Som mange av dere allerede vet, har jeg hatt ME i mange år. Det startet for nesten 20 år siden og var i begynnelsen svært krevende, men jeg lærte meg å leve med «mangel på energi» og tilpasset livet i henhold til de ressursene jeg hadde. Ingenting var som før, men jeg fant en god følelse ved å gå fra overleve til å leve godt igjen, bare jeg var litt varsom med meg selv. Jeg fikk laget et messing-skilt hvor det sto “under opplæring” og festet det på jakken de dagene jeg våget meg ut. Det ga en helt spesiell respons og jeg vet at flere adopterte ideen. Det blir litt tryggere når omgivelsene får tydelig beskjed om at en ikke tåler så mange krav.
For tre år siden fikk jeg i tillegg en infeksjon i bihulene og som jeg nå endelig fikk bekreftet kommer fra en betent tann. Samtidig valgte jeg å ta corona-vaksine og det gikk ikke så fint, eller det var faktisk det det gjorde, den aktiverte en underliggende stagnasjon så det ble umulig å overse den lenger.
Først ble jeg litt redd for jeg gjenopplevde at å gå opp en trapp leder til utmattelse, kvalme, kaldsvette og skjelvinger. Mens jeg lå der på gulvet i gangen for å hente meg igjen etter oppstigningen, fikk jeg en åpenbaring, et tydelig signal om at det var på tide å ta et avgjørende valg, gjenskape historien eller gi slipp og ta et siste farvel til den passive fasen av livet.
Nå mener jeg ikke at dette er tilfellet hos alle med ME eller andre sykdommer. Det er kun min opplevelse og forståelse av at ME ikke er å ha for lite energi, men å ha en blokkering som gjør at energien stenges inne, som en vulkan med lokk på. Immunforsvaret jobber på spreng for å takle den indre brannen og siden alt henger sammen, går det ut over selve maskineriet som opprettholder kroppens funksjoner.
Sykdommen har lært meg å være passiv, det ble som et mantra i mitt liv. Å holde tilbake for å samle opp nok energi til å utøve de helt nødvendigste handlinger. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har følt meg mislykket og jeg husker hver eneste kommentar som for eksempel; “Hva er det med deg, du er så kjedelig, du vil aldri være med på noe, hvorfor gjør du ingenting?” Det ga ikke akkurat en boost på selvtilliten, men det gjorde meg sterk nok til å sette tydelige grenser og ikke ta andres opplevelse personlig. Også ble det starten på det intense arbeidet med å forstå mine egentlige behov og hvordan mitt åndedrett, min energi faktisk opplevde møte med materien som er så kald og hard. Jeg har vært usedvanlig tålmodig og sakte, men sikkert har det å være passiv og tilbakeholdende blitt en godt innarbeide vane. Jeg mestrer meg selv på den måten og selv om det har medført mange offer, har det også aktivert den gode følelsene av å ha verdi uten å henvise til gjøren og materiell overflod.
Men akkurat nå er det som om alt snur, det som har holdt meg tilbake mens jeg har utforsket mine egentlige verdier, er forløst for det har utspilt sin rolle. Det er skremmende, men jeg velger å være modig i 20 sekunder for å se hva som skjer når jeg våger å ekspandere i stedet for å holde igjen. Vil jeg klare å være aktiv uten å snuble inn i en ny runde med utmattelse?
Hvem blir jeg når jeg ikke kan unnskylde meg med å være sliten lenger, når jeg ikke kan overlate ansvaret til «Universet». Hvem blir jeg når det ikke lenger er noe jeg skal utforske og forstå ved å være passiv. Er jeg virkelig rede til å gå fra å stadig lære å følge min energi til å lede den dit jeg vil?
Omgivelsene har sluttet å kalle meg lat og kjedelig og gir meg i stedet påminnelser om at jeg har noe som jeg holder tilbake, nesten daglig får jeg innspill fra andre som ser noe jeg ikke ser selv og de ber meg om å by på dette de tror de trenger fra meg. Men hva er dette “noe”, hva i all veden er det som skjuler seg i vulkanen, hva skjer om jeg skrur opp lokket, kan jeg romme det, orker jeg å ta ansvar for det t og overlever jeg om det slipper til?
Dette er min personlige historie, men jeg tror vi er mange med indre vulkaner som kan kjenne seg igjen. Mange som bruker uendelig mange ressurser på å stenge av i stedet for å slippe til, alt for å overleve til tross for denne enorme kraften og ikke fordi vi faktisk har den tilgjengelig. Derfor er det så vanskelig å forstå dette med å gi slipp, vi strammer heller lokket i stedet for å åpne opp.
Mange av dere spør meg om råd i valget om å ta eller ikke ta vaksine. Usikkerheten er så stor at vi har lett for å rådføre oss med omgivelsene i stedet for å spørre kroppen vår. Selv gikk jeg fra et klart nei til ja på et øyeblikk. Midt mellom hovedretten og desserten faktisk og familien var svært overrasket over at jeg forlot middagen for å benytte meg av et dropp-inn tilbud i nabolaget. Konsekvensen var at jeg ble syk, men det var egentlig bare første steg i dette å gå fra å passivt akseptere at jeg har lite energi til å ta ansvar for å aktivere alt jeg har. Jeg har nemlig aldri hatt lite energi, jeg har bare sørget for å holde igjen inntil vaksinen ga meg et skikkelig dytt. Den gjorde jobben sin, ikke helt i henhold til bruksanvisningen, men i perfekt samspill med mine behov.
Jeg er ikke alene om å bruke usynlighetspulver for å slippe å ta ansvar, vi er mange som har malt oss selv inn i et hjørne for å unnskylde oss og det er litt behagelig å spille liten og hjelpeløs. Å holde igjen for å beskytte seg selv, blir en vane. Det å være tålmodig og stole på Universet kan gå fra å være et ledd i prosessen til å bli den reneste sannhet. Men det er ikke det, det er bare en illusjon som holder motet oppe mens vi øver oss på å aktivere våre egentlige ressurser slik at det vi ønsker å være, blir den bakenforliggende meningen med det vi gjør.
Kanskje dette er en god til for å separere seg fra det som holder oss igjen, det som gjør oss så usigelig slitne. Omgivelsene har sannsynligvis sett at vi har alle de nødvendige ressursene for lenge siden og begynner å bli litt lei av at vi gjør oss til offer for vår egen kraft i stedet for å bruke den som i tjeneste for helheten. Det er så lett å bli værende i det beskyttende buret hvor andre sørger for å gi oss stakkarene både trøst og støtte. Men når vi først oppdager at vi har egne vinger og at døren aldri egentlig var lukket og låst for oss, er det ingen eller ingenting som kan stanse vår trang til å fly ut og utforske alt vi ellers ville gått glipp av.
Vi sees der ute <3