Det er et innspill som stadig kommer frem i samtalene jeg har med dere nå:
«Jeg er så utålmodig, jeg blir snart gal av å vente!»
Og ja, jeg kjenner følelsen, den er så vanlig at jeg ikke engang legger merke til at den er der. Men jeg er ikke utålmodig, faktisk er jeg grenseløst tålmodig for jeg har holdt ut og ventet uendelig lenge nå!
Etter hvert som vi knytter en stadig dypere kontakt med vår ånd, med vår sjel, endres vårt forhold til materien og differansen synes å bli større og større for er det virkelig ikke mulig å leve fritt her nede, er det livsnødvendig å begrense ånden for å passe inn her?
Materien er t r e g, veldig t r e g mens ånden er raskt, den har ingen begrensninger, den møter ikke hindringer, den skaper ikke motstand og den ER bevegelse mens materien hele tiden beveger seg som for å trosse stagnasjon. Derfor møter vi noen utfordringer i det vi aktiverer høyere vibrasjoner av vår ånd, en høyere bevissthet som utfordrer materien og den trenger øvelse før dette blir naturlig for oss.
I kulissene har materien allerede tatt steget ut av det gamle. De fire elementene har forløst nye potensialer og vi kan nokså tydelig se det i omgivelsene våre, både vind, vann, ild og luft, virker å ha fått en ny kraft i seg, større fart og derved større påvirkning på konstruksjonene vi har bygget for å beherske omgivelsen og all samhandling. Det indre landskapet er også en konstruksjon som opprettholdes ved at vi har kontroll, total kontroll faktisk, kun da kan vi føle oss trygge her. Alt som ikke tåler den noe “raskere” frekvensen som energien nå uttrykker, vil gå i stykker slik at vi kan skape noe nytt på restene av det som var. Dette skjer i naturen rundt oss og i oss, for også vi består av de fire byggeklossene som finnes i alt som eksisterer her.
Vi er altså utålmodig med oss selv for det er egentlig ikke noe i det ytre som stopper oss nå. Vi har ryddet og organisert oss selv og historien for å se alt gjennom en høyere bevissthet og akkurat nå skal dette nye settes ut i livet. Det er ikke forberedelser vi holder på med lenger, men implementering. Vi forsøker å gjøre det ved å gjenvinne kontroll og vi stiller betimelige krav til oss selv, det samme gjør omgivelsene og så er vi tilbake til start igjen, til dette punktet hvor alt stress aktiveres, nemlig i følelsen av å ikke strekke til, ikke være god nok, ikke har verdi. Slik vinner det gamle igjen og det nye fortsetter å presse på - akkurat som før.
I mine samtaler oppover (eller innover), poengteres viktigheten av hormonene våre, at det er der den menneskelige programmeringen ligger og at samspillet mellom hormoner og følelser, er det som avgjør på hvilken frekvens sjelen kan spille på. Det er som om vi har oppgradert systemet, først ved at gamle celle-minner ble slettet og nå ved at hormonene våre er rede til å gi oss en ny identitet. Sjelen er som en tone, en vibrasjon, hormonene er instrumentet den spiller på og følelsene er lyden som skapes i det ånd og materie møtes. Først inne i oss og siden som vårt genuine uttrykk i den store livsveven vi alle er en del av, også kalt den kollektive bevisstheten.
Hormonene våre er fleksible, de utvikler seg i tråd med evolusjonen og sjelens tone justeres i henhold til de opplevelsene sjelen, vårt åndelige aspekt, ønsker å erfare. Følelsene derimot, bruker den t r e g e materien for å skape musikk - ikke rart vi nesten går i spinn av lengsel etter endelig å høre oss selv.
Så ja, vi venter på oss selv nå, vi venter på at klokken skal slå så vi endelig kan gå inn i den nye tiden hvor det å være her kjennes helt naturlig fordi vi er i stand til å skape vakre harmonier både i det indre og i det ytre aspektet av vår egen eksistens. Det skjer nå, det er bare litt trøblete og kaotisk i starten når det bevegelige og det stagnerte møtes for å utfordre hverandre før det igjen vil råde ro og orden her på jorden.
Det kommer til å være som en tur med berg og dalbane nå, opp i det vidunderlige lyset og ned i det etterhvert nokså irriterende mørket. Alt for at vi skal kunne gjenvinne balansen og velge hvor vi vil være, hvilke følelser vi ønsker å satse på som de mest formålstjenlige for veien fremover. Vi har ikke kontroll nå og det har ingen hensikt å fokusere på alt vi ikke fikk gjort, alt det urettferdige, alt strevet som ikke synes å ta slutt slik vi ble lovet, kort sagt alle kravene vi stiller til oss selv og som som tiltrekker seg det samme fra omgivelsene.
Samspillet her på jorden, er akkurat nå inne i en kaotisk fase og valget om hvilken energi som skal få finne frem, er åpenbar. Frykten kjemper for retten til å bevare det gamle, mens vår sjel maner oss til å være tålmodige, ha tillit og slippe lyset til. Å velge frykten er enkelt for den ligger som den ledende kraften i den kollektive bevisstheten akkurat nå og velger vi å være med på den, aktiverer vi samtidig vår egen som raskt tar over og endrer berg og dalbanen til et tur med spøkelses-toget.
Vi har ikke dårlig tid, vi har akkurat dette øyeblikket til disposisjon og veien vi velger akkurat her og nå, bestemmer hvordan dagen i morgen vil bli.
Bestemor Måne synger oss vugge-sanger og akkurat i dag kan vi be henne om litt trøst og støtte slik at vi kan gi henne det vi ikke ønsker å bære med oss mer, hennes tone er en forløsende kraft som frigir mørket og erstatter det med opplysthet.