definitivt “noe” som skjer. Og kanskje er det den kollektive bevisstheten som gir oss et dytt for å få oss til å våkne? Men hvordan er det egentlig meningen at vi skal forholde oss til dette som er helt ukjent, hvordan kan vi forstå, hva kan vi forvente, hvilke konsekvenser har det og hvordan kan vi gjøre dette og fortsatt ha kontroll?

Dette virker som en fase hvor hverdagen og vissheten om at det er noe mer, intensiveres. Som om disse to aspektene har kommet nærmere hverandre og derfor påvirker alt vi er i kontakt med. Vi strever med å opprettholde fokus på det vi skal gjøre, tenke, føle og være fordi noe annet flyter inn og skaper et uoversiktlig og skremmende kaos.

Nå vet vi at kaos kun oppstår i det materielle aspektet av oss, i ånden er det alltid fri flyt av energi så kanskje er dette “noe” nettopp en høyere bevissthet som vipper oss av pinnen i et forsøk på å skape en ny orden, også i vår fysiske tilstedeværelse her på jorden.

Det er som å bli vekket mens vi er inne i en svært levende drøm som vi ikke vil ut av. Den blir derfor med oss inn i dagen og skaper en parallell virkelighet hvor denne dagens rutiner og drømmen kjemper om oppmerksomheten.

Det er kraftfullt å være her akkurat nå, den kollektive bevisstheten transformeres og vi blir tvunget inn i en ny forståelse av oss selv. Noen kaller det en overgang til en ny dimensjon, andre snakker om utviklingen av en ny mennesketype eller flere, det sies at naturen vil endre karakter og at klimaendringene ikke er menneske-skapt, men en konsekvens av at jorden går inn i en ny fase også videre. Uansett hvilken intensjon som ligger bak dette som nå pågår, blir vi påvirket og vi forstår ikke helt hva, hvordan eller hvorfor, men fornemmer at svarene ligger bak dette sløret som skjuler “noe” vi ønsker kontakt med, men som vi ikke helt klarer å hente frem.

Mektige stormer, overflod av vann, vulkaner som aktiveres, stein og jord som glipper er blitt en ny normal. Vi overgår alle tidligere målinger av det naturlige og alt synes å være uoversiktlig og ukontrollerbart. Ytre signaler om at nå skjer det noe uforutsigbart og akkurat det samme foregår inne i oss for vi er også luft, vann, ild og jord, holdt sammen og separert gjennom energi. Når energien endrer frekvens (dokumentert forskning), utfordres alle systemer og strukturer og vi ser det med så stor tydelighet at det ikke lar seg bortforklare lenger. Kanskje er det til og med den kollektive bevisstheten som styrer det hele, kanskje er det vi som har gitt beskjed om at vi ønsker å tre inn i en ny dimensjon og at vi derfor trenger andre omgivelser? Det er nok et samspill tenker jeg, bare vi kommer oss gjennom denne fasen av kaos, vil vi se at det er enighet, balanse og rettferdighet både i og mellom den indre og ytre verden. Alt samhandler om skapelsen av en ny orden, en ny virkelighet her på jorden.

Selv faller jeg mer “ut” enn før og strever med å være helt tilstede i noe som helst, men samtidig observeres alt som både renere og klare. Det som var og det som skjuler seg bak sløret, er i ferd med å skape en ny realitet, en ny forståelse, en ny bevissthet om hvordan lille meg, er her for å stå til tjeneste gjennom å forvalte nettopp min energi. Men så er det disse følelsene da, for hvordan kan vi overbevise dem om at det er trygt å gi slipp og tillate dette “noe” og nye og oppgraderte å tre inn?

Vi får gjensyn med dype følelser som vi trodde var ferdig bearbeidet og arkivert. Men nei, både avvisning, forlatthet, ensomhet, være god nok, ikke mestre også videre, kommer frem igjen med en kraft som gjør at det ikke hjelper å trøste seg selv med at dette er vi ferdig med. Frykten er så ren at den ikke kan holdes tilbake, den vil rett og slett frem for å bistå oss i en endelig forløsning. Mange opplever gjentatte anfall av panikk, andre at avhengighet de har kommet seg ut av, plutselig vekkes til live og for noen blusser gamle konflikter opp igjen slik at fortvilelse og smerte vender tilbake. Andre står bom fast og blir redd for at hodet har sluttet å fungere, eller at de har mistet kontakten både innover og oppover. Da siver håpløsheten inn og bekrefter at alt arbeidet var bortkastet for kimen til mening blir borte - igjen!

