Bildet minner meg om valget mellom å falle ned, se ut eller bli sittende helt stille i et hav av blomster . Like fint uansett hva vi velger, bare vi passer på tilliten så frykten ikke kommer og slår av lyset! Symbolsk at denne trappen leder ned til en svært vakker velværeavdeling ;-)
Jeg observerer at temaet for denne uken har vært frustrasjonen som oppstår når vi møter tomrommet mellom det velkjente og det ukjente. Det er som om nesten alle samtalene har hatt i det siste, har dette temaet og jeg kjenner meg igjen i hver og en.
Det er nok derfor vi trenger dyp søvn nå mens kroppen arbeider så intenst med å mestre en energetisk tilførsel som får en stadig høyere vibrasjon. Vær derfor spesielt oppmerksom på når ditt søvn-tog har avgang, når kroppen signaliserer at den trenger hvile. Lærer vi oss den rutetabellen utenat, unngår vi å bli stående igjen på perrongen og vente på neste. Nå er det nemlig mye som skal bearbeides mens vi sover, gamle historier bearbeides og smerter dukker opp igjen, fysiske, mentale og ikke minst de emosjonelle. Bekymringer som stikker så dypt at det handler om liv og død, om de helt grunnleggende behovene vi trenger å tilfredsstille for å gjenkjenne spor av trygghet her. Det er som en transformasjons-prosess og i slike perioder er det spesielt viktig å samspille med underbevisstheten slik at vi slipper å bære hele byrden inn i hverdagen.
Samtidig vet vi, om vi løfter blikket , at den greinen vil forsøker å holde fast i, er i ferd med å knekke, den tåler ikke tyngden av all den nye visdommen vår.er ikke farlig for det er ingen avgrunn å falle ned i, bare himmelen som åpner seg opp.
I det siste har min søvn like dyp som den gangen jeg var ute på reise uten å forstå at det var unormalt ;-) Bare kroppen ligger i sengen mens sjelen drar til et helt annet sted og det er ikke en skrukk på dyna etter en 10 timers hvile. Har ikke fått med meg stormene engang, dette som har rast utenfor det åpne vinduet mitt og laget kaos på terrassen og murpuss på gulvet fordi dører har stått og slått - lenge!
Både smertene og bekymringene har tatt meg langt bakover i tid, dypere og dypere lag av historien berøres. Kneskaden jeg fikk da jeg var 9 og litt overmoden på ski, dukker opp igjen, eg hyler i smerte, men så er det plutselig borte igjen. Eller barndommens øreverk som kommer som lyn fra klar himmel, det er som om jeg trenger en ny operasjon, men etter en stund, forsvinner det like brått som det kom. Jeg kan ramse opp flere slike møter med fortiden, men nøyer meg med å konkludere med at også bekymringene er skikkelig udatert, helt ubrukelige, men jeg gjør dem relevante, på en underlig vis. Det overmanner meg og jeg stopper opp og tenker at jeg antagelig ikke har beveget meg i det hele tatt, at alt arbeidet har vært bortkastet og slik konkluderer jeg med at motstand er kommet for å bli.
Men det er ikke det som skjer, jeg ledes ikke tilbake for å gjenoppta kontakten med noe ubearbeidet, påminnelsene kommer for ta farvel. Energien har arbeidet seg gjennom lagene og markerer at noe helt nytt er i ferd med å ta plass og nå er energien så nært den endelige forløsningen, at de dypeste lagene takker av.
Så hva er dette som kommer, hvordan kan jeg skape meg en oversikt slik at det i hvert fall blir litt forutsigbarhet, gi meg litt kontroll vær så snill. Men nei, det virker ikke, alt jeg forsøker å holde fast ved blir bare utrygt og fremstår som irriterende gjensyn med noe jeg VET er ubegrunnet. Jeg vet at det er forløst, at det ikke finnes mer, men hva skal jeg gjøre da om jeg bare trer ut av kulturen som har omsluttet meg så lenge, alle reglene jeg har lært å følge, alle tilpasningene jeg har gjort for å passe inn, hva skjer med meg om jeg gir meg fullstendig over, vil jeg overleve da, om jeg bare er helt naturlig?
