Vi holder på med det hele tiden, vi lukker ikke døren til frykten, men holder den åpen for innspill for det kan jo være grunn til bekymring, grunn til å være på vakt. Og er det egentlig noe i dette med tillit, kan vi stole på at alt går bra, er det sant det vi blir lovet, at vi bare ved å tro kan flytte fjell?
Forfatteren Fyodor Dostoevsky, skriver romaner som vekker vår forståelse for perspektiver (i tillegg til mye annet selvfølgelig). For hvordan ser verden ut når vi befinner oss i det helt nederste skiktet av hierarkiet som deler oss inn i grupperinger, basert på vår tilgang til materielle verdier. Om du aldri har hatt nok av verken mat eller kjærlighet, hvordan ser din verden ut da og er det mulig å snu den virkelighetsforståelsen om du får tilgang til overflod av begge deler. Sannsynligvis ja, men kanskje mister du et avgjørende aspekt fordi egoet tar fullstendig overhånd, trenger du å holde fast ved troen på armod for å opprettholde intensjonen med å være her?
Jeg elsker slike spørsmål og har stor forståelse for at andre ikke deler den samme interessen, men det er noe vesentlig her, noe som er viktig for oss som er i ferd med å endre syn på vår virkelighet. Hva skjer når vi får tilgang til en høyere bevissthet, er det nødvendig å bevare den gamle frykten som har gjort oss i stand til å overleve, er det sant at det er mulig å bare leve, at alt vi trenger er tilgjengelig når vi trenger det, at kampen for tilværelsen er over.
Vi skal være takknemlig for at denne transformasjonen har gått sakte, skikkelig sakte for de av oss som har en medfødt utålmodighet, men som har lært oss å mestre den nettopp fordi vi har blitt tvunget til å finne den rette rytmen for oss, før vi nå forlater den lineære tiden og entrer en dimensjon hvor alt skjer samtidig. For det er det som foregår, tiden som en vertikal linje hvor alle våre erfaringer og opplevelser ligger i ordnet rekkefølge, vil plutselig bli samlet i det som for meg ser ut som en spiral og begrepet sanntid vil etablere seg, alt skjer samtidig… Jeg skal komme nærmere tilbake til det senere, men nå tilbake til Dostoevsky og vårt forhold til livet basert på hvor i hierarkiet vi valgte å plassere oss når vi kom hit denne gangen.
Kan vi gå over i en annen tilstand, en såkalt mer verdifull utgave av oss selv, mer utviklet, mer innsiktsfull, visere og klokere og samtidig bevare bakkekontakten og føle oss trygge på at vi kommer til å overleve? Og hva med de etablerte relasjonene våre, vil vi klare å ta vare på dem om vi endrer vårt syn på oss selv og denne virkeligheten?
Min erfaring er at mange har basert sin virkelighetsforståelse på verdien i det å gi til andre, være tilstede for andre og såkalt bry seg mer om andres behov enn sine egne. Mange strever med å gi slipp på dette fordi det ligger som en kulturell grunnsten i det å være et godt medmenneske. Sannheten er at vi har fått vår verdi målt i hva vi gjør for andre, det er på den måten vi legger til rette for å motta både kjærlighet og mat og da er det ikke rart at frykten kommer dundrende om vi skulle våge sette våre egentlige behov først. Ingen av oss har behov for å utslette oss selv for å stå til tjeneste for andre.
Vårt behov er å mestre oss selv ved å kjenne oss trygge på at vi er i stand til både å gi oss selv den kjærligheten vi trenger og skaffe oss nok mat, helt på egen hånd. Når vi klarer det, skaper vi en overflod som gjør det naturlig for oss å gi videre av alt vi har, uten at vi tømmes for krefter, men heller får oppleve at det å gi bare er et annet uttrykk for å ta imot.
Det er utfordrende for oss dette, å endre vår egen posisjon i livet, endre perspektiv og erkjenne at det som har beskyttet oss, ikke lenger gir oss den plassen vi trenger for å ekspandere. Det starter med at vi gjenkjenner vår egen verdi og deretter tar et valg om å følge den veien som er lagt for det forløste aspektet av oss.
For det er det som skjer nå, vi forløser et nytt aspekt av oss, en ny identitet nærmest og hvem vi blir vil vise seg etterhvert. Enda godt vi er godt trent i å være tålmodige så vi klarer å holde oss i tømmene litt til for å unngå at vi snubler i frykten på vei inn i avsløringen av hvem vi egentlig er og hvorfor vi er her, akkurat nå.