Kjære alle dere der ute, dere som er en del av en kjempestor flokk som strever seg gjennom et kaos av endringer, iverksatt av en høyere bevissthet som trenger seg på og gjennom. For meg fortoner det seg som om verden er imot meg akkurat nå, som om jeg blir angrepet fra alle kanter og strever med å lære å leve uten beskyttelse. Den gamle manet til kamp, men forsvar og angrep orker jeg ikke mer, jeg gir meg over og anerkjenner at jeg føler meg bitteliten og sårbar i en verden jeg ikke lenger kjenner meg rustet til å tåle.
Det er da ensomheten kommer snikende, den irriterende følelsen av å være ikke bare et enestående menneske, men en veldig ensom sjel som leter etter en havn hvor det er trygt å være.
Jeg gjenkjenner at det ikke er bare meg som famler med disse nye spillereglene, alt det forutsigbare som endret seg og ble til et merkverdig sammensurium av potensialer, gamle historier, følelser, fornuft, sanselighet og den evige ensomheten. Ikke den som kommer når vi er alene og føler oss utenfor det sosiale felles-skapet, men den som stikker så dypt at vi begynner å stille spørsmål ved vår egen verdi, hvorfor sjelen egentlig ønsker å være her i denne tunge materien. Samtidig ser vi i glimt av potensialer som er så store at vi nesten mister pusten og lurer på om det virkelig er mulig at vi kan romme alt det.
Å kjenne seg som en ensom sjel, kan være et tegn på at vi bryter ut av noe og entrer noe annet, som et energetisk skifte som vi aldri har erfart før fordi det faktisk aldri har skjedd før, her på jorden. Det er da vi begynner å se oss om etter andre fellesskap å ta del i for de gamle vennskapene synes ikke å gi oss det vi trenger mer. De andre synes å være som før, de mestrer hverdagen og de virker både glade og fornøyde med tingenes tilstand. De har ikke kaos, men opplever bare at små justeringer er det som skal til for å takle både pandemi og planer for fremtiden. Det er i hvert fall det vi tror.
Verden har gått av hengslene i det siste og ingenting er trygt mer, frykten buldrer og braker og sender de fleste av oss inn i tenkeboksen. Noen har allerede tenkt ferdig og har funnet veien ut, andre har satt seg helt fast inne i mørket og uansett hvor vi selv befinner oss, er den kollektive bevisstheten en samling av alt vi opplever, både i lys og mørke samtidig, i fri flyt og i total stagnasjon. Ikke rart det går litt i ball for de mest sensitive av oss for det er ikke bare vårt som har slått floke på seg, neida det er som en hel garnbutikk har gått amok.
Heldigvis har vi lysglimtene våre, disse små, men intense refleksjonene fra en forløst bevissthet som gjør at vi ikke gir opp. Dette som maner oss til å holde ut selv om det er både kaos og fravær av all kontroll. Vi kan nemlig la verden suse forbi og ikke delta i kaoset. I stedet kan vi gå til perrongen og vente på avgangen vi har løst billett til, den på første klasse hvor vi ble enige om å møtes når tiden var inne for å nyte.
Mens vi venter kan vi bruke tiden på å øve på dette å separere oss fra det gamle som ikke skal bli med oss videre. Nå skal vi ikke lenger holde energi, vi skal ikke beherske materien, men forvalte den i takt med det vi anser å være våre verdier.
Mens vi leter etter dette dypeste i oss, har jeg erfart at det eneste som fungerer er å sette grenser for alt som forsterker følelsen av kaos. Det er jo jeg som påkaller det, kan ikke skylde på noen andre for alt jeg tar imot har jeg selv bestilt, bevisst eller ubevisst. Da er det bare å sette en stopper for de negative tankene, følelsene og observasjonene og bare gi slipp på det som ikke passer. Enkelt sies det, men for meg er det en sannhet med betydelige modifikasjoner. Men tror vi på lysglimtene kommer det stadig flere og snart er mørket nesten vennligheten selv og mens vi øver kan vi heie på hverandre, vi kan trenge det noen og enhver, akkurat nå.
God helg, ta det selv i vare og nyt litt eller skikkelig mye for vi fortjener det virkelig
<3