Vi gjør nok det, overlever mener jeg for om vi ikke hadde tatt på oss oppgaven med å bidra til å høyne den kollektive bevisstheten, ville vi fortsatt som før, passet inn og akseptert de gjeldende bekymringene og livs-smerten. Vi ville ikke husket at det er mulig å oppleve noe mer, noe større, lysere og vakrere og t vi ville kalt et godt liv fordi vi ikke visste om noe annet. Men har vi først valgt å huske, kan vi aldri gå tilbake!
Når vi har oppdaget at det kanskje finnes noe bak et slør av lengsel, husker vi at det er noe vi lengter etter. Og når vi har lengtet en lang stund får vi det travelt fordi vi er så lei av å vente, kommer det ikke snart eller er vi blitt lurt, finnes det kanskje ikke i det hele tatt, er det ikke mulig også griper vi enda litt hardere i grenen for nå er det virkelig fare på ferde. Men kanskje er det akkurat da det skjer om vi bare dropper å gripe, er det når vi er så slitne at vi ikke orker å holde lenger, er det kanskje da vi letter og ser et helt nytt perspektiv, eller en ny dimensjon som det også kalles.
Da blir det ikke lenger de materielle manglene som styrer lengselen vår, alt vi ikke har og som vi tror vi trenger, men friheten fra alt som holder oss tilbake. Det er da vi slutter å beherske denne materielle tilstedeværelsen og overgir oss til det naturlige i oss, dette vi er kommet for å forvalte, men som den rådende kulturen ikke er konstruert for å verdsette.
Kulturen skaper hierarkier og deler oss inn i flokker, dess mer tilpasset vi er, dess mer vellykkede er vi og vi VAR fornøyd med det, vi erkjente at livet er en jobb vi skal beherske og kjærlighet er noe vi får når vi bare er flinke nok og snille nok, sterke nok og medgjørlige nok til å fortjene andres anerkjennelse. Nå derimot kjærlighet i ferd med å avsløres seg som navnet på kraften vår og i det vi oppdager den dimensjonen, begynner loven om tiltrekning å bli skikkelig samarbeidsvillig. Men det er først når vi forflytter oss fra den falske tryggheten som materien gir oss og heller søker å være tilstede i det som begeistrer oss, inspirerer og berører. Det betyr ikke at vi skal kaste alt vi eier, vi trenger bare å sette litt større pris på oss selv og det vi har skapt og det vi egentlig ikker pris-setter, er det bare deilig å bli kvitt. Det er da vi blir i stand til å se det bitte lille frøet vi har med oss, dette som skal gis næring slik at det vokser seg skikkelig stort.
Materien er litt tung og mørk, men det varer bare til vi finner lysbryteren. Da er det usedvanlig vakkert og riktig magisk her, da finnes det ingen mangler, bare en masse utbrukt potensial som kommer til syne fordi vi våger å stå i ro mens sløret letter og ikke løpe tilbake til de vante gjemme-stedende våre.
Det gleder meg å ha samtaler med dere og stadig oftere opplever jeg at det er nettopp dette å løfte perspektivet som får noe skikkelig fastlåst til å løsne. Det er ikke vanskelig, det er bare veldig, veldig annerledes. Så takk til alle dere som jeg får dele med, det er min store glede å virkelig kjenne at det blir lettere for stadig flere av oss. Vi er nemlig ikke her for å ha det vanskelig, men for endelig å kunne oppleve sjelens frie utfoldelse fordi det endelig forløses en høyere frekvens som tillater oss å bringe alt inn i en renere og dypere erkjennelse av kjærlighet. Da har vi plutselig bidratt til å høyne den kollektive bevisstheten slik at våre barn kan reise litt lettere gjennom frykten, smerten, sorgen og la det bli helt naturlig å bruke flest ressurser på å være skapende og glade.
Når vi bare våger å slippe kontrollen, gjenvinner vi den. Ikke den som gjør oss nøye tilpasset, men den som virker som kompasset for vår egen natur. Og vi er aldri alene her, en hel armè av hjelpere står til vår disposisjon når vi prøver vingene våre, ingen kommer til å slå seg, noen vi alltid fange oss om vi står i fare for å falle. Det er den tilliten som er selv forvaltningens gave, å gjenkjenne en kjærlighet som er så stor at selv en skikkelig utfordring kan forseres i begeistring.. Vi har jo tross alt øvd mye her i materien, vi har mange livs erfaringer å falle tilbake på om det skulle være nødvendig. Men akkurat nå skal vi utforske noe helt nytt, være eksempler å at livet ikke er et strev, men kan utløse stor nytelse når vi bare opptrer helt naturlig.