Dolomittene
Så mange av oss strever i dette skiftet mellom fortid og fremtid, det er som å stå på et vippebrett mens vi forsøker å lese kart og kompass samtidig. Underlaget er ustødig, kartet stemmer ikke med lenger med terrenget og kompasset, ja det fyker rundt i stedet for å stå i ro og gi oss en kurs vi kan stole på.
Da gjør vi det som virker å være det beste alternativet, vi hopper av brettet og stormer bakover for å gjenvinne kontroll samtidig som vi fortsetter å lengte etter noe annet, noe bedre, noe vi bare vet finnes der inne i fremtiden et sted.
Antagelig er vi ikke gode nok enda, vi fortjener det kanskje ikke, vi må jobbe litt mer for å rydde opp i det som har vært og være enda tydeligere på hva vi faktisk ønsker oss. Også må vi kanskje bare innse at det å skape et verdifullt liv er en illusjon som har holdt oss oppe, men som nå viser seg å bare være blank løgn. Ikke for det, vi ser jo andre som har suksess, det er jo veldig mange som flagger det perfekte livet. De har nok bedre forutsetninger enn oss, de tilhører nok en annen kategori, utstyrt som de er med et velfungerende kart og et kompass som aldri lurer dem.
Ja, det kan jo være at det er sant, men det hjelper ikke oss med en litt skranglete selvfølelse, vi som stadig havner på det vippen hvor det er helt umulig å velge noe som helst. Eller er det kanskje vi som har blitt tildelt styrken til å velge annerledes. Er det vi som egentlig har et kart som hele tiden stemmer fordi vi evner å tilpasse oss et liv i stadig bevegelse og er det kanskje vårt kompass som aldri tar feil fordi vi har det plassert i hjertet og ikke utenfor oss selv?
Livet på kanten er utfordrende og skremmende fordi alt avhenger av at vi stoler på intensjonen og intuisjonen, dette som er forvaltningsorganet for vår energi, den vi skal bruke for å stå til tjeneste rett og slett. Det gjør det lett å ta beslutninger for dialogen mellom vårt høyere selv og det aspektet som er i virksomhet her nede på jorden, misforstår ikke hverandre, det ville vært helt unaturlig.
Men om vi mangler en tydelig intensjon blir fremtiden skremmende uklar og uforutsigbar, den ligger der som en åpen dør inn til et rom vi ikke vet om vi klarer å betjene for vi har aldri gjort det før og faren for å mislykkes er overhengende. Det kan jo være at det går skikkelig galt og alt er bedre enn å feile så da hopper vi heller bakover og aksepterer at vi er her for å lære å elske det livet vi egentlig ikke liker mer.
Akkurat nå er vi mange som blir utfordret på dette å velge mellom potensialene som åpenbarer seg som nye ønsker, mer intense drømmer og behov vi ikke har kjent før. Jeg velger å se det for meg som et dimensjon-skifte. At jeg går ut av den tre-dimensjonale virkelighetsforståelsen hvor tiden og rommet skaper konkrete rammer for hvordan vi kan utfolde seg her på jorden og over i aksept for at min bevissthet kan oversette disse rammene å en helt annen måte. Å være her trenger ikke være begrensende, men kan romme helt nye muligheter om jeg våger å stole på den omtalte indre dialogen og tillate sjelen min å danse til en annen rytme her i materien.
For meg handler det meste om rytme. Jeg lærte det tidlig for jeg er vokst opp med en mamma som aldri ble sliten på tur. Hun kunne gå i time etter time og trengte ikke pause annet enn for å ta til seg næring, mens jeg var både sliten, sur og grinete lenge før. Men hun ga seg ikke, maste på meg og sa: «Når du finner rytmen din blir du ikke sliten for det er jo ikke noe galt med bena dine». Jeg lærte det etter hvert, men de høye toppene var hennes domene mens jeg trivdes og trives fortsatt best i litt lettere terreng. Jeg har tatt med meg denne forståelsen og bruker den for å mestre taktskiftene som stadig skjer når energi endrer seg. Da er det lett å miste balansen om vi fortsetter å gjøre som før, det blir som å danse tenker jeg, spilles det en vals er det dumt å tviholde på rytmen i tango.
For mange år siden erkjente jeg at min kropp ikke egner seg til travelhet og prestasjon, den rytmen tapper meg for energi mens jeg instinktivt tviholder på det lille som er igjen. Da er det slutt på den naturlige bevegelsen og alt stopper opp. Det var da jeg forsto at jeg ikke er så glad i toppturer, det er ikke fordi jeg ikke klarer det, men jeg kan velge andre ruter som passer meg bedre. For å forstå det, trengte jeg å bli vippet ut av en gammel forestilling, en nedarvet sannhet om at det å lykkes krever at en overgår sin egen tålegrense, at suksess kommer når en har slitt seg helt ut. Det er nemlig ikke sant for alle, den frie viljen min forteller for eksempel at den vil at jeg skal gi slipp, den gnåler ikke om at jeg skal holde fast ved noe som ikke er bra for hverken kropp eller sjel.
Mange henvender seg til meg for å be meg gi dem et innblikk i fremtiden når de er redde for å velge feil. Jeg kan ikke det, eller jeg vil ikke for det finnes et hav av potensialer som aktiveres i henhold til det valget vi tar. Det jeg derimot kan gjøre, er å dytte litt i bevisstheten slik at valget kan tas i henhold til en intensjon som er ren og klar. Klarsynet er et utmerket redskap for å se bakover viser det seg, det er som regel der vi henger fast, i fremtiden er det meste i sin skjønneste orden.
Så til alle dere som merker at det er et skifte som skjer nå, noe som minner om følelsen av et lavtrykket før et skikkelig uvær. Forskjellen er at vi ikke har noe å frykte før det braker løs denne gangen, vi er godt forberedt og ingenting vil overmanne oss eller overraske oss når vi bare har en tydelig intensjon for reisen og et kompass i hjertet som virker.