Da er det viktig å huske på at det kun er et gjensyn det er snakk om, ikke et stort steg tilbake for å gjøre jobben en gang til. Vårt dypeste register skal danne fundamentet for det forløste aspektet av oss. Det tar fra oss beskyttelsen vi trengte mens vi fortsatt var uforløst og vi blir oppfordret til å ta ansvar og lede oss selv. Det er ikke enkelt for det har vi ikke gjort før. Enten har vi latt oss lede av andre, av omgivelsene, av kulturen, mens nå er det vi som skal lede vår energi dit vi vil. Da møter vi den grunnleggende viljen, ikke sterk og utholdende, svak og beskyttende, ikke som motvilje heller, men fri. Dette som er sjelens redskap mens den oppholder seg i en fysisk kropp for å erfare seg selv i den materielle dimensjonen. Nå sier den tydelig fra om at den vil har mer plass for å bevege seg og større frihet til å skape.

Mitt indre barn er helt uregjerlig om dagen, umulig å temme, akkurat slik jeg var som barn med en vilje som var uendelig sterk. Det kommer frem i de merkeligste situasjoner som hos tannlegen for eksempel. Det er litt flaut å være voksen og knipe munnen sammen, riste på hode og pipe “vil ikke, jeg vil ikke” når det skal gjøres undersøkelser. Det verste var at jeg ikke klarte å gjenvinne fornuften selv om den skjønne tannlegen snakket til meg som et barn. Munnen forble lukket og jeg la merke til at tannpleieren satt på huk i et hjørne og lo. Eller når jeg våkner av at jeg hulker og gråter fordi jeg erkjenner hvordan vår matproduksjon gjør vondt for dyrene, eller som når jeg plutselig begynner å gråte fordi det er noe jeg ikke får til, i full offentlighet selvfølgelig. Ja, det er flaut, men også vakkert å kjenne at kraften er så ren, så klar, ekte og modig at den vil være i stand til å skape en forskjell, men først må vi roe oss litt, barnet og jeg.

Det er et godt kaos dette, det hjelper oss å rydde slik at vi kan gjenoppstå i en ny og mer meningsfull orden. Vi tvinges inn i et gjensyn med det dypeste i oss slik at vi kan velge hvem vi ønsker å være, hva som kjennes naturlig. Barnet er renset for skyld og skam og starter nærmest på nytt med en gjenopprettet kontakt med den frie viljen, nøkkelen til hvordan vi kan skape fri flyt også her i materien. Vi har arbeidet hardt for å komme hit og nå når belønningen kommer, er det avgjørende at vi ikke lar frykten ta overhånd slik at vi sier et tydelig nei takk til det vi lengter etter, til det vi ønsker oss mest av alt.

Belønningen er å bli kjent med en forløst utgave av oss selv, dette aspektet som her her for å stå til tjeneste. Vi har holdt energi lenge nok nå, vi har ventet på dette øyeblikket som skal forløse “noe” som vil sette oss fri. Barnet er der allerede fremme og venter så kanskje det er akkurat nå vi skal våge å være modige i 20 sekunder?

Håpet om alt som skal komme etterpå

Jeg har en bekjent som lever med en visshet om at hun snart vil dø, så tilmålt er tiden at «etterpå» ikke eksisterer som en mulighet. Hun er helt tilstede i live og sier; 

«En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve!»

Det får meg til å reflektere over betydningen av håp, er det virkelig så livgivende som vi tror eller er det når alt håp er ute vi virkelig klarer å gripe tak i livet. Er «etterpå» bare en unnskyldning for å utsette det å leve og bruker vi unødvendig mange krefter på å fokusere på alt som ikke tilhører akkurat dette øyeblikket?

Jeg er fullstendig klar over at jeg kan være en prøvelse for mine omgivelser, for menneskene rundt meg som har orden i sysakene og som både har gode grunner til å være fornøyd med fortiden og samtidig har velorganiserte planer for fremtiden. De gjennomfører dagen i henhold til avtaler de har gjort med seg selv og andre og de har en herlig overflod av materiell trygghet. De er til å stole på, de kommer aldri for sent og får utrettet veldig mye de kan være stolte av.

Jeg er imponert og har forsøkt å passe inn der, men det gikk ikke så fint så det eneste jeg har beholdt er det å komme tidsnok til avtaler, alt det andre mistet mening når jeg forsto at for meg er all planleggingen et hindre for å gi meg følelsen av å ha en hensikt. Det ble rett og slett for mange planer til å «tenke med magen» og følge min egen puls, være impulsiv.

