Stadig oppdager jeg å bli forvirret i møte med andre mennesker. Jeg gjenkjenner et potensial i dem og blir skikkelig overrasket når det viser seg at det de uttrykker er noe helt annet.
Da slår det kollbøtte i meg og usikkerheten kommer snikende, men heldigvis har jeg lært å besinne meg, ta et steg tilbake før jeg reagerer. Flere ganger har jeg blitt spurt om hvordan jeg klarer å komme med innspill på hva som kan ligge bak en oppførsel som kan virke både irriterende og provoserende for andre. Svaret er at jeg ikke orker å bære den tunge byrden det er å mene noe om andre uten å ta ansvar for årsaken til min egen eventuelle irritasjon. Og vi kan nok forvente å bli stadig mer forvirret fremover, i møte med mennesker som forsøker å unngå avsløringen av sin egen sårbarhet. Da er det om å gjøre at vi, som ser og føler, tillater oss å romme det potensialet vi fornemmer og samtidig ære beskyttelsen de uttrykker.
Alt for mange bruker tid og krefter på å mene noe om andre, ofte kommer det ut som irritasjon eller nedlatenhet, antagelig fordi det hjelper på egen selvfølelse. At andre ikke er gode nok, gjør det litt lettere for oss å bære erkjennelsen av at heller ikke vi er det og når andre gjør feil, kan vi sole oss litt i deres ulykke slik at vår egen misnøye demper seg et lite øyeblikk.
Men misunnelse er bare beundring som har gått seg bort. Det er en helt unødvendig omvei for i stedet kan vi løfte oss selv og utvise takknemlighet fordi vi faktisk er i stand til å beundre, det bekrefter at det samme potensialet finnes i oss. Hadde vi ikke selv hatt det, kunne vi ikke avsløre det i andre.
Dette er ikke noe nytt som har kommet inn via SoMe for eksempel, hvor alle viser seg frem som lykkelige og populære og hvor alt som ikke skinner, kan redigeres med et tastetrykk. Vi har alltid vurdert oss selv gjennom å speile oss i andre, men nå er det som om misnøyen når stadig nye høyder nettopp fordi det er mulig å redigere alt, produkter og tjenester er tilgjengelig fra innerst til ytterst, det naturlige er i ferd med å bli helt unaturlig.
Bak behovet for å søke det unaturlige ligger det en årsak, personlig selvfølgelig, men vi er også kulturelt påvirket fordi det forventes av oss at vi skal følge strømmen. Vi har alltid vært opptatt av det gammeldags etikette for eksempel, var et system for dannelse som avslørte både vår oppdragelse og vår kulturelle plassering i samfunnet. Og jeg er helt sikker på at Julia Roberts klassereise i Pretty Woman, traff så godt nettopp fordi hun beviste at det er mulig å endre posisjon i det sosiale spillet om en øver opp ferdigheter og samtidig viser seg som et godt menneske. Men endret Vivian Ward seg eller var hun fortsatt den samme som valgte å prostituere seg for å overleve, endret årsaken seg eller skaffet hun seg bare en mer solid beskyttelse?
Antagelig ville vi som er opptatt av å se både oss selv og andre, kjenne på en uro i møte med henne, vi ville nok kjent på et uuttalt potensial som klær og gode manerer ikke kunne skjule. Sannsynligvis ville vi snakket om henne bak ryggen hennes også, en irritasjon ville nok vært på sin plass for hun var tross alt både vakker, velkledd og i besittelse av drømmemannen. Også kunne vi, om vi ble skikkelig misunnelig, oppsøkt de samme butikkene og kjøpt oss et utseende som lignet…
Den dypere sannheten ville vi latt ligge, det er tross alt lettere å la seg lure enn å ta en sving innom refleksjonen som antagelig ville avslørt at vi helst ville beundret henne og beskyttet henne sannsynligvis, i stedet for å drive maltraktering i misunnelsens navn.
Vi vil stadig blir flinkere til å avsløre andre, vi vil bli mer årvåkne og opplyste og derfor vil det å ta et steg tilbake før vi dømmer, bli helt avgjørende for oss som ikke orker å bære tyngden av andres differansen. De beskytter seg, de har en grunn til å skjule seg for oss. Så er det opp til oss å møte dem med raushet, med forståelse, med å gi dem den oppmerksomheten de trenger for å signalisere at vi respekterer årsaken bak. Vi kan det, vi har jo tross alt arbeidet hardt for å komme oss ut av våre egne symptomer i søken etter en tydelig årsak til at vi er som vi er. Skulle bare mangle at vi ikke byr på den innsikten i møte med andre i stedet for å la andre provosere til enda mer unødvendig selvmedlidenhet.