For noen dager siden falt det ned en beskjed mens jeg satt her og arbeidet med guidene mine. Først forsto jeg ikke helt betydningen, men så innså jeg at det var en åpenbaring, en tydelig veiledning i dette å gi slipp.
Jeg er ikke alene om å streve med dette, vi er mange som har et evig indre mas om å gi slipp uten at vi forstår verken hva, hvordan eller hvorfor. I min søken etter innsikt har jeg spurt mange og svarene undrer meg. De fleste vil nemlig kvitte seg med ting de ikke liker ved seg selv, opplevelser som er eller har vært vanskelige, vonde minner etc. Det jeg hører er at de vil gi slipp på det mest verdifulle de har, det de har strevd aller mest for å tilegne seg og mestre.
Den mørke fargepaletten skal raderes ut slik at bare det lyse står tilbake. Ingenting av det som skaper skygger og perspektiv skal beholdes, det er rett og slett verdiløst og kan kastes slik at det ikke engang etterlater seg et komma i historien.
Men det virker antagelig ikke for jeg har aldri møtt noen som har lyktes. Joda, noen har laget velfungerende og låsbare indre kartotek-systemer som aldri skal åpnes og noen har blitt usedvanlig flinke til å late som om alt er bra, men ingen fremstår egentlig som helt fri fra det de mener å ha sluppet tak i.
Kanskje er det fordi vi forsøker å oppnå total perfeksjon at det mørke ikke passer inn, samtidig som vi stadig blir presentert for andres “sterke historier” som er pusset blanke og kommersialisert. Det meste handler om å formidle sin egen historie i en verden hvor SoMe er blitt vår tids leirbål. Men snakker vi egentlig sant eller bruker vi usedvanlig mye tid på å redigere opplevelsene våre slik at de passer inn i et akseptert format, er det derfor vi ikke forstår det grunnleggende i å gi slipp? Er vi så redd for å avsløre størrelsen på vår egen kraft, potensialene i vår ånd, at vi holder igjen fordi vi ikke tror vi kan bære den?
Men tilbake til åpenbaringen som startet med dette;
«Du tar imot din ånd og gir slipp i din materie, du tillater din ånd å slippe inn i din materie».
Det knaket i tankene da, for det handler ikke om form, men om innhold, om MITT innhold, om å gi plass til mer av meg selv. Da er det jo ganske enkelt, nemlig å være oppmerksom på hva jeg ikke ønsker å fylle med NY energi, men romme det som et nøytralt element i mitt emosjonelle register. Vi trenger ikke engang rydde først, det er bare å la det være som det er før det faller naturlig på plass i en ny helhet.
Så kom det en nærmere forklaring:
Frykt er det som forbinder deg med materien.
Selvforakt er din forankring i den kollektive bevisstheten.
Sorg er det som opprettholder kontakten med din egen historie, det du identifiserer deg med.
Frykten ser vi tydelig i samfunnet nå, nettopp i vår tilknytning til materien. Alt maner frem frykten i oss for det er slik vi kontrolleres inn i en flokk slik at de etablerte maktstrukturene kan opprettholder sin eksistens.
Og selvforakten, denne evige vurderingen vi gjør av oss selv, sammenligningene som bekrefter at vi aldri kommer til å nå helt opp til idealene våre for de fleste er ikke engang ekte. Vi ser ikke alt vi er i besittelse av, men veldig mange mangler.
Og sorgen, den grunnleggende livs-sorgen som mange bærer på, den gir oss en identitet. I en verden hvor de fleste føler at de har for lite, er det lurt å gjøre seg enda mindre for å sikre seg et minimum av oppmerksomhet. Vi kaller det sårbarhet, men det er nok mer et uttrykk for vår lengsel etter bekreftelse slik at andre ser den verdien vi selv er så redd for å anerkjenne og ta ansvar for. Sårbarhet er nemlig ikke en svakhet, men vår udiskutabelt største styrke fordi den forbinder oss med vår naturlige kilde.
Å gi slipp på frykten er ganske enkelt å gi tillit mer oppmerksomhet. Å slippe selvforakten er å unngå vurdering og utvise totalt aksept for at vi er som vi er. Å gi slipp på sorgen er å anerkjenne at vi fortjener å nære gleden mye, mye mer.
Så da er det ikke så komplisert dette å gi slipp, det er ikke lenger noe nytt vi skal lære, straff vi skal tåle, smerte vi skal mestre. Vi har gjort alt det der så akkurat nå er det store spørsmålet, våger vi å ta imot tillit, egenkjærlighet og glede?
Det som utfordrer tilhører stort sett det materielle, i ånden har vi alltid vært fristilt og derfor «flykter» mange dit når livet på jorden blir litt i overkant krevende. Men akkurat nå er det et stort skifte som pågår og ånden banker på døren for å spørre om vi er villig til å slippe til mer frihet, om vi er villig til å gi vår sjel større plass for å utfolde seg. Selvfølgelig sier vi ja takk for vi vil jo gi sjelen større plass, vi vil jo skilte med å ha en skikkelig høy bevissthet og ikke minst vil vi har tilgang til mer visdom og klarhet.
Men når det innebærer å gi slipp på rammene som gir oss trygghet her nede, det er da vi går opp til eksamen i troen på oss selv, på det å være god nok selv om vi ikke lenger underkaster oss de eksisterende strukturene. Det er da vi oppdager at vi har et kontinuerlig valg om å møte oss selv med ubetinget kjærlighet eller forakt.