På et punkt i det å bryte ut av de trygge rutinene og innså at håpet var som en tråd å holde fast ved når ingenting lenger var forutsigbart. Men etter en stund forandret det seg og håpet ble som en gulrot jeg aldri kom nært nok til å smake på. Håpet holdt motet oppe, men det skapte ingenting annet enn en distanse til intensjonen som er det vi trenger for å lede energien vår dit vi faktisk vil. Når jeg oppdaget dette, ble jeg trist for jeg hadde håpet så lenge at det ble litt ensomt når illusjonen brast og det ble helt og holdent opp til meg å fange gulroten inn i akkurat dette øyeblikket. Håpet har lært meg å være modig nok til å gripe mulighetene som dukker opp, som et samspill jeg før ikke forsto fordi jeg trodde alt måtte vente til etterpå, det er jo så viktig å være tålmodig…

Mange håper å vinne i det store lotteriet, andre håper at de holder seg friske, så kan vi håpe at vi får den jobben vi ønsker oss eller at det skal gå bra for de menneskene vi elsker. Vi håper at jorden klarer seg selv om vi har mishandlet henne en stund og vi håper at verden blir et bedre sted for de kommende generasjoner. Vi håper og håper, men det skjuler seg en tvil der, en ørliten dråpe gift som gjør at vi blir passive for det kan jo være at det ikke går bra, at vi ikke vinner, at vi ikke holder oss friske, at det ikke var meningen at vi skulle oppnå suksess på denne livsreisen og at Moder Jord ikke klarer brasene denne gangen. 

Så kanskje er det å håpe også en måte å skjule tvilen på, bare vi håper så kan det jo være at noe utenfor oss selv slår til og gir oss en positiv overraskelse. Vi kan jo håpe for å unngå å avsløre hva vi faktisk er redd for også, bare vi håper lenge nok så kan det jo være at det går over. Finnes det utrygghet, tvil eller frykt vil det trumfe de litt luftigere «latesom» følelsene våre, de tillærte strategiene vi har for å unngå å falle ned i mørket og erkjenne at vi er sårbare. Den frie viljen derimot, henger alltid sammen med den mest grunnleggende følelsen vår, enten vi er trygge eller utrygge, har frykt eller tillit, vil viljen aktivere et gjensvar på akkurat den vibrasjonen.

Så da er det ikke så rart at vi lener oss til håpet om en bedre morgendag siden dagen i dag bare er et steg på veien mot en annen dag, i dag er liksom bare en transportetappe mot det vi håper skal komme etterpå. 

Håp er viktig, veldig viktig i mange situasjoner, bare det ikke blir en illusjon. Alt vi drømmer om, alt vi håper på, bærer informasjon om hvilke potensialer vi er i besittelse av, som vi faktisk allerede holder i, men som vi er litt redd for å slippe til. Det er lettere å bære drømmen enn ansvaret for å effektuere den, et underlig fenomen jeg stadig møter og og da er det enda godt det finnes et håp å klamre seg til mens jeg øver på å stole på meg selv. Det er jo vi som skaper all magien og alle miraklene, det ligger i vår natur å være den forløsende kraften i alt dette vakre som bare venter på at vi skal ta imot. Vi er heldige som forstår det før etterpå kommer for nært for vi skal jo dø en dag, men akkurat i dag skal vi leve, det er det eneste sjelen vil - akkurat nå!

Fra passiv til aktiv

Som mange av dere allerede vet, har jeg hatt ME i mange år. Det startet for nesten 20 år siden og var i begynnelsen svært krevende, men jeg lærte meg å leve med «mangel på energi» og tilpasset livet i henhold til de ressursene jeg hadde. Ingenting var som før, men jeg fant en god følelse ved å gå fra overleve til å leve godt igjen, bare jeg var litt varsom med meg selv. Jeg fikk laget et messing-skilt hvor det sto “under opplæring” og festet det på jakken de dagene jeg våget meg ut. Det ga en helt spesiell respons og jeg vet at flere adopterte ideen. Det blir litt tryggere når omgivelsene får tydelig beskjed om at en ikke tåler så mange krav.

For tre år siden fikk jeg i tillegg en infeksjon i bihulene og som jeg nå endelig fikk bekreftet kommer fra en betent tann. Samtidig valgte jeg å ta corona-vaksine og det gikk ikke så fint, eller det var faktisk det det gjorde, den aktiverte en underliggende stagnasjon så det ble umulig å overse den lenger.

