Det kjennes sånn nå, som å spille Ping-Pong hvor ballen stort sett er i lufta og kontakten med det fysiske elementet, bare skjer i ørsmå glimt.
Tiden lever sitt eget liv og følelsene hopper fra det ene til det andre ytterpunkter helt tiden, trygg og utrygg, stor glede og veldig trist, tro og mistro, vilje og motvilje, alt virker helt umulig å fange. Det som er spesielt viktig kjenner vi lett igjen, men heller ikke det synes å bli værende så lenge at det er mulig å bedrive analyse for plutselig har det forsvunnet i løse lufta igjen. Det synes ikke mulig å dvele ved noe som helst og det er utfordrende for oss som tror vi skal forstå alt, huske alt, registrere alt, kontrollere alt for å være helt sikker på at vi ikke går glipp av noe vesentlig på denne veien mot opplysthet.
Vi har jo lært at «the devil sleeps in the details», så vi driver dyptgående undersøkelser av det meste, vi analyserer, vurderer, reflekterer og dømmer, harde slag med klubben for aldri å glemme at vi fortsatt ikke er gode nok. Det er blitt som et mantra for oss som søker, at det alltid er noe å jobbe mer med, at vi aldri blir ferdig utviklet.
Men kanskje er ikke dette en tid for opplæring, men avlæring. Kanskje er disse ping-pong ballene bare påminnelser om å gi slipp, bare registrere dem for så å la dem dra avsted igjen. Det kan jo være at de bare kommer som bekreftelser på at dette har vi vært gjennom, dette rommer vi og at det nå er tid for å gå ut av selv-sentreringen.
For vi er det, selvsentrerte, det har vært helt nødvendig for å komme hit hvor de nye dørene åpner seg. Det er ikke egoisme slik mange er så redd for, det er heller det motsatte. Reisen har ikke gitt næring til egoet, har ikke gjort det større og sterkere, men mer håndterbart fordi vi har avslørt hva som er tillært og hva som er det genuine ved oss og som nå skal ekspandere.
Når egoet ikke lenger sitter i førersetet blir det naturlig nok kaos. Egoet er tross alt ordenseleven i livet vårt, det aspektet som har full kontroll på alle våre erfaringer slik at vi unngår å gjøre samme feil flere ganger. Men det tillærte er oppe til vurdering, noe dypere i oss er i ferd med å tre fram. Så der egoet mestrer den kollektive bevisstheten har sjelen nå gjort seg til kjenne og gir seg ikke før vi klarer å avsløre hva som tilhører fellesskapet og hva som virkelig er vårt. Vi skal bli mer individuelle, mer enestående slik at vi klarer å skape den nye tonen for samhandling som vil være symbolet på akkurat denne tiden som endrer seg så fort.
Å slippe kontrollen er vår store utfordring, vi som har bevist at vi overlever her på jorden, har mistet mye av tilliten til at det kan føles fritt å oppholde seg her. Heldigvis har vi et indre barn som fortsatt har lyst til å leke og undre seg og som aldri har mistet troen på at drømmer kan bli virkelighet. Det går bra uten å ha full oversikt, faktisk skaper det litt etterlengtet spenning i den noe forutsigbare hverdagen. Vi kan være helt trygge på at de virkelig vesentlige tingene kommer som en serve som treffer så hardt at det er umulig å gå glipp av det.
Tiden skifter nå, det er store endringer i sving og det å holde orden og ha full kontroll, vil virke mot sin hensikt. Vi har alt vi trenger når vi trenger det, ellers er det best for oss at de henger der oppe i luften.