Jeg sitter her og føler meg som en nokså hjelpeløs tilskuer til at verden går helt av hengslene. Våre demokratiske rettigheter er hardt prøvet uten at vi klarer å mobilisere nok kraft til å forhindre at det skjer. Vi vet at det foregår ting i kulissene, rett bak alle de skremmende nyhetene som stjeler oppmerksomheten vår, skjer det noe vi ikke får med oss.
Nei, jeg er ikke tilhenger av konspirasjonsteorier, men av opplysthet uten å gå veien ned i mørket for å finne den, jeg vil ha lys, opplysthet og lyskastere rettet mot alt som er så urettferdig at vi gir opp forsøket på å drive undersøkende virksomhet. Vi klarer det ikke rett og slett, det blir for mye for oss så vi lukker helle øynene og later som om vi kan stole på at systemene fungerer.
Vi er heldige i Norge, vi har nok ressurser til å holde oss oppe selv om våre helt grunnleggende behov blir satt på prøve, vi blir ivaretatt eller gjør vi egentlig det. Fungerer systemene slik de skal eller er det også hos oss slik at de svakeste blir svakere og de sterkere får stadig større herredømme?
Det er et paradoks at når så mange i fellesskapet strever med konsekvensene av en pålagt nedstengning av samfunnet, blir informert om at renten går opp, strømmen blir dyrere, bensinprisen blir høyere og maten skal visstnok også bli mer kostbar. Vi svarer med fortvilelse, det blir så mørkt at vi mister alle handlekraft, både fordi vi er så slitne etter to år med restriksjoner, men også fordi vi har glemt hvordan vi reiser oss og kjemper for urett - sammen.
Jeg leser at matvaregigantene tjener mer penger enn noen gang, men at de må sette opp prisene og de samarbeider selvfølgelig, likt tiltrekker seg likt, de grådige finner hverandre. Jeg leser også om et kjent kles-merke som tjener store penger, mens de samtidig søker etter medarbeidere med god utdanning og ståpåvilje til stillinger uten lønn…. Og idretts-arrangementet som viser oss jublende vinnere og blinkende medaljer mens det like i nærheten utøves undertrykkelse av et helt folkeslag. Jeg leser om de som trenger støtte fra det offentlige, men som i stedet for å få hjelp, blir most inn i et byråkrati som driver utmattelses-taktikk i stedet for bistand til de trengende. Også videre, også videre….
Får skikkelig dårlig smak i munnen, men heldigvis finnes det lyspunkter, helt sikkert mange fler enn de jeg har oppdaget, men jeg har lyst til å fremheve Lovisenberg Diakonale sykehus (eiet av Diakonova og Diakonissehuset Lovisenberg), som et mirakuløst eksempel. Sykehuset som drives etter det diakonale prinsippet, altså kirkens omsorg, ble for meg en skjellsettende bekreftelse på at det umulige er mulig.
Etter et par år med en kronisk infeksjon i bihulene ble jeg, etter en voldsom rund-dans i systemet, sendt til øre, nese, hals klinikken på Lovisenberg Sykehus. Allerede i resepsjonen ble jeg møtt med vennlighet og legen som hentet meg utstrålte tilstedeværelse på en måte som gjorde at jeg var helt sikker på at det endelig var hjelp å få. På det tidspunktet var jeg svært dårlig og etter en times samtale og undersøkelse ble vi enige om at jeg trengte medikamenter for å komme meg over kneika, et inngrep ville rett og slett ikke kroppen min tåle på det tidspunktet. Jeg takket for meg og med resept og en lapp i hånden, bega jeg meg i retning avdelingen for blodprøver. Sliten som jeg var, gikk jeg meg bort og måtte spørre om hjelp og det fikk jeg, ikke bare en ny veibeskrivelse, men følge til det riktige kontoret. Sykepleieren som tok prøvene viste meg vei til apoteket og der tok det helt av. Mannen bak skranken var vennligheten selv og etter at alle remedier var lagt i posen, kom han frem til meg, fulgte meg til døren og ga meg et troverdig ønske om god bedring og god jul…
Medisinene virket, sånn skikkelig at familien ba meg roe ned under høytiden og jeg fikk kjenne på hvordan det er å være frisk. Men så var det slutt på pillene og alt ble som før, det vil si at nå hadde jeg fått luftet meg litt og kunne ikke lenger akseptere at jeg skulle tilbake til smerter og utmattelse, jeg kunne ikke vente på å ta den planlagte operasjonen.
Jeg ringte og fikk time på dagen , et gjensyn med den vakre legen i tillegg til både tannlege og sykepleier. De ble enige om å gjøre et inngrep uten narkose, men forberedte meg på at det kunne være smertefullt, de beroliget meg underveis, spurte stadig om jeg var bekymret og om det var noe de kunne gjøre for meg. Det er jo tross alt litt skremmende når tre mennesker ifører seg både verneutstyr og briller… fordi å stikke hull på bihuler visstnok fører til en masse søl.
Jeg merket ingenting, annet enn at det var god stemning i rommet, latter til og med og tannlegen som utførte inngrepet var tryggheten selv. Dette hadde hun gjort mange, mange ganger før og så sa hun: «Ingen flere medisiner, nå skal du være tålmodig og la kroppen lege seg selv, den kan det for nå er den frisk, den trenger bare litt tid for å venne seg til det!»
Jeg takket dem alle fra hjertet mitt og gikk ut for å betale, men nei, ingen betaling fordi jeg hadde måttet vente så lenge forrige gang…!
Etter noen uker forsto kroppen at den ikke trengte å kjempe mer og det eneste som sitter igjen er et lite ubehag og slitenheten, men den lever jeg godt med, vi kjenner jo hverandre så godt fra før og med god egenpleie kommer nok livskraften tilbake etter hvert - helt uten piller.
For meg ble dette en bekreftelse på at det umulige er mulig, det går nemlig an å leve sammen her på jorden uten at det utspiller seg en kamp mellom de med makt og de maktesløse. Jeg er oppdratt til å møte andre mennesker med høflighet, velvilje og respekt og skulle ønske at flere hadde lært det samme. Kanskje har de det og da er det enda mer skremmende, for hvor snek det seg inn en forståelse av at arroganse er en foretrukket holdning om en vil opp og frem i verden?
Og kanskje er det her vi kommer inn, vi som har hjerte åpent for hverandre og som har en drøm om at verden skal bli et lyst og vakkert sted for alle. Som med alt annet, starter det med oss selv for fred på jord skapes i hjertet til hver enkelt og når vi opptrer høflig overfor oss selv, når vi utviser velvilje og respekt for at vi gjør så godt vi kan, er det slik at likt tiltrekker seg likt der også.
Verden går av hengslene, de store strukturene skal falle til fordel for noe nytt som skal reise seg og markere at vi har gått inn i en ny tid. Vi skal ikke gi opp, ikke la oss lede ned i det store mørket hullet som konspirasjonsteoriene blant annet representerer, men heller fokusere på alle de små og store bekreftelsene på at det umulige er mulig og det starter med at vi velger å rette lyset vårt mot dem slik at vi gjør miraklene synlig.