Vi har gått gjennom en del nå, to kraftige fullmåner, vintersolhverv og inntreden i en ny 9-års syklus etter skiftet 21.12.12 / 21.12.21. Mange av oss opplever nærkontakt med energien i dette, mens andre synes å være helt upåvirket. Samtidig har pandemien gått inn i nok en ny fase og vi opplever at noe tilspisser seg, dialogen er ikke høflig lenger og ikke like relevant heller for vi er så lei, så usigelig lei av å være i konstant beredskap.
Drittlei pandemi er et godt ord, det passer for mange og i tillegg rommer den kollektive bevisstheten mer vold i hjemmene, flere barn som har det vanskelig, ungdom som er psykisk nedbrutt, eldre som er enda mer ensomme, mennesker som mister inntekt mens renten går opp og strømprisen når nye høyder. Alt dette mens det reklameres for en høytid hvor det er forventet at vi skal være bare lykkelige.
Vi går inn i denne høytiden, påvirket av det kollektive og i tillegg vårt eget julestress og frykt for alt som kan gå galt, det blir litt mye. Følelsen frustrert og fortvilt leder oss til selvhat når vi ikke klarer mer. Når vi mister følelsen av å mestre og innser at vi aldri faktisk har klart å få til noe som helst og at vi sannsynligvis aldri vil oppnå det vi drømmer om heller. Da blir vi desillusjonert, akkurat i det vi skal inn i en ny tid hvor alt vi dreie seg rundt temaet egenkjærlighet, et skikkelig paradoks.
Så hva er det med denne kjærligheten, hva betyr det egentlig å elske seg selv, hvordan gjør vi det?
Det skjer ganske enkelt ved at vi tar et valg om å leve slik vi vil, ikke slik vi ville eller slik det ble forventet av oss, men slik vi faktisk VIL. På den måten signaliserer vi til vårt “høyere selv” at det er det potensialet vi ønsker å aktivere. Deretter tar vi imot før vi slipper tak slik at energien kan bevege seg fritt også er det bare å følge etter.
Symptomene på manglende egenkjærlighet er tydelige, vi føler oss mislykket, ikke gode nok også videre, og dess lengre listen er, dess mørkere blir det og så er tanken tom, kontoen også for den sakens skyld. Det skjer fordi vi gir før vi tar imot, dette innarbeidede prinsippet som vi har fått belønning for før, levere før vi krever noe. Men nå skal vi ikke bare be om noe tilbake, vi skal faktisk ta imot FØR vi gir for da snur spiralen. Logisk og underlig at vi ikke har forstått det før, at det riktige er å ta imot FØR vi gir for når vi har nok til oss selv og mer en vi trenger, våkner erkjennelsen av å kunne være herlig raus med både lyst og mulighet til å gi av seg selv til andre.
Fred på jord starter med fred i hvert enkelt hjerte og forståelsen av vårt bidrag begynner å demre for oss nå. Denne reisen handler om å utforske kjærlighet og vi har arbeidet både hardt og lenge for å komme inn til kjernen av hva denne kraften faktisk er, hvordan det føles å ha tilgang til denne vibrasjonen. Vi øver på det nå og heldigvis er vi mange som kan være påminnere for en mester gjenkjenner en annen mester og det er en herlig glede å utveksle heiarop fra sidelinjen. Vi har vært vant til at trøst og anerkjennelse, bekreftelse og heiarop er noe vi får fra omgivelsene, det er essensen i hvordan vi er vant til å samhandle. Nå derimot, skal vi skal vi gi oss selv det sammen, vi skal anerkjenne, bekrefte og heie på oss selv slik at det flommer over i våre møter med andre. Slik blir vi en usedvanlig sterk støttespiller, for oss selv og for andre som gjenkjenner potensialet og husker at det er sånn det er ment å være nå.
Jeg har et inderlig ønske om ta dere alle får en fredfull julefeiring, enten du er en del av en stor flokk eller om du skal tilbringe disse dagene alene. Selv har jeg erfart begge deler og gått fra å elske julen til å anse den som et helt umulig prosjekt. Heldigvis er den boblende gleden kommet tilbake, flokken er samlet og hjertet mitt har et viktig bidrag <3
GOD JUL (godt nyttår kommer senere, de vil jeg nemlig fortelle litt om ;-) )