Sommer eller vinter, illusjon eller virkelighet?
Heldige meg som får ha samtaler med dere, det gir meg så stor innsikt i det som foregår i den kollektive bevisstheten for temaene går i faser og akkurat nå handler det om å gi slipp, om å velge å slippe og våge seg ut i det ukjente.
Jeg hadde en meditasjon i går hvor jeg så meg selv stå foran en tett tåke med en form for et lys inne i, tåken var som fargelagt av en sandstorm og det var ingen synlig vei innover, men lyset stjal all oppmerksomheten, det var umulig å ikke trekkes mot det.
Følelsen vekslet mellom å være redd og fryktløs, redd og fryktløs for det var noe som sa meg at om jeg tok valget om å gå fremover, ville jeg ikke kunne snu. Det var et endelig valg om å legge alt det eksisterende bak meg og stole på at det som skulte seg inne i tåken var potensialene jeg ønsket å aktivere, mine egne bestillinger som lå og ventet.
Det var alt jeg våget så langt, jeg ble stående helt stille for det var utrygt å gå sånn med en gang, her var det om å gjøre å ta det varsomt for det virket å være så endelig og hva var det jeg kom til å miste, hva var det jeg ofret om jeg lot meg dra inn i dette lyset.
Jeg står fortsatt der og blir værende til jeg er helt trygg og akkurat det er temaet som styrer samtalene jeg har med dere nå, dette å ta det varsomt fordi valget om å forløse sitt eget lys, er så skremmende. Det er ikke lyset som er farlig, men det å ta farvel.
Vi er ikke så flinke til det, å ta farvel er strevsomt for mange. Jeg kjenner flere som ikke vil si «hade» når de vi er glad i skal ut på reise for eksempel, eller som min mor alltid startet gjensynet med: «Hvor lange blir du, når skal du dra igjen?» Hun ville være forberedt og er nok som de fleste for det er stadig noen som spør meg om datoen for hjemreise når jeg nettopp har kommet. Det vet jeg som regel ikke, sjelden jeg kjøper tur/retur og de gangene det skjer, blir ikke returen brukt for jeg blir så urolig og mister tilstedeværelsen når jeg underbevisst vet at jeg har tilmålt tid til rådighet.
Det handler om nettopp det, å være tilstede, utenfor tiden og rommet, systemene og strukturene som synes å ha tatt fullstendig råderetten over livsopplevelsen vår. Vi våger ikke det ukjente fordi vi ikke klarer å ta farvel og fordi lyset tar fra oss kontrollen over de eksisterende systemene. Men vil vi så gjerne, vi vil våge, finne ro, følelsen av frihet, av mening og mestring, av å leve i overenstemmelse med vår egen rytme og kjenne glede i stedet for frykt, nytelse i stedet for smerte, tro i stedet for å tvile absolutt hele tiden.
Så mange strever med å finne en base nå, det er blitt en sannhet at det er avgjørende for å ha en tydelig identitet. I stedet for å stole på at vi har lagt inn en god bestilling for nåtiden og fremtiden, løper vi bakover for å gjøre basen er enda mer stabil mens vi samtidig lengter etter å frigjøre oss fra både den og den utdaterte identiteten.
Å stå der og kjempe for og imot samtidig, er nokså energitappende og mens vi forsøker å få oversikt skaper vi bare mer og mer kaos. Ingen utenfor oss kan rydde opp heller, men det finnes en nokså enkel løsning. Tar vi et valg er det meste løst, men det er ikke så lett nei, for oss som drømmer om frihet og samtidig er livredd for å ta farvel med kontrollen.
Det er derfor det er helt avgjørende å ta det varsomt akkurat nå, gi oss selv total aksept og gjøre et hederlig forsøk på å sette grenser for all fornuften som siger inn fra omgivelsene. De vil jo tross alt bare hjelpe oss med denne kontrollen og bare et fåtall forstår hva vi står i. Det er godt ment, men du verden så krevende det er å stå imot når hele verden går i en annen retning enn oss. Når vi hele tiden blir påminnet om at vi trenger flere ting og mer lån for å være trygg på at vi holder mål, at vi er gode nok, at vi passer inn, at vi følger tidens standard.
Pandemien har skapt en endring, den har åpnet dører for oss og det er ikke få jeg har snakket med som sier at de savner den, ikke sykdommen, men roen og hvilen som vi nærmest ble påtvunget i starten, men som vi lærte å like etter hvert. Noen sier at de fant sin egen rytme og at når ingen andre dokumenterte spennende reiser, var ikke savnet så stort og når det ikke var så mange store opplevelser som ble delt på sosiale medier, var det ikke så mye misunnelse å føle på heller.
Så tilbake til dette valget, denne utfordrende situasjonen som utspiller seg i den kollektive bevisstheten akkurat nå, det handler om nettopp dette, å gjøre et valg uavhengig av omgivelsene, bare på vegne av egne behov. Og når vi ikke lenger trenger å være så opptatt av å passe inn mens vi lengter etter å skille oss ut, er det helt logisk å gå mot lyset, ingen av oss trives særlig godt i mørket - over tid.
Vi vet jo hvorfor vi kom hit og mange av oss begynner å merke at den avtalen vi gjorde begynner å gjøre seg gjeldende. Vi har høstet erfaringer og tilegnet oss den nødvendige kunnskapen for å gå ut av læringsfasen og selv opptre som ressurser for andre. Å stå til tjeneste blir et behov etter hvert når bare egoet holder for ørene sånn at støyen fra det ytre ikke overdøver den indre stemmen som allerede vet hvor vi skal og hvordan vi skal komme oss dit!