Så smalt det igjen, ikke før begynte det å roe seg ned før noe nytt, med dunder og brak, kom inn i stuene våre og den lille ferien fra frykten var over. En ny kamp ber om energien vår slik at spillet kan fortsetter. For det er energi det handler om, VÅR energi, den vi forankrer på jorden, den som holder liv i oss, den vi trenger for å puste og være i live her i materien. Uten vårt bidrag ville ingenting av dette eksistert, enten krigen handler om sykdom, vaksine, religion eller militære våpen, kan det ikke eksistere uten vår energi, vårt engasjement. Det er vi som er verdi-kilden, det er vår energi som opprettholder verdien av både børs og katedral.
Den kollektive bevisstheten er betegnelsen på den rådende energien på jorden, de verdiene som fellesskapet forvalter sammen gjennom felles tro-systemer. Når vi er redde, kan alt som er basert på frykt, eksistere fordi vi tillater at vår energi brukes som en ressurs for de og det som søker stadig mer makt. Vår nære fortid, som fortsatt er vår nåtid, er bygget opp på grådighet og arroganse og alt som inneholder denne vibrasjonen, eksisterer fordi VI tillater det. Vi, grasrota, anerkjenner at vi er maktesløse, at vi ikke har råderett over valget om å trekke oss ut, om å slippe energien som opprettholder de etablerte strukturene vi tror er nødvendige for å opprettholde liv på jorden. Men det er ikke alt som er liv-givende lenger, energi i bevegelse skaper liv, alt som er stagnert blir til slutt livløst.
Min guide forteller:
“Alt som er bygget opp på energien grådighet og arroganse, vil ikke lenger få den nødvendige kraften til å opprettholde seg selv særlig lenger. I det den gamle energien trekker seg tilbake for å erstattes av en helt ny vibrasjon, vil de gamle strukturene ikke lenger kunne holdes ved like. Alt som er skapt på gamle prinsipper vil stå overfor markante utfordringer og det som ikke er bevegelig, men stagnert i det gamle, vil falle, rett og slett falle sammen fordi det ikke lenger vil anses som verdifullt!”
Det snur nå, alt har begynt å snurre i en annen rytme og den kollektive bevisstheten er i bevegelse og et forløst potensial er tilgjengelig. Vi har rett og slett blitt oppmerksom på at vi har tilgang til en felles forståelse av at vi har råderett over mer enn vi trodde og at vi har verktøyene vi trenger for å skape nye strukturer, nye standarder. I kjølvannet av det vi kjenner fra før, alt dette som tar energi og som beskrives gjennom grådighet og arroganse, vil noe nytt reise seg når stadig flere blir oppmerksom på at energikilden faktisk er kjærlighet og lys, at det er gjennom å fokusere på den vibrasjonene vi kan skape nytt liv. Når vår energi bidrar i skapelsen av rettferdighet, likeverd og respekt, er vi et uttrykk for vår sjels reneste intensjon, dette vi lengter sånn etter å få oppleve.
Det er komplekst dette, ikke komplisert, men vi overveldes fordi det er så nytt, vi har aldri erfart at vår rolle har så stor betydning før, vi har operert som en masse mens vi nå begynner å skille oss ut for å dyrke frem vår egen identitet, den som er i stand til nettopp å forvalte vår kjærlighet og vårt lys. Det starter ved at vi mestrer å stå alene, å være enestående en liten stund før vi gjenforenes med det kollektive. Det er ikke bare vi mennesker som går gjennom denne transformasjonen, også Moder Jord utviser stadige eksempler på at de fire elementene ekspanderer, det gamle bryter ut for å gi plass til en annen vibrasjon. Helt i tråd med den store planen for planetens utvikling. Det er dette som vil gi oss en bærekraftig utvikling, det er når vi kjenner at vår energi er verdsatt, den blir lett å bære.
At hver enkelt av oss strever med å se vår plass i sammenhengen, vår mening, vår genuine oppgave, er fordi dette skiftet er så omfattende at vi ikke kan forstå innenfor rammene av det velkjente. Tegnene vi får, følelsene vi har, refleksjonene vi gjør, kan ikke utfolde seg i det vi svarer med erfaringer fra fortiden. Historien skrives om, hele vår historie skifter karakter etter hvert som vi benytter en større forståelse som redskap for oversettelsen. Da vil klarhet erstatte kaos og forvirring.
