Den gangen jeg studerte psykosyntese, lærte vi at “Smerten er veien” og det medfører nok riktighet. Det står Bibelen også, 5 Mosebok: “Som dine dager er, skal din styrke være” og det finnes helt sikkert mange andre referanser til dette at det er når det gjør vondt vi ledes til innsikt og vekst.
Jeg har erfart det selv, dette at smerten er veien mot forløsning og at jeg er sterk fordi jeg har mestret tunge dager. Men på et tidspunkt snudde det, jeg orket ikke mer smerte og jeg trengte ikke mer styrke. Det åpenbarte seg en dag jeg besøkte Lovisenberg kirke hvor ordene “Det er fullbrakt”, lyser imot en fra veggen over alteret. Fullbrakt ja, det er det jeg er, jeg har kommet til fullbyrdelsen av det smerten og motgangen skulle lære meg.
I det øyeblikket innså jeg at “smerten er I veien” og at jeg er så sterk at jeg kan operere som god nok. Det jeg har lært har gjort meg så verdifull at jeg fortjener å møte meg selv med kjærlighet, helt uten betingelser.
Paradokset er at det å våge å være god nok, nesten er vanskeligere enn å takle smerte og motgang. Å gi uttrykk for å være fullbrakt, å signalisere at vi har funnet frem til lyset er jo nesten som å si at vi er verdens største egoister, at vi bare tenker på oss selv, at vi anser oss som bedre enn andre.
Smerten forener oss, dramatikken skaper bindinger som ofte er det eneste som holder oss sammen. Senest i forrige uke hadde jeg en samtale med et par hvor det ene dramaet ledet til det neste også videre, det sluttet aldri og hadde pågått i flere år. Ingen av partene var villig til å avslutte krigen, begge ga næring til den evige kampen som utspilte seg. Fortvilelsen var stor og jeg innså at de var redde for å gi slipp, de hadde for lenge siden innsett at dramatikken var det eneste som holdt dem sammen, uten den var det ingenting igjen.
Å utvikle seg selv, handler om å mestre dette å stå alene, eller som jeg ble fortalt at det er gjennom ensomhet vi lærer å bli enestående. Når vi er sterke nok til å stå alene, vil vi automatisk skape helt nye former for samhandling. Ikke fordi det har gjort oss egoistiske, det gir oss derimot mulighet til å overgå egoet og signalisere at vi elsker oss selv og andre, at det er kjærlighet som er intensjonen bak både vår væren og gjøren.
Egoet søker smerte og strev fordi det er slik vi har lært at vi passer inn, det er slik vi ber om beskyttelse fra flokken- Vi søker hele tiden en grunn for å be om forståelse og støtte og dess vondere vi har det, dess større er sjansen for å bli sett og hørt. Om vi derimot tar ansvar for vår egen sårbarhet og signaliserer at vi er både sterke og svake i skjønn forening, skiller vi oss ut og møter den grunnleggende frykten vår for å stå alene, være oversett, forlatt eller etterlatt.
Vi har alle genuine kvaliteter som vi har oppdaget og som vi mestrer fordi vi har tålt motstand. Men når vi begynner å skimte konturene av lyset som avslører hva som gir vårt liv mening, forsvinner beskyttelsen som har gitt oss trygghet underveis. Da blir vi redde igjen, veldig redde for hva om vi tar feil, hva om det som gir oss mening ikke er verdifullt nok til å kunne leve av og for det. Da er vi påån igjen, egoet dukker opp med sin fornuftige tilnærming og vi trekker oss tilbake i mørket for å vente litt, utsette snuoperasjonen til etterpå, til vi har blitt litt sterkere, til verden er klar for å ta imot oss. Også er vi inne på smertens vei igjen og vi velger å streve litt til for å bli enda litt sterkere.
Så mange av dere jeg får mulighet til å snakke med, står akkurat i dette skiftet og det er som om det eneste som skal til, er en bekreftelse på at det går bra å skifte spor, at det ikke er grunn til å gå baklengs inn i fremtiden for å holde orden på fortiden. Det er greit å stå i enden av tunellen, det går fint å ta det første steget ut i lyset, det er noen som tar imot en der, noen som kan gi beskyttelse ved å være heiagjeng for alle oss som er i ferd med å krysse mållinjen, men som holder igjen i frykt for at seieren ikke er fortjent, at smerte og strev faktisk ikke kan overvinnes, at selve lyset er en falsk illusjon.
Ja, det er utrygt, ja, det er skremmende og ja, det leder til avslutninger, men også til nye begynnelser, til dører som åpner seg og til samhandling med andre som også ønsker å utveksle kjærlighet, kraften som overgår all materiell motstand og som ekspanderer når den deles mellom oss.
Vi har aldri gjort det før, vi kan ikke henvende oss til fortiden, tidligere liv eller generasjoner for å få veibeskrivelsen videre. Vi ser det i verden nå, skiftet er så stort at alt er nye potensialer som forløses hele tiden, samhandling på et nivå vi aldri før har vært vitne til. For når vi står sammen, kan vi komme oss ut av jordens mørke tid, mørket som er lysets transportør.
Jeg fordyper meg stadig i ordene jeg fikk for mange, mange år siden:
“Frykten er et smykkeskrin som skjuler dine edleste skatter”.
Det handler om å legge bort alt som ikke gir oss verdi nå, som gjør oss fabelaktige rett og slett og ja, vi fortjener det, vi har kjempet og grått for endelig å komme oss hit. Og da er det dumt å snu på målstreken for å løpe en runde til.