Jeg har feiret bursdag, sånn skikkelig feiring altså. En hel uke sammen med gode venner her i Italia. Vi har spist lunch blant vinrankene ute på landet, hatt lunch med beachparty på stranden, båt-tur selvfølgelig og fått med oss bil-løpet Mille Miglia som går gjennom byen her. Det hele avsluttet med noen dager i Dolomittene. Jeg vet ikke med de andre, men jeg trenger tid for restitusjon, ikke bare av litt slitne ben, men lattermusklene har også vært i hardtrening.
Men uansett hvor storslått alt har vært, er det små ting som har berørt meg mest og sånn opplever jeg at det er ellers i livet også. Denne gangen var det spesielt det å se barna mine som er blitt voksne menn med store hjerter og en utpreget evne til å skape gode samtaler med kjente og ukjente damer ;-) Det er noe med denne neste generasjonen, de unge som er i ferd med å ta ledelsen i samfunnet vårt, overta for oss som har rotet det skikkelig til med grådighet og arroganse.
Akkurat nå opplever jeg at så mange situasjoner utfordrer nettopp i møte med dette. Det påvirker oss som forsøker å skape en harmonisk forbindelse mellom ånd og materie, mellom væren og gjøren rett og slett. Det materielle som til nå har vært navigasjonsknappen for å plassere andre mennesker i et system, fungerer ikke lenger når vi begynner å se menneskene bak alt som før har skapt oversikt. Selv merker jeg at samspillet med andre mennesker nærmest skal læres på nytt. Gamle strategier for beskyttelse kommer seilende inn på arenaen og jeg MÅ tenke meg om for ikke å bli såret og lei meg for ting som ikke lenger er relevant fordi det egentlig er forløst. Men noe i meg husker og aktiverer fortiden og kun gjennom å være svært bevisst og puste med magen, kommer jeg meg ut av det og heldigvis slipper det fort. Det som før tok flere dager er over på bare et par timer med litt hjelp fra gode venner.
Det er ikke alle som har funnet en inderlig mening i sitt eget liv, det er de som utad fremstår som nokså selvsikre, men som skjuler en dyp usikkerhet som igjen kan gi utslag som avvisning eller det vi føler er mangel på omtanke for andre. Det er de som har mer enn nok med seg selv og som har mer enn nok å beskytte seg med, men som allikevel ikke har en innarbeidet evne til å gi andre av sin egen overflod. Det er sparerne og de er kjempeflinke til å fremstå som både suksessfulle og lykkelige, men så stikker de, som en veps med gift på tungen. Det er da det er avgjørende for oss andre å ikke ta det personlig, men gjenvinne den gode følelsen i oss selv og la giften være der den hører hjemme, der den har en hensikt, hos de som trenger den for å lime sammen en selvbilde som er litt skranglete.
Heldigvis forløp vår feiring uten slike inntrengere, vi var en begeistret gjeng med glade damer, men flere delte historier som bekrefter at det er viktigere enn noen gang å være takknemlig for å ha solide relasjoner. På den måten tåler vi bedre at noe utenfra dukker opp for å sjekke av om vi har et velfungerende kompass i hjertet før vi dundrer løs i et forsøk på å forsvare oss.
Jeg har bestemt meg for å reagerer i stedet for å agere slik det har vært så så naturlig for meg å gjøre. Da jeg merket urettferdighet eller ubalanse, agerte jeg tidligere umiddelbart og skapte store bølger, noen ganger en skikkelig storm faktisk. Alt fordi jeg tror det er min oppgave å holde orden for alt og alle, men det er ikke det lenger. Nå reagerer jeg først, det er som å analysere hva jeg selv har sendt ut og som får en respons, før jeg tar stilling til hvilken aksjon som kan gjenopprette harmoni. Som regel utlignes det helt av seg selv, bare jeg unngår å aktivere gamle metoder.
Spesielt nå er det viktig å holde hodet kaldt, reflektere og reagere først fordi det er så mye frykt i den kollektive bevisstheten at uansett hvor gode intensjoner vi har med å gripe inn, vil vi alltid stå i fare for å lage brå. Når vi er redde, går alt i lås og uansett hvor riktig det virker å gjøre et forsøk på å påvirke situasjonen, vil innspillene våre virke provoserende.
Dette er tiden for å tenke seg om. Først for å gjenvinne balansen innvendig og deretter for å avsløre hva som faktisk vil være den beste strategien i et samspille med omgivelsene. Min erfaring er at det stadig oftere holder å ha en intensjon om å skape balanse og la energien gjøre arbeidet. Enkelt og mindre krevende enn å være så engasjert hele tiden :-)
Nå skal jeg trekke meg litt tilbake, kjenne godt etter hva denne feiringen har lagt igjen i meg og nyte at det å bli 60, er en gave når en fortsatt kjenner seg inspirert til å lære og bidra med mer, mye, mye mer sammen med gode folk.
