Foto: Ferdinand Tørum Gulbrandsen
I lang tid har vi lengtet etter en forløsning av det vi har inne i oss, dette udefinerte som vi navigerer etter, men som det er så vanskelig å utøve i praksis. Vi vet at livet kan være lettere, vet at det finnes en forenklet måte å leve på, at vi allerede har en GPS som kan erstatte det litt uhåndterlig fysisk kart som er så irriterende både å brette ut og folde sammen.
Vi vet at det er der, vi har stått rett foran døren lenge nå, men den lar seg ikke åpne uansett hvor hardt vi dytter. Vi har studert og lært, kjempet og vært tålmodige og vi har utvis stor kraft og nærmest skreket til døren som er urikkelig. Den må ha gått i vranglås, det må være noen som overstyrer oss, som holder oss tilbake, som setter kjepper i hjulene for oss når vi aller minst trenger det.
Utslitt av all dyttingen, er vi i ferd med å gi opp og anse dette store som finnes inne i oss et sted, er uoppnåelig i dette livet. Men akkurat da, når vi overgir oss og slutter å kjempe, oppdager vi løsningen. Døren vi har dyttet så hard i, slår ikke utover, men innover... Plutselig forstår vi at det eneste som hindrer oss er at vi våger å ta et steg tilbake slik at døren får plass til å bevege seg. Da glir den opp, helt naturlig, helt av seg selv, uten noen anstrengelse fra vår side.
Det var vi som var hindringen, aldri døren, aldri noen utenfra som ønsket oss vondt, bare vårt eget behov for beskyttelse.
Men for å mestre dette å ta et steg tilbake, trenger vi å tro på at det som møter oss bak den åpne døren, er håndterbart. At vi tåler lyset, avsløringene, å være synlige og at konsekvensene som følger er verdt anstrengelsen. For når vi har åpnet opp er vi ikke lenger en av dem som kjemper, men vi tilhører flokken av ledestjerner som er bevist på at himmelen er tilgjengelig i dette livet.
I det vi tillater døren å gå opp, vil vi kjenne stor takknemlighet for alt arbeidet vi har lagt ned på forhånd, for alt vi har med oss i bagasjen som ikke tåler lyset, vil også bli eksponert. Akkurat nå er vi i den sist og avgjørende fasen hvor vi forløser det som ikke skal være med oss videre. Vi trenger ikke arbeide så hardt lenger, det er ikke så mye å studere, analysere og forstå for nå handler det om å anerkjenne at rommer alle våre erfaringer, at vi mestrer hele historien vår, at vi kan opptre nøytralt fordi vi vet at alt ligger lagret som nødvendig informasjon i den nye GPSén.
Mens jeg skriver, sitter latteren løst her hos meg, fornemmer nemlig hvor utrolig skremmende det var å ta det steget tilbake, hvor mange distraksjoner jeg klarte å skape før jeg kastet meg ut i det. Støvsuging for eksempel var ren lykke fordi det tok fokus bort fra det uunngåelige, uinteressante TV-serier også, perfekt for formålet. Men heldigvis vokser motet sånn at fornuften får innpass, det går fint, det er bare å ta det varsomt mens sansene venner seg til alt som endrer seg når lyset treffer.