Først ble jeg litt redd for jeg gjenopplevde at å gå opp en trapp leder til utmattelse, kvalme, kaldsvette og skjelvinger. Mens jeg lå der på gulvet i gangen for å hente meg igjen etter oppstigningen, fikk jeg en åpenbaring, et tydelig signal om at det var på tide å ta et avgjørende valg, gjenskape historien eller gi slipp og ta et siste farvel til den passive fasen av livet. 

Nå mener jeg ikke at dette er tilfellet hos alle med ME eller andre sykdommer. Det er kun min opplevelse og forståelse av at ME ikke er å ha for lite energi, men å ha en blokkering som gjør at energien stenges inne, som en vulkan med lokk på. Immunforsvaret jobber på spreng for å takle den indre brannen og siden alt henger sammen, går det ut over selve maskineriet som opprettholder kroppens funksjoner. 

Sykdommen har lært meg å være passiv, det ble som et mantra i mitt liv. Å holde tilbake for å samle opp nok energi til å utøve de helt nødvendigste handlinger. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har følt meg mislykket og jeg husker hver eneste kommentar som for eksempel; “Hva er det med deg, du er så kjedelig, du vil aldri være med på noe, hvorfor gjør du ingenting?” Det ga ikke akkurat en boost på selvtilliten, men det gjorde meg sterk nok til å sette tydelige grenser og ikke ta andres opplevelse personlig. Også ble det starten på det intense arbeidet med å forstå mine egentlige behov og hvordan mitt åndedrett, min energi faktisk opplevde møte med materien som er så kald og hard. Jeg har vært usedvanlig tålmodig og sakte, men sikkert har det å være passiv og tilbakeholdende blitt en godt innarbeide vane. Jeg mestrer meg selv på den måten og selv om det har medført mange offer, har det også aktivert den gode følelsene av å ha verdi uten å henvise til gjøren og materiell overflod.

Men akkurat nå er det som om alt snur, det som har holdt meg tilbake mens jeg har utforsket mine egentlige verdier, er forløst for det har utspilt sin rolle. Det er skremmende, men jeg velger å være modig i 20 sekunder for å se hva som skjer når jeg våger å ekspandere i stedet for å holde igjen. Vil jeg klare å være aktiv uten å snuble inn i en ny runde med utmattelse?

Hvem blir jeg når jeg ikke kan unnskylde meg med å være sliten lenger, når jeg ikke kan overlate ansvaret til «Universet». Hvem blir jeg når det ikke lenger er noe jeg skal utforske og forstå ved å være passiv. Er jeg virkelig rede til å gå fra å stadig lære å følge min energi til å lede den dit jeg vil?

Omgivelsene har sluttet å kalle meg lat og kjedelig og gir meg i stedet påminnelser om at jeg har noe som jeg holder tilbake, nesten daglig får jeg innspill fra andre som ser noe jeg ikke ser selv og de ber meg om å by på dette de tror de trenger fra meg. Men hva er dette “noe”, hva i all veden er det som skjuler seg i vulkanen, hva skjer om jeg skrur opp lokket, kan jeg romme det, orker jeg å ta ansvar for det t og overlever jeg om det slipper til?

Dette er min personlige historie, men jeg tror vi er mange med indre vulkaner som kan kjenne seg igjen. Mange som bruker uendelig mange ressurser på å stenge av i stedet for å slippe til, alt for å overleve til tross for denne enorme kraften og ikke fordi vi faktisk har den tilgjengelig. Derfor er det så vanskelig å forstå dette med å gi slipp, vi strammer heller lokket i stedet for å åpne opp.

Mange av dere spør meg om råd i valget om å ta eller ikke ta vaksine. Usikkerheten er så stor at vi har lett for å rådføre oss med omgivelsene i stedet for å spørre kroppen vår. Selv gikk jeg fra et klart nei til ja på et øyeblikk. Midt mellom hovedretten og desserten faktisk og familien var svært overrasket over at jeg forlot middagen for å benytte meg av et dropp-inn tilbud i nabolaget. Konsekvensen var at jeg ble syk, men det var egentlig bare første steg i dette å gå fra å passivt akseptere at jeg har lite energi til å ta ansvar for å aktivere alt jeg har. Jeg har nemlig aldri hatt lite energi, jeg har bare sørget for å holde igjen inntil vaksinen ga meg et skikkelig dytt. Den gjorde jobben sin, ikke helt i henhold til bruksanvisningen, men i perfekt samspill med mine behov.

