Mange av oss opplever akkurat nå et stort press på dette å gi slipp. Som om noe har bygget seg opp over tid og at det ikke lenger er mulig å holde igjen. Det kan oversettes med et behov for å si opp jobben eller avslutte et forhold for eksempel, men egentlig stikker det dypere enn som så. Det er ikke de ytre omgivelsene som skaper undertrykket, det er inne i oss det har bygget seg opp til uvær. Og hva gjør vi når det er varslet storm, jo, vi sikrer gjenstander, søker ly, trekker innendørs og lukker alle vinduer og dører. Men denne gangen virker det nesten mot sin hensikt for vi kan ikke beskytte oss ved å tviholde på de trygge rammene, nå gjelder det å stole på at vi tåler et møte med de indre naturkreftene.
Vi reagerer forskjellig, noen med irritasjon og frustrasjon, andre dykker ned i selvmedlidenhet, noen kjenner på meningsløshet, mens andre igjen føler et behov for å forsvare seg og glefser mot alt og alle. Uansett hvilken strategi vi velger er det slik at det vi sender ut, er det vi får tilbake. Mer frustrasjon, bekreftelse på at det er grunn til å være selvmedlidende eller et møte med konflikter, store konflikter og dramatikk.
Det blir ikke lettere å gi slipp når vi nettopp har kommet ut av en pandemi og det som møter oss er krig og prisøkning over alt, mens det føler at vi fortjener et klapp på skulderen og lønnsøkning. Etterhvert blir det så urettferdig at det nærmer seg fulltidsjobb å utforske systemene og strukturene som ikke virker som de skal, rett og slett fordi dem ikke er rustet for de nye omstendighetene.
For mange av oss ble pandemien en påminnelse om at vi faktisk liker det bedre når verden er stengt ned, det matcher tempoet vårt bedre og vi har rukket å kjenne på at vi har en egen rytme. Det var ikke like mange å sammenligne seg med heller, selv på sosiale medier fikk vi bekreftet at vi ikke var alene om å ta livet med ro.
Pandemien var ikke over før en mann med et noe overdimensjonert ego, bestemte seg for å tilrøve seg et av landene i Europa, enkelt og greit fordi han følte seg berettiget til det. Denne situasjonen hjelper ikke på restitusjonen etter at verden har vært i knestående, vi hadde jo ikke rukket å reise oss opp fra den foregående krisen før den neste kom med dunder og brak. Men kanskje nettopp fordi vi har vært med på dugnad så lenge, spredte ryktet seg fort og alle var enige om å stå sammen litt til mot en fiende som tok seg til rette. Aldri har vi stått sterkere sammen og nettopp fellesskap er stikkordet for den såkalte nye energien som er i ferd med å ta over styringen her på jorden. Vi kan ikke lenger herske over Moder Jord, men er satt til å forvalte hennes ressurser og siden vi er en del av denne planeten, starter snuoperasjonen inne i oss. Vi har ressurser vi er satt til å forvalte, en helt genuin vibrasjon som begynner å vise seg frem for oss og på samme måte som vi velger side i krigen, skal vi nå velge det som oppleves som den beste løsningen for å gjenopprette et godt livsgrunnlag i oss selv.
Vi kan velge å tro at vi ikke er påvirket av det som skjer rundt oss, men uansett hvordan vi vrir og vender på det er vi en del av den kollektive bevisstheten. Vi strever med å skille på hva som er vårt og hva som tilhører fellesskapet, vi trenger det mer enn noen gang. Hva er frykten i den kollektive bevisstheten og hva har jeg personlig grunn til å være redd for. Akkurat nå er det litt utrygt her på jorden og det er et paradoks at det er akkurat nå vi manes til å ta det så stort personlig valg.
For meg er det som om sløret mellom dimensjonene er blitt tynnere, jeg kan tydelig se potensialer som ligger og venter på at jeg skal aktivere dem. Det er ikke lenger noe som hindrer oss fra å gripe det vi ønsker og slippe alt som hindrer oss fra å forvalte nettopp det. Det er et ansvar vi er pålagt, det ligger i kontrakten vår for dette livet, akkurat i denne tiden hvor det nærmest uforståelig store skiftet skjer. Vi forløses fra karma og alt vi har skapt i den mørke tiden på jorden, er som byggestener i en konstruksjon som avsløres når lyset tennes. Vi har bygget sten på sten og gått steg for steg, uten å egentlig vite at det var dette enorme byggverket vi skapte, en hyllest til vårt høyere selv og som nå trer inn for å ta plass i lyset og vi vil aldri tvile på om vi er gode nok, om vi mestrer å forvalte oss selv.
Ikke alle er her for å erfare nettopp dette, noen skal fortsatt bibeholde det gamle, noen vil fortsatt fokusere på det materielle, mens andre drives inn i stadig dypere kontakt med det spirituelle. Ingen har rett og ingen har feil, ingen er mer eller mindre verdt, det er nettopp alle motsetningene som skaper dette omtalte paradokset som gjør oss i stand til å velge den veien som er ment for nettopp oss.
Så hvordan gjør vi det, hvordan i all verden skal vi klare å gi slipp når alt er så usikkert, så uforutsigbart?
Ved å begynne å lytte til oss selv og ta det varsomt. Sakte, men sikkert finne vår indre stemme og stole på at akkurat dette valget ikke leder oss inn i det som er vanskelig, men ut av det. Akkurat nå velger vi vår vei videre og når værmeldingen forteller om sommer og strålende sol i all uoverskuelig fremtid, er det trygt å reise med håndbagasje.