Jeg får mange spørsmål om kjærlighet og relasjoner, om jeg tror det er mulig å finne «den rette», om den vi lever sammen er det, om det finnes sjelevenner eller tvilling-sjeler og ikke minst om jeg tror at den vi elsker, elsker oss.
Vi har forståelse av at kjærlighet er det som utspiller seg mellom mennesker. Vi oversetter det med romantikk, lengsel, lidenskap, sensualitet, seksualitet, omsorg, sorg, smerte og lidelse også videre. Ikke rart begrepet har så stor betydning for nesten ingenting av det vi opplever skjer uten at det aktiverer en eller flere av disse følelsene som leder til det store spørsmålet, er jeg elsket og elsker jeg?
Svaret finnes i forholdet vi har til oss selv, om vi våger å elske uten betingelser, uten å stanse opp ved det vi er misfornøyd med eller faktisk hater når vi er alene i stillhet eller i møte med vårt eget speilbilde. Noe av det vi ikke er fornøyd med kan vi løse ved å endre tankene våre, andre ting kan vi gå til angrep på med hard trening, dietter, sprøyter og skalpell. Men en rettere nese eller fravær av rynker og overflødige kilo, vil ikke gjøre noe med den dype fornektelsen av at vi allerede er helt perfekt.
Å søke etter «den rette», kan ikke fullbyrdes før vi gjenkjenner at vi er «den rette». Ikke for andre, men for oss selv. Når vi klarer å flytte fokus bort fra alt vi ikke er eller har, ser vi at vi ikke eksisterer til tross for, men fordi vi er som vi er med det vi har. Da vekkes forståelsen av det enorme potensialet som ligger i kjærligheten og vi kan begynne å skinne som solstråler i verden slik at kjærligheten får en farbar vei dit hvor den kan treffe andre med et lys vi naturlig smelter sammen med. Da vil vi ikke se omrisset av et menneske, men et lys og først lenge etterpå vil vi se det ytre som enten det er perfekt eller ikke, aldri vil overskygge lyset sjelen observerte i det første møte.
Kjærlighet er energi og det kan være som en bryter. Vi slår den på eller av, vi passerer mange mennesker i løpet av en dag og de aller fleste vekker ingen følelser, da er bryteren avslått, men noen stopper vi opp ved og helt automatisk slås bryteren på og spillet er i gang. Følelsene aktiveres, hele arkivet åpnes og mennesket vi møter blir vurdert i henhold til våre tidligere erfaringer og vår godt befestede misnøye. Gamle venner faller på plass der de hører hjemme og nye bekjentskaper blir sortert i henhold til noe eller noen de minner oss om.
Å ha et rotete arkiv, skaper krøll på energien og de færreste klarer å møte andre med åpenhet og undring. Historien leder oss bakover og en sjelevenn eller endatil en tvilling-sjel, blir til utfordrende læremestre som dytter oss inn i en hindring i stedet for å gi oss det vi lengter etter - en gjensidig forening i harmoni og lys.
Når vi klarer å romme alle våre følelser uten frykt for at noe er galt, vil vi være rede til å avsløre andre uten å tvinge dem inn i vår litt brokete historie.
I gamle tibetanske skrifter sies det at vi kan treffe vår tvilling-sjel før i øyeblikket hvor vi forlater dette livet, rett og slett fordi energien vil være intens at all vår kjærlighet og all vår frykt blir aktivert på en gang. Det blir litt for mye for en sjel som befinner seg i en kropp med begrenset kapasitet. Men det var i det gamle Tibet, kanskje vi er kommet til det punktet nå, i vår menneskelige utvikling, at vi kan rydde på plass alle våre livs erfaringer slik at vi kan mestre kjærlighet i sin reneste vibrasjon. Kanskje er det nettopp derfor så mange som lengter uten å finne hverandre?