Jeg er ikke alene om å bruke usynlighetspulver for å slippe å ta ansvar, vi er mange som har malt oss selv inn i et hjørne for å unnskylde oss og det er litt behagelig å spille liten og hjelpeløs. Å holde igjen for å beskytte seg selv, blir en vane. Det å være tålmodig og stole på Universet kan gå fra å være et ledd i prosessen til å bli den reneste sannhet. Men det er ikke det, det er bare en illusjon som holder motet oppe mens vi øver oss på å aktivere våre egentlige ressurser slik at det vi ønsker å være, blir den bakenforliggende meningen med det vi gjør.

Kanskje dette er en god til for å separere seg fra det som holder oss igjen, det som gjør oss så usigelig slitne. Omgivelsene har sannsynligvis sett at vi har alle de nødvendige ressursene for lenge siden og begynner å bli litt lei av at vi gjør oss til offer for vår egen kraft i stedet for å bruke den som i tjeneste for helheten. Det er så lett å bli værende i det beskyttende buret hvor andre sørger for å gi oss stakkarene både trøst og støtte. Men når vi først oppdager at vi har egne vinger og at døren aldri egentlig var lukket og låst for oss, er det ingen eller ingenting som kan stanse vår trang til å fly ut og utforske alt vi ellers ville gått glipp av.

Vi sees der ute <3

Vi venter ikke lenger

Jeg er så heldig at jeg får snakke med flere av dere og jeg legger merke til det jeg kaller periodiske fellestrekk, en rød tråd som går igjen i de fleste samtalene og som skifter igjen og igjen. Jeg har forsøkt å avsløre om det er jeg selv som skaper dette, men det stemmer ikke så da er den den kollektive bevisstheten som legger føringen. Akkurat nå handler det om å forstå forskjellen på to sentrale aspekt av oss. Den ene kaller jeg «Gjøre», den andre «Være». Gjøre er den delen av oss skaper handling, som har kraft til å gjennomføre og som har kontroll. Gjøre er opptatt av form, struktur, forutsigbarhet, tilpasning også videre. Være derimot er ikke opptatt av det ytre, men har nøkkelen til vårt indre, vår hensikt, meningen med livet, verdiene våre, livsoppgavene og mye mer.

Vi har hele tiden hatt begge to som likeverdige aktører i oss, men nå skjer det noe med Være og jeg oppdager at kampen mellom dem er blitt mye tydeligere. Gjøre har innarbeide rutiner, mønster og strategier for å sikre oss en trygg tilværelse, Være er opptatt av å vekke oss for slik at vi kan opprette kontakt med noe som fortoner seg som helt nytt og ukjent. Akkurat nå er Være som en uregjerlig vilje som ikke lar seg stanse, mens Gjøre forsøker å opprettholde strukturer i et fornuftig forsøk på å forhindre at alt skal gå over styr.

Mange av oss er nærmest overbevist om at Gjøre er vår sanne identitet og at Være er noe udefinert og med liten relevans i denne virkeligheten. Men Være er ikke ny, den har vært der hele tiden, det er det aspektet som forankrer energien vår her på jorden og når den vibrasjonen blir mer intens, blir Gjøre skikkelig utfordret.

Være lar seg ikke holde igjen lenger, det er så mye som skal ut, som en flodbølge som fornuften forsøker å stanse ved bruk av analyse slik at effekten kan innlemmes i det vi har oversikt over, det vi kontrollerer, men det blir for trangt!

Det er ikke det at vi har for lite energi som er problemet, men dette at vi forbruker energi på Gjøre mens vulkanen Være har et utbrudd. Energien i dette utbruddet er helt i tråd med nettopp vårt livs oppgave her og nå og Gjøre kan ikke vinne over dette. I stedet kan vi løfte blikket og se det hele litt på avstand for det som skjer inne i oss, foregår også i det ytre. Det utspiller seg en kamp mellom ånd og materie, mellom handling og hvile og ikke minst ser vi, akkurat nå, de store konsekvenser av at materiens skapende elementer, ild, vann, luft og jord, ekspanderer.

Jorden skal ikke holde energi lenger, ikke vi heller og sammen skal vi bevege oss ut av den stagnerte fasen hvor vi behersket energi og inn i en ny syklus hvor vi tar ansvar for å forvalte våre egne og jordens ressurser.

