Stadig flere av de jeg har samtaler med, står liksom fast i noe som det egentlig er lett å forløse, men som vedvarer fordi usikkerheten er så stor, for hva skjer om jeg mister beskyttelsen i det velkjente, vil jeg overleve om jeg bare gir slipp?
Som en utenforstående uten denne frykten, virker det nærmest meningsløst å holde fast, men jeg innrømmer det gjerne, jeg holder også, det er nemlig ikke like enkelt å være nøytral i møte med seg selv. Jeg trenger også noen som ser for meg og forsikrer meg om at det er trygt å kaste loss. Kanskje trenger vi alle noen som forteller oss at det går bra, at det ikke er forbundet med den sikre død, å slippe tak i historien, greinen vi har klamret oss til så lenge. Nå skal vi nemlig utforske oss selv i en høyere vibrasjon, gjennom en høyere bevissthet og naturen er forberedt på å ta imot oss, det er harmoni mellom den og det vår egen reise har gjort oss til.
Jeg møter mange som er rede til å hoppe, til å inngå en allianse med fortiden og se den som svært verdifull, ikke til tross for at den har gitt oss noen skrammer og sår, men fordi det er derfor vi mestrer nettopp dette som nå skal forløses. Vi har alltid hatt disse ressursene og vi har utviklet dem ved å forsere mange hindringer, men nå er vi kommet i mål og starter på en ny etappe som består av helt andre øvelser.
Mange kjenner på at det er noe som ligger og venter på å bli oppdaget, noe vi bare vet er der, men som vi strever med å forstå hvordan vi skal angripe for å finne et trygt fotfeste. Det handler om bevissthet, om å avsløre seg selv gjennom dette som kalles spiritualitet eller åndelighet. Det er det samme, ånden eller spirit er vår kontakt med energien som holder oss i live og hver gang vi puster inn og ut, har vi kontakt med kilden i oss selv.
Etter hvert som vi blir kvitt stagnasjonen i energien vår, den som historien har skapt, vil vi automatisk gjenvinne den naturlige flyten og puste en renere og klarere energi inn og ut. Da blir vi bedre kjent med dette som ligger og trykker, dette som er kildens signal om at det er på tide å tillate lengselen å slippe fri, det er trygt for vi gjenvinner kontrollen, men denne gangen kalles den tillit.
Jeg har ikke tall på hvor mange potensielle healere jeg har snakket med i det siste eller hvor mange som har fått beskjed fra andre om at de har klarsynte evner og det er ikke mulig å tallfeste hvor mange som føler at de har noe å bidra med ved å stå til tjeneste for andre. Det er som om dette er bevissthetens tydelige beskjed til oss, at det er behov for oss og våre tjenester. Vi avdekker at vi er i stand til å være verdifulle for ander bare ved å spre om oss med en renset og derved helende kraft, å puste ut og inn er nok. Utfordringen er at alt dette store og veldig enkle, venter på at kroppen skal klare å forvalte denne nokså intense vibrasjonen. Det er ikke mulig om det gjenstår for mye stagnasjon i tanker, følelser eller i den fysiske kroppen.
Dersom vi holder fast ved historien og drar den med oss mens i samtidig forsøker å følge lengselen etter noe mer, vil vi bli stående bom stille og trykket blir større og større i takt med fortvilelsen over ikke å klare å benytte oss av ressursene vi vet vi er i besittelse av.
Det har skjedd en stor endring dette siste halvåret, jeg har selv opplevd noe jeg vil kalle en transformasjon og forstår at mange andre har gått gjennom det samme. Der samtalene med dere tidligere hadde mye uforløst historie å rette oppmerksomheten mot, er det som om de siste samtalene har dreid seg om hvordan vi kan gå videre, at det ikke er mer å dvele med, men at det er behov for å fokusere på å anerkjenne hva fortiden har gitt oss, som vi nå behersker og derfor blir bedt om å forvalte på en foredlet måte.
Bevisstheten har tatt et stort steg og der vi før holdt energi mens det kollektive gikk gjennom en forløsning, trenger vi ikke være så mye for andre mer, det holder at vi tar ansvar for oss selv og puster bevisst, på den måten blir samhandling energi-givende og ikke lenger tappende. Tar vi ansvar for andre, holder vi energi og bekrefter at vi mistror andres evne og vilje til å mestre sin egen vei. Å bære for andre er meningsløst når vi forstår at energien vår er i stand til å løfte, uten anstrengelse. Det handler om å forvalte det som kjennes naturlig for oss, puste ut det gode og la det spre seg til andre.
Det skjer med oss nå og vi kan ikke stanse denne bevegelsen som vi er en del av, vi klarer ikke lenger å holde fast som før for spenningsfeltet er oppløst, det er byttet ut med frihet og det er et helt annet prosjekt. Vi inviteres til å delta i en ny øvelse som bekrefter at vi ikke lenger bare er egnet til hinderløp, men at vi endelig anerkjenner at en mester velger letteste vei, det er nemlig det mest naturlige.
Det er ikke vanskelig, det er lett, men det kan være skremmende for vi har ikke så mye erfaring på det området, vi vet at vi tåler smerte og sorg, men er litt usikker i møte med nytelse og glede. Det er litt diffust enda, som bildet symboliserer, vi er akkurat slik vi er ment å skulle være og nå er vi i ferd med å huske hvem det faktisk er.