Var på Lovisenberg igjen i går og møtte øre, nese, hals-legen igjen, vi er nesten som venner å regne vi nå, om jeg beregner tidsbruk i henhold til normalen i omgangskretsen ;-)
Han sa at han hadde en dårlig nyhet og en god, den gode var at han hadde fått tillatelse til å gi meg en skikkelig fest på statens regning for å fjerne den dårlige nyheten. Med andre ord er bihulene like tette, så da får vi se om jeg takker ja til den festen eller om jeg klarer å snu det dårlige til noe bra, helt på egen hånd.
Utfordringen når en har hatt stagnasjon i kroppen over lang tid, er at alle de andre komponentene blir utslitt av å forsøke å opprettholde balanse. Det samme skjer med følelsene våre, har vi en som er dårlig, jobber de andre på overtid for å lede oppmerksomheten vår mot noe bedre. Men frykten trumfer alltid, uansett hvor mange gode opplevelser vi har samlet opp gjennom årene, har de dårlige en tendens til å overskygge dem. En dårlig kommentar for eksempel, trumfer 10 komplimenter - minst.
De som kjenner meg godt, sier at de anser meg å ha en svært høy terskel for smerte og at det er vanskelig å se på meg at jeg har det dårlig. Det kan medføre riktighet om jeg bruker fornuften og avdekker at gjennomsnittet reagerer annerledes på plager som ligner på mine. Det samme gjelder for følelsene, å ha gode strategier for å holde frykten i sjakk og fokusere på noe mer matnyttig, leder til en annen måte å takle den på, enn det som sies å være normalt for andre.
Gjør det meg til et sterkere menneske, absolutt ikke, jeg er ikke sterk fordi jeg tåler mer smerte eller manipulerer dårlige følelser, jeg har bare en usannsynlig sterk vilje. Noen ville si at jeg er unormalt sta og overmodig, noe som sikkert også stemmer, men vi mennesker er ikke like, det er det som gjør dette sosiale spillet så spennende. Om alle var helt normale ville det jo blitt skikkelig kjedelig her nede.
Hovedsaken er at vi finner en metode som fungerer når vi skal mestre det ansvaret vi påtok oss ved å velge nettopp vår reiserute. Noen tror ikke de takler det og roper på omgivelsene etter hjelp hele tiden mens andre nekter å ta imot den hjelpen som tilbys og fortsetter heller å klage. Ingenting er feil, alt er som det skal og ingen av oss har mandat til å klassifisere andres styrke ut fra hvordan de takler motstand.
Det er så individuelt, så personlig at det eneste retten vi har, er å fokusere på våre egne ressurser, det vi er utstyrt med for å ha det godt mens vi lever her.
Å se andre som strever, vekker vårt grunnleggende behov for omsorg. Ikke fordi vi opptrer med naturlig renhet og overflod av kjærlighet, men fordi vi er så redd for vårt eget strev at vi oversetter andres som likelydende med vårt eget. Vi har vanskelig for å bære objektive betraktere, vi griper inn med vår hjelp for å dekke vårt eget behov og glemmer å respektere at andre har en annen reisebeskrivelse for å oppnå sin genuine styrke. Noen klarer det aldri, men bukker under for det vi andre kan se som overkommelige hindringer. Å akseptere at det skjer, ute å gripe inn og ta det personlig er svært vanskelig, spesielt om det skjer i nære relasjoner.
Jeg mener ikke at vi skal se på at andre lider uten å bry oss eller at vi ikke skal gripe inn når vi ser at andre trenger hjelp. Men før det kommer så langt, er min erfaring at de fleste mennesker kan unngå slike store fall, om de får bekreftelse og støtte underveis, at andre tror på deres evne til å mestre. Det skjer ved at vi unngår å la vår frykt blande seg med deres, at vi evner å sette klare grenser for hva som tilhører oss og hva som tilhører andre.
Å tro på hverandre, å være nøytrale betraktere, kan være den største gaven vi kan gi dem vi møter på vår vei. På den måten fraskriver vi oss ansvaret for å bære andre over de tyngste passasjene og i stedet gå ved siden av og heie dem frem. At andre tror på at vi har det vanskelig, men at de også tror på vår evne til å komme oss ut av uføret, gir oss velfungerende strategier som ikke vekker frykt, men mestringsfølelse når neste hindring dukker opp.
Som når vi var barn og ville reise opp opp fra å krype til å stå på egne ben. Hvis vi som foreldre er så redd for at ungen skal slå seg, at vi forhindrer dem fra å prøve, vil de aldri mestre det som er naturlig for dem. Vi tåler alle å slå oss, barnet er forberedt på noen skrubbsår, foreldre derimot har lett for å glemme det.
Min strategi er å late som om jeg har det bra i stedet for å late som om jeg har det dårlig og ingenting er egentlig sant. Jeg har det som jeg har det fordi jeg velger å ha det slik. Jeg takket ja til å gjøre denne reisen med et velutviklet sanse-apparat og det gjør at jeg trenger andre strategier for å mestre materien enn om jeg hadde valgt å bruke et annet talent. Jeg tilpasser meg virkeligheten, men slutter aldri å stole på min grunnleggende rett til å oversette den i mitt bilde. Det gir opptil flere rifter og sår, men det er naturlig for meg, det er noe jeg er rustet til å tåle.
Underveis har jeg selvfølgelig bedt om hjelp fra de som sies å ha kunnskap om den fysiske kroppen og hva som skal til for å bli frisk. Det hjelper ikke i det hele tatt, snarere tvert imot resulterer det bare i mer stagnasjon, mer smerte. Så da gjenstår det eneste virkningsfulle verktøyet jeg har, å spørre kroppen og stole på at det den forteller meg er sant. For det er sant, kroppen lyver ikke om jeg bare lytter i stedet for å la det den sier koke sammen med alt det andre jeg har hørt så ofte at fornuften tror på det.
Det er mulig jeg skal feste på statens regning, men det er mulig jeg takker nei til invitasjonen også. En ting er i hvert fall sikkert, det i meg som skaper smerte er ikke separate brikker i et uoversiktlig spill, det henger sammen og sannsynligvis finner jeg nøkkelen snart, den lille detaljen som med en liten justering vil gjenoppretter det fullkomne skaperverket - meg.