God sommer der ute
Jeg er tilbake i Norge og er så heldig at jeg befinner meg på østlandet hvor solen skinner. Ikke så stor forskjell faktisk fra varmen jeg kommer fra og det er fint, sommer er skikkelig bra når været smiler :-)
Jeg er heldig som får snakke med så mange av dere også, kjenner meg inderlig takknemlig for å få dele med dere og håper det hjelper å avdekke hvordan det hele ser ut fra et annet perspektiv. Det er i hvert fall det jeg trenger når jeg står og stanger og lager floker på tråden som egentlig er helt rett og fin og akkurat så lang at den leder meg akkurat dit jeg vil.
Akkurat det synes å være et gjennomgangstema i samtalene akkurat nå. Som om mange av oss er inne i en mørk tunell uten å ane at det finnes et lys i den andre enden. I stedet for å stole på at det er der, at det bare en en naturlig sving som hindrer oss fra å se, blir det kaos når frykten for aldri å finne veien ut, overlister oss. Men den har en utgang, det er derfor det heter en tunell og det er også helt naturlig at landskapet utenfor har skiftet mens vi har beveget oss gjennom den. Når vi endelig kommer ut i dette nye og ukjente, vil vi være takknemlig for selve reisens karakter, vi trenger alt vi opplever der inne for å ruste oss for å møte det nye, det vi ikke skal ha kontroll på.
Mange forteller meg om en ny sanselighet, de beskriver det som om de plutselig oppdager at sansene utvider seg, blir mer intense og at det er krevende fordi hverdagen ikke har gir rom til alle de nye inntrykkene. Før kunne vi gå fra et punkt til et annet ved å definere et mål et annet sted. Intensjonen var å komme seg dit raskest mulig og derfor hoppet vi over nåtiden og ønsket å gå direkte fra fortiden til fremtiden. Nå er det annerledes, målet er ikke lenger stabilt, men synes å endre seg hele tiden og tempoet er dramatisk redusert fordi det ikke lenger handler om å droppe nåtiden, men å være tilstede, helt og fullt i akkurat dette øyeblikket. I stedet for å fokusere på målet og hvordan vi kommer oss dit, blir vi som lyskastere som for hvert steg innhenter uendelige mengder informasjon med sansene våre. Slik blir målet nokså flytende og vi trenger ro og hvile underveis for å absorbere alt vi tar inn til oss underveis.
Jeg hadde en slik opplevelse i går. Vi hadde det travelt, vi har gjerne det her i denne kulturen og jeg lot meg rive med og ble svært overrasket i det vi møtte en bekjent av familien og slo av en prat. Jeg hørte ordene som ble sagt, men plutselig fikk jeg informasjon fra mange kanter på en gang, bilder og følelser som fortalte meg noe helt annet enn ordene vedkommende brukte. De andre ønsket god sommer og var klar for å dra videre, mens jeg ble fysisk stående igjen, klarte ikke bevege meg før jeg hadde sortert alle inntrykkene og sørget for å slippe dem og sende et godt ønske om forløsning av smerten dette mennesket forsøkte å bære uten å bryte helt sammen. Heldigvis kjenner de meg, familien min og vet at det er helt unødvendig å dytte meg når det er slik, de vet at jeg kommer etter når jeg er klar og blir jeg forsinket tar jeg det som en selvfølge at de venter for vi har aldri dårlig tid, vi ER tid, vi er I tiden hele tiden.
Da er det utfordrende å forholde seg til omgivelsene som ønsker at vi skal være forutsigbare slik at de til enhver tid vet hvor vi er, når vi er der og hvor vi skal. Stadig blir jeg avkrevd en oppdatering slik at de kan planlegge, jeg trenger ikke det, jeg klarer fint å navigere i dette nye landskapet, men for andre blir jeg bare mer og mer krevende. Jeg gir meg allikevel ikke, jeg har vært for lenge borte til å la meg lure inn i de gamle strukturene som gjorde meg syk engang.
Her forleden var det noen som sa til meg; «Du gjør ingenting du, det blir ikke gjort noe som helst, du bare virrer rundt!» Nettopp, jeg bare virrer rundt og for andre virker det som om jeg ikke produserer noe som helst, men sannheten er at jeg kan dokumentere at jeg oppnår det samme, jeg gjør det bare på en annen måte. Jeg blir ikke lenger tilfreds av å gjøre uten å først vite hvem jeg er og hvorfor jeg derfor gjør, det er nødvendig med en intensjon bak handlingen slik at sanse-inntrykkene gir mening og jeg unngår stress og uro underveis.
Også puster jeg, et bevisst forhold til mitt eget åndedrett er nødvendig for å opprettholde ro og orden. Det er tross alt ånd som er retningsviser, det er energi som skaper materie og aldri motsatt. Materie skaper absolutt ingenting, det er kun stagnert masse uten at vi puster liv og energi inn i den. Og med all respekt, jeg ser at mange i omgivelsene jeg gjenopptar kontakten med her hjemme, har glemt å skape, puste og ta med seg ånden inn i det de gjør. Da er det nokså logisk at de forbruker mer energi enn de trenger og jeg blir litt trist når jeg har gjensyn med vakre mennesker som er så slitne at de har mistet gleden over å være her.
Jeg trodde jeg skulle være i stillhet i et år, ta en liten pause for å gjenvinne kontakten med meg selv etter mange år med strev. Det har blitt 8 år nå, så lang tid tok det for meg å finne tilbake til pusten min, til det åndelige og skapende aspektet som jeg alltid har hatt med meg, men da som passasjer i fartøyet den presterende hadde full kontroll over. Nå er det ikke mye kontroll å spore, til stor irritasjon for omgivelsene og noen ganger blir jeg usikker og tenker at det er nok de andre som har rett, de som er så fornuftige og som har kontroll på både fremtiden, økonomien og på alt de gjør. Heldigvis vare det ikke så lenge, et par dype åndedrag også er jeg i vater igjen og husker at jeg kan stole på verdien min, ånden, energien at det er det jeg ER som har betydning slik at det jeg gjør får mening - for meg.
Det er skremmende dette å komme ut av tunellen vi nærmest ble dyttet inn i. Underveis er det mørkt og kaotisk, men jeg erfarer at stadig flere har sett lyset der fremme, men at frykten for det ukjente landskapet gjør at de sakker tempoet og blir værende litt til og litt til. Det er en fin unnskyldning å fortsatt ha mye å lære, mye å forløse før vi kommer til utgangen, men det er ikke sant for når vi har oppdaget lyset, er det sjelen som sender oss et signal om at vi er fremme, at ånden er klar for å møte materien og skape ut fra helt nye potensialer som mørket har latt oss finne frem til.
Jeg håper du puster godt i ferietiden og at du stoler på at ingen av oss er her for å virre rundt i mørket over lang tid, det er bare en transportetappe slik at vi gjenvinner kontakten med stadig mer av sjelens lys. Når vi ikke lenger er redd for å stå alene, blir vi ikke påvirket av andres behov for å ha kontroll på oss. Da kjenner vi oss trygge på at vi er verdifulle nok til å gå ved siden av hverandre så vi slipper å miste kontakt med pusten fordi vi løper så fort for å holde følge med alle andre.