Hopi Prophecy
Det er mye som foregår nå, på mange plan skjer det endringer og samlet skaper det et kaos mange føler seg fanget i. Også viser det seg at vi trenger noen som bærer håpet som en fane for oss, noen som er så trygge at de ikke viker selv for den kraftigste motstand. De står som enorme trær i stormen med vitnesbyrd om at de har tålt vind før, at de overlever og er uten frykt for å falle overende.
Noe ble aktivert av en president som laget kaos i verden når han ville gjøre seg selv større ved å sette landet sitt først, han ble erstattet av en annen som ikke er like karismatisk, men som nå synes å ta rollen som den “voksne i rommet”. Han er ikke så veltalende og snubler litt i ordene, men etterlater seg et tydelig avtrykk med sitt fokus på de grunnleggende verdiene for samhandling. En annen president trenger nettopp denne støtten for han har litt mindre livserfaring og selv om han ikke ruver i størrelse, har han karisma som en høvding. Andre ledere bruker hjertet og slutter seg til så vi oppnår noe vi ikke tidligere har sett i vår vestlige verden, nemlig et fellesskap som setter tydelige grenser for “den umulige ungen i barnehagen”, han som skaper frykt fordi han konstant bryter alle lover og regler for nettopp samhandling.
Midt i dette står vi og overgangen fra gammel til nytt blir tydelig om vi ser det som utspiller seg fra et høyere perspektiv. Innsikten vi trengte for å løfte blikket fikk vi når vårt grunnleggende behov for frihet ble tatt fra oss. Vi hadde ikke pustet ut i mange dager før en ny trussel åpenbarte seg for mens vi lå nede bestemte han seg, han fra sandkassen, om at det var på tide å ta verdensherredømme.
Pandemien har gjort det vanskelig for oss å rømme bort fra våre egentlige behov, vi ble sårbare når distraksjonene vi er vant til å bruke forsvant og mange ble nærmest tvunget inn i et møte med seg selv. Det resulterte i at nettopp de grunnleggende verdiene ble synlige, vi kan ikke spise penger og vi kan ikke reise bort fra lengselen etter en hverdag med mening.
Så der står vi nå, en stor flokk som har et felles ønske om fred i våre egne hjerter slik at det blir mulig å oppnå fred på jord. Det er den nye tidens intensjon og selv om det bråker noe voldsomt i starten, er vi på rett vei. Jeg har stor respekt for de som denne gangen går i den fysiske krigen for oss og jeg har stor respekt for lederne som setter grenser uten at behovet for egen vinning, endelig står i sentrum. Det er det vi trenger nå, mennesker som i ulike posisjoner støtter hverandre fordi vi har et felles mål vi er villig til å kjempe for å oppnå. Kampen mot grådighet og arroganse har begynt og vi kan ikke tape for vi har selve tidens intensjon på vår side, vi skal og vi vil endre de bestående strukturene, vi vil ha rettferdighet vi vil kjenne at kjærligheten trenger gjennom så det tennes lys der det før var mørkt. Moder Jord har talt og vi har ikke tid til å vente på at byråkratiet skal henge med, også de systemene trenger en oppgradering.
En autoritær leder kjennetegnes gjennom å omgi seg med et stort tomrom, sammen med mange andre synlige og usynlige symboler forsterkes vedkommendes posisjon. Høye dører å tre inn gjennom, podier for å skape en illusjon om opphøyelse, store bord for å skape avstand også videre. Alt avhenger av at andre forstår symbolene og underkaster seg. Dersom ingen står utenfor og signaliserer størrelsen på rommet for eksempel, mister den autoritære sin posisjon. Vi ser det så tydelig nå, vi ser ikke lenger opp til den autoritære for en med autoritet har vist oss at en ekte leder står tett sammen med sine i skyttergravene.
Mange spør meg om hva jeg tror om denne krigen. Svaret er at jeg velger å bruke minst mulig energi på noe jeg ikke kan gjøre noe med og heller rette fokus mot det jeg har råderett over. Det jeg personlig kan bidra med er å sørge for at jeg ikke gir av min frykt til krigen som trenger den energien for å opprettholde seg selv. Heller vil jeg tilby min kjærlighet og støtte til de som kjemper, både i den meningsløse krigen og dem som sliter i personlige kamper.
Jeg ser lysglimt i dette og jeg har lenge blitt forberedt på at året 2022 vil skape mye dramatikk. Kraftige signaler på at vi entrer en ny tidsepoke her på jorden. Vi vet at strukturer bygget på grådighet og arroganse vil krakelere og vi har allerede fått både positive og noen utfordrende innblikk i at lover og regler kan endres med et pennestrøk. Da er det viktig å ha balanse mellom det vi selv ønsker å råde over og det som er til det beste for fellesskapet også får vi være takknemlig for at det finnes noen som går foran og bekrefter at ærlighet varer lengst.
Og at ærlighet er en så stor del av ordet kjærlighet, forteller at dette er veien å gå. Det bråker i starten, både i oss og rundt oss og dessverre er dette nødvendig for å høyne den kollektive bevisstheten slik at vi finner den egentlige sannheten om hvem, hva, hvor og hvordan vi best kan utnytte våre ressurser mens vi er her. Jeg velger å ha tillit til at alt dette har en mening, er det ikke slik vil vår eksistens her på jorden fortone seg som helt meningsløs.
For meg er det ikke bare klarsyn, men vidsyn som skaper en slik mening, å vite hva som faktisk skjer er mindre viktig enn å forstå hvorfor. Det er gjennom dette jeg blir oppmerksom på mitt eget mandat, hva mitt bidrag skal være. Intensjonen er klar, jeg har valgt å spille på lag med lyset og holder fast i fanen på-brodert ordet TILLIT.
Også tenker jeg at det kanskje en dag blir som ordene i diktet til Piet Hein:
«Tenk om det ble krig og ingen møtte opp…»