Jeg er så heldig at jeg får snakke med flere av dere og jeg legger merke til det jeg kaller periodiske fellestrekk, en rød tråd som går igjen i de fleste samtalene og som skifter igjen og igjen. Jeg har forsøkt å avsløre om det er jeg selv som skaper dette, men det stemmer ikke så da er den den kollektive bevisstheten som legger føringen. Akkurat nå handler det om å forstå forskjellen på to sentrale aspekt av oss. Den ene kaller jeg «Gjøre», den andre «Være». Gjøre er den delen av oss skaper handling, som har kraft til å gjennomføre og som har kontroll. Gjøre er opptatt av form, struktur, forutsigbarhet, tilpasning også videre. Være derimot er ikke opptatt av det ytre, men har nøkkelen til vårt indre, vår hensikt, meningen med livet, verdiene våre, livsoppgavene og mye mer.
Vi har hele tiden hatt begge to som likeverdige aktører i oss, men nå skjer det noe med Være og jeg oppdager at kampen mellom dem er blitt mye tydeligere. Gjøre har innarbeide rutiner, mønster og strategier for å sikre oss en trygg tilværelse, Være er opptatt av å vekke oss for slik at vi kan opprette kontakt med noe som fortoner seg som helt nytt og ukjent. Akkurat nå er Være som en uregjerlig vilje som ikke lar seg stanse, mens Gjøre forsøker å opprettholde strukturer i et fornuftig forsøk på å forhindre at alt skal gå over styr.
Mange av oss er nærmest overbevist om at Gjøre er vår sanne identitet og at Være er noe udefinert og med liten relevans i denne virkeligheten. Men Være er ikke ny, den har vært der hele tiden, det er det aspektet som forankrer energien vår her på jorden og når den vibrasjonen blir mer intens, blir Gjøre skikkelig utfordret.
Være lar seg ikke holde igjen lenger, det er så mye som skal ut, som en flodbølge som fornuften forsøker å stanse ved bruk av analyse slik at effekten kan innlemmes i det vi har oversikt over, det vi kontrollerer, men det blir for trangt!
Det er ikke det at vi har for lite energi som er problemet, men dette at vi forbruker energi på Gjøre mens vulkanen Være har et utbrudd. Energien i dette utbruddet er helt i tråd med nettopp vårt livs oppgave her og nå og Gjøre kan ikke vinne over dette. I stedet kan vi løfte blikket og se det hele litt på avstand for det som skjer inne i oss, foregår også i det ytre. Det utspiller seg en kamp mellom ånd og materie, mellom handling og hvile og ikke minst ser vi, akkurat nå, de store konsekvenser av at materiens skapende elementer, ild, vann, luft og jord, ekspanderer.
Jorden skal ikke holde energi lenger, ikke vi heller og sammen skal vi bevege oss ut av den stagnerte fasen hvor vi behersket energi og inn i en ny syklus hvor vi tar ansvar for å forvalte våre egne og jordens ressurser.
Vi forbereder oss ikke til det store skifte lenger, vi står midt i det. Endringene har allerede funnet sted, det nye er aktivert mens vi fortvilt forsøker å holde stand i det velkjente. Gjøre er under stort press når Være dytter oss ut av komfortsonen, akkurat som vi har bedt om, som vi har drømt om og ønsket oss så lenge. Men det er lettere å ønske seg noe enn å ta imot leveransen når den kommer ;-)
I kampen mellom det vi var og det vi er i ferd med å bli, ligger den røde tråden i samtalene med dere nå. Noen har en så intens indre konflikt at det nærmest kan kalles en psykisk lidelse, andre har så store fysiske smerter at de ikke mestrer hverdagen og noen strever intenst for å holde følelsene i sjakk. Kanskje handler det ikke lenger om at vi mister energi, at vi går tom, men at vi blir utslitt av å holde igjen?
Det kreves mot når vi skal lære en ny identitet å kjenne, en ny utgave, men vekkeklokken har ringt en stund og vi kan ikke “slumre” mer for Være er absolutt klar for å vise oss veien hjem.
Alt dreier seg rundt dette å gi slipp på behovet for å holde og beherske energi. Nå skal vi gi tillatelse og forvalte den i stedet. Det er ikke rart at vi snubler og strever mens vi forsøker å holde fast i noe som synes å forsvinne mellom hendene våre. Gjøre blir fortvilt, mens Være blir forvirret når vi ikke synes å mestre dette å anerkjenne vår egen natur, vår egen verdi.
Mange føler seg ensomme i det dette forgår, som å være en fremmed fugl i et nytt landskap. Men selv om du ikke finner forståelse for det som skjer med deg, i dine nære omgivelser, selv om du føler at du kjemper en ensom kamp, er vi mange, veldig mange som akkurat nå har mistet trygg grunn under føttene. Så finner vi nok både oss selv og hverandre etter hvert, det eneste som er sant er at ingenting blir som før, ikke som vi har planlagt, men akkurat som det skal!