Jeg er frustrert, noen ganger fortvilt, handlingslammet, sint, lei meg, mye glad og skikkelig lykkelig før alt blir helt meningsløst igjen og repeter….
Joda, jeg ser at det ligner litt på en diagnose, men det er ikke det, det er helt naturlig i en fase hvor alt synes å være i konstant bevegelse og hvor fleksibilitet er et nøkkelbegrep. Vi er mange som utforsker nye sider ved oss selv nå og ikke forstår hvorfor det indre plutselig krever så enormt mye oppmerksomhet.Det overskygger alt annet og vi står i fare for å bli skikkelig selvsentrerte - igjen ;-)
Det er noe i tiden, den kollektive bevisstheten påkaller vår oppmerksomhet og for å kunne mestre en høyere vibrasjon, en lysere og renere utgave av oss selv, er det avgjørende at absolutt alt blir med inn i det nye. Derfor alle disse følelsene, tror jeg, all oppmerksomheten rettet mot tusen grunner til selvhat for på den måten å avdekke paradokset, nemlig ekte og ubetinget egenkjærlighet.
Det er ikke enkelt det her, det er ikke vanskelig heller, men veldig annerledes, så forskjellig fra alt vi før har erfart at vi mister kontrollen og da kan rustningen rundt brystet komme tilbake, eller følelsen av å gå rundt med en kniv i ryggen for eksempel. Vi lurer selvsagt på om det er noe galt med oss siden vi er aldeles utslitt uten å ha gjort annet enn å føle en masse vi trodde vi var ferdig med for lengst.
Jeg er takknemlig for å ha mennesker rundt meg som aksepterer at jeg har det sånn, som ikke blir redd når jeg proklamerer at jeg ikke orker dette livet mer, men som heller hjelper meg å løfte blikket så det kan skimtes mening i det meningsløse. Også vet jeg jo at det går over, at det aldri er så mørkt som i timen før solen står opp og at en skikkelig trasig dag som regel etterfølges av en som er mye, mye bedre.
Så takk for frustrasjonen, for de meningsløse øyeblikkene, for håpløsheten og for all dritten som dukker opp uten at jeg er bevisst på at jeg har gjort en bestilling. Tusen takk for at mørket kommer så bardust på at jeg ikke klarer å bremse i tide, at farten er så høy at jeg ikke rekker å fordype meg underveis, men suser i fint driv mot nærmeste åpning. Farten gjør det ikke mindre krevende, men det går stadig fortere over.
En skal jammen ha mot og overskudd for å stole på at hjertet holder stø kurs når intensiteten er innstilt på max styrke. Jeg retter en stor takk til mitt høyere selv for å utfordre det jordiske så mye at det er grunn til å spørre om vi faktisk spiller på samme lag, det åndelige og materielle aspektet av meg.
Det er ikke krig, men det er ikke fred heller, det er noe midt imellom, som et tomrom vi trenger for å feste nytt grep om livet her på jorden og heldigvis er vi ikke alene, vi er mange som opplever det samme. Den kollektive bevisstheten skal løftes over i en ny dimensjon hvor temaet er nettopp egenkjærlighet slik at stadig flere forstår at fred på jord starter i ens eget hjerte.
Det er strevsom nå når vi forsøker å presse ny innsikt inn i en gammel struktur. Så bryter det skikkelig inntil vi kommer ut på “den andre siden” hvor noe helt nytt venter på oss. Vi vet ikke hvordan det blir, men vi klarer ikke stanse heller for vi lengter sånn etter det som kan skimtes i det fjerne. Og plutselig er vi der og da lurer vi på hvorfor vi laget så mye styr, hvorfor vi ikke tillot oss å komme frem mye før…..