Vi mennesker har en genuin egenskap som kan redde oss, nemlig det å være undrende, ikke søke etter svarene, men akseptere og ha tillit til at når vi fokuserer på det gode i oss, når vi undrer oss over hvem vi er, meningen med vår egen eksisen, når vi stiller spørsmål ved stort og smått uten å låse svaret, vil vi aktiavere en naturlig ekspansjon. Det er i de små detaljene vi finner kimen til dette som synes å være så fryktelig stort. Det lille som gleder oss, det vi liker å gjøre, det som skaper letthet, det som bringer oss i kontakt med vårt lys og vår kjærlighet, er det vi skal øve på å mestre. Det er gjennom tillit vi vokser, tillit til at det ikke er noen grunn til å frykte, annet enn det instinktene våre vil opprettholde. Det er da vi klarer å overgi oss og gjenopprette kontakt med den renere kraften, med verdiene som vil gi oss en helt ny opplevelse av det å være her på jorden. Vi kjenner til det allerede, det er dette som ulmer på innsiden, dette vi ikke helt forstår hvordan vi skal slippe til. Det eneste som hjelper er å gi slipp, våge å falle ut en liten stund før vi naturlig innhentes i den nye vibrasjonen.
Alt som skjer nå, alt som utfordrer tilliten vår, er et ledd i valget om hvilken vei vi ønsker å gå. Den som kjennes trygt, men som gir stadig mer næring til frykten, tvilen og de etablerte sannhetene eller den veien som krever at vi er modige og som vil lede oss til tillit, tro og en ekspanderende innsikt. Frykten nærer det stagnerte, tilliten skaper bevegelse. Men vi har vært en del av den kollektive bevisstheten som holder energi så lenge, at vi har glemt hvordan det er å gi slipp. Vi blir redde og ubevisst gir vi vår energi til det og dem som bruker den som virkemidler for å opprettholde sin grådighet og arroganse.
Jeg fikk et fint bilde her om dagen. Min guide ba meg erkjenne at jeg var en elektrisk bil, at jeg var oppgradert og i stand til å forflytte meg med energi. «Når tanken begynner å bli tom, vil du søke til en bensinstasjon for å fylle drivstoff, akkurat slik du gjorde før. Men denne bilen går ikke på verken diesel eller bensin så uansett hvor mye du forsøker å fylle på, skjer det absolutt ingenting, annet enn at du sannsynligvis ødelegger noe verdifullt som ikke tåler det stoffet som tidligere ga deg fremdrift. Nå er det opp til deg å lære det nye fremkomstmiddelet å kjenne, ukjent i begynnelsen, men velkjent igjen - etterhvert.»
I samtalene jeg er så heldig å få ha med dere, opplever jeg at akkurat dette skiftet er det som skaper kaos, veivalget som krever en stor dose mot, gjør at mange blir stående fastfrosset fordi det ukjente er så skremmende. Det er da vi trenger noen å løfte blikket sammen med, noen som kan bekrefte at det vil gå bra, at det bare handler om å holde fokusere på det som er riktig drivstoff for oss. Det går fort nå, det er ikke lenger tid for lange prosesser for å overkomme egne barrierer, det er ikke så mye mer å lære om det som var. Men det er utfordrende å legge bak seg alt som før var velkjent og trygt, akkurat som rekkevidde-angsten mange forteller om når de kjøper el-bil.
Nå var det nok like utfordrende den gangen bilen kom for første gang og overtok for hest og kjerre. Vi har gjort det før, vi har vært her i store overganger også i andre tidsepoker så vi vet jo at det går bra. Vi vet også at et fysiske utstyret er forberedt, mange har gått gjennom krevende faser mens kroppen vekket de nye potensialene til live. Dette som nå gjør at vi, helt inn i margen, er kalibrert for å kunne motta en renere og klarere energi fra kilden hvor vår sjel har sin opprinnelse. Vi skal nemlig gå fra å ha en kjemisk kropp til lyskropp - hva nå enn det betyr?
Men det skal jeg heller skrive om en annen gang, for dette ble kanskje “litt mye Møllers tran” på en fredag ;-)