Jeg har en bekjent som lever med en visshet om at hun snart vil dø, så tilmålt er tiden at «etterpå» ikke eksisterer som en mulighet. Hun er helt tilstede i live og sier;
«En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve!»
Det får meg til å reflektere over betydningen av håp, er det virkelig så livgivende som vi tror eller er det når alt håp er ute vi virkelig klarer å gripe tak i livet. Er «etterpå» bare en unnskyldning for å utsette det å leve og bruker vi unødvendig mange krefter på å fokusere på alt som ikke tilhører akkurat dette øyeblikket?
Jeg er fullstendig klar over at jeg kan være en prøvelse for mine omgivelser, for menneskene rundt meg som har orden i sysakene og som både har gode grunner til å være fornøyd med fortiden og samtidig har velorganiserte planer for fremtiden. De gjennomfører dagen i henhold til avtaler de har gjort med seg selv og andre og de har en herlig overflod av materiell trygghet. De er til å stole på, de kommer aldri for sent og får utrettet veldig mye de kan være stolte av.
Jeg er imponert og har forsøkt å passe inn der, men det gikk ikke så fint så det eneste jeg har beholdt er det å komme tidsnok til avtaler, alt det andre mistet mening når jeg forsto at for meg er all planleggingen et hindre for å gi meg følelsen av å ha en hensikt. Det ble rett og slett for mange planer til å «tenke med magen» og følge min egen puls, være impulsiv.
På et punkt i det å bryte ut av de trygge rutinene og innså at håpet var som en tråd å holde fast ved når ingenting lenger var forutsigbart. Men etter en stund forandret det seg og håpet ble som en gulrot jeg aldri kom nært nok til å smake på. Håpet holdt motet oppe, men det skapte ingenting annet enn en distanse til intensjonen som er det vi trenger for å lede energien vår dit vi faktisk vil. Når jeg oppdaget dette, ble jeg trist for jeg hadde håpet så lenge at det ble litt ensomt når illusjonen brast og det ble helt og holdent opp til meg å fange gulroten inn i akkurat dette øyeblikket. Håpet har lært meg å være modig nok til å gripe mulighetene som dukker opp, som et samspill jeg før ikke forsto fordi jeg trodde alt måtte vente til etterpå, det er jo så viktig å være tålmodig…
Mange håper å vinne i det store lotteriet, andre håper at de holder seg friske, så kan vi håpe at vi får den jobben vi ønsker oss eller at det skal gå bra for de menneskene vi elsker. Vi håper at jorden klarer seg selv om vi har mishandlet henne en stund og vi håper at verden blir et bedre sted for de kommende generasjoner. Vi håper og håper, men det skjuler seg en tvil der, en ørliten dråpe gift som gjør at vi blir passive for det kan jo være at det ikke går bra, at vi ikke vinner, at vi ikke holder oss friske, at det ikke var meningen at vi skulle oppnå suksess på denne livsreisen og at Moder Jord ikke klarer brasene denne gangen.
Så kanskje er det å håpe også en måte å skjule tvilen på, bare vi håper så kan det jo være at noe utenfor oss selv slår til og gir oss en positiv overraskelse. Vi kan jo håpe for å unngå å avsløre hva vi faktisk er redd for også, bare vi håper lenge nok så kan det jo være at det går over. Finnes det utrygghet, tvil eller frykt vil det trumfe de litt luftigere «latesom» følelsene våre, de tillærte strategiene vi har for å unngå å falle ned i mørket og erkjenne at vi er sårbare. Den frie viljen derimot, henger alltid sammen med den mest grunnleggende følelsen vår, enten vi er trygge eller utrygge, har frykt eller tillit, vil viljen aktivere et gjensvar på akkurat den vibrasjonen.
Så da er det ikke så rart at vi lener oss til håpet om en bedre morgendag siden dagen i dag bare er et steg på veien mot en annen dag, i dag er liksom bare en transportetappe mot det vi håper skal komme etterpå.
Håp er viktig, veldig viktig i mange situasjoner, bare det ikke blir en illusjon. Alt vi drømmer om, alt vi håper på, bærer informasjon om hvilke potensialer vi er i besittelse av, som vi faktisk allerede holder i, men som vi er litt redd for å slippe til. Det er lettere å bære drømmen enn ansvaret for å effektuere den, et underlig fenomen jeg stadig møter og og da er det enda godt det finnes et håp å klamre seg til mens jeg øver på å stole på meg selv. Det er jo vi som skaper all magien og alle miraklene, det ligger i vår natur å være den forløsende kraften i alt dette vakre som bare venter på at vi skal ta imot. Vi er heldige som forstår det før etterpå kommer for nært for vi skal jo dø en dag, men akkurat i dag skal vi leve, det er det eneste sjelen vil - akkurat nå!