Er tilbake i Italia og her er det varmt, litt i overkant for meg, men har jo gode rutiner etter hvert og gjør det motsatte av turistene, holder meg inne når det er vamt og er ute når det er svalere. Endelig forstår jeg hvorfor alle har lukkede skodder her, hvorfor de ikke slipper lyset inn. Det er nemlig for å holde varmen ute og for en nordboer som meg, tok det litt til å innse at det er skikkelig smart ;-)
Å leve under høytrykk er absolutt å foretrekke fremfor lavtrykk - for meg. Mange sier at det er sludder og pålsevev, at vi ikke blir påvirket av det ytre trykket, men dem om det. Jeg kan faktisk kjenne når skiftene kommer og i gamle dager ble det kalt gikt, i dag velger jeg heller å kalle det sensitivitet.
Så her sitter jeg, i 30+ og blå himmel, klager ikke, absolutt ikke og det er kanskje derfor jeg hele tiden trekkes hit hvor det er mulig å gå tørrskodd hele året og hvor minusgrader hører til sjeldenhetene. Men jeg hadde ikke klart evig sommer heller, trenger noen skifter, ikke minst er jeg lykkelig hver høst når jeg kan parkere sandalene og pakke ned badetøyet. Det er kanskje slik i livet også, vi trenger variasjon. Hadde det bare vært fred og harmoni ville vi, i hvert fall jeg, begynt å kjede meg litt for tyggemotstand er en avgjørende ingrediens i bakverk, det samme i livet forøvrig.
Akkurat nå er det mye motstand, verden er inne i en kaotisk fase og da er det viktig å huske på å skille mellom hva som er vårt og hva som tilhører den kollektive bevisstheten. Den vi er en del av, men som det er opp til oss å forvalte gjennom å være tydelig på vårt eget bidrag og på hva vi henter ut fra den. Når det er så mye frykt i verden som nå, er det mye frykt i felles-bevisstheten og da er det lett at våre små bekymringer vokser seg helt ut av proposjoner om vi ikke er oppmerksom.
Jeg merker dette stadig tydeligere, ting jeg trodde jeg hadde bearbeidet og forløst, dukker opp igjen og igjen og noen ganger kryper det inn i natten og gjør meg urolig også på et underbevisst plan. Det tar ofte litt tid før jeg forstår hva som er mitt og hva som faktisk tar nattesøvnen fra meg. Mitt eget kan jeg løse, det kollektive kan jeg bare påvirke og det gjør jeg best om jeg skaper en motvekt til all redselen og satser på tillit, tro og tilstedeværelse i min egen hverdag. Noen ganger lykkes jeg, andre ganger rekker jeg ikke velge engang før jeg innser at jeg har ramlet inn i gammel og felles “moro”.
Men med litt øvelse går det bedre, å starte dagen med å rydde natten bort og kjenne godt etter hvordan kroppen har det og hva hjertet har å si, er til stor hjelp. På den måten vet jeg hvordan jeg faktisk har det og alt jeg møter på min vei og som ikke passer inn i den erkjennelsen, kan jeg anta tilhører andre og da er det lettere å sette egne grenser. For når vi vet hvor vi slutter og hvor resten av verden begynner, blir spillerommet vårt et trygt oppholdssted og plutselig blir de store byrdene lettere å bære for mindre problemer klarer vi å løse, det er en del av reisebeskrivelsen og til den medfølger alle nødvendige ressurser.
Dess nærmere vil kommer innsikten i oss selv, dess tydeligere opplever vi loven om tiltrekning, altså dette at det vi sender ut kommer tilbake. Det er jo ikke omgivelsene eller guider på den andre siden som driver postkontor, det er vi som på denne måten sender ut ønsker til vårt høyere selv og det vil aldri skade oss. Det forsøker faktisk å levere, men når det er stadig dukker opp store og små hindringer på veien, skapes det forsinkelser og når leveransen endelig kommer frem, husker vi ikke hva vi ba om engang. Da har vi fått så stor mistro til leverandøren at vi ikke stoler på den mer, i stedet forsøker vi å be om hjelp fra andre kanaler, både her på jorden og i det såkalte Universet.
Min sterkeste guide er mitt indre barn og det er gjennom den bevisste kontakten jeg lærer mitt høyere selv å kjenne. Det indre barnet er som en ren og klar utgave av min sjel, det aspektet som aldri er blitt forringet av livets mange opp og nedturer, som ikke har latt seg sluke av egoets behov for å passe inn, men som fortsatt kjenner mine dypeste behov. Og vi kan når som helst snakke med han eller henne, spørre om råd for dagen og fremtiden og ikke minst kan vi gå dit for å stadig opprettholde kontakten med vår egen intensjon for faktisk å være her på jorden. Akkurat nå når det råder så mye kaos og hvor det forløses så enorme mengder frykt, er barnet en trygg veiviser for der får vi alltid personlige beskjeder og ikke fokusere på alt som handler om andre.
Nå skal jeg ut i denne vakre dagen, starte med en kopp kaffe på min lokale cafè og ta inn den ytre stemningen i denne dagen. Inne i meg er det rolig nå, så det blir nok en skikkelig fin dag for det har jeg bestemt allerede.
Jeg håper din dag er fin der du er, lavtrykk eller høytrykk kan vi mestre på beste måte om vi sørger for å ta imot det dagen har å by på og slipper tak i det vi faktisk ikke vil ha, men som vi har så lett for å tro at det er vår oppgave å nære.