Vi forbereder oss ikke til det store skifte lenger, vi står midt i det. Endringene har allerede funnet sted, det nye er aktivert mens vi fortvilt forsøker å holde stand i det velkjente. Gjøre er under stort press når Være dytter oss ut av komfortsonen, akkurat som vi har bedt om, som vi har drømt om og ønsket oss så lenge. Men det er lettere å ønske seg noe enn å ta imot leveransen når den kommer ;-)

I kampen mellom det vi var og det vi er i ferd med å bli, ligger den røde tråden i samtalene med dere nå. Noen har en så intens indre konflikt at det nærmest kan kalles en psykisk lidelse, andre har så store fysiske smerter at de ikke mestrer hverdagen og noen strever intenst for å holde følelsene i sjakk. Kanskje handler det ikke lenger om at vi mister energi, at vi går tom, men at vi blir utslitt av å holde igjen?

Det kreves mot når vi skal lære en ny identitet å kjenne, en ny utgave, men vekkeklokken har ringt en stund og vi kan ikke “slumre” mer for Være er absolutt klar for å vise oss veien hjem.

Alt dreier seg rundt dette å gi slipp på behovet for å holde og beherske energi. Nå skal vi gi tillatelse og forvalte den i stedet. Det er ikke rart at vi snubler og strever mens vi forsøker å holde fast i noe som synes å forsvinne mellom hendene våre. Gjøre blir fortvilt, mens Være blir forvirret når vi ikke synes å mestre dette å anerkjenne vår egen natur, vår egen verdi.

Mange føler seg ensomme i det dette forgår, som å være en fremmed fugl i et nytt landskap. Men selv om du ikke finner forståelse for det som skjer med deg, i dine nære omgivelser, selv om du føler at du kjemper en ensom kamp, er vi mange, veldig mange som akkurat nå har mistet trygg grunn under føttene. Så finner vi nok både oss selv og hverandre etter hvert, det eneste som er sant er at ingenting blir som før, ikke som vi har planlagt, men akkurat som det skal!

Vi velger hva vi vil fokusere på

Kjære alle dere der ute, dere som er en del av en kjempestor flokk som strever seg gjennom et kaos av endringer, iverksatt av en høyere bevissthet som trenger seg på og gjennom. For meg fortoner det seg som om verden er imot meg akkurat nå, som om jeg blir angrepet fra alle kanter og strever med å lære å leve uten beskyttelse. Den gamle manet til kamp, men forsvar og angrep orker jeg ikke mer, jeg gir meg over og anerkjenner at jeg føler meg bitteliten og sårbar i en verden jeg ikke lenger kjenner meg rustet til å tåle. 

Det er da ensomheten kommer snikende, den irriterende følelsen av å være ikke bare et enestående menneske, men en veldig ensom sjel som leter etter en havn hvor det er trygt å være. 

Jeg gjenkjenner at det ikke er bare meg som famler med disse nye spillereglene, alt det forutsigbare som endret seg og ble til et merkverdig sammensurium av potensialer, gamle historier, følelser, fornuft, sanselighet og den evige ensomheten. Ikke den som kommer når vi er alene og føler oss utenfor det sosiale felles-skapet, men den som stikker så dypt at vi begynner å stille spørsmål ved vår egen verdi, hvorfor sjelen egentlig ønsker å være her i denne tunge materien. Samtidig ser vi i glimt av potensialer som er så store at vi nesten mister pusten og lurer på om det virkelig er mulig at vi kan romme alt det.

Å kjenne seg som en ensom sjel, kan være et tegn på at vi bryter ut av noe og entrer noe annet, som et energetisk skifte som vi aldri har erfart før fordi det faktisk aldri har skjedd før, her på jorden. Det er da vi begynner å se oss om etter andre fellesskap å ta del i for de gamle vennskapene synes ikke å gi oss det vi trenger mer. De andre synes å være som før, de mestrer hverdagen og de virker både glade og fornøyde med tingenes tilstand. De har ikke kaos, men opplever bare at små justeringer er det som skal til for å takle både pandemi og planer for fremtiden. Det er i hvert fall det vi tror.

Verden har gått av hengslene i det siste og ingenting er trygt mer, frykten buldrer og braker og sender de fleste av oss inn i tenkeboksen. Noen har allerede tenkt ferdig og har funnet veien ut, andre har satt seg helt fast inne i mørket og uansett hvor vi selv befinner oss, er den kollektive bevisstheten en samling av alt vi opplever, både i lys og mørke samtidig, i fri flyt og i total stagnasjon. Ikke rart det går litt i ball for de mest sensitive av oss for det er ikke bare vårt som har slått floke på seg, neida det er som en hel garnbutikk har gått amok.

