Jeg er så heldig som får ha disse samtalene med dere og det er alltid noen fellesnevnere. Det endrer seg og akkurat nå går vi fra det totale kaos til noe litt mer håndterlig:
«Hvordan kan jeg bruke kraften min for å hjelpe andre»
Jeg ser det for meg som om vi er sportsbiler med håndbrekket på, vi ruser motoren, men det skjer ingenting annet enn at det skapes en masse frustrasjon og bråk. I et forsøk på å forløse noe av dette enormt store, retter vi blikket utover for å se om det finnes noen som trenger oss, noen som er villig til å ta imot for det er trygt, det er vi blitt belønnet for før.
Men det virker ikke, mulighetene kommer ikke, dørene forblir lukket mens frustrasjonen øker. Kanskje er det fordi vi er så grunnleggende skeptisk til vår egen verdi at vi forsøker å pakke den store motoren inn i et litt mer håndterlig uttrykk, som i den bilen vi var før. Da må vi holde på håndbrekket for den vi var er ikke i stand til å romme den vi er blitt og selv om vi forsøker å leve for andre, blir det bare tyngre og tyngre. Motoren går varm så vi blir syke.
Nå skal vi ut av komfortsonen, vi kan ikke lenger gjemme oss, det er ikke tid til omveier, distraksjoner som gjør at vi finner en begrenset mening mens vi venter på noe stort.
Forløsningen har bare en vei og den går innover. Og selv om vi er drittlei prosess og anser oss som ferdig utlært, er det å gjøre seg kjent med en ny identitet nødvendig før den presenteres for omverdenen. Vi skal ut av komfortsonen igjen, virkelig ut av den for på veien videre finnes det ikke skjulesteder, kraften er så ren og så klar at den avslører oss på samme måte som vi vil avsløre omgivelsene.
Da hjelper det ikke med de gode intensjonene om å hjelpe andre, vi får ikke mulighet til å dra litt ekstra i håndbrekket, men tvinges nå til å teste den nye motoren.
Jeg har selv erfart og hørt mange av dere si at «det er noe stort som vil ut, det er noe jeg venter på som skal skje». Det har skjedd, det store er forløst, men det er ikke stor i det hele tatt, snarere tvert imot er det veldig lite, men så intenst, så rettet at det ikke vil være mulig å holde igjen særlig mye lengre. Denne intense kraften er vårt redskap for å redde oss selv og la oss lede inn i en helt ny virkelighet her på jorden.
Det kritiske punktet kan sees som vår holdning til den pågående krigen. Den viser oss så tydelig differansen mellom det gamle og det nye, mellom samhandling og egoisme, lys og mørke, grådighet og likeverd, arroganse og respekt også videre. Vi tvinges til å ta et entydig valg om hvilken side vi ønsker å tilhøre, hvor vi er ment å skulle rette vår energi.
Vi har en sportsbil med en kraft som vil gi oss en tydelig posisjon i den store sammenhengen. Vi beholder håndbrekket på mens vi lærer oss selv å kjenne på nytt og når det føles trygt å slippe tak vil vi innse at det eneste som kommer til å kreves av oss, er at vi har så stor egenkjærlighet at vårt lys får mulighet til å skinne. Da bruker vi den vibrasjonen hvor våre drømmer allerede er skapt så vi kan ta imot og ta imot alt dette som den litt krevende reisen endelig har gjort oss i stand til å mestre.
Når vi slutter å gjemme oss bak den etablerte sannheten om at det er vår oppgave å ta ansvar for andre, vil vi være synlige bevis på at samhandling ikke handler om å være sherpa, men å være gode eksempler som overfører troen på at vi alle har de nødvendige ressursene for å gå veien selv. Så er det mange av oss som har glede av å være støttespillere for de som trenger assistanse, de som har behov for hjelp, men intensjonen vil være mer formålstjenlig og det vil bli avslørt etter hvert.
Det starter i det små, det store som venter er et lite frø som skal ekspandere. I samtalene våre har jeg stor glede av å oppdage at det løsner fort nå, det handler om å finne og aktivere det lille som kan bli kjempestort. Da blir det som var uhåndterlig akkurat passe og når vi mestrer oss selv blir kaos til orden. Ikke som før, helt annerledes, men inderlig verdifullt for det rommer meningen med nettopp vårt liv.