Et hjem er et hjem enten det er stort eller lite, eid eller leid - hovedsaken er at det passer nettopp for oss ;-)
Vi er så mange som står i startgropen nå, akkurat sånn i begynnelsen av en helt ny fase og alt vi bærer med oss, synes å skulle tas opp til vurdering. Som en skikkelig opprydding hvor det som har verdi får plass på neste avgang og det som er utdatert får stå igjen på perrongen før det forløses helt eller lagres på egnet sted, sånn i tilfelle.
De aller fleste av dere jeg snakker med, står bom fast i noe som i sin reneste betydning, ikke er et problem eller en utfordring i det hele tatt. Men det blir vanskelig fordi vi enten har drasset rundt på det så lenge at vi tror det er umulig å gi slipp eller fordi det er blitt vår faste unnskyldning for ikke å ta steget ut av komfortsonen.
Det er mye latter i samtalene våre, rett og slett fordi det virker fullstendig latterlig å tviholde på noe vi ikke vil ha, når det blir avslørt hva det er vi holder på med. Jeg opplever det samme når mine innsiktsfulle venner spør og det blir helt bortkastet å gjøre forsøk på å bortforklare, de kjenner både meg og seg selv godt nok til å avsløre en unnamanøver.
Vi lengter etter å finne hjem til oss selv, men i stedet for å gå dit, løper vi rundt på alle de små og nesten usynlige stiene for å forsikre oss om at vi ikke har glemt noe. Vi gjør alt for å forsikre oss om at det ikke er noe vi mangler, en leksjon vi har gått glipp av, noe som sitter fast, at vi trenger nok en tur i kjelleren alt fordi vi ikke stoler på at jobben er gjort og at vi endelig kan ta letteste vei hjem - nå som det ikke lenger handler om å holde energi, men å gi slipp.
Det er mye selvmedlidenhet i aksjon, selvhat også, men de henger vel egentlig nokså nøye sammen. Og hvorfor vi aktiverer akkurat de følelsene er kanskje fordi vi er så redd for å miste all kontroll. Vi vil jo så gjerne være til nytte, vi lengter etter å stå til tjeneste og da aller helst for noen andre. Og kanskje er det her snuoperasjonen foregår, å tjene seg selv før en tjener andre. Noen har faktisk gått i baret her, de er så opptatt av å finne seg selv og følge med på alt innen selvutvikling at det eneste som får næring, er egoet. Dette aspektet av oss som innehar oppgaven med å sørge for at vi er kulturelt tilpasset og som selvfølgelig stritter i mot når sjelen maser om en skremmende forandring. Å nære egoet gjør at vår utvikling ikke kommer seg forbi det kulturelt aksepterte og så blir vi sittende fast i frustrasjonen over aldri helt å kunne tilfredsstille andres forventninger.
Ja, det høres jo smart ut, å være lei av andres forventninger er noe vi kan kjenne oss igjen i, men det hjelper ikke å tro at det er andre som skaper ubehag for oss, andre som holder oss tilbake. Det er heller forventningene vi har til oss selv som er det faktiske problemet. Alle andre har nok med sitt, de forsøker bare å bruke oss som redskap for å tilfredsstille sine behov, slik vi bruker andre i samme ærend. Når vi derimot klarer det kunststykket det er, å anerkjenne at vi selv har ressursene vi trenger for å tilfredsstille våre egne behov, da plasserer vi egoet i baksetet og slutter å gnåle om at livet er urettferdig.
Egoet er formet av våre erfaringer og vår kunnskap om det å være velfungerende i samfunnet. Egoet vil hele tiden søke å rettferdiggjøre vår plass i flokken og forsøker etter beste evne å skape trygge levevilkår for oss. Men egoet er noe begrenset, det har en tendens til å overstyre det såkalte sjelen og forsøker å gi oss kontroll. Aller helst vil det gi oss følelsen av å være bedre enn andre og når vi aldri blir det, gir vi næring til misunnelse og sjalusi, bare for å forsterke sannheten om at vi aldri blir gode nok. Det er slik vår kultur er konstruert, hierarkisk innordnet hvor den med størst innflytelse sitter på toppen av en pyramide hvor alle andre er mindre verdt. Noen streber seg stadig høyere opp i systemet mens andre har gitt opp og konsentrerer seg om å overleve.
Når vi ikke lenger innordner oss i dette hierarkiske systemet, men trekker oss ut av rekkene for å bygge noe helt nytt, kommer tvilen og frykten for at det å stå alene kan få fatale konsekvenser. Men det er bare midlertidig, vi trenger ikke gjøre slutt på jobben og relasjonene våre, det holder at vi lar egoet stå på sidelinjen mens vi lytter til sjelens ønske om frigjøring fra alt som holder oss tilbake. Den er nemlig i besittelse av en god intensjon, den er kjærlighet og søker ikke andres aksept, men vil at vi skal oppdage at vi har grunn til å være tilfreds med oss selv, akkurat som vi er, akkurat nå. Den vil at vi skal ta bort alle betingelsene vi legger på kjærligheten, denne kraften som fra naturens side gjør oss til gode mennesker og medmennesker.
Når vi klarer å tilfredsstille våre egne behov begynner omgivelsene å behandle oss annerledes. Når vi ikke maser så veldig for å oppnå andres anerkjennelse, vil vi bli både sett og hørt fordi vi ikke filtrerer tilbakemeldingene gjennom en skog av selvforakt. Behovet for selv å stå i fokus, svekkes gradvis inntil vi kjenner et behov for å stå til tjeneste, ikke for å bli belønnet, men fordi vi rett og slett ønsker å gi videre av vår egen overflod.
Når den kollektive bevisstheten forstår dette vil maktbalansen endres for ingen med et solid egenverd har behov for å utvise underkastelse, men vil innordne seg for å skape harmoni.
Vi vet hvor vi skal, men det er krevende å gå foran og brøyte vei, skummelt fordi ingen har gjort det før. Heldigvis får vi all den hjelpen vi trenger, vi har jo tross alt skrevet under på et livs-oppdrag og oversettelsen kommer som tydelige tegn.
Hva tegnet er spør du?
Det er helt individuelt, men vi får dem alle sammen, ikke bare en gang, men igjen og igjen inntil vi slutter å stritte imot og lytter når vårt høyere selv snakker på vårt helt spesielle tegnspråk.
<3