Heldigvis har vi lysglimtene våre, disse små, men intense refleksjonene fra en forløst bevissthet som gjør at vi ikke gir opp. Dette som maner oss til å holde ut selv om det er både kaos og fravær av all kontroll. Vi kan nemlig la verden suse forbi og ikke delta i kaoset. I stedet kan vi gå til perrongen og vente på avgangen vi har løst billett til, den på første klasse hvor vi ble enige om å møtes når tiden var inne for å nyte.

Mens vi venter kan vi bruke tiden på å øve på dette å separere oss fra det gamle som ikke skal bli med oss videre. Nå skal vi ikke lenger holde energi, vi skal ikke beherske materien, men forvalte den i takt med det vi anser å være våre verdier.

Mens vi leter etter dette dypeste i oss, har jeg erfart at det eneste som fungerer er å sette grenser for alt som forsterker følelsen av kaos. Det er jo jeg som påkaller det, kan ikke skylde på noen andre for alt jeg tar imot har jeg selv bestilt, bevisst eller ubevisst. Da er det bare å sette en stopper for de negative tankene, følelsene og observasjonene og bare gi slipp på det som ikke passer. Enkelt sies det, men for meg er det en sannhet med betydelige modifikasjoner. Men tror vi på lysglimtene kommer det stadig flere og snart er mørket nesten vennligheten selv og mens vi øver kan vi heie på hverandre, vi kan trenge det noen og enhver, akkurat nå.

God helg, ta det selv i vare og nyt litt eller skikkelig mye for vi fortjener det virkelig

<3 

Å puste inn seg selv

God sommer der ute 

Jeg er tilbake i Norge og er så heldig at jeg befinner meg på østlandet hvor solen skinner. Ikke så stor forskjell faktisk fra varmen jeg kommer fra og det er fint, sommer er skikkelig bra når været smiler :-)

Jeg er heldig som får snakke med så mange av dere også, kjenner meg inderlig takknemlig for å få dele med dere og håper det hjelper å avdekke hvordan det hele ser ut fra et annet perspektiv. Det er i hvert fall det jeg trenger når jeg står og stanger og lager floker på tråden som egentlig er helt rett og fin og akkurat så lang at den leder meg akkurat dit jeg vil.

Akkurat det synes å være et gjennomgangstema i samtalene akkurat nå. Som om mange av oss er inne i en mørk tunell uten å ane at det finnes et lys i den andre enden. I stedet for å stole på at det er der, at det bare en en naturlig sving som hindrer oss fra å se, blir det kaos når frykten for aldri å finne veien ut, overlister oss. Men den har en utgang, det er derfor det heter en tunell og det er også helt naturlig at landskapet utenfor har skiftet mens vi har beveget oss gjennom den. Når vi endelig kommer ut i dette nye og ukjente, vil vi være takknemlig for selve reisens karakter, vi trenger alt vi opplever der inne for å ruste oss for å møte det nye, det vi ikke skal ha kontroll på.

Mange forteller meg om en ny sanselighet, de beskriver det som om de plutselig oppdager at sansene utvider seg, blir mer intense og at det er krevende fordi hverdagen ikke har gir rom til alle de nye inntrykkene. Før kunne vi gå fra et punkt til et annet ved å definere et mål et annet sted. Intensjonen var å komme seg dit raskest mulig og derfor hoppet vi over nåtiden og ønsket å gå direkte fra fortiden til fremtiden. Nå er det annerledes, målet er ikke lenger stabilt, men synes å endre seg hele tiden og tempoet er dramatisk redusert fordi det ikke lenger handler om å droppe nåtiden, men å være tilstede, helt og fullt i akkurat dette øyeblikket. I stedet for å fokusere på målet og hvordan vi kommer oss dit, blir vi som lyskastere som for hvert steg innhenter uendelige mengder informasjon med sansene våre. Slik blir målet nokså flytende og vi trenger ro og hvile underveis for å absorbere alt vi tar inn til oss underveis.

Jeg hadde en slik opplevelse i går. Vi hadde det travelt, vi har gjerne det her i denne kulturen og jeg lot meg rive med og ble svært overrasket i det vi møtte en bekjent av familien og slo av en prat. Jeg hørte ordene som ble sagt, men plutselig fikk jeg informasjon fra mange kanter på en gang, bilder og følelser som fortalte meg noe helt annet enn ordene vedkommende brukte. De andre ønsket god sommer og var klar for å dra videre, mens jeg ble fysisk stående igjen, klarte ikke bevege meg før jeg hadde sortert alle inntrykkene og sørget for å slippe dem og sende et godt ønske om forløsning av smerten dette mennesket forsøkte å bære uten å bryte helt sammen. Heldigvis kjenner de meg, familien min og vet at det er helt unødvendig å dytte meg når det er slik, de vet at jeg kommer etter når jeg er klar og blir jeg forsinket tar jeg det som en selvfølge at de venter for vi har aldri dårlig tid, vi ER tid, vi er I tiden hele tiden.

Da er det utfordrende å forholde seg til omgivelsene som ønsker at vi skal være forutsigbare slik at de til enhver tid vet hvor vi er, når vi er der og hvor vi skal. Stadig blir jeg avkrevd en oppdatering slik at de kan planlegge, jeg trenger ikke det, jeg klarer fint å navigere i dette nye landskapet, men for andre blir jeg bare mer og mer krevende. Jeg gir meg allikevel ikke, jeg har vært for lenge borte til å la meg lure inn i de gamle strukturene som gjorde meg syk engang.

Her forleden var det noen som sa til meg; «Du gjør ingenting du, det blir ikke gjort noe som helst, du bare virrer rundt!» Nettopp, jeg bare virrer rundt og for andre virker det som om jeg ikke produserer noe som helst, men sannheten er at jeg kan dokumentere at jeg oppnår det samme, jeg gjør det bare på en annen måte. Jeg blir ikke lenger tilfreds av å gjøre uten å først vite hvem jeg er og hvorfor jeg derfor gjør, det er nødvendig med en intensjon bak handlingen slik at sanse-inntrykkene gir mening og jeg unngår stress og uro underveis. 

Også puster jeg, et bevisst forhold til mitt eget åndedrett er nødvendig for å opprettholde ro og orden. Det er tross alt ånd som er retningsviser, det er energi som skaper materie og aldri motsatt. Materie skaper absolutt ingenting, det er kun stagnert masse uten at vi puster liv og energi inn i den. Og med all respekt, jeg ser at mange i omgivelsene jeg gjenopptar kontakten med her hjemme, har glemt å skape, puste og ta med seg ånden inn i det de gjør. Da er det nokså logisk at de forbruker mer energi enn de trenger og jeg blir litt trist når jeg har gjensyn med vakre mennesker som er så slitne at de har mistet gleden over å være her. 

Jeg trodde jeg skulle være i stillhet i et år, ta en liten pause for å gjenvinne kontakten med meg selv etter mange år med strev. Det har blitt 8 år nå, så lang tid tok det for meg å finne tilbake til pusten min, til det åndelige og skapende aspektet som jeg alltid har hatt med meg, men da som passasjer i fartøyet den presterende hadde full kontroll over. Nå er det ikke mye kontroll å spore, til stor irritasjon for omgivelsene og noen ganger blir jeg usikker og tenker at det er nok de andre som har rett, de som er så fornuftige og som har kontroll på både fremtiden, økonomien og på alt de gjør. Heldigvis vare det ikke så lenge, et par dype åndedrag også er jeg i vater igjen og husker at jeg kan stole på verdien min, ånden, energien at det er det jeg ER som har betydning slik at det jeg gjør får mening - for meg. 

Det er skremmende dette å komme ut av tunellen vi nærmest ble dyttet inn i. Underveis er det mørkt og kaotisk, men jeg erfarer at stadig flere har sett lyset der fremme, men at frykten for det ukjente landskapet gjør at de sakker tempoet og blir værende litt til og litt til. Det er en fin unnskyldning å fortsatt ha mye å lære, mye å forløse før vi kommer til utgangen, men det er ikke sant for når vi har oppdaget lyset, er det sjelen som sender oss et signal om at vi er fremme, at ånden er klar for å møte materien og skape ut fra helt nye potensialer som mørket har latt oss finne frem til.

Jeg håper du puster godt i ferietiden og at du stoler på at ingen av oss er her for å virre rundt i mørket over lang tid, det er bare en transportetappe slik at vi gjenvinner kontakten med stadig mer av sjelens lys. Når vi ikke lenger er redd for å stå alene, blir vi ikke påvirket av andres behov for å ha kontroll på oss. Da kjenner vi oss trygge på at vi er verdifulle nok til å gå ved siden av hverandre så vi slipper å miste kontakt med pusten fordi vi løper så fort for å holde følge med alle andre.